Å være spåmann i andres liv

[Gjest april21]

Dere som svarer på innlegg , vær forsiktig med å spå og veilede andre utfra det dere leser .

Tenk over at historier ikke alltid er riktig fremstilt .

Har lest så mye urealistisk her inne , og vil vell tro at mye er fantasi og oppspinn for å se reaksjoner fra de som har dette som hobby .

[laguna1]

Det er vel en risiko med å snakke med andre uansett, enten det foregår på nett eller andre steder. Folk kan jo finne på å juge eller bløffe.

Jeg prater nå i vei uansett, og viser det seg at folk juger så javel, da gjorde de nå det, men det er ikke noe jeg sitter å tenker over i forkant

[Gjest bendiksen]

Det er vel en risiko med å snakke med andre uansett, enten det foregår på nett eller andre steder. Folk kan jo finne på å juge eller bløffe.

Jeg prater nå i vei uansett, og viser det seg at folk juger så javel, da gjorde de nå det, men det er ikke noe jeg sitter å tenker over i forkant

Er nok mye usant og uriktig fremstil her inne ja , det leser man fort gjennom linjene.

Det burde vært flere fagfolk inne og rettledet , når historier blir veldig synlige .

[Gjest Litt viktig å tenke den vegen også.]

"Har lest så mye urealistisk her inne , og vil vell tro at mye er fantasi og oppspinn for å se reaksjoner fra de som har dette som hobby ."

Dette har du nok rett i, det er nok en del leking av dette slaget her inne.

MEN, det er også en del historier som mange mener er helt urealistiske slik at det blir mye useriøse svar og kommentarer, og det som er skummelt i slike situasjoner er at det faktisk er mennesker som lever liv som mange andre anser som eventyr, og det er virkelig å tråkke noen på tærne å skimse av historier som faktisk kan være ekte og såre for trådstarter.

[trollemor;o)]

Og?

[Vanlig sunn fornuft]

Det er sikkert mye urealistisk, men veldig mange har god nytte av å høre andres synspunkter og erfaringer.

Jeg tror ikke du skal overse akkurat det.

Så er det vel en forskjell på å spå i andres liv og det å være deltakende i andres tanker?

Har du noen opplevelser som ikke er gode her inne? Hvis du har det, er det kanskje bedre å fortelle om det, kanskje din versjon eller noe i stedet for å bare være kritisk.

Hvis vi bare er kritiske oppnår vi sjelden noe annet enn å stå tomhendt igjen selv.

Kanskje du har et behov for å bli hørt du også, slik som mange av oss andre.

[Gjest ganske normal]

Når jeg så svaret til sunn fornuft her, ble jeg spent på hva som lå bak svaret. Og jeg ble ganske fortumlet av at du mener det er spåmenn og spåkoner her som har dette som hobby?

Litt freidig og respektløst overfor mennesker som har et alvorlig problem eller sorg.

Selv er jeg et ganske normalt menneske som er her en gang i mellom bare. Jeg jobber i helsevesenet og har stor interesse av både å spørre og gi av mine erfaringer.

Derfor er det litt søkt av deg å kaste ut påstand om hobbymakeri, er det ikke? Men hvis du har en hostorie å fortelle der du føler deg støtt, så blir alt mye mer forståelig *o*

De siste dagene har jeg hatt tid til dette fordi jeg sitter på hytta med "lappen" i fanget, og det er fint å kunne være litt på "jobb" i hodet sitt.

Blir mange fine tanker av det *o*

Så der har du min spå-virksomhet april21.

Det er sikkert mange som vil høre på deg også.

[Gjest ganske normal]

Det var litt merkelig også da, at det skulle bare et raskt søk til for å se at du kommer med historier på forumet selv.

Er det svarene her som har blitt til feil spådommer april21?

Hvis det er det som er problemet, vil jeg si fra egen erfaring at det er en god ting å delta i diskusjonen, svare på spørsmål som stilles til deg. Kanskje de svar du får blir riktigere for deg også :-).

Bare de som lytter og svarer får noe særlig ut av det tror jeg. Det er nå min erfaring i jobben også *o*. Diagnoser får jeg ikke på ett spørsmål.

[Vanlig sunn fornuft]

Det var litt merkelig også da, at det skulle bare et raskt søk til for å se at du kommer med historier på forumet selv.

Er det svarene her som har blitt til feil spådommer april21?

Hvis det er det som er problemet, vil jeg si fra egen erfaring at det er en god ting å delta i diskusjonen, svare på spørsmål som stilles til deg. Kanskje de svar du får blir riktigere for deg også :-).

Bare de som lytter og svarer får noe særlig ut av det tror jeg. Det er nå min erfaring i jobben også *o*. Diagnoser får jeg ikke på ett spørsmål.

Så er jeg heller ikke skarpeste skuffen i kniven, men jeg forstod ikke det merkelige gamle innlegget ditt i trådlisten :-)

http://doktoronline.no/forum3/bin/show.wa2?MessageId=4459966

Nå husker jeg det også, leste der april21 aldri svarte på noe mer enn det hun skrev selv. Da er det mye lettere å forstå hvorfor hun er sint på DOL'ere når hun aldri fortalte hvorfor mannen var frustrert den gangen.

Det er jo en viktig ting å ikke fortelle da, at han var sint på grunn av utroskap. Og så var hun sint fordi rådgiveren holdt med han.

Men dette burde jo være en flott mulighet til å oppklare mange problemer og løse de?

April21, når du reagerer så sterkt som dette må det da være følelser igjen så det holder til verdens ende og tilbake?

Det er jo akkurat som vi har svart i den andre tråden, hvis vi tror riktig?

[nysgjerrig på hvorfor]

Som vanlig er jeg "nysgjerrig på hvorfor" ).

Og når jeg leser tråder som pirrer nysgjerrigheten som denn, så må jeg bare ta meg tid til å spørre *o*.

Det virker som om ganske normal har funnet en link jeg ble enda mer nysgjerrig på, og kan det væreriktig at du velger skilsmisse i stedet for å få rådgivning i en så opplagt vanskelig sak for deg?

Jeg tror jeg vil gi deg litt støtte i at mange fantaserer og dikter opp historier. Men når dere begge forteller samme historie, så blir det litt verre.

Men en av dere har fortalt om utroskap, og den andre ikke. Men det skal være sagt, at det er bare sånn at vi kobler tre tråder sammen med din nye. Hvis ganske normal tar feil, så beklager vi det.

Gjør hun ikke det, så vil jeg bare fortelle at jeg selv har gjort nesten samme feil som deg en gang.

For all del, ikke velg skilsmisse med så mye følelser innvolvert. Ei som skiller seg fordi han fortjener noe bedre som det står i den andre tråden, er litt forblindet av sorg over å ikke tørre å si unnskyld, gjøre opp for seg. Tro meg, jeg vet det.

Kjærlighet gjør blind, heter det. Men sorg kan gjøre enda blindere, og verst av alt er stolthet. Da blir man blind for seg selv.

To mennesker med så stor kjærlighet og sorg over seg selv og hverandre fortjener å gå til en psykolog, det må dere bare gjøre.

Ikke kommunisere her og deretter stoppe opp.

På DOL kan vi i hvertfall fortelle om hva vi selv har gjort galt, ikke spå.

Eller vi kan se at du har det vondt ved å plusse to på to. Det blir fire uansett.

Hva er verst for deg?

At du mister han eller å innrømme at historien hans er sann?

Det var et viktig spørsmål for meg, og jeg kan betro deg at det var vanskelig. Er det riktig som vi tror?

[Gjest en som ønsker godt]

Er nok mye usant og uriktig fremstil her inne ja , det leser man fort gjennom linjene.

Det burde vært flere fagfolk inne og rettledet , når historier blir veldig synlige .

masse tull og tøys her inne i svarene man får....veldig synd fordi det kunne vært konstruktivt for mennesker

[nysgjerrig på hvorfor]

masse tull og tøys her inne i svarene man får....veldig synd fordi det kunne vært konstruktivt for mennesker

Mener du det i denne tråden eller andre tråder?

Her synes jeg da det er mye fornuftig. April21 kunne vært delaktig i tråden, og det tror jeg hadde vært sunt.

[PieLill]

Som vanlig er jeg "nysgjerrig på hvorfor" ).

Og når jeg leser tråder som pirrer nysgjerrigheten som denn, så må jeg bare ta meg tid til å spørre *o*.

Det virker som om ganske normal har funnet en link jeg ble enda mer nysgjerrig på, og kan det væreriktig at du velger skilsmisse i stedet for å få rådgivning i en så opplagt vanskelig sak for deg?

Jeg tror jeg vil gi deg litt støtte i at mange fantaserer og dikter opp historier. Men når dere begge forteller samme historie, så blir det litt verre.

Men en av dere har fortalt om utroskap, og den andre ikke. Men det skal være sagt, at det er bare sånn at vi kobler tre tråder sammen med din nye. Hvis ganske normal tar feil, så beklager vi det.

Gjør hun ikke det, så vil jeg bare fortelle at jeg selv har gjort nesten samme feil som deg en gang.

For all del, ikke velg skilsmisse med så mye følelser innvolvert. Ei som skiller seg fordi han fortjener noe bedre som det står i den andre tråden, er litt forblindet av sorg over å ikke tørre å si unnskyld, gjøre opp for seg. Tro meg, jeg vet det.

Kjærlighet gjør blind, heter det. Men sorg kan gjøre enda blindere, og verst av alt er stolthet. Da blir man blind for seg selv.

To mennesker med så stor kjærlighet og sorg over seg selv og hverandre fortjener å gå til en psykolog, det må dere bare gjøre.

Ikke kommunisere her og deretter stoppe opp.

På DOL kan vi i hvertfall fortelle om hva vi selv har gjort galt, ikke spå.

Eller vi kan se at du har det vondt ved å plusse to på to. Det blir fire uansett.

Hva er verst for deg?

At du mister han eller å innrømme at historien hans er sann?

Det var et viktig spørsmål for meg, og jeg kan betro deg at det var vanskelig. Er det riktig som vi tror?

''Kjærlighet gjør blind, heter det. Men sorg kan gjøre enda blindere, og verst av alt er stolthet. Da blir man blind for seg selv.''

Helt sant.

mvh

[Gjest ganske normal]

I kveld har jeg hatt anledning til å følge med på forumet *o*.

Ikke være troll eller spåkvinne, men ser at du ikke svarer. Det er sikkert skremmende å være i en situasjon der alt føles utrygt.

Mange gjør som deg, kjører på med en kritisk holdning når de blir presset.

Så viser det seg at vi selv noen ganger kan bli avslørt som en person som har vanskelig for å gå i seg selv.

Det er ikke lett, til og med litt vondt?

Noen går også i fella at de ikke svarer, i hvert fall ikke innrømme noe som helst. Andre endrer nick og begynner å forsvare trådstarter "seg selv" under annet navn. De glemmer selvsagt at e-mailen deres er synlig for webmaster.

Noen starter nye tråder som støttetråder for andre "igjen seg selv". Det jeg prøver å si, er at åpenhet og ærlighet er like viktig på nett som i det private. Det er gjerne en sammenheng.

Forumet her er styrt, kontrollert av moderatorer, jeg har alltid opplevd det som seriøst og trygt der de som går over streken blir kastet ut.

Når det gjelder gjenkjennelighet, så bruker ingen navn. De fleste historier blir vel kun gjenkjent av de som burde kjenne seg igjen? *o*.

Her er det profesjonelle som gjør at jeg føler meg ivaretatt. Psykolog, lege osv..

Derfor er det ikke så rart at mange her reagerer med vantro og skepsis nå du kom den påstanden din, men likevel så de fleste at her er et menneske som trenger litt støtte og hjelp.

Kanskje hjelp til å finne styrke i en annen retning enn den du tenkte deg først?

For noen år siden var det tendens til å være et "heia skilsmisse-forum". Det var jeg selv veldig provosert av.

Derfor har det vært en letttelse for meg som har vært i dine sko å se at det ikke skjer lenger. Man prøver å være konstruktive, litt mer enn vi gjerne klarer selv i vonde øyeblikk og tider i livet vårt.

Vi, i hvertfall jeg har lest disse trådene som vi tror henger sammen på et vis, og ser med forskrekkelse at den ene parten har utelatt noe viktig.

Det gir likevel ikke den parten rett til å dømme de som prøver å gi tilbakemeldinger positivt eller negativt.

Men kanskje heller se sammenhengen, fordi vi også er mennesker i stedet for spåkjærringer og troll?

Alt i disse trådene forteller et oppegående menneske at dette med blindhet for egen stahet og mørke er klassisk i en skilsmissesituasjon. Kanskje det er nærmere sannheten enn vi ønsker å se selv også?

Spør ikke som noen, kan dere holde kjeft, men heller hva kan dere hjelpe meg med å se annerledes?

Det er ikke sikkert vi har rett, men det er stor sannsynlighet for at heller ikke du har rett syn på deg selv? Jeg tenker bare på det at du utelot en viktig detalj den gangen du ba om hjelp.

Ingen vil ta noen, bare ofre noe av tiden vår til å være medmenneske *o*

[Gjest kvinne i samme situasjon]

I kveld har jeg hatt anledning til å følge med på forumet *o*.

Ikke være troll eller spåkvinne, men ser at du ikke svarer. Det er sikkert skremmende å være i en situasjon der alt føles utrygt.

Mange gjør som deg, kjører på med en kritisk holdning når de blir presset.

Så viser det seg at vi selv noen ganger kan bli avslørt som en person som har vanskelig for å gå i seg selv.

Det er ikke lett, til og med litt vondt?

Noen går også i fella at de ikke svarer, i hvert fall ikke innrømme noe som helst. Andre endrer nick og begynner å forsvare trådstarter "seg selv" under annet navn. De glemmer selvsagt at e-mailen deres er synlig for webmaster.

Noen starter nye tråder som støttetråder for andre "igjen seg selv". Det jeg prøver å si, er at åpenhet og ærlighet er like viktig på nett som i det private. Det er gjerne en sammenheng.

Forumet her er styrt, kontrollert av moderatorer, jeg har alltid opplevd det som seriøst og trygt der de som går over streken blir kastet ut.

Når det gjelder gjenkjennelighet, så bruker ingen navn. De fleste historier blir vel kun gjenkjent av de som burde kjenne seg igjen? *o*.

Her er det profesjonelle som gjør at jeg føler meg ivaretatt. Psykolog, lege osv..

Derfor er det ikke så rart at mange her reagerer med vantro og skepsis nå du kom den påstanden din, men likevel så de fleste at her er et menneske som trenger litt støtte og hjelp.

Kanskje hjelp til å finne styrke i en annen retning enn den du tenkte deg først?

For noen år siden var det tendens til å være et "heia skilsmisse-forum". Det var jeg selv veldig provosert av.

Derfor har det vært en letttelse for meg som har vært i dine sko å se at det ikke skjer lenger. Man prøver å være konstruktive, litt mer enn vi gjerne klarer selv i vonde øyeblikk og tider i livet vårt.

Vi, i hvertfall jeg har lest disse trådene som vi tror henger sammen på et vis, og ser med forskrekkelse at den ene parten har utelatt noe viktig.

Det gir likevel ikke den parten rett til å dømme de som prøver å gi tilbakemeldinger positivt eller negativt.

Men kanskje heller se sammenhengen, fordi vi også er mennesker i stedet for spåkjærringer og troll?

Alt i disse trådene forteller et oppegående menneske at dette med blindhet for egen stahet og mørke er klassisk i en skilsmissesituasjon. Kanskje det er nærmere sannheten enn vi ønsker å se selv også?

Spør ikke som noen, kan dere holde kjeft, men heller hva kan dere hjelpe meg med å se annerledes?

Det er ikke sikkert vi har rett, men det er stor sannsynlighet for at heller ikke du har rett syn på deg selv? Jeg tenker bare på det at du utelot en viktig detalj den gangen du ba om hjelp.

Ingen vil ta noen, bare ofre noe av tiden vår til å være medmenneske *o*

Vil bare si at jeg ble veldig rørt av innlegget ditt. Det viste stor varme.

[nysgjerrig på hvorfor]

I kveld har jeg hatt anledning til å følge med på forumet *o*.

Ikke være troll eller spåkvinne, men ser at du ikke svarer. Det er sikkert skremmende å være i en situasjon der alt føles utrygt.

Mange gjør som deg, kjører på med en kritisk holdning når de blir presset.

Så viser det seg at vi selv noen ganger kan bli avslørt som en person som har vanskelig for å gå i seg selv.

Det er ikke lett, til og med litt vondt?

Noen går også i fella at de ikke svarer, i hvert fall ikke innrømme noe som helst. Andre endrer nick og begynner å forsvare trådstarter "seg selv" under annet navn. De glemmer selvsagt at e-mailen deres er synlig for webmaster.

Noen starter nye tråder som støttetråder for andre "igjen seg selv". Det jeg prøver å si, er at åpenhet og ærlighet er like viktig på nett som i det private. Det er gjerne en sammenheng.

Forumet her er styrt, kontrollert av moderatorer, jeg har alltid opplevd det som seriøst og trygt der de som går over streken blir kastet ut.

Når det gjelder gjenkjennelighet, så bruker ingen navn. De fleste historier blir vel kun gjenkjent av de som burde kjenne seg igjen? *o*.

Her er det profesjonelle som gjør at jeg føler meg ivaretatt. Psykolog, lege osv..

Derfor er det ikke så rart at mange her reagerer med vantro og skepsis nå du kom den påstanden din, men likevel så de fleste at her er et menneske som trenger litt støtte og hjelp.

Kanskje hjelp til å finne styrke i en annen retning enn den du tenkte deg først?

For noen år siden var det tendens til å være et "heia skilsmisse-forum". Det var jeg selv veldig provosert av.

Derfor har det vært en letttelse for meg som har vært i dine sko å se at det ikke skjer lenger. Man prøver å være konstruktive, litt mer enn vi gjerne klarer selv i vonde øyeblikk og tider i livet vårt.

Vi, i hvertfall jeg har lest disse trådene som vi tror henger sammen på et vis, og ser med forskrekkelse at den ene parten har utelatt noe viktig.

Det gir likevel ikke den parten rett til å dømme de som prøver å gi tilbakemeldinger positivt eller negativt.

Men kanskje heller se sammenhengen, fordi vi også er mennesker i stedet for spåkjærringer og troll?

Alt i disse trådene forteller et oppegående menneske at dette med blindhet for egen stahet og mørke er klassisk i en skilsmissesituasjon. Kanskje det er nærmere sannheten enn vi ønsker å se selv også?

Spør ikke som noen, kan dere holde kjeft, men heller hva kan dere hjelpe meg med å se annerledes?

Det er ikke sikkert vi har rett, men det er stor sannsynlighet for at heller ikke du har rett syn på deg selv? Jeg tenker bare på det at du utelot en viktig detalj den gangen du ba om hjelp.

Ingen vil ta noen, bare ofre noe av tiden vår til å være medmenneske *o*

Jeg ble også veldig begeistret og nesten rørt av tonen i innlegget ditt.

Applaus *o*