Forelsket og forbannet

[Gjest Nå må damene snart lære..!]

Du har nok rett. Jeg kommer nok over det til slutt og så får han leve ulykkelig videre med exen.

Men det gjør så forferdelig vondt (jeg har ikke kommet et fnugg videre på 5 mnd. det gjør minst like vondt enda, det føles egentlig verre for hver dag som går).

Tror også tilnærmingen din med å overse er riktig, men det skriker inni meg ved tanken på at han gjør feil og angrer så jeg har litt problemer med å innta den holdningen.

Vet du hva?! Jeg valgte å bryte ut av ekteskapet mitt for noen år tilbake... Da var det et par menn som raskt kom på banen..

Han ene hadde det så grusomt i ekteskapet sitt.. stakkar mannen..(Han hadde tidligere også forsøkt å manipulere meg til å være utro, for å gi ham et skussmål til å komme seg vekk..).Og denne andre, syntes jeg var så flott å snakke med.. (en tidligere kollega)

Jeg fortalte disse mennene at jeg ikke var intr. i bruktmarked, når jeg kunne velge blant en haug single.. Da forsvant de, gudsjelov! -Og vet du hva!?? Begge lever "lykkelige" med sine koner, nå som da...

Nei, få opp øynene dine. Han ler av deg!

[Gjest tåpeligggggggg]

Det er jo det menn trenger, mest av alt... Trygghet! -Det er derfor menn sjelden reiser fra konene sine, men får seg en elskerinne... Da har de tryggheten hjemme, og lidenskapen hos elskerinnen. Altså, de får både i pose og sekk, og kan fortsette sin trygge tilværelse hos kona si.

Han fant vel ut at det var viktigst for ham.. tryggheten...Menn er ikke så kravstore, egentlig..

Enig med deg. Man er bra naiv om man tror man kan ta en gift mann og starte på nytt med han. Spesielt hvis der er unger involvert, da vil de telle mest.

Og at han velger gå tilbake til konen sin - så er det jo selvsagt kona som har det lengste strået, tryggheten, familien, ungene... Man vet hva man har, men ikke hva man får.

Når ekteskapet blir kjedelig blir det dessverre ofte slik at menn, og også kvinner - finner seg elskere, i stedet for å bryte opp det trygge og vante, man skal mistrives bra om man bryter det... Det er jo ikke bare bare heller om man har barn, plutselig bli to familier liksom: Så da overlever mange på den måten at de får tryggheten hjemme og spenningen og kosen ute - med en elsker/elskerinne.

[Gjest Gjøkenburet]

Helig ! En klassiker !

Les : "Flørt på arbeidsplassen" under her, og gjerne mitt innlegg der.

Jeg elsker å provosere, og håper ikke dette innlegget blir slettet også :-)

Have a nice day Miss Fantastic :-D

[Gjest Kayia]

''For meg er han det jeg har ventet på hele livet, og jeg har lyst til å kjempe videre for å få ham. Bør jeg det?'' Nei.

Årsak: ''Jeg spør ham om hvordan han kan velge bort seksualiteten sin og en sjanse til å være lykkelig på alle områder, men får ikke annet svar enn at han har valgt og at det føles riktig på en måte.''

''Jeg aner ikke hvordan jeg skal leve videre med dette. Meg har han gjort dypt ulykkelig'' Det er vel stregt tatt dine valg som har gjort deg ulykkelig?

Som flere har sagt: La denne familien være i fred, gå videre og finn en av de mange single der ute neste gang

[Gjest ikkjeno]

Hei:)

Huff, jeg vil bare si at jeg føler med deg! Jeg sitter fast i noe tilsvarende selv... Jeg klarer dog ikke å gi slipp på håpet om at det skal bli oss to, men når jeg leser ditt innlegg, er det naturlig å råde deg til å forsøke å glemme. Men jeg vet at det ikke er lett. Lykke til:)

[Gjest ikkjeno]

Du har nok rett. Jeg kommer nok over det til slutt og så får han leve ulykkelig videre med exen.

Men det gjør så forferdelig vondt (jeg har ikke kommet et fnugg videre på 5 mnd. det gjør minst like vondt enda, det føles egentlig verre for hver dag som går).

Tror også tilnærmingen din med å overse er riktig, men det skriker inni meg ved tanken på at han gjør feil og angrer så jeg har litt problemer med å innta den holdningen.

Må svare her og jeg... Det med at det tar lang tid å komme over, er virkelig skremmende. Jeg håper og håper, og det blir ikke bedre. Det eneste er at jeg har begynt å bli forbannet, og det virker det som du også er. Kanskje det er et bra tegn?

Jeg også tenker slik at han velger feil. For det er så bra mellom oss - og hvordan kan en være så mye med, for å så velge det bort? Ufattelig...

Kanskje noen flere har tips til hvordan man kan komme over en slik situasjon?

[Nolonger17]

Må svare her og jeg... Det med at det tar lang tid å komme over, er virkelig skremmende. Jeg håper og håper, og det blir ikke bedre. Det eneste er at jeg har begynt å bli forbannet, og det virker det som du også er. Kanskje det er et bra tegn?

Jeg også tenker slik at han velger feil. For det er så bra mellom oss - og hvordan kan en være så mye med, for å så velge det bort? Ufattelig...

Kanskje noen flere har tips til hvordan man kan komme over en slik situasjon?

Takk skal du ha - det føles godt at noen forstår, og ja jeg tror det er et godt tegn å begynne å bli forbannet.

Det hører med til historien at det var han som startet å snakke om framtiden, hvordan vi kunne få det med barna våre sammen, hvor vi burde bo osv, mens jeg var av den holdningen at vi skulle holde dette unna en stund og bare være kjærester en tid først. Jeg trodde virkelig han mente alvor. Så står plutselig x'a på døra og borte var han.

Begynner å tenke at hvis jeg bare kommer meg over dette på en måte, så er det ikke jeg som har trukket det korteste strået. Jeg tenker på kona hans. Dersom jeg hadde vært henne og hadde fått vite at den jeg hadde tenkt å satse resten av livet på allerede nå konstaterer at han ikke noensinne vil få det sexlivet han håpet på, og at det peneste han klarer å si om henne er at de er gode venner og glad i hverandre på en "hverdagslig måte" så hadde jeg kaldkvelt ham. Det hadde ikke vært et fundament jeg ville ha satset på.

Jeg vil også gjerne komme over dette nå, og komme meg videre. Jeg er sliten av å føle så mye. Jeg våkner om morgenen og sier til meg selv at i dag er en ny dag, og prøver å finne noe positivt. Det varer som regel helt til jeg setter meg i bilen og bare begynner å gråte.

Så - tips til å komme seg videre mottas med takk

[Nolonger17]

Takk alle sammen - også dere som også har vært kritiske.

Greit med en kalddusj som kan hjelpe meg til å innse at jeg må slutte å håpe. Tror jeg har plaget meg selv nok nå.

Må bare presisere at jeg ikke trodde jeg kunne "ta en gift mann og bryte opp familien hans" som det virker som noen tolker det som.

Han har altså vært fri/separert omtrent hele perioden vi har hatt et forhold (godt over et år). Og det var først helt mot slutten at jeg i det hele tatt våget å tenke tanken at det kunne bli oss. Mest p.g.a at han startet å snakke om vår felles framtid.