Frustrasjon uten å komme videre

[Gjest Orker snart ikke mer]

Fikk skrevet ut litt her en dag tidligere, uten å gå i detaljer.

Jeg føler at vi ikke kommer videre, vi har forsøkt mange ganger.

Vi snakker sammen, men når vi kommer til handling så handler han ikke etter det vi ble enige om.

Jeg føler jeg oppdrar barna alene. Han er flink til å leke med de, ta de med på ski og aktiviteter, men det er jeg som må oppdra de. Derfor så blir jeg den store stygge, det får jeg høre daglig av det ene barnet.

Om jeg tar opp dette med han, så trekker han på skuldrene. "Det er ikke så farlig", er en gjenganger. Eller så er alt min feil, han prøver tross alt å være litt blid.

Beklager, men jeg klarer ikke å være blid og hyggelig når jeg konstant må oppdra barn, mens oppgaven hans med de er lek. Jeg gjør ikke annet enn å rydde hus etter hele familien, og jeg blir ikke i bedre humør av det.

Han husker ikke avtaler til det barna skal.

Det handler ikke om at jeg fratar han ansvar, men han tar det ikke om jeg gir han det. Etter to år med samme aktiviteter, glemmer han fortsatt hvilke dager de skal forskjellige aktiviteter.

Jeg har forsøkt å ha regler, men jeg har gitt opp. Jeg orker ikke lage middag lenger, jeg har gitt opp faste leggerutiner.

Barnet er trøtt om morgenen, og på skolen. Jeg forsøker å si at barnet må tidligere i seng, men om det skal skje er det mitt ansvar.

Vi har vært i familierådgivning, men gitt opp. Han føler at han får for mye pepper, fra rådgiveren. Sånn jeg ser det så forsøker rådgiveren bare å nå inn til han, men han takler ikke å bli svar skyldig.

Nå snakker vi nesten ikke sammen, hva er poenget med å snakke, for når det kommer til handling så handler han stikk i strid med hva vi ble enige om?

Dette tærer både fysisk og psykisk, vet ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg vil jo så gjerne få det til å fungere, for barnas skyld.

[Tonette]

Hvis man er i en situasjon man ikke ikke liker kan man gjøre 3 ting:

Akseptere situasjonen

Forandre situasjonen

Flykte fra situasjonen

Du har prøvd å forandre situasjonen, men det fungerer ikke. Du har da altså to alternativ igjen. Akseptere at sånn er det bare, eller flykte fra situasjonen.

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i de problemene du har. Jeg prøvde også å forandre situasjonen, men har innsett at det ikke nytter. Jeg har derfor valgt å akseptere at ting er som de er, og gjør det beste ut av situasjonen.

[Gjest Orker snart ikke mer]

Hvis man er i en situasjon man ikke ikke liker kan man gjøre 3 ting:

Akseptere situasjonen

Forandre situasjonen

Flykte fra situasjonen

Du har prøvd å forandre situasjonen, men det fungerer ikke. Du har da altså to alternativ igjen. Akseptere at sånn er det bare, eller flykte fra situasjonen.

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i de problemene du har. Jeg prøvde også å forandre situasjonen, men har innsett at det ikke nytter. Jeg har derfor valgt å akseptere at ting er som de er, og gjør det beste ut av situasjonen.

Jeg har forsøkt å akspetere i perioder, men føler det er å undertrykke meg selv.

Konstant negativ holdning spesielt fra det ene barnet. Hun støttes av han fordi han snakker mot meg mens hun hører på.

Så tenker jeg: Kanskje jeg ikke har gjort nok? Hva skjer om vi går hver til vårt?

Da vil antagelig det ene barnet vårt bli enda mer i opposisjon mot meg.

[EnolaGay]

Har du tenkt på at du ikke bare oppdrar barna, du prøver å oppdra en voksen mann også. Det var din svigermors jobb, hvorfor tror du at du kan omgjøre noe hun alt har "mislykkes med" ?

Du lager deg forestillingen om at han bare leker og at du oppdrar. Og når han glemmer, så iler du til og fikser som om du var hans mor. Kjefter og står i. Hvorfor kan du ikke bare la ham gå i baret istedet? Hvor lenge tror du pappa er supermann når han aldri greier å huske på bursdagene, møtene, klærne og alt det andre?

Og hvor lang tid tror du det tar før det går et lys opp, når han får en pirk på skulderen av en lærer for lekser som ikke er gjort. Eller fra trener for utstyr som mangler? Ikke så lang tid som når du vier livet ditt til å kvakk kvakk kvakk kvakk kvakk... :0)

Han har rett! Det ER ikke så farlig. Du lager deg disse problemene. Lær deg å la det flyte, lær deg å sitte stille å se på at han driter seg ut! Det går bra. Om du skiller deg så skal han ha ungene halvten alene alikevel. Skal du bruke resten av livet da og på å løpe etter ham med det du mener er riktig omsorg?

[Gjest Orker snart ikke mer]

Har du tenkt på at du ikke bare oppdrar barna, du prøver å oppdra en voksen mann også. Det var din svigermors jobb, hvorfor tror du at du kan omgjøre noe hun alt har "mislykkes med" ?

Du lager deg forestillingen om at han bare leker og at du oppdrar. Og når han glemmer, så iler du til og fikser som om du var hans mor. Kjefter og står i. Hvorfor kan du ikke bare la ham gå i baret istedet? Hvor lenge tror du pappa er supermann når han aldri greier å huske på bursdagene, møtene, klærne og alt det andre?

Og hvor lang tid tror du det tar før det går et lys opp, når han får en pirk på skulderen av en lærer for lekser som ikke er gjort. Eller fra trener for utstyr som mangler? Ikke så lang tid som når du vier livet ditt til å kvakk kvakk kvakk kvakk kvakk... :0)

Han har rett! Det ER ikke så farlig. Du lager deg disse problemene. Lær deg å la det flyte, lær deg å sitte stille å se på at han driter seg ut! Det går bra. Om du skiller deg så skal han ha ungene halvten alene alikevel. Skal du bruke resten av livet da og på å løpe etter ham med det du mener er riktig omsorg?

Du har et poeng i noe av det du sier, men dette går jo ikke bare ut over han.

Jeg skal på foreldremøte, og ønsker ikke å stå til ansvar for at barnet er trøtt på skolen, når det er hans ansvar.

Jeg angir heller ingen, det blir for dumt. Hva skal man ellers gjøre i en sånn situasjon?

Det går ikke bare utover han, og det er vel derfor jeg gjør som jeg gjør.

Om jeg slutter å oppdra barna, prøve å ha rutiner, hvordan skal det da gå?

[Mammantil3]

Jeg har forsøkt å akspetere i perioder, men føler det er å undertrykke meg selv.

Konstant negativ holdning spesielt fra det ene barnet. Hun støttes av han fordi han snakker mot meg mens hun hører på.

Så tenker jeg: Kanskje jeg ikke har gjort nok? Hva skjer om vi går hver til vårt?

Da vil antagelig det ene barnet vårt bli enda mer i opposisjon mot meg.

Ut fra det du skriver, så hadde jeg rett og slett gått fra han. Å ha det slik høres helt forferdelig ut, og når du heller ikke greier å bli tilfreds ved å akseptere situasjonen (og det skjønner jeg utrolig godt!), så kan jeg ikke se at dere vil ha noe godt samliv.

Dette ene barnet vil helt sikkert ta hans parti, og la henne få gjøre det. Ha hovedomsorg for ett barn hver, la han følge opp henne i forhold til skole og fritidsaktiviteter, så vil sannsynligvis låta få en annen pip etterhvert.

Som en annen sier, du greier ikke å oppdra denne mannen - svigermor har jo allerede mislyktes. Bruk kreftene dine på ditt eget liv.

Lykke til!

[laban]

Hvordan blir det dersom du går fra ham da, tror du? Du slipper nok irritasjonen, men du blir minst like alene om ansvaret og oppgavene, eller hva? Pluss at du må sende ungene dit hvor kaoset muligens råder konstant.

Tro meg, jeg vet ganske mye om hva det handler om. Men spesielt mitt eldste barn (som likner mest på meg) hadde lidd forferdelig under alternativet, så jeg har valgt å gjøre det beste ut av det. Jeg har tydeligvis størst kapasitet til å ha ansvaret, så dermed tar jeg det, selv om det ikke alltid er lystbetont.

Barna dine vil se annerledes på situasjonen når de blir eldre. Det er ikke uvanlig at den ene av foreldrene har rykte for å være strengere enn den andre når det gjelder rutiner og orden.

Jeg vet ikke om du er veldig perfeksjonist eller bare "innenfor normalen"? Kanskje kompromisser om enkelte ting kan gjøre atmosfæren litt lettere, f.eks. hvis dere skeier litt ut i helgene når det gjelder leggetider osv.

[Gjest Orker snart ikke mer]

Hvordan blir det dersom du går fra ham da, tror du? Du slipper nok irritasjonen, men du blir minst like alene om ansvaret og oppgavene, eller hva? Pluss at du må sende ungene dit hvor kaoset muligens råder konstant.

Tro meg, jeg vet ganske mye om hva det handler om. Men spesielt mitt eldste barn (som likner mest på meg) hadde lidd forferdelig under alternativet, så jeg har valgt å gjøre det beste ut av det. Jeg har tydeligvis størst kapasitet til å ha ansvaret, så dermed tar jeg det, selv om det ikke alltid er lystbetont.

Barna dine vil se annerledes på situasjonen når de blir eldre. Det er ikke uvanlig at den ene av foreldrene har rykte for å være strengere enn den andre når det gjelder rutiner og orden.

Jeg vet ikke om du er veldig perfeksjonist eller bare "innenfor normalen"? Kanskje kompromisser om enkelte ting kan gjøre atmosfæren litt lettere, f.eks. hvis dere skeier litt ut i helgene når det gjelder leggetider osv.

Det som er viktigst er å se og lytte til hva barna har best av.

Vi har vært enige om å prøve ut å legge det ene barnet en halvtime senere og se ann om det går greit ifh til å få barnet opp om morgenen.

For at dette skal fungere må jeg ta det ansvaret med å få lagt barnet til rett tid, når jeg overlater ansvaret til ham så blir barnet lagt en til halvannen time senere enn vi avtalte.

Barnet har vansker med å komme opp om morgenen, rekker ikke spise alltid, ikke pusse tenner. Er trøtt på skolen.

Jeg har i perioder, hvor jeg gir opp, gitt ansvaret til han.

Da blir ikke barna badet (det tenker han overhodet ikke på), han lager ikke middag når jeg er borte.

Og at han ikke husker avtaler, det er min feil. For jeg har ikke sagt noe! Noe jeg faktisk har.

Det jeg håper på er vel å finne en måte å få opp øynene hans på, for jeg ønsker at vi skal være en familie.

Jeg klarer bare ikke å ha det sånn som nå, hvor jeg føler meg mindre og mindre verdt.

[Gjest Orker snart ikke mer]

Hvordan blir det dersom du går fra ham da, tror du? Du slipper nok irritasjonen, men du blir minst like alene om ansvaret og oppgavene, eller hva? Pluss at du må sende ungene dit hvor kaoset muligens råder konstant.

Tro meg, jeg vet ganske mye om hva det handler om. Men spesielt mitt eldste barn (som likner mest på meg) hadde lidd forferdelig under alternativet, så jeg har valgt å gjøre det beste ut av det. Jeg har tydeligvis størst kapasitet til å ha ansvaret, så dermed tar jeg det, selv om det ikke alltid er lystbetont.

Barna dine vil se annerledes på situasjonen når de blir eldre. Det er ikke uvanlig at den ene av foreldrene har rykte for å være strengere enn den andre når det gjelder rutiner og orden.

Jeg vet ikke om du er veldig perfeksjonist eller bare "innenfor normalen"? Kanskje kompromisser om enkelte ting kan gjøre atmosfæren litt lettere, f.eks. hvis dere skeier litt ut i helgene når det gjelder leggetider osv.

Jeg kjenner veldig igjen det fra egen barndom at den ene forelderen gjerne er strengere enn den andre.

Problemet her er at han forsvarer barnet i barnets påsyn, noe som gjør at jeg blir den slemme.

Jeg er slem fordi h*n må legge seg tidlig.

Jeg er slem pga alt egentlig, for alt h*n ikke får lov til er min feil.

Vi forsøker til tider å ta grep og snakke sammen, lage avtaler og kompromier, men som jeg har nevnt så fungerer ikke det om jeg hadde latt han følge sine egne avtaler engang.

For når det kommer til handling, så følger han ikke engang sin egen mening!

[laban]

Det som er viktigst er å se og lytte til hva barna har best av.

Vi har vært enige om å prøve ut å legge det ene barnet en halvtime senere og se ann om det går greit ifh til å få barnet opp om morgenen.

For at dette skal fungere må jeg ta det ansvaret med å få lagt barnet til rett tid, når jeg overlater ansvaret til ham så blir barnet lagt en til halvannen time senere enn vi avtalte.

Barnet har vansker med å komme opp om morgenen, rekker ikke spise alltid, ikke pusse tenner. Er trøtt på skolen.

Jeg har i perioder, hvor jeg gir opp, gitt ansvaret til han.

Da blir ikke barna badet (det tenker han overhodet ikke på), han lager ikke middag når jeg er borte.

Og at han ikke husker avtaler, det er min feil. For jeg har ikke sagt noe! Noe jeg faktisk har.

Det jeg håper på er vel å finne en måte å få opp øynene hans på, for jeg ønsker at vi skal være en familie.

Jeg klarer bare ikke å ha det sånn som nå, hvor jeg føler meg mindre og mindre verdt.

Hvorfor føler du deg lite verdt når det er åpenbart at du er den mest verdifulle ressursen familien har?

Jeg sier ikke at det er riktig eller rettferdig at du har nesten alt ansvaret, men blir det noe bedre hvis dere flytter fra hverandre? Jeg har også alltid hatt f.eks. ansvaret for legging 6 dager i uka (jeg er borte én fast kveld). Nå er de store og legger seg selv. Ingen av oss har tatt skade av det. Han husker å gi dem mat?

[Gjest Kayia]

Hvor gammel er ungene?

[Gjest Orker snart ikke mer]

Hvor gammel er ungene?

2 og 8

[Gjest Orker snart ikke mer]

Hvorfor føler du deg lite verdt når det er åpenbart at du er den mest verdifulle ressursen familien har?

Jeg sier ikke at det er riktig eller rettferdig at du har nesten alt ansvaret, men blir det noe bedre hvis dere flytter fra hverandre? Jeg har også alltid hatt f.eks. ansvaret for legging 6 dager i uka (jeg er borte én fast kveld). Nå er de store og legger seg selv. Ingen av oss har tatt skade av det. Han husker å gi dem mat?

Fordi han ikke holder avtaler, med meg eller barna. Jobben er nr.!, han husker da alt som skal skje i den forbindelse.

Det gjør at jeg føler meg nedprioritert, han gir uttrykk for at det jeg skal ikke er så viktig. Han ser ikke det jeg gjør i huset, om kjøkkenet er uryddig etter et måltid, så er det inngrodd. Han vet ikke at jeg har tørket over to ganger den dagen.

Han kan ta seg av barna og legge dem også han, men det går langt utover leggetider og rutiner. Det er ikke alltid han har husket mat nei.

Jeg har det godt om han er borte og jeg har ansvar med barna alene. Da har jeg lagt opp tiden, og vi har det koselig.

Så fort han kommer, blir stemningen en annen og det eldste barnet vendes imot meg.

[laban]

Fordi han ikke holder avtaler, med meg eller barna. Jobben er nr.!, han husker da alt som skal skje i den forbindelse.

Det gjør at jeg føler meg nedprioritert, han gir uttrykk for at det jeg skal ikke er så viktig. Han ser ikke det jeg gjør i huset, om kjøkkenet er uryddig etter et måltid, så er det inngrodd. Han vet ikke at jeg har tørket over to ganger den dagen.

Han kan ta seg av barna og legge dem også han, men det går langt utover leggetider og rutiner. Det er ikke alltid han har husket mat nei.

Jeg har det godt om han er borte og jeg har ansvar med barna alene. Da har jeg lagt opp tiden, og vi har det koselig.

Så fort han kommer, blir stemningen en annen og det eldste barnet vendes imot meg.

Jeg skjønner godt at det er frustrerende. Samtidig ser du jo hvor ubeskrivelig viktig det er for barna at du er der. Så det er viktig at du spør deg selv hvordan det vil bli for dem dersom dere går fra hverandre. Kanskje han vil se lyset etter hvert, men hvor lang tid vil det ta, og hvordan vil barna ha det i mellomtiden?

Jeg sier ikke at dere to har riktig fordeling og at det bør være sånn, men det du skriver tyder ikke på at det vil skje noen forandring. Så da er det ikke så mange alternativer igjen.

Ikke legg for mye vekt på at 8-åringen synes du er en streng dust, det er på mange måter jobben din å være det. H*n er et barn og vil se situasjonen annerledes etter hvert.

[Gjest Orker snart ikke mer]

Jeg skjønner godt at det er frustrerende. Samtidig ser du jo hvor ubeskrivelig viktig det er for barna at du er der. Så det er viktig at du spør deg selv hvordan det vil bli for dem dersom dere går fra hverandre. Kanskje han vil se lyset etter hvert, men hvor lang tid vil det ta, og hvordan vil barna ha det i mellomtiden?

Jeg sier ikke at dere to har riktig fordeling og at det bør være sånn, men det du skriver tyder ikke på at det vil skje noen forandring. Så da er det ikke så mange alternativer igjen.

Ikke legg for mye vekt på at 8-åringen synes du er en streng dust, det er på mange måter jobben din å være det. H*n er et barn og vil se situasjonen annerledes etter hvert.

Dette er spørsmål jeg stiller meg selv også. Hva om vi går hvert til vårt, får barna det bedre da?

Men så tenker jeg, hva med meg? Vi har ingen nærhet, ingenting. Skulle gjerne hatt det, men for meg så må vi kunne kommunisere først.

Jeg føler meg ikke bra hjemme. Jeg er ung og har lyst til å kjenne liv i kroppen min, ikke bare tristhet og tomhet.

Skulle ønske jeg klarte å få det til å gå opp et lys, men det ser ut som om jeg har prøvd alt.

Det med 8 åringen prøver jeg så godt jeg kan å ikke bry meg om, men det er vanskelig når det skjer ofte og når faren støtter det, så får jo barnet medhold i at det er greit å oppføre seg respektløst.

[PieLill]

Jeg kjenner veldig igjen det fra egen barndom at den ene forelderen gjerne er strengere enn den andre.

Problemet her er at han forsvarer barnet i barnets påsyn, noe som gjør at jeg blir den slemme.

Jeg er slem fordi h*n må legge seg tidlig.

Jeg er slem pga alt egentlig, for alt h*n ikke får lov til er min feil.

Vi forsøker til tider å ta grep og snakke sammen, lage avtaler og kompromier, men som jeg har nevnt så fungerer ikke det om jeg hadde latt han følge sine egne avtaler engang.

For når det kommer til handling, så følger han ikke engang sin egen mening!

Forstår ikke faren at han skader barnet sitt ved å sette det opp mot deg?

Det er ilojalt ikke bare mot deg, men aller mest mot barnet.

mvh

[PieLill]

Virker som dere er grunnleggende uenige i hvordan hverdagen skal organiseres. Du "vinner" diskusjonene, men han "vinner" gjennomføringen ved å sabotere? En ganske klassisk problemstilling.

Vet han om at du vurderer brudd pga dette? Viss det er det du gjør.

Det vil ikke løse det grunnleggende problemet, men vil det hjelpe med en planleggingskalender?

Altså en kalender som har en kolonne for hver person i huset. Så kan man føre opp både faste og andre aktiviteter. Og hvilken forelder som har ansvaret.

Om du påtar deg ansvaret for å skrive på kalenderen bør han kunne ta ansvar for å se på kalenderen. Da kan han heller ikke skylde på at du ikke har gitt beskjed.

mvh

[PieLill]

Dette er spørsmål jeg stiller meg selv også. Hva om vi går hvert til vårt, får barna det bedre da?

Men så tenker jeg, hva med meg? Vi har ingen nærhet, ingenting. Skulle gjerne hatt det, men for meg så må vi kunne kommunisere først.

Jeg føler meg ikke bra hjemme. Jeg er ung og har lyst til å kjenne liv i kroppen min, ikke bare tristhet og tomhet.

Skulle ønske jeg klarte å få det til å gå opp et lys, men det ser ut som om jeg har prøvd alt.

Det med 8 åringen prøver jeg så godt jeg kan å ikke bry meg om, men det er vanskelig når det skjer ofte og når faren støtter det, så får jo barnet medhold i at det er greit å oppføre seg respektløst.

''Det med 8 åringen prøver jeg så godt jeg kan å ikke bry meg om, men det er vanskelig når det skjer ofte og når faren støtter det, så får jo barnet medhold i at det er greit å oppføre seg respektløst.''

Alle de andre tingene går innenfor visse grenser å jenke til og jobbe seg rundt. Men at han setter 8-åringen opp mot deg er fullstendig uholdbart. Aller mest for barnet.

Protesterer/oponerer han mot deg gjennom barnet? Utspiller det seg en maktkamp dere imellom i disse situasjonene?

Vil man ha et nevrotisk, utrygt, usikkert og ubesluttsomt barn, skal man motsi den andre forelderen foran barnet slik du beskriver at han gjør.

Barna skal oppfatte sine foreldre som en ren sammensvergelse.

Om du velger å ikke pakke snippsekken og dra, vil det kanskje være en idé og legge andre ting til side, men insitere på denne ene tingen. Foran barna er dere enige. "Gjør som moren din sier!" er det eneste som gjelder.

Det er trist når foreldre sparker beina under sine egne barn ved å underminere den andre forelderen.

mvh

[Gjest Orker snart ikke mer]

Virker som dere er grunnleggende uenige i hvordan hverdagen skal organiseres. Du "vinner" diskusjonene, men han "vinner" gjennomføringen ved å sabotere? En ganske klassisk problemstilling.

Vet han om at du vurderer brudd pga dette? Viss det er det du gjør.

Det vil ikke løse det grunnleggende problemet, men vil det hjelpe med en planleggingskalender?

Altså en kalender som har en kolonne for hver person i huset. Så kan man føre opp både faste og andre aktiviteter. Og hvilken forelder som har ansvaret.

Om du påtar deg ansvaret for å skrive på kalenderen bør han kunne ta ansvar for å se på kalenderen. Da kan han heller ikke skylde på at du ikke har gitt beskjed.

mvh

Vet ikke om han mener å sabortere, men han har en holdning som at hjemme følger han ikke klokka. Han har så mye å gjøre på jobb, så hjemme er fritid fra avtaler og tidspunkt.

Sist vi forsøkte en slik plan, så snakket vi sammen lenge. Kom med synspunkter begge to, skrev om punktvis. Allerede dagen etter gikk det i stå. Barnet måtte jo få litt tid på seg!

Jeg rev i stykker planen, og har gitt opp etter det.

[Gjest Orker snart ikke mer]

Virker som dere er grunnleggende uenige i hvordan hverdagen skal organiseres. Du "vinner" diskusjonene, men han "vinner" gjennomføringen ved å sabotere? En ganske klassisk problemstilling.

Vet han om at du vurderer brudd pga dette? Viss det er det du gjør.

Det vil ikke løse det grunnleggende problemet, men vil det hjelpe med en planleggingskalender?

Altså en kalender som har en kolonne for hver person i huset. Så kan man føre opp både faste og andre aktiviteter. Og hvilken forelder som har ansvaret.

Om du påtar deg ansvaret for å skrive på kalenderen bør han kunne ta ansvar for å se på kalenderen. Da kan han heller ikke skylde på at du ikke har gitt beskjed.

mvh

Misforsto planen litt.

Planen vår gikk mer på regler og konsekvenser, det er bare jeg som gir konsekvenser også, men fordi jeg bare er en slem "stemor" så har jeg gitt opp det også.

Jeg har forsøkt meg på forskjellige planer, men det fungerer ikke i praksis. Han er ikke interessert.

Han protesterer ikke om barnet kaller meg slem, dum etc. når han hører det.

Han hører ikke forskjell på om barnet er oppriktig lei seg eller surver for å få viljen sin. Da får jeg beskjed om å trøste, foran barnet.

Han vet at jeg ønsker å gi opp og flytte, men han tror nok ikke helt på at det kommer til å skje.