UTRO tidligere, er det mulig å få tillit igjen?

[Gjest irritert kollega]

Jeg vil gjerne gå videre med emnet ettersom det dukket så sårt opp igjen da jeg nettopp skrev innlegget om min utidige kollega.

Det var fordi hun visste jeg sleit med det samme at hun antok det skulle trøste meg å fortelle hvor stor lettelse det var å gi opp kampen.

For to år siden gjorde jeg noe dumt, jeg innledet et forhold til en annen mann fordi jeg ikke hadde det så bra med mannen min.

Det har gått opp og ned, men jeg har forsøkt å få han til å tro meg på at det er det livet jeg vil ha. Bare vi klarer å få det godt sammen.

Vi har lest side opp og side ned med all mulig stoff om det å tilgi hverandre. Men det er virkelig vanskelig å tro på at han har den helt trygge tilliten til meg igjen.

Og det er nok like vanskelig for han å tro på meg når jeg er usikker på at han har det godt med meg. Det blir liksom en ond sirkel.

Han viser så tydelig at han mener det er jeg som skal bevise at jeg virkelig elsker han. Jeg gjør jo det, men det er så vondt å måtte forsvare seg hver gang jeg merker mistanken om at jeg ikke har den rette innstillingen.

Hvor lenge skal jeg leve slik har jeg tenkt, og vil han få det bedre uten meg? Jeg vet at han elsker meg og hater tanken på skilsmisse.

Men samtidig reageren han så sterkt med skuffelse og verbale skyllebøtter nå han merker forsvaret mitt.

Hvordan skal vi klarer å finne ut at det, få et godt liv sammen som var det jeg egentlig ønsker? Og det jeg vet er alt han ønsker seg?

Jeg fortalte i den forrige tråden om småtullene vi er besteforeldre for, og alt det jeg er skrekkslagen over å miste fordi jeg har startet dette. Nå som han har flyttet ut har det blitt bare verre og verre enda det var jeg som ville det først.

Hvis noen andre har vært eller er i samme situasjon, hva er det vi gjør galt?

Vi har snakket om terapi, men det vil han ikke lenger. Så jeg ville vært veldig glad for noen gode råd og ikke bare hva noe tror.

[Gjest hvis det kan være til hjelp]

Begge trådene dine kjenner jeg gjen meg selv i *o*

Det er ikke så enkelt som mange tror å skape tillit igjen, for det har jg kjent på kroppen ganske lenge før det ble helt rolig hos begge to.

Over tretten år faktisk :-)

Ikke bli skræmt no, for det har ikke vært dårlig i tretten år. Men det var opp og nedturer i de årene som hadde med min feil å gjøre.

Vi gikk til psykolog, og det vil jeg veldig gjerne anbefale selv om han ikke blir med. Etter hvert vil kan kanskje?Det var bare en eneste ting du skriver i tråden din som jeg reagerte på, og som gjorde at jeg ville svare.Du sie at du forsvarer deg når du merker mistanke fra han.

Det var det psykologen vår sa også, at det var grunnen til at samboeren min ikke fikk full tillit til meg. Og det var det som fikk meg til å se at jeg fortsatte utroskapen med å forsvare meg i stedet for å jobbe for å få tillit.

Vi har aldri vært gift men sammen i 28 år, det ville vært tragisk om jeg skulle fortsette å gi han følelsen av å bli bedratt fortsatt, og gå fra hverandre bare fordi jeg ikke klarte å sette strek for det forsvaret.

Det er noe som heter å legge seg flat, det var en tråd for litt siden *o*

Når det gjelder utroskap finnes det nok ikke noen annen løsning tilbake uansett hvofor vi gjorde det. Men nå er det bare deilig å kjenne at han virkelig tror på meg.

Vi har ingen barnebarn ennå, men den situasjonen der kan jeg virkelig forstå. Snakk md han om psykolog kanskje?

[Gjest irritert kollega]

Begge trådene dine kjenner jeg gjen meg selv i *o*

Det er ikke så enkelt som mange tror å skape tillit igjen, for det har jg kjent på kroppen ganske lenge før det ble helt rolig hos begge to.

Over tretten år faktisk :-)

Ikke bli skræmt no, for det har ikke vært dårlig i tretten år. Men det var opp og nedturer i de årene som hadde med min feil å gjøre.

Vi gikk til psykolog, og det vil jeg veldig gjerne anbefale selv om han ikke blir med. Etter hvert vil kan kanskje?Det var bare en eneste ting du skriver i tråden din som jeg reagerte på, og som gjorde at jeg ville svare.Du sie at du forsvarer deg når du merker mistanke fra han.

Det var det psykologen vår sa også, at det var grunnen til at samboeren min ikke fikk full tillit til meg. Og det var det som fikk meg til å se at jeg fortsatte utroskapen med å forsvare meg i stedet for å jobbe for å få tillit.

Vi har aldri vært gift men sammen i 28 år, det ville vært tragisk om jeg skulle fortsette å gi han følelsen av å bli bedratt fortsatt, og gå fra hverandre bare fordi jeg ikke klarte å sette strek for det forsvaret.

Det er noe som heter å legge seg flat, det var en tråd for litt siden *o*

Når det gjelder utroskap finnes det nok ikke noen annen løsning tilbake uansett hvofor vi gjorde det. Men nå er det bare deilig å kjenne at han virkelig tror på meg.

Vi har ingen barnebarn ennå, men den situasjonen der kan jeg virkelig forstå. Snakk md han om psykolog kanskje?

Takk takk takk for svaret . Jeg har tenkt tanken selv også men det er så vanskelig og gi slipp på det forsvaret uten å kjenne seg enda dårligere som menneske.

Det er litt lettere når det kommer fra andre :-)

Jeg får sitte ved pulten i dag for å se om det kan bli litt lyst i livet igjen . Trenger litt håp jeg nå.

[Elis31]

Jeg synes dere skal gå til familierådgivning. De har sikkert mye kompetanse på dette.

Vil ikke gå i terapi, hva er det?

[Gjest mannebeinet]

Du vil kanskje ikke at et mannebein skal blande seg inn men jeg har sett det fra andre sida for tre år siden. Jeg klarte ikke å få tilbake tiliten, og det var akkurat som det andre svaret du fikk. Hun forsvarte seg og jeg ble sint. ond sirkel. Det føles akkurat som hu andre skrev, at utroskapen fortsetter og at hu aldri angret skikkelig.

Nå er det slutt for to år siden, men hu veit godt og viser det også at hu skule ønske seg god samvittighet og tilit igjen.

Det er da hu som ikke kommer videre nå.Jeg sitter skjelden og leser her, men samboeren er ute og shopper. Litt flaut for en mann å drive på med slikt , men med bryti håndledd frister ikke skia idag. Livet smiler læll, og jeg unner deg ikke som eksen og sitte att med dårlige følelser for det hu gjorde. Snakk med psykolog om forsvaret ditt, det sier jeg også.

[Gjest irritert kollega]

Jeg synes dere skal gå til familierådgivning. De har sikkert mye kompetanse på dette.

Vil ikke gå i terapi, hva er det?

Eller rådgivning. Han er så sint og såret og lei seg for at jeg ville skilles at han ikke vil snakke med meg akkurat nå. Vi hadde god kontakt helt til han flyttet, men nå vil han ikke vite av meg.

Men jeg kan prøve selv, for jeg holder ikke ut med at jeg har vært urettferdig mot han så lenge.

[Si det du!]

Her lest denne og den andre tråden din. Sitter og tenker hvorfor er du så sinna? Både på kollegaen og ikke minst på mannen din? Forstår at du er frustrert, men hva er det du forlanger av mannen din? Tror du at han har det lett? Det virker på meg at han skal bare akseptere det du har gjort mot han med et smil!

At han har flyttet ut, er et stort tegn på at han er ferdig med deg og ikke vil ha deg. Det re lite du kan gjøre i denne situasjonen, du kan jo gruble eller du kan akseptere at han har dratt. Det er ikke han som har gjort noe galt her men det er du alene og bare du som har gjort noe galt her, slutt å legge skylden på han. Han har bare tatt ansvar for seg selv i dette tilfelle, og han har kommet fram til at han ikke vil være sammen men noen som svikter.

Ønsker deg lykke til, man bestemmer over seg selv og hvordan man vil ha det i livet sitt, du bestemte deg for å være utro! Og da får du ta konsekvensene for det også. Det handler ikke hvor mye man elsker hverandre, for når man gjør det så er man to og ikke tre!!

Hvorfor vil du egentlig ha han tilbake? Er det fordi at du elsker han? Det gjør du ikke, for da hadde du ikke vært utro! Eller kanskje det er fordi du føler at all trygghet er borte?

Blir litt provosert av folk som deg, som tror de er guds gave…… og kan gjøre som man vil uten at det skal få noen som helst konsekvenser. Takk deg selv!!

[Gjest Hulderen]

Du skriver som om dere fortsatt er sammen, men bare må jobbe litt med forholdet.

Han har flyttet ut, og vil ikke snakke med deg. Det betyr at det er slutt.

Det er ikke noe poeng i at du vurderer familieterapi, eller hvordan du skal få ham til å stole på deg. Nå er tiden inne or deg til å innse at du ersingel, og planlegge livet videre. Denne mannen er ikke lenger din, du har mistet ham fordi du var utro. Innse det, både for din egen del og for hans.

[Drofereh]

Her lest denne og den andre tråden din. Sitter og tenker hvorfor er du så sinna? Både på kollegaen og ikke minst på mannen din? Forstår at du er frustrert, men hva er det du forlanger av mannen din? Tror du at han har det lett? Det virker på meg at han skal bare akseptere det du har gjort mot han med et smil!

At han har flyttet ut, er et stort tegn på at han er ferdig med deg og ikke vil ha deg. Det re lite du kan gjøre i denne situasjonen, du kan jo gruble eller du kan akseptere at han har dratt. Det er ikke han som har gjort noe galt her men det er du alene og bare du som har gjort noe galt her, slutt å legge skylden på han. Han har bare tatt ansvar for seg selv i dette tilfelle, og han har kommet fram til at han ikke vil være sammen men noen som svikter.

Ønsker deg lykke til, man bestemmer over seg selv og hvordan man vil ha det i livet sitt, du bestemte deg for å være utro! Og da får du ta konsekvensene for det også. Det handler ikke hvor mye man elsker hverandre, for når man gjør det så er man to og ikke tre!!

Hvorfor vil du egentlig ha han tilbake? Er det fordi at du elsker han? Det gjør du ikke, for da hadde du ikke vært utro! Eller kanskje det er fordi du føler at all trygghet er borte?

Blir litt provosert av folk som deg, som tror de er guds gave…… og kan gjøre som man vil uten at det skal få noen som helst konsekvenser. Takk deg selv!!

Amen:)

[Si det du!]

Amen:)

Ja!

[PieLill]

''Vi har lest side opp og side ned med all mulig stoff om det å tilgi hverandre. Men det er virkelig vanskelig å tro på at han har den helt trygge tilliten til meg igjen.''

Kan du ha vært for opptatt av å få tillit framfor å bygge den? Tillit er noe som skapes i en kontinuerlig prosess. Som regel er det noen skritt tilbake når man krever den eller på andre måter uttrykker misshag over at tilliten er der man ønsker.

Ofte gjør man det vanskelig for seg selv ved å sette en eller annen form for stander eller mål for hvilken tillit den andre skal ha. Slikt virker forstyrrende og øker smerten. Bedre å la tilliten få vokse i ro og fred uten å dissikere og definere for mye.

''Og det er nok like vanskelig for han å tro på meg når jeg er usikker på at han har det godt med meg. Det blir liksom en ond sirkel.''

Er du for opptatt av å definere hans opplevelser og hva han er tilfreds med.

''Han viser så tydelig at han mener det er jeg som skal bevise at jeg virkelig elsker han. Jeg gjør jo det, men det er så vondt å måtte forsvare seg hver gang jeg merker mistanken om at jeg ikke har den rette innstillingen.''

Det er en smerte du må bære. Jo mer du avviser ham på dette området, jo mer forsterker du disse følelsene i ham.

mvh

[Gjest Fy f... så mange idiotiske kvinner og menn!]

''Vi har lest side opp og side ned med all mulig stoff om det å tilgi hverandre. Men det er virkelig vanskelig å tro på at han har den helt trygge tilliten til meg igjen.''

Kan du ha vært for opptatt av å få tillit framfor å bygge den? Tillit er noe som skapes i en kontinuerlig prosess. Som regel er det noen skritt tilbake når man krever den eller på andre måter uttrykker misshag over at tilliten er der man ønsker.

Ofte gjør man det vanskelig for seg selv ved å sette en eller annen form for stander eller mål for hvilken tillit den andre skal ha. Slikt virker forstyrrende og øker smerten. Bedre å la tilliten få vokse i ro og fred uten å dissikere og definere for mye.

''Og det er nok like vanskelig for han å tro på meg når jeg er usikker på at han har det godt med meg. Det blir liksom en ond sirkel.''

Er du for opptatt av å definere hans opplevelser og hva han er tilfreds med.

''Han viser så tydelig at han mener det er jeg som skal bevise at jeg virkelig elsker han. Jeg gjør jo det, men det er så vondt å måtte forsvare seg hver gang jeg merker mistanken om at jeg ikke har den rette innstillingen.''

Det er en smerte du må bære. Jo mer du avviser ham på dette området, jo mer forsterker du disse følelsene i ham.

mvh

''Han viser så tydelig at han mener det er jeg som skal bevise at jeg virkelig elsker han. Jeg gjør jo det, men det er så vondt å måtte forsvare seg hver gang jeg merker mistanken om at jeg ikke har den rette innstillingen.''

Min kjæreste har gjort utrolig mange idiotiske ting mot meg. Hadde jeg hatt hodet på rett plass for to år siden, hadde jeg dumpet ham, for å slippe det jeg har måttet streve med i etterkant.. Jeg gjorde ikke det, er fryktelig glad i mannen min, og vi har det fint sammen nå - MEN -

Jeg har ikke den tilliten til ham lenger.. Han har kimset av mitt behov for å vite at han elsker meg, noe som har gjort meg enda mer usikker og som har underbygget mistilliten hos meg for ham

Er du klok, legger du deg helt FLAT og gjør hva du kan for å følge hans behov. Har du først vært den idioten du har, får du vær så god rette det opp igjen!!!

[PieLill]

''Han viser så tydelig at han mener det er jeg som skal bevise at jeg virkelig elsker han. Jeg gjør jo det, men det er så vondt å måtte forsvare seg hver gang jeg merker mistanken om at jeg ikke har den rette innstillingen.''

Min kjæreste har gjort utrolig mange idiotiske ting mot meg. Hadde jeg hatt hodet på rett plass for to år siden, hadde jeg dumpet ham, for å slippe det jeg har måttet streve med i etterkant.. Jeg gjorde ikke det, er fryktelig glad i mannen min, og vi har det fint sammen nå - MEN -

Jeg har ikke den tilliten til ham lenger.. Han har kimset av mitt behov for å vite at han elsker meg, noe som har gjort meg enda mer usikker og som har underbygget mistilliten hos meg for ham

Er du klok, legger du deg helt FLAT og gjør hva du kan for å følge hans behov. Har du først vært den idioten du har, får du vær så god rette det opp igjen!!!

Hei,

Kom dette svaret på feil plass?

mvh