Frustrasjon uten å komme videre

[Gjest Orker snart ikke mer]

''Det med 8 åringen prøver jeg så godt jeg kan å ikke bry meg om, men det er vanskelig når det skjer ofte og når faren støtter det, så får jo barnet medhold i at det er greit å oppføre seg respektløst.''

Alle de andre tingene går innenfor visse grenser å jenke til og jobbe seg rundt. Men at han setter 8-åringen opp mot deg er fullstendig uholdbart. Aller mest for barnet.

Protesterer/oponerer han mot deg gjennom barnet? Utspiller det seg en maktkamp dere imellom i disse situasjonene?

Vil man ha et nevrotisk, utrygt, usikkert og ubesluttsomt barn, skal man motsi den andre forelderen foran barnet slik du beskriver at han gjør.

Barna skal oppfatte sine foreldre som en ren sammensvergelse.

Om du velger å ikke pakke snippsekken og dra, vil det kanskje være en idé og legge andre ting til side, men insitere på denne ene tingen. Foran barna er dere enige. "Gjør som moren din sier!" er det eneste som gjelder.

Det er trist når foreldre sparker beina under sine egne barn ved å underminere den andre forelderen.

mvh

Det utspiller seg en maktkamp mellom oss gjennom barnet, dessverre.

Dette er jeg veldig redd for konsekvensene av, og jeg har forsøkt å snakke med han om hvordan det er for barnet.

[Gjest Orker snart ikke mer]

Forstår ikke faren at han skader barnet sitt ved å sette det opp mot deg?

Det er ilojalt ikke bare mot deg, men aller mest mot barnet.

mvh

Tviler på at han ser den, han ser bare at det er synd på barnet fordi moren gir konsekvenser.

[PieLill]

Misforsto planen litt.

Planen vår gikk mer på regler og konsekvenser, det er bare jeg som gir konsekvenser også, men fordi jeg bare er en slem "stemor" så har jeg gitt opp det også.

Jeg har forsøkt meg på forskjellige planer, men det fungerer ikke i praksis. Han er ikke interessert.

Han protesterer ikke om barnet kaller meg slem, dum etc. når han hører det.

Han hører ikke forskjell på om barnet er oppriktig lei seg eller surver for å få viljen sin. Da får jeg beskjed om å trøste, foran barnet.

Han vet at jeg ønsker å gi opp og flytte, men han tror nok ikke helt på at det kommer til å skje.

''Jeg har forsøkt meg på forskjellige planer, men det fungerer ikke i praksis. Han er ikke interessert.''

Jeg ser for meg at når dere har snakket sammen om dette, snakker han deg nærmest etter munnen for å få fred? I ettertid handler han som om samtalen aldri har funnet sted og kjører i nøyaktig samme spor som før? Kanskje hevder han at han ikke en gang husker det dere ble enige om?

''Han protesterer ikke om barnet kaller meg slem, dum etc. når han hører det.''

Det er ille.

Hvordan takler du det når barnet skjeller deg ut, med eller uten pappa til stedet? Går du i forsvar og forsøker og forklare eller bevise at du ikke er slem og dum? Får barnet deg til å føle at du er de tingene h*n anklager deg for? Ignorerer du det, evt. mens du krymper deg? Eller tar du en tone som viser at du ikke tar det barnet sier særlig alvorlig? "Ja, jeg er så slem og dum, atte. Den verste i hele verden?

''Han hører ikke forskjell på om barnet er oppriktig lei seg eller surver for å få viljen sin. Da får jeg beskjed om å trøste, foran barnet.''

Slikt er fryktelig ødeleggende. Følger du hans 'ordrer' eller gir du beskjed om at hvis han ser trøstebehovet er det han som får trøste.

''Han vet at jeg ønsker å gi opp og flytte, men han tror nok ikke helt på at det kommer til å skje.''

Da er han i hvert fall advart.

mvh

[PieLill]

Det utspiller seg en maktkamp mellom oss gjennom barnet, dessverre.

Dette er jeg veldig redd for konsekvensene av, og jeg har forsøkt å snakke med han om hvordan det er for barnet.

''Det utspiller seg en maktkamp mellom oss gjennom barnet, dessverre. Dette er jeg veldig redd for konsekvensene av, og jeg har forsøkt å snakke med han om hvordan det er for barnet.''

Tror du det er mulig å få slutt på dette med mor og far under samme tak? (Ment som et åpent og ikke retorisk spørsmål.)

mvh

[Gjest Orker snart ikke mer]

''Det utspiller seg en maktkamp mellom oss gjennom barnet, dessverre. Dette er jeg veldig redd for konsekvensene av, og jeg har forsøkt å snakke med han om hvordan det er for barnet.''

Tror du det er mulig å få slutt på dette med mor og far under samme tak? (Ment som et åpent og ikke retorisk spørsmål.)

mvh

Jeg prøver først å gi hint til at han skal slutte, men han tar det ikke. Så sier jeg klart i fra at vi lar det ligge til etterpå, men det hender det har gått så langt at jeg ikke klarer å la det ligge selv.

Ser at jeg kan jobbe med det også.

[Gjest Orker snart ikke mer]

''Jeg har forsøkt meg på forskjellige planer, men det fungerer ikke i praksis. Han er ikke interessert.''

Jeg ser for meg at når dere har snakket sammen om dette, snakker han deg nærmest etter munnen for å få fred? I ettertid handler han som om samtalen aldri har funnet sted og kjører i nøyaktig samme spor som før? Kanskje hevder han at han ikke en gang husker det dere ble enige om?

''Han protesterer ikke om barnet kaller meg slem, dum etc. når han hører det.''

Det er ille.

Hvordan takler du det når barnet skjeller deg ut, med eller uten pappa til stedet? Går du i forsvar og forsøker og forklare eller bevise at du ikke er slem og dum? Får barnet deg til å føle at du er de tingene h*n anklager deg for? Ignorerer du det, evt. mens du krymper deg? Eller tar du en tone som viser at du ikke tar det barnet sier særlig alvorlig? "Ja, jeg er så slem og dum, atte. Den verste i hele verden?

''Han hører ikke forskjell på om barnet er oppriktig lei seg eller surver for å få viljen sin. Da får jeg beskjed om å trøste, foran barnet.''

Slikt er fryktelig ødeleggende. Følger du hans 'ordrer' eller gir du beskjed om at hvis han ser trøstebehovet er det han som får trøste.

''Han vet at jeg ønsker å gi opp og flytte, men han tror nok ikke helt på at det kommer til å skje.''

Da er han i hvert fall advart.

mvh

Det hender han virker til å være med på samtalen, komme med forslag. Men oftest er det andre ting som er mer interessante, enten det er tv'n, pc'n eller å snakke om jobben.

Jeg føler ikke selv at jeg kjører over han, men mulig han føler det slik da.

Jeg har forsøkt å reagere på forskjellige måter, når barnet oppfører seg slik.

Noen ganger blir jeg skikkelig lei meg, men viser det ikke. Dette er særlig når det er ofte.

For han så er dette vanlig oppførsel i den alderen, barnet er jo så lite!

Jeg pleier ikke å trøste, jeg går min vei for ikke å snakke om det når barnet er tilstede.

Det jeg syns er vondt er at han later til ikke å forstå hvor ille det er selv, og noen ganger så får han meg til å tro at det ikke er det også.

[PieLill]

Jeg prøver først å gi hint til at han skal slutte, men han tar det ikke. Så sier jeg klart i fra at vi lar det ligge til etterpå, men det hender det har gått så langt at jeg ikke klarer å la det ligge selv.

Ser at jeg kan jobbe med det også.

Jeg mener få totalt slutt på dette på generell basis. Slike situasjoner skal rett og slett ikke oppstå mer en toppen to ganger i året.

Dette er ødeleggende for barnet. Å undergrave autoriteten til et en av barnets foreldre river ned barnet og barnets relasjon til denne forelderen. Verst er det når det gjøres av den andre forelderen.

Foreldre får være så uenige de bare vil, men i forhold til barnet må de framstå som en samlet enhet. Å krige gjennom barnet er ikke lov.

mvh

[Gjest Orker snart ikke mer]

Jeg mener få totalt slutt på dette på generell basis. Slike situasjoner skal rett og slett ikke oppstå mer en toppen to ganger i året.

Dette er ødeleggende for barnet. Å undergrave autoriteten til et en av barnets foreldre river ned barnet og barnets relasjon til denne forelderen. Verst er det når det gjøres av den andre forelderen.

Foreldre får være så uenige de bare vil, men i forhold til barnet må de framstå som en samlet enhet. Å krige gjennom barnet er ikke lov.

mvh

Hvordan skal jeg få han til å se slike ting? Dette har jeg vært bekymret for i lang tid (år faktisk), men det eneste jeg får gjort er å gå fra diskusjonen. Jeg har forklart det også, men som med alt annet så er det ikke så farlig, eller ikke så ille.

Likevel sitter barnet igjen med en negativ holdning til meg. Tar jo hans parti, for han er snill og ettergivende.

Jeg forklarer barnet når det har roet seg, og de beste stundene har vi når vi er alene.

[PieLill]

Hvordan skal jeg få han til å se slike ting? Dette har jeg vært bekymret for i lang tid (år faktisk), men det eneste jeg får gjort er å gå fra diskusjonen. Jeg har forklart det også, men som med alt annet så er det ikke så farlig, eller ikke så ille.

Likevel sitter barnet igjen med en negativ holdning til meg. Tar jo hans parti, for han er snill og ettergivende.

Jeg forklarer barnet når det har roet seg, og de beste stundene har vi når vi er alene.

Om far setter barnet opp mot mor i en slik grad at barnet endrer adferd i negativ retning mhp mor når far kommer inn døra, er det alarmerende.

Jeg synes det er vanskelig å komme med drastiske forslag med så begrenset innsikt i din situasjon.

Det du beskriver virker så uholdbart at det kunne fått meg til å vurdere om et brudd ville være bedre, også for barna.

mvh