har de ikke lov til å holde fast ungene?

[Rith]

Min opplevelse er helt motsatt. Gutten skulle ta blodprøve da han var 4-5 år og med en gang han begynte å protestere litt, kjørte de på med tre sykepleiere som holdt han fast mens de stakk. Etter det har sprøyteskrekken økt på, han er 13 og får fullstendig panikk når det er snakk om legetimer. Han er ikke i stand til å snakke med legen i det hele tatt for alle hans tanker er opptatt med om han må ta en blodprøve.

Han er et barn som trenger å forstå hva som skal skje og få tatt ting i et rolig tempo slik at han føler han har kontroll. Dette vet foreldrene best og jeg ønsker meg helsepersonell som spør foreldrene om hva som fungerer best for deres barn før de kjører i gang.

Der ser man et eksempel på hva som kan skje ved slike , ja jeg kaller det faktisk overgrep. For det ville jeg i høyeste grad følt det som!

Jeg ville aldri tillatt noen å gjøre det på den måten ovenfor mine barn!

Vil samtidig bare si til deg at jeg ikke bedømmer deg for det som skjedde, fordi man kan aldri vite på forhånd hva sånt kan føre til. Dessuten tror man at helsepersonell vet best.

[Rith]

''Gutten skulle ta blodprøve da han var 4-5 år og med en gang han begynte å protestere litt, kjørte de på med tre sykepleiere som holdt han fast mens de stakk. Etter det har sprøyteskrekken økt på''

Det der hører jo ingensteds hjemme. Da guttungen her var så liten satt han alltid på fanget til pappa (stort sett) når blodprøver ble tatt og det gikk kjempefint.

Men av en eller annen grunn var det stort sett jeg som måtte til pers når han skulle i narkose, men det gikk greit det også, selv om det ikke akkurat var morsomt med en unge på et par år som vred seg som en mark og klynket:"Nei, mamma! Ikke! Slutt!" når jeg presset narkosemaska mot ansiktet hans... Men han har ikke tatt noen skade av det og synes det er steintøft å være på kontroll hos kardiologen og få løpe på tredemølle. )

Hadde narkose når jeg var ca 3 år. Det er fortsatt en traumatisk opplevelse for meg, og jeg har totalt panikk for narkose!

[Gjest GA]

Jeg er ikke enig i at dette er beste måten å gjøre det på.

Dette kan gi både traumer og sterk redsel både for sprøyter og helsepersonell. Jeg kjenner det faktisk på kroppen bare av å lese innlegget ditt!

Jeg har tro på at det ikke kan snakkes nok om på forhånd, underveis og etterpå. Berolige å samtidig få de til og forstå hvor nødvendig det er, og at det er for å hjelpe henne til å bli frisk.

Belønning er noe som tas opp både før, under og etterpå. Fokusere på det positive.

-men hvor lenge skal hun få lov til å nekte da? Hun vil jo ikke, og hun vil ikke noe mer fordi om vi snakker om det før under og etter og lover belønninger i øst og vest.

Når man er på legevakta, ungen har 39 i feber og røde prikker i ansiktet som man ikke får vekk ved å trykke med et glass er det faktisk _nødvendig_ med en crp-prøve i fingeren.

[Rith]

-men hvor lenge skal hun få lov til å nekte da? Hun vil jo ikke, og hun vil ikke noe mer fordi om vi snakker om det før under og etter og lover belønninger i øst og vest.

Når man er på legevakta, ungen har 39 i feber og røde prikker i ansiktet som man ikke får vekk ved å trykke med et glass er det faktisk _nødvendig_ med en crp-prøve i fingeren.

Jeg forstår selvsagt at det er en vanskelig situasjon både for deg og henne. Du er jo voksen å forstår at dette må gjøres.

Forstår hun at hun må? Er det bare redselen for smertene som er så overskyggende? Hva sier hun om det selv når det er over?

[Rith]

''Gutten skulle ta blodprøve da han var 4-5 år og med en gang han begynte å protestere litt, kjørte de på med tre sykepleiere som holdt han fast mens de stakk. Etter det har sprøyteskrekken økt på''

Det der hører jo ingensteds hjemme. Da guttungen her var så liten satt han alltid på fanget til pappa (stort sett) når blodprøver ble tatt og det gikk kjempefint.

Men av en eller annen grunn var det stort sett jeg som måtte til pers når han skulle i narkose, men det gikk greit det også, selv om det ikke akkurat var morsomt med en unge på et par år som vred seg som en mark og klynket:"Nei, mamma! Ikke! Slutt!" når jeg presset narkosemaska mot ansiktet hans... Men han har ikke tatt noen skade av det og synes det er steintøft å være på kontroll hos kardiologen og få løpe på tredemølle. )

Må tilføye at det er bra at gutten din ikke har vonde opplevelser etter det.

[Mammantil3]

Jeg er ikke enig i at dette er beste måten å gjøre det på.

Dette kan gi både traumer og sterk redsel både for sprøyter og helsepersonell. Jeg kjenner det faktisk på kroppen bare av å lese innlegget ditt!

Jeg har tro på at det ikke kan snakkes nok om på forhånd, underveis og etterpå. Berolige å samtidig få de til og forstå hvor nødvendig det er, og at det er for å hjelpe henne til å bli frisk.

Belønning er noe som tas opp både før, under og etterpå. Fokusere på det positive.

Ser at du er veldig tydelig på at barn blir traumatisert av å bli holdt fast under prøvetaking. For det første gjelder det slett ikke alle, mine er f.eks. ikke traumatisert selv om begge to har blitt holdt fast.

Dernest lurer jeg på hva du mener man skal gjøre når barnet ikke lar seg snakke til fornuft? Skal det slippe?

[oslomamma]

Tror foreldrene kan gi tillatelse til at helsepersonelt skal gi nødvendig helsehjelp som innebærer tvang selv om barnet protesterer opp til barnet er 16 år, men andre tilnærminger skal selvsagt være prøvd. Etter 16 år må lege fatte beslutning om tvang og da må man dokumentere manglende samtykkekompetanse. Også da er det krav til at andre løsninger er prøvd.

[Gjest GA]

Jeg forstår selvsagt at det er en vanskelig situasjon både for deg og henne. Du er jo voksen å forstår at dette må gjøres.

Forstår hun at hun må? Er det bare redselen for smertene som er så overskyggende? Hva sier hun om det selv når det er over?

Jeg tror nok at hun egentlig forstår at det må gjøres, hun hyler mer før stikket enn mens de stikker så det er jo mest at hun gruer seg til at det skal gjøre vondt. I tillegg er hun jo ikke frisk, og da blir alt mye verre. Hun roer seg raskt ned etterpå og er ikke hysterisk. Alt blir nøye forklart for henne både før under og etter. -hver gang.

I fjor vår tok hun vaksine uten å kny...

[Rith]

Ser at du er veldig tydelig på at barn blir traumatisert av å bli holdt fast under prøvetaking. For det første gjelder det slett ikke alle, mine er f.eks. ikke traumatisert selv om begge to har blitt holdt fast.

Dernest lurer jeg på hva du mener man skal gjøre når barnet ikke lar seg snakke til fornuft? Skal det slippe?

Jeg skrev _kan_ bli traumatisert, jeg burde kanskje understreket det.

Det er faktisk ikke lett å få angst for ting i voksen alder, fordi man ble utsatt for traumer når man var barn. Det kan ta lang tid å bearbeide slike opplevelser, noen klarer aldri å komme over det.

Du må jo forstå at jeg ikke mener at de skal slippe!?

Jeg mener likevel at en 9 åring er stor nok til å forstå at man må, ved å bli forklart det mange nok ganger. Det gjelder som regel bare å finne rett måte å forklare det på for at de skal forstå det.

Selv om jeg nå kommer med et eksempel, så mener jeg ikke at alle barn tar ting likt. Velger likevel å fortelle.

Som barn hadde jeg mange ørebetennelser, og ved en anledning nektet jeg å ta medisin. Jeg fikk et valg av legen: Enten så må du ta medisinen din eller så må du ha vondt. Jeg valgte medisin. Jeg var da 6-7 år.

[Gjest GA]

Tror foreldrene kan gi tillatelse til at helsepersonelt skal gi nødvendig helsehjelp som innebærer tvang selv om barnet protesterer opp til barnet er 16 år, men andre tilnærminger skal selvsagt være prøvd. Etter 16 år må lege fatte beslutning om tvang og da må man dokumentere manglende samtykkekompetanse. Også da er det krav til at andre løsninger er prøvd.

hehe, håper hun tar til fornuft før hun er 16!

[Gjest GA]

Jeg skrev _kan_ bli traumatisert, jeg burde kanskje understreket det.

Det er faktisk ikke lett å få angst for ting i voksen alder, fordi man ble utsatt for traumer når man var barn. Det kan ta lang tid å bearbeide slike opplevelser, noen klarer aldri å komme over det.

Du må jo forstå at jeg ikke mener at de skal slippe!?

Jeg mener likevel at en 9 åring er stor nok til å forstå at man må, ved å bli forklart det mange nok ganger. Det gjelder som regel bare å finne rett måte å forklare det på for at de skal forstå det.

Selv om jeg nå kommer med et eksempel, så mener jeg ikke at alle barn tar ting likt. Velger likevel å fortelle.

Som barn hadde jeg mange ørebetennelser, og ved en anledning nektet jeg å ta medisin. Jeg fikk et valg av legen: Enten så må du ta medisinen din eller så må du ha vondt. Jeg valgte medisin. Jeg var da 6-7 år.

-du kan gjerne ta en tur og se om du får snakket henne til fornuft :-)

[morsan]

Ja, jeg synes jo det er bedre at de stikker med en gang enn at ungen skal bli mer og mer ute av seg fordi hun gruer seg til stikket. Hun lar seg jo ikke overtale uansett.

Sist sa jeg rolig til ungen at "ja, ja, da blir det som vanlig: Du hyler, jeg holder og de stikker" -sykepleieren så lettere sjokkert ut, men det var akkurat sånn det ble.

''Sist sa jeg rolig til ungen at "ja, ja, da blir det som vanlig: Du hyler, jeg holder og de stikker" ''

Høres ut som grei skuring.

Jeg tror forresten at det må være bedre for barnet å bli holdt fast av mor enn av en sykepleier.

[Rith]

Jeg tror nok at hun egentlig forstår at det må gjøres, hun hyler mer før stikket enn mens de stikker så det er jo mest at hun gruer seg til at det skal gjøre vondt. I tillegg er hun jo ikke frisk, og da blir alt mye verre. Hun roer seg raskt ned etterpå og er ikke hysterisk. Alt blir nøye forklart for henne både før under og etter. -hver gang.

I fjor vår tok hun vaksine uten å kny...

Iom at hun tok vaksine uten problemer i fjor, så blir det kanskje forsterket når hun er syk i tillegg.

Så lenge hun vet innerst inne at det må gjøres, så ser jeg litt annerledes på det. Dessuten så virker det som om du forklarer så grundig at dette nok ikke oppleves så traumatiserende.

I noen tilfeller er det kanskje ikke så lurt at helsepersonell overtar, da kan man lett føle en avsky mot de som kan bli vanskelig senere. Men du kjenner din datter best.

Uansett håper jeg inderlig at hun blir bra nå, og at dere får svar på hva som feiler henne. Tenker på dere.

[Rith]

-du kan gjerne ta en tur og se om du får snakket henne til fornuft :-)

Hvor bor du?

[brunnera]

Min opplevelse er helt motsatt. Gutten skulle ta blodprøve da han var 4-5 år og med en gang han begynte å protestere litt, kjørte de på med tre sykepleiere som holdt han fast mens de stakk. Etter det har sprøyteskrekken økt på, han er 13 og får fullstendig panikk når det er snakk om legetimer. Han er ikke i stand til å snakke med legen i det hele tatt for alle hans tanker er opptatt med om han må ta en blodprøve.

Han er et barn som trenger å forstå hva som skal skje og få tatt ting i et rolig tempo slik at han føler han har kontroll. Dette vet foreldrene best og jeg ønsker meg helsepersonell som spør foreldrene om hva som fungerer best for deres barn før de kjører i gang.

Dette opplevde jeg selv som fireåring i forbindelse med en sykehusinnleggelse! Tre vokse holdt meg, den fjerde tok blodprøve. Jeg er godt over 40 år, og har hatt skrekk for blodprøver siden den dagen det skjedde.

Det er bedre at mor, som er en person barnet kjenner og er trygg på holder fast.

Fy søren, jeg blir helt vissen i kroppen bare ved tanken på dette

[....AV]

Det høres heller ikke bra ut, nei. Stakkers gutten din, 3 voksne mot en unge er jo voldsomt... De gangene vi har tatt blodprøvene har det bare vært meg og en sykepleier, pluss en gang en assistent som ordnet med prøveflaskene (hun skulle ha 7 stk!)

Som med alt annet, en gyllen middelvei er nok det beste.

Dette var til og med hos en barnelege.

Når jeg tenker litt til skjønner jeg forøvrig hva du mener og opplever det nok selv i en viss grad hos fastlegen. Problemet er at de virker veldig passive synes jeg, jeg synes det er rart de ikke har en mer aktiv tilnærming til barna når det er såpass mange som har dette problemet. Når vi er der nå og ungen er helt fra seg, virker de fullstendig rådløse og ser nesten ikke på han (eller meg), men venter passiv på at jeg skal ta initiativet til å få det gjort.

[Gjest GA]

Dette var til og med hos en barnelege.

Når jeg tenker litt til skjønner jeg forøvrig hva du mener og opplever det nok selv i en viss grad hos fastlegen. Problemet er at de virker veldig passive synes jeg, jeg synes det er rart de ikke har en mer aktiv tilnærming til barna når det er såpass mange som har dette problemet. Når vi er der nå og ungen er helt fra seg, virker de fullstendig rådløse og ser nesten ikke på han (eller meg), men venter passiv på at jeg skal ta initiativet til å få det gjort.

ja, det er nettopp det med passiviteten deres jeg grublet litt over. Det virker som de blir litt satt ut av at ungen nekter selv om de sikkert har sett det mange ganger.

[miakami]

det blir ikke sett på som etisk av et helsepersonell å stikke en redd, skrikende barn med tvang og makt.

[PieLill]

Jeg er ikke enig i at dette er beste måten å gjøre det på.

Dette kan gi både traumer og sterk redsel både for sprøyter og helsepersonell. Jeg kjenner det faktisk på kroppen bare av å lese innlegget ditt!

Jeg har tro på at det ikke kan snakkes nok om på forhånd, underveis og etterpå. Berolige å samtidig få de til og forstå hvor nødvendig det er, og at det er for å hjelpe henne til å bli frisk.

Belønning er noe som tas opp både før, under og etterpå. Fokusere på det positive.

Jo lengre man snakker, jo mer tid får ungen å øse seg opp og krisemaksimere. Kanskje til og med tro at dette kan h*n forhandle seg ut av.

Det er mye mer barmhjertig å få det fort overstått.

Forklaringer i forkant skal være korte, tydelige, bestemte og appelere til barnets mestrings- og ta-seg-sammen-evner.

I ettertid kan man jo gå inn på en dypere diskusjon.

mvh

[PieLill]

Helsepersonell støter på både barn og voksne i mange ulike fasonger.

Noen foreldre kunne funnet på å anmelde dem for å gjøre det du så inderlig ønsker at de gjorde.

Kanskje en idé å snakke med dem på forhånd om hva som er best, eller ha et kort standardskriv du leverer i forkant. Da vet de hvor de har deg.

Jeg tror det er viktig at du viser at du som forelder har kontroll over situasjonen. Det må være tydelig for barnet at du gir dem lov til å stikke. For det første for å unngå monstrifisering av helsepersonellet. Foreldre tar upoppe avgjørelser og viser monstertendenser stadig vekk, så med dem er det ikke så farlig.

;-)

For det andre for at barnet ikke skal bli skremt av en opplevelse av at mamma eller pappa mister kontrollen og så skjer det noe fælt. Forelderens trygghet i situasjonen, uavhengig av barnets følelser, vil ha stor innflytelse på barnets traumenivå.

For øvrig er jeg stor fan av bedøvelsesplaster, belønning selv om ungen vrælte helt til månen og alt annet som gjør det til hyggeligere opplevelse.

Hvilken forelder/voksenperson som følger barnet kan ha stor innflytelse hysterigrad. Den som appelerer mest til barnets mestringsvilje og mist til ramle-i-hysterisktragiske-småbiter-muskelen, bør være med barnet.

mvh