Hva kan vi bidra med - melde fra noe sted?

[Gjest anoenergi]

Dette gjelder barnet i en familie i nær omgangskrets. Vi er flere som er bekymret for hvordan barnet vil utvikle seg på bakgrunn av hvordan det blir behandlet av foreldrene. Det er ikke snakk om omsorgssvikt rent fysisk; barnet får det det trenger av mat, klær etc. Det gjelder mer på det psykiske plan, hvordan det blir oppdratt.

Barnet er 7,5 år gammelt. Foreldrene gir begrepet "curlingforeldre" en ny mening. Barnet møter overhodet ikke motstand i hjemmet. Alt barnet ønsker, blir oppfylt, eks. legger seg ikke før 22-23-24-tiden hver kveld, enten det er ferie eller hverdag. Foreldrene bare konstaterer at "barnet er sånn". Barnet blir ikke trøtt tidligere på kvelden, det er altså ingen vits i å prøve å legge barnet tidligere påstår de. Sånn har det vært siden barnet var baby. Resultatet er en unge som de innimellom ikke får opp for å gå på skolen. Etter ferier, hvor barnet har vært ekstra lenge oppe om kvelden (for da er det hvertfall ikke så farlig, sier foreldrene), så er barnet helt ute av kurs, og det har hendt at barnet da har vært "sykt" fra skolen de første par dagene, fordi foreldrene ikke får opp ungen på morgenen. De har fortalt dette selv.

Er vi f. eks. på bytur, kan ungen diktere mora hvor vi skal gå, hvor vi skal spise etc. Vil ungen bruke lang tid i lekebutikken eller på kafeteria så godtas dette av mor, uten tanke på å ta hensyn til andre som er med dem.

Mora har alltid juice, kjeks, bolle, godteri, brødmat i veska, for ungen krever noe å spise hele tiden, og da er det bare å fore på, samme om det passer eller ikke. Ungen er også ekstremt grisete når h*n spiser, smuler og krøster mat mellom fingrene. Der har også foreldrene resignert; "h*n søler så fælt når h*n spiser, sånn er det bare". Til og med da SFO hadde tatt opp med barnet at h*n må slutte å grise så med maten nå som h*n er så stor, så ble mora kjempefornærmet på vedkommende SFO-ansatte. Ungen hennes _skal_ tydeligvis ikke irettesettes.

Ungen har også en greie når det gjelder å gå på do. H*n tør ikke å gå alene på do, hverken på skole, SFO eller på besøk hos andre. Det har pågått over flere år, og ungen var meldt opp til BUP for et par år siden, men så kom en periode hvor do-situasjonen var noe bedre, så da avlyste mora timen hos BUP, og har aldri tatt initiativ igjen.

Dette barnet leker mye med barna våre (vi er flere som er bekymret), og den siste tiden har vi sett at barna våre har begynt å reagere på dette barnets væremåte. Pga. oppdragelsen så er ikke barnet vant til å møte motstand. H*n takler det derfor ikke når f. eks. våre barn ikke vil leke det samme som h*n, når h*n blir motsagt etc. Da reagerer h*n enten ved å slå eller ved å kjefte.

H*n har også spurt våre barn hvorfor i all verden de hører på foreldrene sine (det behøver jo ikke h*n). Og når barnet har vært på besøk hos oss, har jeg hørt barnet misfornøyd kommentere til mitt barn at "mora di sier jo nei til alt!" etter at jeg gjentatte ganger hadde svart nei til om de kunne få is, om de kunne lage vafler etc. Hjemme hos seg selv får barnet aldri nei. Ungen skjeller også ut foreldrene etter noter hvis noe ikke går barnets vei, f. eks. at mora ikke står parat til å hente noe for h*n etc.

Det vi tenker på, er hvordan dette barnet kommer til å få det videre i oppveksten. For en skikkelig smell det kommer til å få den dagen det virkelig går opp for h*n at verden ikke er til kun for å behage h*n.

I utgangspunktet tror vi ikke det er noe galt med barnet, det er normalt flink på skolen etter hva vi har forstått, men det er vel rett og slett snakk om miljøskade av oppdragelsen barnet får.

Det virker ikke som skolen gjør noe, vet ikke om de har oppdaget hvor galt ting er.

Vi er absolutt ikke personer som liker å bry oss med "ting vi ikke har noe med" i tide og utide, og jeg vet ikke om vi er helt på jordet når vi nå tenker på om det er noe sted vi kan melde bekymring ang. dette. Det vi tenker er jo at familien rett og slett trenger veiledning. Eventuelle velmente, uoppfordrede råd fra oss som omgangskrets tror vi (vet vi) bare vil bli tatt ille opp, da foreldrene er personer som veldig lett blir fornærma.

Jeg kunne forklart mye mer om oppdragelsen av dette barnet, og flere tegn vi ser hos barnet om at ting ikke er som det skal, men da blir innlegget alt for langt - det er blitt langt nok allerede. Men vil gjerne ha noen tips.

Skal vi feie for egen dør, eller skal vi engasjere oss?

[EnolaGay]

Der kan levere en bekymringsmelding til barnevernet om at barnet ser ut til å ha manglende grensesetting. Men jeg tror ikke dere kommer noen som helst vei med denne saken.

Har dere forsøkt å snakke med foreldrene?

[Gjest anoenergi]

Der kan levere en bekymringsmelding til barnevernet om at barnet ser ut til å ha manglende grensesetting. Men jeg tror ikke dere kommer noen som helst vei med denne saken.

Har dere forsøkt å snakke med foreldrene?

Takk for svar. Vi har ikke pratet med foreldrene om det, for vi tror ikke vi vil nå frem. De blir lett dødsfornærma, og har piggene ute hvis det er snakk om kritikk.

Men jeg tenkte kanskje at det er litt vel drastisk å kontakte barnevernet når det gjelder manglende grensesetting? Hva med BUP? De når vi vel kanskje ikke utenom gjennom rekvisisjon fra lege?

[EnolaGay]

Takk for svar. Vi har ikke pratet med foreldrene om det, for vi tror ikke vi vil nå frem. De blir lett dødsfornærma, og har piggene ute hvis det er snakk om kritikk.

Men jeg tenkte kanskje at det er litt vel drastisk å kontakte barnevernet når det gjelder manglende grensesetting? Hva med BUP? De når vi vel kanskje ikke utenom gjennom rekvisisjon fra lege?

Det er ikke vanlig at andre enn foreldrene har med slike instanser som BUP å gjøre, med mindre barnevernet er involvert. Eller at skolen melder fra. Også da i samråd med foreldrene.

De problemene du nevner vil jo nødvendigvis slå ut på skolen? Da vil i så fall lærere ta tak i saken.

Eneste stedet dere som utenforstående kan gå til er barnevernet.

[Gjest Alle er forskjellige]

Jeg blir utrolig provosert føler jeg nå! Tuller du?? Dette har da ikke så mye med omsorgsvikt å gjøre!

Barn er forskjellige. Ikke alle er som ditt barn.

Selv har jeg fire barn. Det yngste av dem, på 7 1/2 år, sovner seg aldri før 23 om kvelden...han ER faktisk bare slik. Han trenger ikke mere søvn, har aldri gjort det, han sluttet å sove om dagen da han var bare litt over ett år.

Og jeg vet faktisk om en 7-åring som er redd for å gå på do alene da h*n er borte. Uten at det er noe galt med det!!

Nei, pass deres egne saker!

[PieLill]

Hver for seg er ikke de tingene du beskriver så ille, bortsett fra at han får lov å diktere, styre og skjelle ut foreldrene.

I sum høres det derimot ganske voldsomt ut. Synes det er bra at dere bryr dere.

Kanskje det går an å ringe PPT og forhøre seg der om hvor alvorlig de vil karakterisere dette som.

Et annet alternativ er at at flest mulig av dere som bekymrer dere over dette slår dere sammen til beste for barnet. Lag en felles strategi og plan.

En ting dere kan bli enige om er at dere ikke lar dere styre av dette barnet om dere er på en bytur sammen. Si ting som at "Vi har andre planer og kan ikke vente på XX lengre. Derfor drar vi til ... nå." Eller "I dag har vi blitt enige om at vi skal spise på ... Det gjør vi så sjedent."

Altså der dere ikke ville latt dere styre av dette eller et annet barn, lar dere dere heller ikke styre av barnets mor. Man kan gjøre dette på en bestemt, tydelig, høflig og ikke demonstrativ måte.

Bli enig med andre foreldre om hvilke krav dere skal stille ved f.eks. matbordet. "Her i huset må man .... når man spiser, hvis ikke må man gå fra bordet. Smuler man så mye må man rydde opp etter seg selv."

Vær enig om hvordan dere skal reagere på slåing og annen utagering.

Opplever gutten ganske unisone, grenser, regler og krav i mange ulike hjem, vil det kunne hjelpe ham til en bedre adferd.

Dere kan også bli enige om felles synspunkt dere ved passende anledninger kan ytre overfor foreldrene. En felles gruppekonfrontasjon med foreldrene har vel liten mulighet for å føre frem?

Barnevernet bør sitte temmelig langt inne. Spesielt om dere ikke kjenner til kvaliteten på det lokale barnevernet. Men det er ikke noe jeg kategorisk ville utelukket.

Når man ser slike ting utvikle seg i katastroferetning over tid, ønsker man å kunne få alt helt riktig på et blunk. Mest konstruktiv blir man med et realistisk forhold til hva man kan utrette og ikke.

mvh

[jubalong70]

Hver for seg er ikke de tingene du beskriver så ille, bortsett fra at han får lov å diktere, styre og skjelle ut foreldrene.

I sum høres det derimot ganske voldsomt ut. Synes det er bra at dere bryr dere.

Kanskje det går an å ringe PPT og forhøre seg der om hvor alvorlig de vil karakterisere dette som.

Et annet alternativ er at at flest mulig av dere som bekymrer dere over dette slår dere sammen til beste for barnet. Lag en felles strategi og plan.

En ting dere kan bli enige om er at dere ikke lar dere styre av dette barnet om dere er på en bytur sammen. Si ting som at "Vi har andre planer og kan ikke vente på XX lengre. Derfor drar vi til ... nå." Eller "I dag har vi blitt enige om at vi skal spise på ... Det gjør vi så sjedent."

Altså der dere ikke ville latt dere styre av dette eller et annet barn, lar dere dere heller ikke styre av barnets mor. Man kan gjøre dette på en bestemt, tydelig, høflig og ikke demonstrativ måte.

Bli enig med andre foreldre om hvilke krav dere skal stille ved f.eks. matbordet. "Her i huset må man .... når man spiser, hvis ikke må man gå fra bordet. Smuler man så mye må man rydde opp etter seg selv."

Vær enig om hvordan dere skal reagere på slåing og annen utagering.

Opplever gutten ganske unisone, grenser, regler og krav i mange ulike hjem, vil det kunne hjelpe ham til en bedre adferd.

Dere kan også bli enige om felles synspunkt dere ved passende anledninger kan ytre overfor foreldrene. En felles gruppekonfrontasjon med foreldrene har vel liten mulighet for å føre frem?

Barnevernet bør sitte temmelig langt inne. Spesielt om dere ikke kjenner til kvaliteten på det lokale barnevernet. Men det er ikke noe jeg kategorisk ville utelukket.

Når man ser slike ting utvikle seg i katastroferetning over tid, ønsker man å kunne få alt helt riktig på et blunk. Mest konstruktiv blir man med et realistisk forhold til hva man kan utrette og ikke.

mvh

Veldig fornuftig svar, synes jeg

[Gjest anoenergi]

Hver for seg er ikke de tingene du beskriver så ille, bortsett fra at han får lov å diktere, styre og skjelle ut foreldrene.

I sum høres det derimot ganske voldsomt ut. Synes det er bra at dere bryr dere.

Kanskje det går an å ringe PPT og forhøre seg der om hvor alvorlig de vil karakterisere dette som.

Et annet alternativ er at at flest mulig av dere som bekymrer dere over dette slår dere sammen til beste for barnet. Lag en felles strategi og plan.

En ting dere kan bli enige om er at dere ikke lar dere styre av dette barnet om dere er på en bytur sammen. Si ting som at "Vi har andre planer og kan ikke vente på XX lengre. Derfor drar vi til ... nå." Eller "I dag har vi blitt enige om at vi skal spise på ... Det gjør vi så sjedent."

Altså der dere ikke ville latt dere styre av dette eller et annet barn, lar dere dere heller ikke styre av barnets mor. Man kan gjøre dette på en bestemt, tydelig, høflig og ikke demonstrativ måte.

Bli enig med andre foreldre om hvilke krav dere skal stille ved f.eks. matbordet. "Her i huset må man .... når man spiser, hvis ikke må man gå fra bordet. Smuler man så mye må man rydde opp etter seg selv."

Vær enig om hvordan dere skal reagere på slåing og annen utagering.

Opplever gutten ganske unisone, grenser, regler og krav i mange ulike hjem, vil det kunne hjelpe ham til en bedre adferd.

Dere kan også bli enige om felles synspunkt dere ved passende anledninger kan ytre overfor foreldrene. En felles gruppekonfrontasjon med foreldrene har vel liten mulighet for å føre frem?

Barnevernet bør sitte temmelig langt inne. Spesielt om dere ikke kjenner til kvaliteten på det lokale barnevernet. Men det er ikke noe jeg kategorisk ville utelukket.

Når man ser slike ting utvikle seg i katastroferetning over tid, ønsker man å kunne få alt helt riktig på et blunk. Mest konstruktiv blir man med et realistisk forhold til hva man kan utrette og ikke.

mvh

Tusen takk for et utfyllende svar. Tar til oss mange av tipsene her.

[Gjest Kayia]

Hver for seg er ikke de tingene du beskriver så ille, bortsett fra at han får lov å diktere, styre og skjelle ut foreldrene.

I sum høres det derimot ganske voldsomt ut. Synes det er bra at dere bryr dere.

Kanskje det går an å ringe PPT og forhøre seg der om hvor alvorlig de vil karakterisere dette som.

Et annet alternativ er at at flest mulig av dere som bekymrer dere over dette slår dere sammen til beste for barnet. Lag en felles strategi og plan.

En ting dere kan bli enige om er at dere ikke lar dere styre av dette barnet om dere er på en bytur sammen. Si ting som at "Vi har andre planer og kan ikke vente på XX lengre. Derfor drar vi til ... nå." Eller "I dag har vi blitt enige om at vi skal spise på ... Det gjør vi så sjedent."

Altså der dere ikke ville latt dere styre av dette eller et annet barn, lar dere dere heller ikke styre av barnets mor. Man kan gjøre dette på en bestemt, tydelig, høflig og ikke demonstrativ måte.

Bli enig med andre foreldre om hvilke krav dere skal stille ved f.eks. matbordet. "Her i huset må man .... når man spiser, hvis ikke må man gå fra bordet. Smuler man så mye må man rydde opp etter seg selv."

Vær enig om hvordan dere skal reagere på slåing og annen utagering.

Opplever gutten ganske unisone, grenser, regler og krav i mange ulike hjem, vil det kunne hjelpe ham til en bedre adferd.

Dere kan også bli enige om felles synspunkt dere ved passende anledninger kan ytre overfor foreldrene. En felles gruppekonfrontasjon med foreldrene har vel liten mulighet for å føre frem?

Barnevernet bør sitte temmelig langt inne. Spesielt om dere ikke kjenner til kvaliteten på det lokale barnevernet. Men det er ikke noe jeg kategorisk ville utelukket.

Når man ser slike ting utvikle seg i katastroferetning over tid, ønsker man å kunne få alt helt riktig på et blunk. Mest konstruktiv blir man med et realistisk forhold til hva man kan utrette og ikke.

mvh

Dette var svært gode råd.

[Gjest Kayia]

Jeg blir utrolig provosert føler jeg nå! Tuller du?? Dette har da ikke så mye med omsorgsvikt å gjøre!

Barn er forskjellige. Ikke alle er som ditt barn.

Selv har jeg fire barn. Det yngste av dem, på 7 1/2 år, sovner seg aldri før 23 om kvelden...han ER faktisk bare slik. Han trenger ikke mere søvn, har aldri gjort det, han sluttet å sove om dagen da han var bare litt over ett år.

Og jeg vet faktisk om en 7-åring som er redd for å gå på do alene da h*n er borte. Uten at det er noe galt med det!!

Nei, pass deres egne saker!

''Det yngste av dem, på 7 1/2 år, sovner seg aldri før 23 om kvelden...han ER faktisk bare slik. Han trenger ikke mere søvn, har aldri gjort det, han sluttet å sove om dagen da han var bare litt over ett år'' Det blir noe annet enn barnet i trådstarters historie, som hadde behov for mer søvn. TS sier at dette barnet av og til ikke kom seg på skolen av den grunn, og jeg regner med at du ikke syns det er greit.

[løvinne71]

Selvom dette barnet tydeligvis har en "friere" oppdragelse enn de fleste, så synes jeg ikke akkurat at dette er noen barnevernssak.

Barnet får jo det det trenger og "lider" ikke på noen måte. Problemet er altså ikke at h*n trenger omsorg og beskyttelse, (som er barnevernets hovedoppgave å ivareta) men at foreldrene kunne trenge et kurs i grensesetting og oppdragelse.

Dere må også huske på at dere ikke ser "alt" som foregår mellom foreldrene og barnet.

Noen foreldre fremstår kanskje snillere og mere ettergivne ute blant andre, fordi de da ønsker å forebygge/unngå episoder der barnet blir sint eller misfornøyd og lager "scener"

Barn er jo også forskjellige. Noen er greie og forholdsvis lette å oppdra, mens andre er "drittunger" som trasser og protesterer mot det meste.

Og hvis man har et barn i sistnevnte kategori, så tilpasser man seg kanskje litt deretter og blir mere ettergivende for husfredens skyld.

Ja, det er synd for barnet at det oppdras av foreldrene til å tro at det er verdens midtpunkt!

Men (heldigvis) er ikke foreldrene barnets eneste kilde til rettledning og oppdragelse. Så ettersom h*n blir stadig eldre og får stadig flere impulser fra andre hold, så vil h*n nok etterhvert erfare at virkeligheten er annerledes.

Som sagt tror jeg ikke dere kommer noe vei med åpen kritikk mot foreldrene, eller ved å gå "bakveier" via skole eller ppt.

Foreldrene lever antagelig i den forestilling at de tar godt vare på barnet og er gode foreldre (noe som forsåvidt stemmer.) Og hvis de ikke selv oppfatter barnets oppførsel som et problem, så er de nok neppe mottagelige for gode råd eller velmenende formaninger som de ikke har bedt om. Ingen liker å få inntrykk av at folk har diskutert dem bak deres rygg, og "konkludert " med at de trenger hjelp.

Derfor tror jeg det mest effektive er å gjøre som Pielill skriver: at ihvertfall DERE setter grenser / irettesetter barnet der det faller seg naturlig, og at dere er litt ekstra bevisste på å ikke la ting foregå på barnets premisser.

Dessuten kan dere prøve å snakke med foreldrene "indirekte" ved å f.eks la det komme frem i samtaler hvordan dere evt ville taklet situasjoner med deres barn, og deres synspunkter / meninger om barneoppdragelse generellt.

Da blir det ikke nødvendigvis oppfattet som kritikk, men noe kan allikevel "gå inn" hvis de får høre at andre foreldre bruker andre metoder, og har andre oppfatninger om oppdragelse.

[PieLill]

Selvom dette barnet tydeligvis har en "friere" oppdragelse enn de fleste, så synes jeg ikke akkurat at dette er noen barnevernssak.

Barnet får jo det det trenger og "lider" ikke på noen måte. Problemet er altså ikke at h*n trenger omsorg og beskyttelse, (som er barnevernets hovedoppgave å ivareta) men at foreldrene kunne trenge et kurs i grensesetting og oppdragelse.

Dere må også huske på at dere ikke ser "alt" som foregår mellom foreldrene og barnet.

Noen foreldre fremstår kanskje snillere og mere ettergivne ute blant andre, fordi de da ønsker å forebygge/unngå episoder der barnet blir sint eller misfornøyd og lager "scener"

Barn er jo også forskjellige. Noen er greie og forholdsvis lette å oppdra, mens andre er "drittunger" som trasser og protesterer mot det meste.

Og hvis man har et barn i sistnevnte kategori, så tilpasser man seg kanskje litt deretter og blir mere ettergivende for husfredens skyld.

Ja, det er synd for barnet at det oppdras av foreldrene til å tro at det er verdens midtpunkt!

Men (heldigvis) er ikke foreldrene barnets eneste kilde til rettledning og oppdragelse. Så ettersom h*n blir stadig eldre og får stadig flere impulser fra andre hold, så vil h*n nok etterhvert erfare at virkeligheten er annerledes.

Som sagt tror jeg ikke dere kommer noe vei med åpen kritikk mot foreldrene, eller ved å gå "bakveier" via skole eller ppt.

Foreldrene lever antagelig i den forestilling at de tar godt vare på barnet og er gode foreldre (noe som forsåvidt stemmer.) Og hvis de ikke selv oppfatter barnets oppførsel som et problem, så er de nok neppe mottagelige for gode råd eller velmenende formaninger som de ikke har bedt om. Ingen liker å få inntrykk av at folk har diskutert dem bak deres rygg, og "konkludert " med at de trenger hjelp.

Derfor tror jeg det mest effektive er å gjøre som Pielill skriver: at ihvertfall DERE setter grenser / irettesetter barnet der det faller seg naturlig, og at dere er litt ekstra bevisste på å ikke la ting foregå på barnets premisser.

Dessuten kan dere prøve å snakke med foreldrene "indirekte" ved å f.eks la det komme frem i samtaler hvordan dere evt ville taklet situasjoner med deres barn, og deres synspunkter / meninger om barneoppdragelse generellt.

Da blir det ikke nødvendigvis oppfattet som kritikk, men noe kan allikevel "gå inn" hvis de får høre at andre foreldre bruker andre metoder, og har andre oppfatninger om oppdragelse.

''Barnet får jo det det trenger og "lider" ikke på noen måte. Problemet er altså ikke at h*n trenger omsorg og beskyttelse, (som er barnevernets hovedoppgave å ivareta) men at foreldrene kunne trenge et kurs i grensesetting og oppdragelse.''

Manglende grensesetting er i sin mest ytterliggående form ren omsorgssvikt. Om dette er tilfellet i denne saken, er jeg ikke kvalifisert til å mene noe om.

Alle er vel enige i at det er omsorgssvikt å tillate sitt barn å leke i trafikken. Eller la det spise bare potegull og sjokolade fordi det er bare det barnet vil ha.

Om foreldrene ved manglende grensesetting svikter i å gi barnet grunnleggende sosiale ferdigheter, er det grov omsorgssvikt. Barnet vil tape på alle arenaer og ikke skjønne hvorfor.

Omgivelsene har kun begrensede muligheter til å tette slike fatale hull i barnets kompetanse. Alt må hvile på den smuldrende grunnmuren foredrene har bygd.

Prinsippielt kan også manglende grensesetting være en barnevernssak, både av hensyn til det aktuell barnet og barn som kommer i kontakt med han/henne? Men listen må ligge høyt.

Du har selvsagt rett i at man skal gå forsiktig fram og ha i bakhodet at det er mange ting man ikke vet.

mvh