BUNNLØS SORG OVER MEG SELV - SKILSMISSE

[Pappa i sorg]

Hvordan komme seg ut av en sorg som er absolutt helt bunnløs? Jeg er midt i en skilsmisse der jeg ikke har noe problemer med å innse at det er slutt, at hun vil skilles.

Og jeg klandrer ikke den kvinnen jeg har elsket i snart 30 år.

Men jeg kommer ikke ut av den bunnløse sorgen over at jeg mislyktes i å gjøre henne lykkelig.

Den aller verste opplevelsen er at hun har opplevd at hver gang jeg har blitt sint, så har det vært rettet mot henne. Jeg har innsett at dette har hun rett i, og jeg har så stor sorg over dt at jeg leter hver dag etter forklaring på hvorfor det ble sånn.

Hvorfor har jeg ikke klart å mestre det å ikke bli sint?

Hvorfor ble jeg i det hele tatt sint på HENNE?

Vi har jo en historie, vi elsket hverandre høyt når vi ble forelsket og har flere barn sammen.

Så hvorfor?

Jeg har forsøkt å finne kurs i sinnemestring, men alle de kursene handler om vold og voldelige menn. Og da blir jeg helt fortvilt over å skulle havne i samme bås som de som slår, når jeg selv ender i gråt over meg selv fordi jeg ble sint. Når min fraseparert strekker armene i været og ber meg lukte hvor redd og svett hun blir av at jeg ble sint, så vet jeg ikke hvor jeg skal gjøre av meg, får lyst til å straffe meg selv for alt sammen.

Men hvorfor blir man sint når vi egentlig har et flott liv?

Disse utbruddene kommer i situasjoner der jeg ikke føler meg sett eller avvist, og det plager meg at vi ikke får mulighet til å finne ut sammen hvorfor det er slik.

Er det noen andre som har erfaringer med slike sorgreaksjoner etter skilsmisse?

[nitty-gritty]

''Men jeg kommer ikke ut av den bunnløse sorgen over at jeg mislyktes i å gjøre henne lykkelig.''

Denne tanken må du utfordre.

Er det din jobb å gjøre et annet menneske lykkelig? Kan du alene ta ansvar for et forhold som ikke fungerer? Får ingen mennesker lov å gjøre feil eller gjelder denne strenge regelen kun for deg selv?

[Gjest Nickløsheletiden]

''Hvorfor har jeg ikke klart å mestre det å ikke bli sint?

Hvorfor ble jeg i det hele tatt sint på HENNE?''

Sannsynligvis har hun lurt på dette selv i mange år allerede. Synd at du ikke tenkte på det før.

[Pappa i sorg]

''Men jeg kommer ikke ut av den bunnløse sorgen over at jeg mislyktes i å gjøre henne lykkelig.''

Denne tanken må du utfordre.

Er det din jobb å gjøre et annet menneske lykkelig? Kan du alene ta ansvar for et forhold som ikke fungerer? Får ingen mennesker lov å gjøre feil eller gjelder denne strenge regelen kun for deg selv?

Når hun opplever at jeg gjør henne ulykkelig, så tar jeg det på alvor.

Selvfølgelig skjønner jeg at det er to sider, men nå er det mine egne feil jeg kan tenke på og gjøre noe med. Det er for sent å spøøre om hennes rolle, er det ikke?

[nitty-gritty]

Når hun opplever at jeg gjør henne ulykkelig, så tar jeg det på alvor.

Selvfølgelig skjønner jeg at det er to sider, men nå er det mine egne feil jeg kan tenke på og gjøre noe med. Det er for sent å spøøre om hennes rolle, er det ikke?

En ting er å ta tak i din oppførsel og det synes jeg er en god ide. Men du beskriver det som en "bunnløs sorg". Det er en svært sterkt uttrykk.

[Gjest no nickname today]

Nei, vet ikke om slike reaksjoner hos meg selv i hvertfall, men da er jeg ikke mann heller :-)

Men, det må vel være noe hos henne da som har virket truende på deg?

Sinne kommer jo av at noe er truet, så det er ikke noe dere har opplevd som vanskelig? Utroskap, ydmykelser, selvtillit, det er mange stikkord som du må tenke over før du kan tenke sinnemestring.

Voldelig er du tydeligvis ikke, så dette må jo være et mentalt problem eller kommunikasjonsvansker?

Er det noe du kan fortelle om hennes rolle eller er du litt selvutslettende?

[Gjest Nickløsheletiden]

En ting er å ta tak i din oppførsel og det synes jeg er en god ide. Men du beskriver det som en "bunnløs sorg". Det er en svært sterkt uttrykk.

''Men du beskriver det som en "bunnløs sorg". Det er en svært sterkt uttrykk''

Synes du det? De har vært sammen i 30 år.

[nitty-gritty]

''Men du beskriver det som en "bunnløs sorg". Det er en svært sterkt uttrykk''

Synes du det? De har vært sammen i 30 år.

Ja, men sorgen er ikke over tapet av kvinnen, men over sin egen oppførsel.

Det er selvfølgelig ille at han ikke har tatt tak i dette før, men jeg synes man kan være litt pragmatisk i forhold til seg selv. Fortid er fortid, nå må man se framover. Jobbe med den destruktive oppførselen, ja, men sørge over sine egne handlinger? Jeg vet ikke, for meg høres det voldsomt ut.

[Gjest no nickname today]

Ja, men sorgen er ikke over tapet av kvinnen, men over sin egen oppførsel.

Det er selvfølgelig ille at han ikke har tatt tak i dette før, men jeg synes man kan være litt pragmatisk i forhold til seg selv. Fortid er fortid, nå må man se framover. Jobbe med den destruktive oppførselen, ja, men sørge over sine egne handlinger? Jeg vet ikke, for meg høres det voldsomt ut.

Nei, det høres riktig ut å søke hjelp.

Men det her har jeg hørt om hos andre par også, at kommunikasjonen svikter og den ene står igjen og føler seg som den eneste med feil oppførsel.

Det er litt fristende å si at man tror det må være en årsak til at han ender opp med sinne?

[Pappa i sorg]

Nei, vet ikke om slike reaksjoner hos meg selv i hvertfall, men da er jeg ikke mann heller :-)

Men, det må vel være noe hos henne da som har virket truende på deg?

Sinne kommer jo av at noe er truet, så det er ikke noe dere har opplevd som vanskelig? Utroskap, ydmykelser, selvtillit, det er mange stikkord som du må tenke over før du kan tenke sinnemestring.

Voldelig er du tydeligvis ikke, så dette må jo være et mentalt problem eller kommunikasjonsvansker?

Er det noe du kan fortelle om hennes rolle eller er du litt selvutslettende?

Nei, jeg opplever ikke meg selv som selvutslettende, men jeg vil ikke fokusere på det som skulle vært glemt og tilgitt og heller finne en vei ut av sorgen.

Jeg sørger altfor mye over at jeg mister min store kjærlighet, men aller mest at jeg ikke har nådd henne, for så å reagere med frustrasjon.

[nitty-gritty]

Nei, det høres riktig ut å søke hjelp.

Men det her har jeg hørt om hos andre par også, at kommunikasjonen svikter og den ene står igjen og føler seg som den eneste med feil oppførsel.

Det er litt fristende å si at man tror det må være en årsak til at han ender opp med sinne?

Enhver må ta ansvar for seg selv og blir han stående der og skrike, så er det i ende og annen hans "feil". Uakseptabel oppførsel er uakseptabel oppførsel, enten den er provosert fram eller ikke.

Men det samme gjelder jo for kvinnen i forholdet, hva enn hennes oppførsel har vært. Om hun hadde et sterkt ønske om å redde ekteskapet, så måtte hun jo ha gjort noe med situasjonen før hun var ferdig for godt.

[Gjest Nickløsheletiden]

Enhver må ta ansvar for seg selv og blir han stående der og skrike, så er det i ende og annen hans "feil". Uakseptabel oppførsel er uakseptabel oppførsel, enten den er provosert fram eller ikke.

Men det samme gjelder jo for kvinnen i forholdet, hva enn hennes oppførsel har vært. Om hun hadde et sterkt ønske om å redde ekteskapet, så måtte hun jo ha gjort noe med situasjonen før hun var ferdig for godt.

''Om hun hadde et sterkt ønske om å redde ekteskapet, så måtte hun jo ha gjort noe med situasjonen før hun var ferdig for godt''

Hva kan hun gjøre med hans aggresjonsproblemer? De må han jo jobbe med selv.

[nitty-gritty]

''Om hun hadde et sterkt ønske om å redde ekteskapet, så måtte hun jo ha gjort noe med situasjonen før hun var ferdig for godt''

Hva kan hun gjøre med hans aggresjonsproblemer? De må han jo jobbe med selv.

Hun kan stille et ultimatum i forhold til å skaffe rådgivning. Hun kan forlate rommet hver eneste gang han hever stemmen og nekte videre kommunikasjon til han snakker normalt. Hun kan bestille time på familiekontoret uavhengig av han og få råd/veiledning til han blir med. Hun kan justere sin egen oppførsel slik at hun i større grad styrer diskusjoner/krangler i en konstruktiv retning.

Bare noen eksempler jeg kom på akkurat nå, det er helt sikkert masse mer.

[Gjest ikke helt enig i det]

Enhver må ta ansvar for seg selv og blir han stående der og skrike, så er det i ende og annen hans "feil". Uakseptabel oppførsel er uakseptabel oppførsel, enten den er provosert fram eller ikke.

Men det samme gjelder jo for kvinnen i forholdet, hva enn hennes oppførsel har vært. Om hun hadde et sterkt ønske om å redde ekteskapet, så måtte hun jo ha gjort noe med situasjonen før hun var ferdig for godt.

Ikke enig i at den som blir sint alltid har en uakseptabel oppførsel. Det kan jeg skrive under på under ed :-)

Jeg har sett foreldrene mine krangle på den måte, og det var neimen ikke rart pappa kjeftet noen ganger. De ble skilt fordi han ble beskyldt for å være den sinte og umulige, men modern var kronisk til å tie han ihjel samme hva som var problemet.

Noen kan erte på seg gråstein mens den andre blir syndebukken.

[Gjest ikke helt enig i det]

''Om hun hadde et sterkt ønske om å redde ekteskapet, så måtte hun jo ha gjort noe med situasjonen før hun var ferdig for godt''

Hva kan hun gjøre med hans aggresjonsproblemer? De må han jo jobbe med selv.

Hva mener du med det?

Hvis han er lei seg for noe eller hun ikke svarer på noe han spør om som hjemme hos oss, er problemet bare hans?

Forresten er det stor forskjell på aggresjonsproblemer og sinne-reaksjoner.

[Gjest ikke helt enig i det]

Nei, jeg opplever ikke meg selv som selvutslettende, men jeg vil ikke fokusere på det som skulle vært glemt og tilgitt og heller finne en vei ut av sorgen.

Jeg sørger altfor mye over at jeg mister min store kjærlighet, men aller mest at jeg ikke har nådd henne, for så å reagere med frustrasjon.

Så da er det noe hun enten gjør eller har gjort som provoserer det til å bli sint?

Hvis det er det, så må du kanskje bli mer rettferdig overfor deg selv enn det du er nå. Det er min mening.

[Gjest Nickløsheletiden]

Hun kan stille et ultimatum i forhold til å skaffe rådgivning. Hun kan forlate rommet hver eneste gang han hever stemmen og nekte videre kommunikasjon til han snakker normalt. Hun kan bestille time på familiekontoret uavhengig av han og få råd/veiledning til han blir med. Hun kan justere sin egen oppførsel slik at hun i større grad styrer diskusjoner/krangler i en konstruktiv retning.

Bare noen eksempler jeg kom på akkurat nå, det er helt sikkert masse mer.

''Hun kan stille et ultimatum i forhold til å skaffe rådgivning. Hun kan forlate rommet hver eneste gang han hever stemmen og nekte videre kommunikasjon til han snakker normalt. Hun kan bestille time på familiekontoret uavhengig av han og få råd/veiledning til han blir med. Hun kan justere sin egen oppførsel slik at hun i større grad styrer diskusjoner/krangler i en konstruktiv retning''

De har vært sammen i 30 år og da regner ihvertfall jeg med at ALT er forsøkt fra hennes side og at hun har forsøkt å gå inn i seg selv mange ganger. Når du har vært gift i så mange år beviser det at du virkelig har vilje det til å få det til å fungere. Når det likevel blir skilsmisse etter 30 år, ja så er det nok ikke bare han som føler bunnløs sorg her, men helt sikkert også hun.

Jeg tror ikke det skjer med lett hjerte, men det blir jo bare synsing selvsagt.

[Gjest Nickløsheletiden]

Hva mener du med det?

Hvis han er lei seg for noe eller hun ikke svarer på noe han spør om som hjemme hos oss, er problemet bare hans?

Forresten er det stor forskjell på aggresjonsproblemer og sinne-reaksjoner.

Han beskriver et aggresjonsproblem.

[nitty-gritty]

''Hun kan stille et ultimatum i forhold til å skaffe rådgivning. Hun kan forlate rommet hver eneste gang han hever stemmen og nekte videre kommunikasjon til han snakker normalt. Hun kan bestille time på familiekontoret uavhengig av han og få råd/veiledning til han blir med. Hun kan justere sin egen oppførsel slik at hun i større grad styrer diskusjoner/krangler i en konstruktiv retning''

De har vært sammen i 30 år og da regner ihvertfall jeg med at ALT er forsøkt fra hennes side og at hun har forsøkt å gå inn i seg selv mange ganger. Når du har vært gift i så mange år beviser det at du virkelig har vilje det til å få det til å fungere. Når det likevel blir skilsmisse etter 30 år, ja så er det nok ikke bare han som føler bunnløs sorg her, men helt sikkert også hun.

Jeg tror ikke det skjer med lett hjerte, men det blir jo bare synsing selvsagt.

Det blir jo det samme som å anta at han også har forsøkt alt han kan. Og det har han vel neppe, siden oppførselen fortsatte.

Mennesker kan leve i en situasjon lenge og forsøke de samme løsningene om og om igjen, uten å innse at det ikke fungerer. De konkluderer da med at de virkelig har prøvd i mange år, når faktum er at de forsøkte en løsning tusen ganger.

Satt på spissen

Men dette blir jo bare synsing. Mitt hovedpoeng er at gjort er gjort. Fint om han forandrer sine handlingsmønstre, men å banke seg selv hver dag gir i alle fall ingen god framtid.

[Pappa i sorg]

''Hun kan stille et ultimatum i forhold til å skaffe rådgivning. Hun kan forlate rommet hver eneste gang han hever stemmen og nekte videre kommunikasjon til han snakker normalt. Hun kan bestille time på familiekontoret uavhengig av han og få råd/veiledning til han blir med. Hun kan justere sin egen oppførsel slik at hun i større grad styrer diskusjoner/krangler i en konstruktiv retning''

De har vært sammen i 30 år og da regner ihvertfall jeg med at ALT er forsøkt fra hennes side og at hun har forsøkt å gå inn i seg selv mange ganger. Når du har vært gift i så mange år beviser det at du virkelig har vilje det til å få det til å fungere. Når det likevel blir skilsmisse etter 30 år, ja så er det nok ikke bare han som føler bunnløs sorg her, men helt sikkert også hun.

Jeg tror ikke det skjer med lett hjerte, men det blir jo bare synsing selvsagt.

Jeg synes du sier mye fornuftig, hun gjør det ikke med lett hjerte det vet jeg.

Det er en historie her som jeg ikke vil inn på, men de hendelsene er tilgitt fra min side. Og jeg tok henne tilbake med 100 % varmt hjerte.

Det å ha prøvd alt er noe som er vanskelig å si, men det er ikke min sorg nå. Jeg har savnet svar ognærhet, men ønsker ikke annet enn å høre om andre kjenner igjen sorgen over seg selv.

Den må jeg leve med og forsøke å komme ut av.

Så synes jeg det er vanskelig å bare rømme fra den også uten å ha fått mulighet til å forstå og bearbeide.