Mobbere er sosiale strebere.

[Spenol(1)]

Tragisk historie.

''Jeg har en følelse av at det alltid må være en hakkekylling for at de andre skal oppleve et felleskap. ''

Det er i forhold til nettopp dette de voksne må være på hugget for å lære barna et fellesskap som bygger på litt mer fornuftige verdier.

mvh

Men er det ikke på mange andre arenar i livet også, at et felleskap bygger på at noen holdes utenfor?

[PieLill]

Det kan godt være. Men alle mobbere som jeg har vært borti har kommet i fra sosialt belastede hjem.

men som du også sier. En kan også komme i fra et dårlig hjem og ikke bli mobber. Så det er en del faktorer som spiller inn her.

jeg tror ihvertfall at hvis en mobber kommer i fra et dannet hjem så vil foreldrene gripe fatt i mobbingen og forsøke å stoppe den.

De som har laget statistikk på dette har altså kommet fram til at det er en myte at mobberne har det så fælt. Hovedkjennetegnet ved mobbere er at de liker å ha makt over andre. De kan være barn med store personlige og sosiale resurser.

Mange foreldre vil få slutt på at barnet deres mobber om de bare visste om det. Der har skolen en jobb å gjøre.

Noen ganger kan både skolen og mobbernes foreldre ha fått for seg at sjefsmobberne er gullunger. Da bør man se seg om etter en annen skole. Mot dårskapen kjemper selv guden forgjeves. Og foreldre stiller ikke særlig sterkt.

mvh

[Katt-ja]

jeg tror også at noen barn lett kan bli påvirket og drevet med av andre barn. De kan ha vanskeligheter med forstå at noe er galt , når alle andre gjør det.

Jeg husker faktisk da jeg gikk i tredje klasse på barneskolen. Det var en veldig tjukk jente der. Jeg hørte at noen kalte henne "tjukkebollefeita" og da sa jeg det også. Jeg husker skamfølelsen når noen tok meg til side og spurte" hvordan ville du likte det om noen sa det til deg?"

Så jeg tror at en del mobbere manger empati, men også at noen barn kan bli revet med og ikke helt forstå at det er galt før det har gått for langt.

Og så er det også dem som har vært hakkekyllinger - eller i alle fall holdt utenfor, og så hvis de da havner sånn ca innenfor en periode, så skal det mye til å være såpass voksen at man da ikke bare gleder seg over å være innenfor, men prøver å stå opp for dem som da er holdt utenfor...

[Katt-ja]

Det kan godt være. Men alle mobbere som jeg har vært borti har kommet i fra sosialt belastede hjem.

men som du også sier. En kan også komme i fra et dårlig hjem og ikke bli mobber. Så det er en del faktorer som spiller inn her.

jeg tror ihvertfall at hvis en mobber kommer i fra et dannet hjem så vil foreldrene gripe fatt i mobbingen og forsøke å stoppe den.

Jeg kjenner til mange hjem som vil karakteriseres som dannede, hvor de ikke i sin villeste fantasi kan tro noe galt om sine gullunger...

[Spenol(1)]

Jeg har tenkt det samme som deg om enkelte barn og unge som mobbes. Noen ganger _er_ det faktisk offerets oppførsel som må justeres. Jeg tror det er viktig å tørre å si det som det er, og å jobbe med den siden av saken også, og ikke bare med mobberne.

Hva om offeret oppfører seg slik som et resultat av mobbingen? Det kan være vanskelig å vite hva som er høna og egget her.

Et barn som aldri kom inn i varmen, kan også ha problemer med å lære seg sosiale koder pga det.

Jeg er enig i at enkelte ting kan den som blir mobbet lære seg å si/gjøre anderledes. Noen ganger kan det være rett og slett det som skal til.

Andre ganger er de bare ute etter et offer, for å få ut aggresjon.

Tenk deg en situasjon hvor du går ut i skolegården etter å ha gått på skolen noen dager. Så blir du dratt med inn i et hjørne med en gang med gutter som sier stygge ting. Hva bør en gjøre anderledes som offer?

Jeg har hørt at en må ta igjen med samme mynt, forsvare seg. Men det er søren ikke så lett å si noe når en sitter med en stor klump i halsen! Dessuten er mobbingen uforutsigbar. Man har ikke alltid noen gullkorn på lager.

[Spenol(1)]

De som har laget statistikk på dette har altså kommet fram til at det er en myte at mobberne har det så fælt. Hovedkjennetegnet ved mobbere er at de liker å ha makt over andre. De kan være barn med store personlige og sosiale resurser.

Mange foreldre vil få slutt på at barnet deres mobber om de bare visste om det. Der har skolen en jobb å gjøre.

Noen ganger kan både skolen og mobbernes foreldre ha fått for seg at sjefsmobberne er gullunger. Da bør man se seg om etter en annen skole. Mot dårskapen kjemper selv guden forgjeves. Og foreldre stiller ikke særlig sterkt.

mvh

Husker tilbake til skoledagene. Jeg var en del sammen med en annen jente i friminuttene. Hun hadde epilepsi og en liten hjerneskade så hun ble fort et offer.

Det hadde blitt tatt opp på flere foreldremøter dette med mobbing, og moren sto en gang frem og fortalte hvordan dette hadde preget datteren. uten å nevne mobberne.

Da kom det fra en av mobbernes mor! Dette var nytt for meg, det har jeg aldri hørt om, jeg får snakke med sønnen min om dette.

Litt rart etter som dette hadde blitt tatt opp på flere møter. Var foreldrene helt tilstede i hverdagen?

[Spenol(1)]

Jeg kjenner til mange hjem som vil karakteriseres som dannede, hvor de ikke i sin villeste fantasi kan tro noe galt om sine gullunger...

Det er vel et generelt fenomen, vi tror jo det beste om våre egne barn! Siden vi kjenner dem så tror vi at de er slik når vi ikke er der også.

Jeg tror også at det er en naturlig reaksjon å komme i forsvar når en får tilbakemeldinger på at ens eget barn kan stå bak mobbing. Men når det fortsetter så bør de jo ta hintet.

[Spenol(1)]

Tragisk historie.

''Jeg har en følelse av at det alltid må være en hakkekylling for at de andre skal oppleve et felleskap. ''

Det er i forhold til nettopp dette de voksne må være på hugget for å lære barna et fellesskap som bygger på litt mer fornuftige verdier.

mvh

¨¨Tragisk historie.¨¨

Har tenkt mye på det i det siste. For meg så var det nesten som om han døde langsomt. Som en slags kreftsykdom som sugde livet ut av han. Han jeg kjente eksisterte ikke lenger.

[PieLill]

Men er det ikke på mange andre arenar i livet også, at et felleskap bygger på at noen holdes utenfor?

''Men er det ikke på mange andre arenar i livet også, at et felleskap bygger på at noen holdes utenfor?''

Svært mange fellesskap er interessefellesskap, der vil de som ikke deler interessen falle utenfor. Men fellesskapet holdes oppe av felles interesse, ikke av at noen holdes utenfor.

Noe annet er det når noen som burde være en naturlig del av fellesskapet holdes utenfor for å gi resten noen å samle seg mot. Jeg ser nå bort fra de tilfellene der noen har en så uakseptabel adferd at det er vanskelig å innlemme dem i et fellesskap.

Innkluderende felleskap kjennetegnes blant annet av lite baktalelse, nesten usynlig dømmefaktor, variasjon mellom gruppens medlemmer, begrenset fokus på ytre ting, respekt i omgangstonen og vilje til overbærenhet.

Jobber man aktivt med å innarbeide slike verdier i barns hverdag, vil mye mobbing aldri se dagens lys. Selv om ikke hele jobben dermed er gjort.

Problemet er at det finnes for mange voksne utgaver av utfrysnings- og mobbeholdninger. Når disse voksne er i kontakt med barn, vil disse holdningene påvirke barnas sosiale miljø.

mvh

[PieLill]

Og så er det også dem som har vært hakkekyllinger - eller i alle fall holdt utenfor, og så hvis de da havner sånn ca innenfor en periode, så skal det mye til å være såpass voksen at man da ikke bare gleder seg over å være innenfor, men prøver å stå opp for dem som da er holdt utenfor...

De som så vidt har karret seg innenfor er sjelden i en posisjon til å bane vei for andre. Ofte blir alternativet å stå utenfor sammen med de andre utskuddene.

mvh

[PieLill]

Husker tilbake til skoledagene. Jeg var en del sammen med en annen jente i friminuttene. Hun hadde epilepsi og en liten hjerneskade så hun ble fort et offer.

Det hadde blitt tatt opp på flere foreldremøter dette med mobbing, og moren sto en gang frem og fortalte hvordan dette hadde preget datteren. uten å nevne mobberne.

Da kom det fra en av mobbernes mor! Dette var nytt for meg, det har jeg aldri hørt om, jeg får snakke med sønnen min om dette.

Litt rart etter som dette hadde blitt tatt opp på flere møter. Var foreldrene helt tilstede i hverdagen?

Det kommer an på hvordan det var tatt opp og om akkurat denne forelderen var til stedet når det ble tatt opp. Var det tidligere nevnt i svært generelle vendinger var det kanskje ikke like enkelt å koble.

Om mine barn bedrev mobbing ville jeg ønsket å få en telefon fra skolen og klar beskjed om hva de holdt på med.

mvh

[PieLill]

jeg tror også at noen barn lett kan bli påvirket og drevet med av andre barn. De kan ha vanskeligheter med forstå at noe er galt , når alle andre gjør det.

Jeg husker faktisk da jeg gikk i tredje klasse på barneskolen. Det var en veldig tjukk jente der. Jeg hørte at noen kalte henne "tjukkebollefeita" og da sa jeg det også. Jeg husker skamfølelsen når noen tok meg til side og spurte" hvordan ville du likte det om noen sa det til deg?"

Så jeg tror at en del mobbere manger empati, men også at noen barn kan bli revet med og ikke helt forstå at det er galt før det har gått for langt.

Man kan ikke tenke sort-hvitt i forhold til hvem som mobber og mangler empati og hvem som bare lar seg rive med.

Mobbere kan være fulle av empati, bare ikke med den de mobber. I de fleste mobbeprosesser finner man en som regel ubevisst dehumansiering som gjør at mobberne ikke føler de gjør noe/så mye galt.

mvh

[Spenol(1)]

Men du skjønner jo ingenting av det jeg skriver heller?!

For det første har jeg sympati for historien din, leit å høre om gutten din & om tunge tider og søvnløse netter.

Men du får det til å høres ut som om at jeg er FOR slikt, det er jeg selvsagt ikke.

Jeg skiller jo også mellom typer mobbing. Enkelte ganger rammer det enveis, på overflategrunner og annet der kun mobberne kan arresteres.

Andre ganger handler det om nøkler til å bli allment likt og at enkelte barn ikke forstår, og heller aldri får lov til å lære, hva slags atferd som kan utløse mobbesanksjoner.

Når jeg sier kan utløse mobbesanksjoner sier jeg ikke at disse er berettiget, eller at mobbing derfor er greit.

Men det er jo greit å vite hvilke mekanismer som kan utvilke hvilke andre mekanismer, forstå koder (selvom vi ikke liker eller forsvarer de) og dermed manøvre bedre sosialt og beherske sin sosiale situasjon bedre.

Hvis det skjer noe dritt med meg hver gang jeg åpner vinduet hadde det jo nødvendigvis føltes praktisk for meg hvis noen andre som forsto hva som skjedde forklarte meg at det hadde noe med saken å gjøre, selvom det som skjedde (hva nå enn det kunne være ;p) både var urettferdig og/eller lite fortjent.

Det er også i tillegg bare å se i øyene at (igjen :enkelte:) enkelte unger har en atferd som felleskapet ikke tolererer, og som er lite gangbar for individet både som barn, og som vil være det senere som voksen. Selvom mobbesanksjoner fra jevnaldrende aldri skal aksepteres og ikke står i rimelig samsvar med atferden, er det jo greit om i hvertfall muligheten for at barnet kan avlæres atferden er til stede.

ok, lurer på om jeg har forstått årsaken til striden mellom dere.

Jeg lurer på om du Laguna bare snakker generelt om ulike typer mobbing, mens Tatjana bare kobler det til sitt egen historie, og tror at Laguna bare snakker om den?

Er dere med?

Jeg kan også se på mobbing som ulike typer. Noen ganger kan det være en konkret ting som irriterer andre som skaper problemet. Kanskje barnet smatter høyt eller bare snakker om egne interesser. Om da barnet gjør en atferdsjustering så kan kan ting bli bedre.

Andre ganger har det ingenting med det å gjøre. Barnet kan bli et offer fordi mobberne trenger et offer. De trenger å få ut aggresjon.

[Spenol(1)]

Man kan ikke tenke sort-hvitt i forhold til hvem som mobber og mangler empati og hvem som bare lar seg rive med.

Mobbere kan være fulle av empati, bare ikke med den de mobber. I de fleste mobbeprosesser finner man en som regel ubevisst dehumansiering som gjør at mobberne ikke føler de gjør noe/så mye galt.

mvh

Det var ment som å være én årsaksfaktor i et mylder av kompliserte teorier

[Spenol(1)]

Jo men jeg mener også at noen ganger har de utsatte barna godt av å kunne vite (og bedre velge!) at ting kan ha årsak og sammenheng, selvom dette selvfølgelig ikke legitimerer mobberenes atferd.

Og akkurat derfor bør taes i sammenhengen. 8 i tilleg til utenfor denne konteksten)

Hvis et barn, for eksempel, sladrer og biter, for deretter å få puttet hodet i søppeldunken, bli kalt feit, svett og udugelig, og får seriebank & frastjelt lommepengene sine, mener jeg helt klart at det første barnet hadde hatt godt av å vite litt om hvorfor det ble akkurat han eller henne.

Uten at det selvsagt på noen måte legitimerer den slags type sansksjoner og konsekvenser. Poenget er at de finnes, enten vi liker det eller ei, og de går ikke vekk heller, særlig ikke så lenge vi kun fokuserer så ensidig på mobbing.

jeg tror jeg vile brukt et annet ord enn mobbing på det du beskriver.

Jeg ville kalt konflikter mellom barn. Et barn kan godt komme i konflikt med andre barn pga ting og tang. Men i slike tilfeller kan ting ordne seg ved å endre atferd.

Men når det blir mobbing så blir det et ujevnt styrkeforhold mellom mobber og offer. Da handler det ikke om egenskaper men om makt, og aggresjon.

Selv om et barn kan være irriterende besserviter så rettferdiggjør det vel ikke å spytte og slå barnet?

[Gjest Tatjana]

ok, lurer på om jeg har forstått årsaken til striden mellom dere.

Jeg lurer på om du Laguna bare snakker generelt om ulike typer mobbing, mens Tatjana bare kobler det til sitt egen historie, og tror at Laguna bare snakker om den?

Er dere med?

Jeg kan også se på mobbing som ulike typer. Noen ganger kan det være en konkret ting som irriterer andre som skaper problemet. Kanskje barnet smatter høyt eller bare snakker om egne interesser. Om da barnet gjør en atferdsjustering så kan kan ting bli bedre.

Andre ganger har det ingenting med det å gjøre. Barnet kan bli et offer fordi mobberne trenger et offer. De trenger å få ut aggresjon.

''Jeg lurer på om du Laguna bare snakker generelt om ulike typer mobbing, mens Tatjana bare kobler det til sitt egen historie, og tror at Laguna bare snakker om den?''

Nei. Jeg mener at

1. Barn som blir mobbet vil ofte utvikle en avvikende atferd PÅ GRUNN AV mobbinga, ikke at atferden er ÅRSAK til mobbinga.

2. I det øyeblikk du begynner å korrigere atferden til et barn som blir mobbet og kobler det opp mot mobbinga, da har du samtidig legitimert mobbinga. Uansett hvor mye du samtidig hevder at det er feil å mobbe.

Dessuten, som PieLill så klokt skriver flere andre steder i denne tråden: Hva gjør du om mobbeofferet faktisk korrigerer sin atferd og mobbingen fortsetter? Derfor mener jeg at man skal ha nulltoleranse, og slå hardt ned på de som utøver mobbing.

Det er faktisk ikke greit å banke andre, stappe hodet deres i do og dytte dem foran skolebussen uansett om de sladrer og biter (tror det var de eksemplene laguna1 ga).

[Spenol(1)]

''Jeg lurer på om du Laguna bare snakker generelt om ulike typer mobbing, mens Tatjana bare kobler det til sitt egen historie, og tror at Laguna bare snakker om den?''

Nei. Jeg mener at

1. Barn som blir mobbet vil ofte utvikle en avvikende atferd PÅ GRUNN AV mobbinga, ikke at atferden er ÅRSAK til mobbinga.

2. I det øyeblikk du begynner å korrigere atferden til et barn som blir mobbet og kobler det opp mot mobbinga, da har du samtidig legitimert mobbinga. Uansett hvor mye du samtidig hevder at det er feil å mobbe.

Dessuten, som PieLill så klokt skriver flere andre steder i denne tråden: Hva gjør du om mobbeofferet faktisk korrigerer sin atferd og mobbingen fortsetter? Derfor mener jeg at man skal ha nulltoleranse, og slå hardt ned på de som utøver mobbing.

Det er faktisk ikke greit å banke andre, stappe hodet deres i do og dytte dem foran skolebussen uansett om de sladrer og biter (tror det var de eksemplene laguna1 ga).

jeg tror vi er enige . Jeg forsøker å bare sette meg inn i Lagunas tankegang.

Jeg trekker et skille mellom å bli mobbet og å komme i konflikt. et barn kan få negative tilbakemeldinger på atferd, det kan vi voksne være med å korrigere, både med mobber og offer.

Men når det er snakk om mobbing så er det ikke lenger en konflikt men maktmisbruk. Da kan barnet bli mobbet for alt mulig. Da er ikke årsaken så viktig lengre.

[EnolaGay]

''MEN jeg tror ofte (ikke alltid) at det er fruktbart å innimellom forsøksvis justere mobbeofferets atferd også, ikke bare mobberens. NOEN ganger synes jeg de som blir mobba får liten sjans, i og med at de ikke kan (og ikke får mulighet til læring og velging, i og med at det kunn fokuseres på mobberne) viktige sosiale koder mellom barn.''

Her skriver du om barnets adferd generelt og det framgår ikke at du kun sikter til triks for hvordan barnet skal håndtere selve mobbingen. Dermed får man inntrykk av at du mener at man f.eks. skal si til Per at han må slutte å pille seg i nesen så de andre barna slutter å putte hodet hans i do.

Men da mener du altså ikke man skal knytte barnets generelle adferd opp mot mobbingen, men ta denne delen av oppdragelsen som et adskilt kapittel overfor barnet?

mvh

Har aldri falt meg inn å knytte barnets generelle oppførsel/væremåte inn i en mobbesituasjon. Tenk deg barn som HAR rare ting de er født med.. går jo ikke an å ansvarliggjøre unger (eller voksne) for slikt.

Nesepilling handler om folkeskikk og vanlig "man skal ikke ta andres ting eller banne". Jeg betviler at barn blir mobbet for slikt uansett. (Ikke som hovedårsak) De som blir mobbet blir mobbet "fordi". Det er ikke noen grunn til det. Jeg tror det handler om kjemi, for å bruke et flyktig ord. Det å hevde seg ovenfor en annen/ bruke denne for egen vinning skyld. Fordi man kan.

Og enten tar offeret igjen, og får stopp på det. Eller så knekker offeret sammen.

I prosessen med å endre på problemet, så kan man forsøke å "endre offeret", men da som i å styrke det indre. Slik vi forsøkte med sønnen vår. Jeg sa "hvorfor er det så viktig for deg hva den eller den mener om deg? Du liker ham ikke, dere leker ikke sammen, du ser selv at han ter seg som en idiot".

Jeg sa ikke til guttungen min at han plukker på deg fordi du begynner å grine og er veik..! Og jeg skjønner ikke hvordan jeg har ordlagt meg siden du henger deg opp i det.

[Gjest Tatjana]

jeg tror vi er enige . Jeg forsøker å bare sette meg inn i Lagunas tankegang.

Jeg trekker et skille mellom å bli mobbet og å komme i konflikt. et barn kan få negative tilbakemeldinger på atferd, det kan vi voksne være med å korrigere, både med mobber og offer.

Men når det er snakk om mobbing så er det ikke lenger en konflikt men maktmisbruk. Da kan barnet bli mobbet for alt mulig. Da er ikke årsaken så viktig lengre.

''jeg tror vi er enige . Jeg forsøker å bare sette meg inn i Lagunas tankegang. ''

Det tror jeg også. Beklager ropinga, men jeg var en smule oppgitt over å snakke for døve ører (som jo ikke var dine ører da).

''Jeg trekker et skille mellom å bli mobbet og å komme i konflikt. et barn kan få negative tilbakemeldinger på atferd, det kan vi voksne være med å korrigere, både med mobber og offer. ''

Nemlig. I en konflikt er jo partene mer eller mindre likeverdige. I mobbing er offeret fullstendig forsvarsløst.

''Men når det er snakk om mobbing så er det ikke lenger en konflikt men maktmisbruk. Da kan barnet bli mobbet for alt mulig. Da er ikke årsaken så viktig lengre.''

Helt enig. Og mobbing er jo ekstremt negativ atferd, og det skal vi ikke godta. Uansett om mobbeofferet sutrer og sladrer eller piller seg i nesa.

[PieLill]

Har aldri falt meg inn å knytte barnets generelle oppførsel/væremåte inn i en mobbesituasjon. Tenk deg barn som HAR rare ting de er født med.. går jo ikke an å ansvarliggjøre unger (eller voksne) for slikt.

Nesepilling handler om folkeskikk og vanlig "man skal ikke ta andres ting eller banne". Jeg betviler at barn blir mobbet for slikt uansett. (Ikke som hovedårsak) De som blir mobbet blir mobbet "fordi". Det er ikke noen grunn til det. Jeg tror det handler om kjemi, for å bruke et flyktig ord. Det å hevde seg ovenfor en annen/ bruke denne for egen vinning skyld. Fordi man kan.

Og enten tar offeret igjen, og får stopp på det. Eller så knekker offeret sammen.

I prosessen med å endre på problemet, så kan man forsøke å "endre offeret", men da som i å styrke det indre. Slik vi forsøkte med sønnen vår. Jeg sa "hvorfor er det så viktig for deg hva den eller den mener om deg? Du liker ham ikke, dere leker ikke sammen, du ser selv at han ter seg som en idiot".

Jeg sa ikke til guttungen min at han plukker på deg fordi du begynner å grine og er veik..! Og jeg skjønner ikke hvordan jeg har ordlagt meg siden du henger deg opp i det.

''Jeg sa ikke til guttungen min at han plukker på deg fordi du begynner å grine og er veik..! Og jeg skjønner ikke hvordan jeg har ordlagt meg siden du henger deg opp i det.''

Da er vi altså ganske enig. Men du ordla deg på en slik måte at det virket som du ikke skilte på disse to tingene. Og når jeg spurte, gjorde svarene at jeg ble enda mer sikker på at du ikke skilte på disse to tingene.

Mange opplever dessverre det vi begge mener er galt i møte med skolen. At skolen hakker løs på barnet som blir mobbet og dermed tilsiktet eller uttilsiktet ansvarliggjør barnet for at andre stapper hodet hans/hennes i do.

Jeg har tro på å hjelpe barn å bli tøffere slik du beskriver. Og det ser jo ut til at dere har funnet en framgansmåte som har fungert.

Men også på dette området kan man pushe det så hardt at man i stedet får barnet til å føle seg avvist. I neste hånd vil barnet føle seg sviktet og trekke seg inn i seg selv.

Er det snakk om svært grov verbal trakkasering på gjeng- eller klassenivå og skolens hovedfokus fra ende til annen hva offeret må gjøre annerledes, forstår jeg godt om foreldrene

mister tiltroen til skolen.

De fleste metoder og teknikker kan være gull verdt anvendt på riktig måte til rett problem. Når de samme metodene brukes til ansvarsfraskrivelse, hvilket skjer sørgelig ofte, blir de gift.

mvh