Skal jeg slutte å kjempe for kjærligheten?

[Gjest Far i tåke for tiden]

Hei! (langt)

Jeg håper noen kan være veldig ærlige og hjelpe meg sortere noen tanker.

Nå har jeg forsåvidt sortert en del selv allerede, men trenger litt input for å lande skikkelig.

Historien er enkel men likevel komplisert.

Jeg har lest noen tråder her om dette med skilsmisse, utroskap og å få tilbake tillit. Alltid er det kvinner som spør om dette, men nå lurer jeg på om dere kan lytte til og hjelpe en mann? :-)

Jeg nærmer meg femti år og har elsket samme kvinne i snart tredve år. Giftet oss unge, har voksne barn og barnebarn.

For at historien skal være mulig å ta stilling til, må jeg også være ærlig om hva jeg har gjort galt.

Men ganske tidlig i ekteskapet glapp noen ubetenksomme ord ut av kona, som at det var urettferdig at hun aldri fikk teste andre menn ettersom hun giftet seg såå ung. Nå var vi låst fast med barn og styr.

Og noen ikke veldig fordelaktige uttalelser om meg og mitt...

Jeg tilga henne det fordi jeg elsket henne, men det satte sine spor i selvtilliten. Så i litt tunge perioder ymtet hun stadig på at hun bare ville holde ut til ungene var store.

Selvfølgelig prøver en mann som elsker sin kone å fiske etter og vente på gode bekreftelser i stedet. Og det er her jeg innrømmer at jeg har vist skuffelse og frustrasjon ganske tydelig når det aldri kom.

Så en gang etter en fest var hun full, og da fablet hun i fylla om hvor lyst hun hadde på å prøve en annen.

En stund etter fikk jeg uheldigvis se henne i den slags med arbeidsgiveren. Dette sa jeg aldri noe om, heller ikke da hun etter et halvår ville ha skilsmisse.

Jeg holdt kjeft, flyttet og bodde for meg selv i nesten to år. Da kom hun plutselig og uventet til meg og angret det hun hadde gjort. Ville at jeg skulle flytte hjem igjen.

Etter at hun hadde tilstått alt sammen, så fortalte jeg om de episodene jeg hadde sett, og på en måte som beviste at jeg hadde visst det hele tiden.

Så til saken, nå ti år etter dette, i ti år der jeg har elsket henne høyt hele tiden og gjort alt for å tilgi og glemme, så vil hun skilles igjen.

Årsaken er at hun ikke orker mer av at jeg retter min frustrasjon og skuffelse mot henne i sårbare situasjoner. Da handler det selvfølgelig om at hun i mange situasjoner er avvisende, og der jeg opplever å ikke få bekreftelse på å være elsket.

Kun i de situasjonene har dette vært et problem. I 99% av tiden vår har vi levd et spennende og godt liv, god økonomi og masse reiser. Og barnebarn vi forguder.

Ikke en eneste gang i de ti årene har hun sagt til meg når jeg har blitt frustrert at hun føler sorg over at jeg ikke gir henne tillit. Heller motsatt, fordi jeg opplever at når hun avviser å snakke om det eller følelser så er det vondt inni meg. Det oppstår en fryktelig vond sorg.

En av årsakene til at det har blitt vanskelig å få tillit er også at jeg for fem år siden fersket henne i chatting med en mann, men klare undertoner.

Når ting har vært tungt, har hun altså vendt seg bort og inn i seg selv i stedet for å snakke ut. Jeg innrømmer at det har medført noen episoder der jeg har blitt sint, og ønsket meg litt samarbeid om ekteskapet.

Noen dager etter beskjeden om skilsmisse var jeg selvfølgelig i sjokk, og ble enda mer sjokkert når hun satte seg gråtende flere ganger for å trøste meg. Og forteller at hun har forferdelig sorg over at jeg aldri ga henne tillit.

Jeg vil gjerne slippe henne nå, men jeg elsker henne så høyt at jeg er i en grusom tvil.

Flere ganger har hun gitt meg trøste-sex, ligger på armen og storgråter over at jeg har rettet sinne mot henne.

Har sagt uendelig mange ganger at jeg fortjener ei som kan gi meg det jeg vil ha og trenger.

Var det helt galt av meg å ha forventninger til at hun ville jobbe for å få tillit?

Hvordan skal en dum dum mann forholde seg til egne følelser da, som bare skriker etter å fortsette å elske?

Vi har en liten gutt som trenger oss, jeg elsker henne, men hvordan skal jeg klare å kjempe for kjærligheten?

Er det veldig feil av meg at jeg har slitt med å vise tillit?

Jeg tok kontakt med psykolog for å komme meg på et sinnemestringskurs. For jeg tok signalene fra henne om at sinnet mitt ble vanskelig for henne når hun bare ville ha tillit.

Der fortalte jeg også denne historien for å få veiledning til rett kurs. Kanskje voldsmestringskurs.

De syntes det var altfor drøyt å se seg selv som voldelig eller ha et sinne-problem med den historien. Så jeg blir bare enda mer forvirret.

Hva gjør jeg for å få fred?

Hva kan være den egentlige årsaken til skilsmissen?

I kveld har jeg fått plutselig en mms og melding der hun forteller om en vakker konsert hun er på.

Det blir så vondt at jeg bare måtte skrive ned tankene mine for å se om noen kan gi meg noen andre tanker. Det ble altfor langt, men jeg er langt nede også.

Hvordan kommer jeg ut av dette, og hva gjør man hvis man vil kjempe for kjærligheten? Eller lar vær...?

[Gjest føler med deg]

Hvis du ikke har vært voldelig synes jeg det der var en merkelig sak. Hun må da være veldig usikker på det hun gjør mot deg?

Kan dere ikke få hjelp sammen?

[Pappa i sorg]

Hvis du ikke har vært voldelig synes jeg det der var en merkelig sak. Hun må da være veldig usikker på det hun gjør mot deg?

Kan dere ikke få hjelp sammen?

Jeg kan faktisk med hånda på hjerte si at jeg aldri har utøvd vold, ikke riste i en gang.

EN gang for mange år siden fiket jeg til datteren min på kinnet. Hun kalte moren sin en fitte midt i en opphetet tenårlingskrangel. Drukket som fjortenåring.

Jeg angret det så grusomt at det var årsaken til at jeg bestemte meg for aldri å si noe , fortelle noe eller vise sinne for utroskapen. Derfor holdt jeg kjeft i to år.

[Gjest føler med deg]

Jeg kan faktisk med hånda på hjerte si at jeg aldri har utøvd vold, ikke riste i en gang.

EN gang for mange år siden fiket jeg til datteren min på kinnet. Hun kalte moren sin en fitte midt i en opphetet tenårlingskrangel. Drukket som fjortenåring.

Jeg angret det så grusomt at det var årsaken til at jeg bestemte meg for aldri å si noe , fortelle noe eller vise sinne for utroskapen. Derfor holdt jeg kjeft i to år.

Hvordan du kan kjempe for en så stor kjærlighet kan jeg ikke si deg, men at du er i stand til å tilgi uten å være full av hat nå er en gåte.

Jeg er kvinne selv, og kan ikke forstå at hun gjør som hun gjør uten at det er for å gi deg noen signaler.

Når hun vil skilles for dette, så er det noen annet galt. Noe hun ber om hjelp til.

Eller er det noen som har hørt på maken?

[EnolaGay]

Ble helt sliten her jeg satt jeg. Skal du vise henne tillit..? Øh.. dama har grunnlurt deg og oppfører seg jevnt over som en egoistisk fjortis og er helt ustabil.

Hva om du retter ryggen, går derifra og begynner å ta vare på deg SELV istedet?

[Gjest hvis det kan være til hjelp]

Det er dama som må få hjelp til å sortere her, det må det være.

Det er alltid to sider av en sak i skilsmisse, men den byrden du har på skuldrene bli altfor tung å bære alene. Det er det du har gjort når hun ikke gir deg bekreftelser i massevis etter utroskap.

Så enten har du blitt rundtlurt av henne, eller så er det et rop om hjelp.

Jeg tror det siste, kjenner jeg meg selv rett. Siden vi kvinner er så flinke til å svare på hverandres tråder, er jeg litt skamfull at ikke flere kan svare deg hvordan vi tenker og om andre tenker samme som meg.

Er det normalt å skille seg etter 30 år på grunn av at mannen ber om bekreftelse på at hun er til å stole på?

Var det ikke hun som ville ha deg tilbake?

[Gjest Nickløsheletiden]

I det forrige innlegget ditt ga du inntrykk av at det var ditt sinne som var problemet, selv om jeg kunne ane mellom linjene at det var utroskap med i bildet.

Dere to sitter sannsynligvis med to forskjellige historier og begge kan ha like rett.

Jeg tror dere gjør rett i å ta et seperasjonsår.Dere må nullstille dere og gravlegge alt gammelt grums og begge må ønske det og evne det hvis dere vil det skal fungere.

Ta en lang pause.

[Pappa i sorg]

I det forrige innlegget ditt ga du inntrykk av at det var ditt sinne som var problemet, selv om jeg kunne ane mellom linjene at det var utroskap med i bildet.

Dere to sitter sannsynligvis med to forskjellige historier og begge kan ha like rett.

Jeg tror dere gjør rett i å ta et seperasjonsår.Dere må nullstille dere og gravlegge alt gammelt grums og begge må ønske det og evne det hvis dere vil det skal fungere.

Ta en lang pause.

Det stemmer at jeg har vært veldig fokusert på å se mine egne feil først og fremst. Så fikk jeg opplevelsen av å bli avvist i forbindelse med søknad om sinnemestringskurs.

Det gjorde meg betenkt på hele saken, hva og hvor ligger det som tynger så kraftig?

Jeg ser det du skriver og skal ta det med meg.

Hvordan kjemper man forresten for noe man ikke vet hva er eller får med den andre på? Det er problemet

[Gjest Nickløsheletiden]

Det stemmer at jeg har vært veldig fokusert på å se mine egne feil først og fremst. Så fikk jeg opplevelsen av å bli avvist i forbindelse med søknad om sinnemestringskurs.

Det gjorde meg betenkt på hele saken, hva og hvor ligger det som tynger så kraftig?

Jeg ser det du skriver og skal ta det med meg.

Hvordan kjemper man forresten for noe man ikke vet hva er eller får med den andre på? Det er problemet

''Hvordan kjemper man forresten for noe man ikke vet hva er eller får med den andre på? Det er problemet''

Jeg synes det er vanskelig å svare fordi jeg tipper at det er bare en liten del av problematikken som kommer frem i slike innlegg. Hun har ikke kommet med sin versjon og vi har ikke opplevd å se deg sint og vet ikke i hvilke situasjoner de oppstår og om du i det hele tatt har grunn til det.

Du føler deg såret og avvist, mens hun kanskje mener at du forventer for mye og har nådd et metningspunkt.

Det blir bare gjetninger. Nå har hun uansett bestemt seg og da kan du ikke gjøre annet enn å la henne gå og håpe at avstand vil være postivt eller at det er best for dere begge å skille lag. Skal dere finne tilbake tilhverandre må dere ihverfall aldri mer ta opp gamle konflikter.

[Pappa i sorg]

Ble helt sliten her jeg satt jeg. Skal du vise henne tillit..? Øh.. dama har grunnlurt deg og oppfører seg jevnt over som en egoistisk fjortis og er helt ustabil.

Hva om du retter ryggen, går derifra og begynner å ta vare på deg SELV istedet?

Godt og nyttig svar for meg!

Jeg har vel egentlig begynt å bli litt likegyldig, ser at jeg kan kose meg selv også.

Takk for at dere bryr dere med å svare.

[Gjest forskjell på sinne og utroskap]

''Hvordan kjemper man forresten for noe man ikke vet hva er eller får med den andre på? Det er problemet''

Jeg synes det er vanskelig å svare fordi jeg tipper at det er bare en liten del av problematikken som kommer frem i slike innlegg. Hun har ikke kommet med sin versjon og vi har ikke opplevd å se deg sint og vet ikke i hvilke situasjoner de oppstår og om du i det hele tatt har grunn til det.

Du føler deg såret og avvist, mens hun kanskje mener at du forventer for mye og har nådd et metningspunkt.

Det blir bare gjetninger. Nå har hun uansett bestemt seg og da kan du ikke gjøre annet enn å la henne gå og håpe at avstand vil være postivt eller at det er best for dere begge å skille lag. Skal dere finne tilbake tilhverandre må dere ihverfall aldri mer ta opp gamle konflikter.

Jeg har blitt bedratt selv, og jeg skal skrive under på hvor smertefullt det er i mange år etterpå.

Denne mannen har klart å holde munnen lukket om hva han visste i to år? Da er det vanskelig å tenke seg at sinnet har vært av det voldsomme slaget.

Det jeg husker best av alt er hvor sterkt sinne jeg uttrykte selv, uten at det kan kalles for sterkt til å ta imot på en ordentlig måte. Så jeg mener det spørs mer hvordan hun har tatt i mot.

Mener du at det er forståelig å ha fått nok av sinne, eller altfor mye av det og så tilby trøst og sex?

Det er ikke mulig å gjøre det når du mener mannen skader deg med sinne sitt?

Du skal være bra kald og egoistisk hvis du ikke forstår hvor mye du må jobbe for å få tilbake tillit etter utroskap. Uttroskap er i mitt hode på grensen til vold mot partneren. Det var det jeg opplevde selv om han mente jeg var medskyldig i begynnelsen.

Medskyldighet eller ansvar for utroskap ble aldri noe tema hos familierådgiveren, blankt avfeiet. Utroskap er et valg man gjør som påfører den andre en voldsom smerte. Vi måtte snakke om helt andre ting.

Så det skal mye mer til for denne dama å be om skilsmisse enn å klage på mannens reaksjoner. Det handler ikke om metningspunkt i de forholda, men hvor sterkt man ønsker tilgivelse.

Mitt råd er å holde seg litt borte, men jeg er veldig uenig i at hun ber om skilsmisse i stedet for pause.

Kan hun ikke forstå at hun gjør vondt verre med en brå skilsmisse ? Hvis det er sant at hun tilbyr både nærhet og trøst til deg nå, så har hun altfor motstridende følelser til å være så

avgjort bestemt på skilsmisse.

Det er rett og slett ikke forståelig eller humant.

[Gjest Nickløsheletiden]

Jeg har blitt bedratt selv, og jeg skal skrive under på hvor smertefullt det er i mange år etterpå.

Denne mannen har klart å holde munnen lukket om hva han visste i to år? Da er det vanskelig å tenke seg at sinnet har vært av det voldsomme slaget.

Det jeg husker best av alt er hvor sterkt sinne jeg uttrykte selv, uten at det kan kalles for sterkt til å ta imot på en ordentlig måte. Så jeg mener det spørs mer hvordan hun har tatt i mot.

Mener du at det er forståelig å ha fått nok av sinne, eller altfor mye av det og så tilby trøst og sex?

Det er ikke mulig å gjøre det når du mener mannen skader deg med sinne sitt?

Du skal være bra kald og egoistisk hvis du ikke forstår hvor mye du må jobbe for å få tilbake tillit etter utroskap. Uttroskap er i mitt hode på grensen til vold mot partneren. Det var det jeg opplevde selv om han mente jeg var medskyldig i begynnelsen.

Medskyldighet eller ansvar for utroskap ble aldri noe tema hos familierådgiveren, blankt avfeiet. Utroskap er et valg man gjør som påfører den andre en voldsom smerte. Vi måtte snakke om helt andre ting.

Så det skal mye mer til for denne dama å be om skilsmisse enn å klage på mannens reaksjoner. Det handler ikke om metningspunkt i de forholda, men hvor sterkt man ønsker tilgivelse.

Mitt råd er å holde seg litt borte, men jeg er veldig uenig i at hun ber om skilsmisse i stedet for pause.

Kan hun ikke forstå at hun gjør vondt verre med en brå skilsmisse ? Hvis det er sant at hun tilbyr både nærhet og trøst til deg nå, så har hun altfor motstridende følelser til å være så

avgjort bestemt på skilsmisse.

Det er rett og slett ikke forståelig eller humant.

Jeg har ikke sagt noe om at det ikke er forståelig at han blir sint. Jeg har heller ikke sagt noe om at han er medskyldig i hennes utroskap. Det får da være måte på.

Det jeg svarer på er hans spørsmål om hvordan han kan kjempe for kjærligheten.

Nå har han jo forsøkt det som ikke funker. Da må han prøve noe annet, hvis han virkelig vil dette.

[Gjest vært utro selv]

Kanskje du ikke vil høre på råd fra ei som har vært utro selv, men jeg fikk noen tanker når jeg leste innlegget ditt.

Dette er det mange som har opplevd og sinne og frustrasjon er ikke noe du skal skamme deg over. Det er helt normalt å reagere på den måten hvis reaksjonene ikke blir godt tatt i mot.

Mannen min og jeg hadde en lang periode da kommunikasjonen stoppet opp fordi jeg var lei av å bli konfrontert med det som hadde skjedd.

Det var flere ganger det endte med at han skrek meg opp i ansiktet, og såpass langt må man faktisk tåle at det går uten å ville skilles på grunn av reaksjonene.

Jeg tror heller det er vår egen utroskap som er blitt så vanskelig å takle og leve med, at vi finner utveier for å slippe unna tankene rundt det.

Det er det jeg tror din kone gjør.

Men dere har så lang historie sammen, så mange ting som vil minne henne om ting dere har blitt like på og liker sammen at hun må kjenne at hun savner deg.

Hun mener nok at hun ikke kan leve sammen med deg, og jeg husker godt selv at jeg ikke forstod at det var på grunn av min egen sårbarhet.

Når jeg ble minnet om utroskap jeg hadde såret han med ble det han som fikk svi noen ganger.

Men jeg forstod etterhvert at jeg ikke kan leve uten han også. Og når kona di har vendt tilbake til deg tidligere så vil det bli enda vanskligere å forlate deg når dere har fått en enda lengre historie sammen.

Så jeg tror det kjærlighet / hat forholdet ikke er løselig ved å

gå fra hverandre uten at hun kan sortere de tankene uten deg.

Hun kan ikke leve med deg, men heller ikke uten deg. Det er slik hun må tenke hvis hun vil ha det godt selv.

Men du må sette ned foten, ikke la deg manipulere. Nok er nok!

Hvis hun misliker alt av omtale, at du snakker med andre om tankene dine så er det for å slippe å bli mer eksponert for det hun har gjort mot deg tidligere.

Og da er det nok viktig for henne å legge dine reaksjoner og sinne fram som en årsak til at hun vil bort. Det vil kneble deg til å være en ettergivende og underdanig mann selv i en skilsmisse.

Det skal du ikke finne deg i men være sterk. Gjerne åpen også.

Hvis du fortsatt elsker henne og vil gi henne en sjangse til, så vil hun skjønne at det er bare deg som kan hjelpe henne å bli kvitt sin egen dårlige følelse.

Det kan du være ganske trygg på, for jeg kjenner igjen alle de følelsene jeg har hatt selv etter å ha oppført meg egoistisk i ei krise. Rett opp ryggen som ei annen dame skrev til deg *o*

[PieLill]

Jeg kan faktisk med hånda på hjerte si at jeg aldri har utøvd vold, ikke riste i en gang.

EN gang for mange år siden fiket jeg til datteren min på kinnet. Hun kalte moren sin en fitte midt i en opphetet tenårlingskrangel. Drukket som fjortenåring.

Jeg angret det så grusomt at det var årsaken til at jeg bestemte meg for aldri å si noe , fortelle noe eller vise sinne for utroskapen. Derfor holdt jeg kjeft i to år.

''EN gang for mange år siden fiket jeg til datteren min på kinnet. Hun kalte moren sin en fitte midt i en opphetet tenårlingskrangel. Drukket som fjortenåring.''

Jeg ville som mor og ektefelle tatt det som et stort komplement og en solid bekreftelse om min mann eksploderte om ungene snakket slik til meg. Det ville vært viktigere for meg enn at reaksjonen var noe i overkant.

Hadde min manns reaksjon uteblitt i et slikt tilfelle, ville jeg følt meg som dritt under støvlene.

mvh

[PieLill]

Jeg får inntrykk av at du har slukt flere kameler enn du har godt av. Strikken din har blitt tøyd for langt for mange ganger.

Kanskje hadde du trengt å slå i bordet noen ganger. Kanskje er du iblant for snill, forståelsesfull og tålmodig.

Slik du beskriver din kones adferd oppfatter jeg den som temmelig manipulerende, ansvarsfraskrivende og en smule vidløftig. Det virker som hun gjør deg ansvarlig for sine egne følelser. Virker også som hun pålegger deg å skjerme henne mot konsekvensene av hennes egne handlinger.

Tar hun deg for en selvfølge?

Om forholdet skal berges tror jeg en av forutsetningene er at du stiller en del krav og at du nekter å ta imot den skyldfølelsen hun forsøker å velte over deg.

Om min bedre halvdel hadde grått på skulderen min. Ynket seg over at jeg ikke stolte på ham pga tillit han hadde brutt. Og på toppen av alt gitt meg skylden for at dette ødela forholdet vårt, hadde jeg ganske sikkert blitt rasende.

Kanskje forholdet deres trenger en solid avklaring av hvem som har gjort hva og hvem som har og ikke har ansvar for hva.

mvh

[Vanlig sunn fornuft]

Du har vært uvanlig selvkritisk i de to trådene dine, og jeg er enig med PieLill sitt innlegg. Jeg vet det aldri er veldig sympatisk å starte et svar med at dette vet jeg litt om men nå svarer jeg anonymt men med litt kunnskap.

Jeg har jobbet i mange år i familievern og har sett mange forhold gå i oppløsning på grunn av akkurat det du forteller. Men mange som har kommet til fornuft også.

For de forholdene som er så langvarige som deres har noe de yngre ikke har, nemlig veldig mange felles minner og god historie sammen.

Det er klart kona di vil bort fra smerten som sinnet og reaksjonene dine gjør henne. Og da må du velges bort!

Hver gang disse reaksjonene har kokmmet har det velsannsynligvis vært rundt et tema eller situasjon som påminner henne om tidligere feilvalg og egne mangler, ikke sant?

Det er den følelsen hun helt sikkert vil bli kvitt, og hun er helt sikkert klar over at hun ikke har villet ta nok tak i det selv. Rett og slett fordi det er for vondt å forsone seg med egne feil.

Jeg forstår det slik at de hendelsene du forteller om er konkrete ting hun ikke kan nekte for? Da har hun sikkert også pakket inn egne minner om disse dumme valgene i en forklaring som stemmer med opplevelsen av deg som sint og frustrert.

Det er aldri slik, vi kan ikke gjøre så alvorlige valg som reaksjon på at partneren er frustrert og trenger bekreftelser.

Det er nesten alltid motsatt dersom det ikke er alvorlige reaksjoner og vold da. Jeg ser at mange av oss kvinner bortforklarer og forklarer skilsmisse nesten hver uke, med at de ikke blir sett og forstått.

Følelsene er også et bånd, et bindeledd rundt forholdet vårt, som holder sammen historie, minner opplevelser og trygghet, og ei av de eldre damene på kontoret bruker mye en kjetting som bilde på det.

En kjetting er aldri sterkere enn det svakeste leddet. I et forhold som du er i, så vil en snill, tilgivende og ettergivende mann være det svakeste leddet. Det som kan brytes av.

Og skavanken i leddet, sinnet og frustrasjonen din, er det eneste som er synlig og gjør at det leddet velges.

Du kan ofres, fordi din feil er synlig utad!

Men i etterkant blir det umulig for henne å holde kjettingen sammen igjen, og alt ødelegges. Minner, opplevelser, historie og alt deg gode renner ut og dere kan ikke dele det samlet lenger.

Jeg synes den forklaringen er så genial, at jeg tenker mye på den.

Når kona di sørger og gråter og tilmed har sex med deg, så er det et sikkert bevis for at hun innerst inne skjønner og er klar over at hun velger deg bort bevisst for å slippe oppgjør med seg selv.

Dine reaksjoner pirker i noe hun vet ikke skulle finnes hos henne og det gjør nok veldig vondt å vite det også.

Det er ganske sikkert ikke deg hun ønsker å miste, men du representerer trussel mot å få fred. Det er jo et fryktelig feilgrep da, når det er så enkelt å gjøre noe med det i stedet for å ofre en sikkert snill og omtenksom mann.

For det må du da være når du ville ta henne tilbake, det sier vanlig sunn fornuft meg.

Jeg også vil føle med deg og tenke på det du har skrevet :-)

[Gjest hvis det kan være til hjelp]

Du har vært uvanlig selvkritisk i de to trådene dine, og jeg er enig med PieLill sitt innlegg. Jeg vet det aldri er veldig sympatisk å starte et svar med at dette vet jeg litt om men nå svarer jeg anonymt men med litt kunnskap.

Jeg har jobbet i mange år i familievern og har sett mange forhold gå i oppløsning på grunn av akkurat det du forteller. Men mange som har kommet til fornuft også.

For de forholdene som er så langvarige som deres har noe de yngre ikke har, nemlig veldig mange felles minner og god historie sammen.

Det er klart kona di vil bort fra smerten som sinnet og reaksjonene dine gjør henne. Og da må du velges bort!

Hver gang disse reaksjonene har kokmmet har det velsannsynligvis vært rundt et tema eller situasjon som påminner henne om tidligere feilvalg og egne mangler, ikke sant?

Det er den følelsen hun helt sikkert vil bli kvitt, og hun er helt sikkert klar over at hun ikke har villet ta nok tak i det selv. Rett og slett fordi det er for vondt å forsone seg med egne feil.

Jeg forstår det slik at de hendelsene du forteller om er konkrete ting hun ikke kan nekte for? Da har hun sikkert også pakket inn egne minner om disse dumme valgene i en forklaring som stemmer med opplevelsen av deg som sint og frustrert.

Det er aldri slik, vi kan ikke gjøre så alvorlige valg som reaksjon på at partneren er frustrert og trenger bekreftelser.

Det er nesten alltid motsatt dersom det ikke er alvorlige reaksjoner og vold da. Jeg ser at mange av oss kvinner bortforklarer og forklarer skilsmisse nesten hver uke, med at de ikke blir sett og forstått.

Følelsene er også et bånd, et bindeledd rundt forholdet vårt, som holder sammen historie, minner opplevelser og trygghet, og ei av de eldre damene på kontoret bruker mye en kjetting som bilde på det.

En kjetting er aldri sterkere enn det svakeste leddet. I et forhold som du er i, så vil en snill, tilgivende og ettergivende mann være det svakeste leddet. Det som kan brytes av.

Og skavanken i leddet, sinnet og frustrasjonen din, er det eneste som er synlig og gjør at det leddet velges.

Du kan ofres, fordi din feil er synlig utad!

Men i etterkant blir det umulig for henne å holde kjettingen sammen igjen, og alt ødelegges. Minner, opplevelser, historie og alt deg gode renner ut og dere kan ikke dele det samlet lenger.

Jeg synes den forklaringen er så genial, at jeg tenker mye på den.

Når kona di sørger og gråter og tilmed har sex med deg, så er det et sikkert bevis for at hun innerst inne skjønner og er klar over at hun velger deg bort bevisst for å slippe oppgjør med seg selv.

Dine reaksjoner pirker i noe hun vet ikke skulle finnes hos henne og det gjør nok veldig vondt å vite det også.

Det er ganske sikkert ikke deg hun ønsker å miste, men du representerer trussel mot å få fred. Det er jo et fryktelig feilgrep da, når det er så enkelt å gjøre noe med det i stedet for å ofre en sikkert snill og omtenksom mann.

For det må du da være når du ville ta henne tilbake, det sier vanlig sunn fornuft meg.

Jeg også vil føle med deg og tenke på det du har skrevet :-)

Innlegget ditt var veldig klart og fint, og jeg leste det mye for min egen del også.

Når jeg sier jeg har sympati med dama, så er det fordi jeg synes fryktelig synd på hu som lever med denne misforståelsen inni seg.

Jeg synes ikke det er galt med sympatisex og at hun vil trøste exen sin, men det er ikke mulig å gjøre det uten at hun har sterke følelser for han. Hun må ha en fryktelig sorg fordi hun vet det er feil det hu gjør?

Hvis hun har det vondt nå, veit jeg av erfaring at den dagen han kommer med ny dame var dette bare småsaker i forhold. Selv om hu ikke føler det akkurat nå, så vil det bli som et jordskjelv.

Jeg synes det er trist at slikt skjer jeg, selv om hu kan takke seg selv som du sier.

[nysgjerrig på hvorfor]

Jeg får inntrykk av at du har slukt flere kameler enn du har godt av. Strikken din har blitt tøyd for langt for mange ganger.

Kanskje hadde du trengt å slå i bordet noen ganger. Kanskje er du iblant for snill, forståelsesfull og tålmodig.

Slik du beskriver din kones adferd oppfatter jeg den som temmelig manipulerende, ansvarsfraskrivende og en smule vidløftig. Det virker som hun gjør deg ansvarlig for sine egne følelser. Virker også som hun pålegger deg å skjerme henne mot konsekvensene av hennes egne handlinger.

Tar hun deg for en selvfølge?

Om forholdet skal berges tror jeg en av forutsetningene er at du stiller en del krav og at du nekter å ta imot den skyldfølelsen hun forsøker å velte over deg.

Om min bedre halvdel hadde grått på skulderen min. Ynket seg over at jeg ikke stolte på ham pga tillit han hadde brutt. Og på toppen av alt gitt meg skylden for at dette ødela forholdet vårt, hadde jeg ganske sikkert blitt rasende.

Kanskje forholdet deres trenger en solid avklaring av hvem som har gjort hva og hvem som har og ikke har ansvar for hva.

mvh

Jeg er alltid nysgjerrig på hvorfor :-)

Det er mye klokt i det du skriver, og det blir litt fjortisaktig over de som ikke skjønner at tilgivelse krever masse arbeid.

Det er farlig for meg selv å tro at mangel på anger likevel skal gjøre den andre tilfreds, for da fåt du slike reaksjoner som trådstarter sikker har hatt.

Men hvis hun gråter og trøster og kanskje truer med at alt er over på en gang, så har hun vanvittige følelser for mannen tross alt.

Det gjelder bare å innrømme det kanskje? Innrømme at hun har styrt han og ikke villet ta imot tilgivelse.

Jeg tror ingen kan tilgi seg selv hvis de ikke ber om og tar imot tilgivelse. Du sier det så fint at hun kanskje prøver å velte det over på han for å bli fri selv. Den går vel ikke bra.

Kanskje han skulle vært enda mer rasende :-)

[Gjest Man slår ikke]

''EN gang for mange år siden fiket jeg til datteren min på kinnet. Hun kalte moren sin en fitte midt i en opphetet tenårlingskrangel. Drukket som fjortenåring.''

Jeg ville som mor og ektefelle tatt det som et stort komplement og en solid bekreftelse om min mann eksploderte om ungene snakket slik til meg. Det ville vært viktigere for meg enn at reaksjonen var noe i overkant.

Hadde min manns reaksjon uteblitt i et slikt tilfelle, ville jeg følt meg som dritt under støvlene.

mvh

Går vel an å sette grenser på en finere måte, mener nå jeg.

[PieLill]

Går vel an å sette grenser på en finere måte, mener nå jeg.

Jo, det finnes andre måter å sette grenser på.

Mitt poeng er at en litt for kraftig reaksjon i dette tilfellet er langt bedre enn ingen eller en for slapp reaksjon.

Man kaller bare ikke moren sin en fitte. Aldri. Absolutt aldri. Gjør man det likevel, burde det koste en svært dyrt.

mvh