Hadde dere sagt noe?

[Gjest sårt for en mamma å se...]

Jenta mi og hennes (tidligere) bestevenninne hadde avtalt at de skulle danse på et arrangement på skolen. Det er sånn at hvert trinn har ansvaret for underholdningen en gang i løpet av skoleåret. Og nå er det altså 3 trinn sin tur. De to har øvd mye på dansen, en gang pr uke. Oppvisningen skal være i april eller mai.

Jenta mi har sett på venninna som si bestevenninne - det har kanskje ikke vært gjensidig. Jenta vår er god å ty til når noen vil opptre sammen med henne fordi hun er god både til dans og sang. Men hun sliter litt sosialt og vi har nettopp fått en diagnose innen adhd registeret. Problemet er størst iht det at hun blir litt for masete og intens i forhold til venner og er misfornøyd og veldig svingende i humøret. Hun lager ikke noe problem i skolen og virker ikke ukonsentrert - gjør det bra faglig. Men hun kan nok fort slite ut venner.

Vel - nå har venninna trukket seg fra dansen fordi noen andre har spurt om hun heller vil være med dem og danse. De andre er en gjeng som går på dans sammen - der går ikke jenta mi. Så de skal danse den dansen i stedet.

Bør jeg si noe til foreldrene? Jenta mi er jo veldig lei seg for dette - vil gi tilbake "bestevenner" smykket. Samtidig strever hun med å finne en annen venninne hun kan lære dansen til og som vil opptre sammen med henne. Jeg syns synd på henne og føler vel at andre foreldre raskt ville ha ringt hvis det var andre veien. Men så er det jo det med at jeg jo forstår at jenta mi kan virke intens og masete og at det kanskje er derfor de trekker seg vekk... Jeg har ikke sagt det offentlig at hun har fått diagnosen - den er veldig fersk og jeg strever litt med å fordøye det. Har ikke lyst til at hun skal få stempel på seg blandt ungene på trinnet heller.

[vici]

Jeg ville tatt en telefon til læreren. regner med at læreren er informert om diagnosen. Så ville jeg fått læreren til å snakke med jentene, slik at denne venninnen kan være med på begge dansene.

Læreren kan vel kanskje legge det fram at de alt er "påmeldt" på dansen og at de ikke kan avlyse bare for at andre ting kommer fram.

Videre ville jeg kanskje hørt med læreren at klassen kunne hatt en diskusjon på generelt grunnlag på at en ikke kan avlyse avtaler selv om noe kjekkere kommer opp i etterkant.

Jeg gikk på skole med en jente som vi alle oppfattet som "rar". Hun hadde en usynlig sykdom (men fikk anfall så vi visste hun var syk). Hun ble behandlet som normal av alle og vi fikk aldri vite at hun pga sykdommen var "sen" og tenkte på en annen måte enn oss. Nå når vi er voksne så tenker jeg at vi nok hadde vært snillere og mer inkluderende med denne jenta om vi hadde fått en forklaring på at hun ikke var helt "normal" om en kan kalle det det.

Dersom andre foreldre i klassen vet om diagnosen, vil de vel kanskje forstå og hjelpe jenta di i situasjoner. dersom de ikke får vite noen ting så er det vanskeligere å forstå dersom hun kommer oppi problem og vil derfor tro at jenta er vanskelig istedenfor at de er forståelsesfulle.

I 1. klasse til gutten min er det en gutt med adhd. Han er meget aktiv og litt brutal mot de andre. Ungene har fått forklart at han har en sykdom som gjør at han har vanskelig for å se forskjell på rett og galt (er under utredning for manglende empati), at han synes det er vanskelig å vite hvor mye styrke han skal bruke (i forhold til at han dytter, slår osv) og at sykdommen gjør det vanskelig for han å sitte rolig.

Før ungene fikk vite om dette var Per bare dust, farlig og en de ikke ville leke med. Nå forstår ungene at Per ikke ønsker å være sånn, det er sykdommen som styrer han. Ungene vet at Per ofte må ut av klasserommet sammen med en voksen og forklarer det da med at han må få springe litt for han ikke klarer å sitte stille like lenge som de andre! dette er helt greit for ungene, ingen lurer på noe, ingen erter.

Kanskje jenta di er bedre tjent med at diagnosen blir kjent? Jeg ville iallefall sagt det på et foreldremøte slik at foreldrene er forståelsesfulle og kan hjelpe litt i feks bursdager og fritidsaktiviteter. Tror klassen også burde fått visst det og at om det blir lagt fram på rett måte så blir det nok en fordel for jenta di.

I klassen til gutten min forklarte læreren det en dag gutten var vekke på utredning. Gutten fikk vite av moren sin at læreren kom til å forklare det og hva hun sa.

[nitty-gritty]

Kan hun være med den gjengen som går på dans sammen? Og hvorfor melder du henne ikke opp der, om hun både er glad i å danse og det er en sosial arena for jentene på det trinnet?

[Elis31]

Jeg ville tatt en telefon til læreren. regner med at læreren er informert om diagnosen. Så ville jeg fått læreren til å snakke med jentene, slik at denne venninnen kan være med på begge dansene.

Læreren kan vel kanskje legge det fram at de alt er "påmeldt" på dansen og at de ikke kan avlyse bare for at andre ting kommer fram.

Videre ville jeg kanskje hørt med læreren at klassen kunne hatt en diskusjon på generelt grunnlag på at en ikke kan avlyse avtaler selv om noe kjekkere kommer opp i etterkant.

Jeg gikk på skole med en jente som vi alle oppfattet som "rar". Hun hadde en usynlig sykdom (men fikk anfall så vi visste hun var syk). Hun ble behandlet som normal av alle og vi fikk aldri vite at hun pga sykdommen var "sen" og tenkte på en annen måte enn oss. Nå når vi er voksne så tenker jeg at vi nok hadde vært snillere og mer inkluderende med denne jenta om vi hadde fått en forklaring på at hun ikke var helt "normal" om en kan kalle det det.

Dersom andre foreldre i klassen vet om diagnosen, vil de vel kanskje forstå og hjelpe jenta di i situasjoner. dersom de ikke får vite noen ting så er det vanskeligere å forstå dersom hun kommer oppi problem og vil derfor tro at jenta er vanskelig istedenfor at de er forståelsesfulle.

I 1. klasse til gutten min er det en gutt med adhd. Han er meget aktiv og litt brutal mot de andre. Ungene har fått forklart at han har en sykdom som gjør at han har vanskelig for å se forskjell på rett og galt (er under utredning for manglende empati), at han synes det er vanskelig å vite hvor mye styrke han skal bruke (i forhold til at han dytter, slår osv) og at sykdommen gjør det vanskelig for han å sitte rolig.

Før ungene fikk vite om dette var Per bare dust, farlig og en de ikke ville leke med. Nå forstår ungene at Per ikke ønsker å være sånn, det er sykdommen som styrer han. Ungene vet at Per ofte må ut av klasserommet sammen med en voksen og forklarer det da med at han må få springe litt for han ikke klarer å sitte stille like lenge som de andre! dette er helt greit for ungene, ingen lurer på noe, ingen erter.

Kanskje jenta di er bedre tjent med at diagnosen blir kjent? Jeg ville iallefall sagt det på et foreldremøte slik at foreldrene er forståelsesfulle og kan hjelpe litt i feks bursdager og fritidsaktiviteter. Tror klassen også burde fått visst det og at om det blir lagt fram på rett måte så blir det nok en fordel for jenta di.

I klassen til gutten min forklarte læreren det en dag gutten var vekke på utredning. Gutten fikk vite av moren sin at læreren kom til å forklare det og hva hun sa.

Jeg tviler sterkt på at læreren går inn og megler mellom to jenter. Men at de kan ta opp det med å bryte avtaler er sikkert veldig lurt. Synes det var et stort problem når min jente vokste opp.

[PieLill]

Jeg ville snakket med læreren.

Generelt synes jeg ikke det skal være så veldig høy toleranse for å bryte avtaler på denne måten.

Samtidig blir det kanskje ikke så trivelig om denne jenten pushes til å stå ved det hun først hadde avtalt.

Jeg er også litt i stuss over de andre jentene som har kapret en som allerede har forpliktet seg til noe annet. Hvor mye vingling og ingtriger tillater skolen i forbindelse med slik underholdning. Og hvor mye får elevene lov til å styre selv.

mvh

[Gjest sårt for en mamma å se...]

Kan hun være med den gjengen som går på dans sammen? Og hvorfor melder du henne ikke opp der, om hun både er glad i å danse og det er en sosial arena for jentene på det trinnet?

Fordi hun allerede går på to andre danser samme dag... På det ene partiet går også mange jenter fra trinnet. Det andre partiet er "for de som vil noe mer" så har ikke lyst til å bytte. Da ville det også blitt mye frem og tilbake.

[Gjest sårt for en mamma å se...]

Jeg ville snakket med læreren.

Generelt synes jeg ikke det skal være så veldig høy toleranse for å bryte avtaler på denne måten.

Samtidig blir det kanskje ikke så trivelig om denne jenten pushes til å stå ved det hun først hadde avtalt.

Jeg er også litt i stuss over de andre jentene som har kapret en som allerede har forpliktet seg til noe annet. Hvor mye vingling og ingtriger tillater skolen i forbindelse med slik underholdning. Og hvor mye får elevene lov til å styre selv.

mvh

Hun hadde sagt det til læreren selv, men læreren hadde ikke sagt noe... Skal nevne det for læreren da vi snart skal ha foreldresamtale...

[Gjest en avtale er en avtale]

Jeg synes du skal si ifra. En avtale er en avtale og det må mye større grunner til for å bryte den. Dette er simpel oppførsel for en som vet hva folkeskikk er. Denne jenta trenger å lære det og hun må forklares. Lærer de ikke folkeskikk før de er 12 år så blir det mye vanskeligere. Så det er gull verdt både for di jente og den andre jenta at du tar det opp.

[Gjest en avtale er en avtale]

Fordi hun allerede går på to andre danser samme dag... På det ene partiet går også mange jenter fra trinnet. Det andre partiet er "for de som vil noe mer" så har ikke lyst til å bytte. Da ville det også blitt mye frem og tilbake.

Jeg ville tatt det opp med moren til den andre jenta og spurt fint om hun kan ta det opp med dattera si. Om hun har oppegående foreldre vil de jo skjønne at de må lære henne noe her. Gå bare varsomt frem. Gjør de ikke det ville jeg nærmest vært glad til om de to jentene ikke fortsatte å vanke så mye sammen.

[PieLill]

Hun hadde sagt det til læreren selv, men læreren hadde ikke sagt noe... Skal nevne det for læreren da vi snart skal ha foreldresamtale...

Kanskje lurt å ta tak i det så snart som mulig/umiddelbart.

Jo lengre tid som går, jo vanskeligere blir det å gjøre noe med.

mvh

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Kanskje lurt å ta tak i det så snart som mulig/umiddelbart.

Jo lengre tid som går, jo vanskeligere blir det å gjøre noe med.

mvh

Unnskyld at jeg går inn i denne tråden. Det kunne like gjerne vært en av de utallige med samme innhold. Jeg spør deg PieLill på bakgrunn av dine mange velbegrunnede svar.

Jeg kan ikke huske en eneste gang "i gamle dager" at foreldre la seg bort i slikt. Hvem som ba hjem, leket med hvem, om leken var rettferdig, om en lånte leker av hverandre eller ikke. På meg virker det som om dagens mødre (ja, for det er bare mødrene virker det som) detaljstyrer barnas sosiale liv som et slags rettferdighetspoliti.

Barnets venner, venners foreldre, barnehegen, skolen blir kontinuelrig observert med kritiske øyne på jakt etter en eller annen urettferdighet som må tas opp snarest og i mange møter.

Hvordan skal barnet greie seg i den voksne verden når mor hele tiden har styrt det sosiale livet i detalj? Vil vi om 20 år ha mødregrupper på arbeidsplassene som har overtatt det nåværenede tillitsvalgapparatet?

[frosken]

Unnskyld at jeg går inn i denne tråden. Det kunne like gjerne vært en av de utallige med samme innhold. Jeg spør deg PieLill på bakgrunn av dine mange velbegrunnede svar.

Jeg kan ikke huske en eneste gang "i gamle dager" at foreldre la seg bort i slikt. Hvem som ba hjem, leket med hvem, om leken var rettferdig, om en lånte leker av hverandre eller ikke. På meg virker det som om dagens mødre (ja, for det er bare mødrene virker det som) detaljstyrer barnas sosiale liv som et slags rettferdighetspoliti.

Barnets venner, venners foreldre, barnehegen, skolen blir kontinuelrig observert med kritiske øyne på jakt etter en eller annen urettferdighet som må tas opp snarest og i mange møter.

Hvordan skal barnet greie seg i den voksne verden når mor hele tiden har styrt det sosiale livet i detalj? Vil vi om 20 år ha mødregrupper på arbeidsplassene som har overtatt det nåværenede tillitsvalgapparatet?

''Jeg kan ikke huske en eneste gang "i gamle dager" at foreldre la seg bort i slikt''

Jeg kan huske det. Min mor detaljstyrte så avgjort ikke, men hun godtok ikke utestengning av de barna som hadde lavest sosial status. Vi bodde like ved en av kommunens sosialboliger, og barna i de familiene som bodde der ble ofte plaget av andre barn. Moren min etablerte en regel som gikk ut på at dersom Anne Brit ble nektet å være med når vi lekte i dukkestuen i hagen, så ble dukkestuen stengt resten av uka for alle. Jeg var bare tre år da regelen ble innført og var den yngste av nabolagets unger. Fordi dukkestuen var attraktiv også blant de større ungene, så hadde min mors grensesetting stor betydning for hvordan ungene fra sosialboligen ble behandlet i årene som kom. Jeg mener at min mor var med på å skape et oppvekstmiljø som ble bedre for alle, og hvor innslagene av grov mobbing ble redusert. (Da vi flyttet til området, var det bla "vanlig" at naboungene med vilje ødela det "sosialungene" måtte ha av fine leker.)

Jeg mener forøvrig at mange foreldre nå for tiden detaljstyrer for mye, men jeg synes samtidig det ville vært ønskelig med større solidaritet i oppvekstmiljøer i forhold til de ungene som sliter.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

''Jeg kan ikke huske en eneste gang "i gamle dager" at foreldre la seg bort i slikt''

Jeg kan huske det. Min mor detaljstyrte så avgjort ikke, men hun godtok ikke utestengning av de barna som hadde lavest sosial status. Vi bodde like ved en av kommunens sosialboliger, og barna i de familiene som bodde der ble ofte plaget av andre barn. Moren min etablerte en regel som gikk ut på at dersom Anne Brit ble nektet å være med når vi lekte i dukkestuen i hagen, så ble dukkestuen stengt resten av uka for alle. Jeg var bare tre år da regelen ble innført og var den yngste av nabolagets unger. Fordi dukkestuen var attraktiv også blant de større ungene, så hadde min mors grensesetting stor betydning for hvordan ungene fra sosialboligen ble behandlet i årene som kom. Jeg mener at min mor var med på å skape et oppvekstmiljø som ble bedre for alle, og hvor innslagene av grov mobbing ble redusert. (Da vi flyttet til området, var det bla "vanlig" at naboungene med vilje ødela det "sosialungene" måtte ha av fine leker.)

Jeg mener forøvrig at mange foreldre nå for tiden detaljstyrer for mye, men jeg synes samtidig det ville vært ønskelig med større solidaritet i oppvekstmiljøer i forhold til de ungene som sliter.

At foreldre griper inn mot ulovligheter og direkte pøbelstreker synes jeg er utmerket, men også en selvfølge.

[Gjest en avtale er en avtale]

At foreldre griper inn mot ulovligheter og direkte pøbelstreker synes jeg er utmerket, men også en selvfølge.

Hvordan skal barna lære folkeskikk om vi ikke blander oss inn? Det er da utrolig dårlig gjort av den andre jenta og bare gi blaffen i den avtalen hun hadde. Det er både frekt og egoistisk.

Barna har stor smitteeffekt på hverandre. Jeg vil uansett gjøre det klart og tydelig at slik oppførsel er uakseptabel. Om jeg baksnakker med mitt barn hjemme og sier hva jeg syns, er det greit? Eller lærer jeg barnet da at det er greit å baksnakke?

[tzatziki1365380058]

Unnskyld at jeg går inn i denne tråden. Det kunne like gjerne vært en av de utallige med samme innhold. Jeg spør deg PieLill på bakgrunn av dine mange velbegrunnede svar.

Jeg kan ikke huske en eneste gang "i gamle dager" at foreldre la seg bort i slikt. Hvem som ba hjem, leket med hvem, om leken var rettferdig, om en lånte leker av hverandre eller ikke. På meg virker det som om dagens mødre (ja, for det er bare mødrene virker det som) detaljstyrer barnas sosiale liv som et slags rettferdighetspoliti.

Barnets venner, venners foreldre, barnehegen, skolen blir kontinuelrig observert med kritiske øyne på jakt etter en eller annen urettferdighet som må tas opp snarest og i mange møter.

Hvordan skal barnet greie seg i den voksne verden når mor hele tiden har styrt det sosiale livet i detalj? Vil vi om 20 år ha mødregrupper på arbeidsplassene som har overtatt det nåværenede tillitsvalgapparatet?

Dette er da noe stort sprøyt! Jeg husker meget vel at foreldre blandet seg inn i gamle dager også, men forskjellen var at det da gjerne var foreldrene til de mest brautende barna som blandet seg inn og sørget for enda flere "goder" til egne barn, som ikke akkurat sto i siste rekke fra før. Vi andre, normalt oppdratte, med mer beskjedne foreldre, ble tilskuere til noe vi som barn opplevde som høyst urettferdig og forsurende.

Og disse barna, med frembusende foreldre, har nå blitt til voksne som ikke får med seg hvilken atferd deres barn igjen har, og hvordan de utestenger, forsurer, og rett og slett ikke har folkeskikk.

Du mener tydeligvis at simpel oppførsel som denne jenta har bedriver skal oversees. Hva lærer hun av det? At det er helt ok å bryte avtaler, at man kutter ut folk man ikke bryr seg om, at det er helt greit å ture frem. At samfunnet blir noe bedre av at slik atferd får passere, går over min forstand.

Og vi barna som sto på siden og så på urettferdigheten da vi var små, har heldigvis blitt voksne og har lært å bite fra oss. Derfor forsvarer vi våre barn igjen, og sier fra høyt og klart, når vi ser slik oppførsel.

Våre barn kommer ikke til å kreve foreldreutvalg på arbeidsplassen når de blir voksne. Derimot ser jeg en større selvbevissthet og evne til å forsvare seg vokse frem hos barn som lærer at det er helt greit å stå opp for seg selv, når noen oppfører seg ufyslig, som denne jenta her. De fanger nemlig opp vår reaksjonsmåte, og lærer av den - at de er verdt noe, at de kan kreve noe, og at de ikke skal stå med lua i hånda og bli tråkket på. Jeg er 100% overbevist om at denne foreldreinvolveringen du er så bekymret over, fører til at barna blir tryggere og i stand til å ta vare på seg selv, fordi de skjønner at det er akseptert å gjøre det, heller enn å gjøre dem til små, dumme mennesker som lar andre ordne opp for seg.

Og det går helt fint å lære barna dette, og å stå opp for seg selv, samtidig som man lærer dem normale regler for folkeskikk og evne til empati.

Det har i alle fall jeg klart.Sitter her med en 13åring med en imponerende, grunnleggende evne til å stå opp for seg selv, ta ansvar, sette grenser, samtidig som hun er inkluderende og med stor følsomhet og omsorg for andre. Hun er TYDELIG! Det hadde jeg aldri trodd da hun var en skjelvende klump som 5åring, uten evne til å forsvare seg i det hele tatt.

Oppskriften vår har definitivt vært å blande oss, legge til rette for at barnet skulle klare å sette grensene, ikke akseptere tull, utestenging, dårlig oppførsel i forhold til vår datter, samtidig som vi har vært beinharde overfor henne, og virkelig utfordret henne og tvunget til å stå opp for seg selv. Det har funket. Men vår innblanding i forhold til andre foreldre, barnehage og skole, var en helt nødvendig forutsetning for at hun skulle klare å stå opp for seg selv. Vi måtte foreberede omgivelsene på at det kom til å skje, og på at hun hadde vår fulle støtte i det hun gjorde.

[EnolaGay]

''Jeg kan ikke huske en eneste gang "i gamle dager" at foreldre la seg bort i slikt''

Jeg kan huske det. Min mor detaljstyrte så avgjort ikke, men hun godtok ikke utestengning av de barna som hadde lavest sosial status. Vi bodde like ved en av kommunens sosialboliger, og barna i de familiene som bodde der ble ofte plaget av andre barn. Moren min etablerte en regel som gikk ut på at dersom Anne Brit ble nektet å være med når vi lekte i dukkestuen i hagen, så ble dukkestuen stengt resten av uka for alle. Jeg var bare tre år da regelen ble innført og var den yngste av nabolagets unger. Fordi dukkestuen var attraktiv også blant de større ungene, så hadde min mors grensesetting stor betydning for hvordan ungene fra sosialboligen ble behandlet i årene som kom. Jeg mener at min mor var med på å skape et oppvekstmiljø som ble bedre for alle, og hvor innslagene av grov mobbing ble redusert. (Da vi flyttet til området, var det bla "vanlig" at naboungene med vilje ødela det "sosialungene" måtte ha av fine leker.)

Jeg mener forøvrig at mange foreldre nå for tiden detaljstyrer for mye, men jeg synes samtidig det ville vært ønskelig med større solidaritet i oppvekstmiljøer i forhold til de ungene som sliter.

Hun var ikke en detaljstyrende mamma, hun var "nabokjerringa" som en eller annen politiker (?) etterlyste for en tid tilbake. Det er stor forskjell synes jeg. :0)

[frosken]

Hun var ikke en detaljstyrende mamma, hun var "nabokjerringa" som en eller annen politiker (?) etterlyste for en tid tilbake. Det er stor forskjell synes jeg. :0)

Ja, jeg synes også det er stor forskjell på det å være detaljstyrende, og det å være helt tydelig holdningsmessig i forhold til noen grunnleggende temaer :-)

Av og til synes jeg tendensen til detaljstyring også bærer preg av "mine barns behov er alltid viktigst". Kan hende at det er foreldrene som må bli flinkere til å skille mellom store og små ting i barns hverdag, og tåle at ikke alle de små blir optimale hele tiden. Men det er alltid vanskelig å være vitne til at barn blir skuffet og lei seg, så det kan være fristende å forsøke å "fikse" alt som er vondt øyeblikkelig.

[Bookworm]

Unnskyld at jeg går inn i denne tråden. Det kunne like gjerne vært en av de utallige med samme innhold. Jeg spør deg PieLill på bakgrunn av dine mange velbegrunnede svar.

Jeg kan ikke huske en eneste gang "i gamle dager" at foreldre la seg bort i slikt. Hvem som ba hjem, leket med hvem, om leken var rettferdig, om en lånte leker av hverandre eller ikke. På meg virker det som om dagens mødre (ja, for det er bare mødrene virker det som) detaljstyrer barnas sosiale liv som et slags rettferdighetspoliti.

Barnets venner, venners foreldre, barnehegen, skolen blir kontinuelrig observert med kritiske øyne på jakt etter en eller annen urettferdighet som må tas opp snarest og i mange møter.

Hvordan skal barnet greie seg i den voksne verden når mor hele tiden har styrt det sosiale livet i detalj? Vil vi om 20 år ha mødregrupper på arbeidsplassene som har overtatt det nåværenede tillitsvalgapparatet?

Amen og endelig en som påpekte dette. Jeg er så enig med det du skriver her. Jeg synes det er viktig at vi som foreldre eller lærere skal gå inn å detaljstyre barnets verden, beskytte mot urettferdighet og andre ting som kan såre et barn. Jeg tror det er viktigere at barn lærer seg til at verden ER urettferdig, og at målet ikke er å fjerne urettferdigheten, men å kunne takle den på "riktig" måte...

Vi gjør ikke barna våre noen tjeneste ved å beskytte dem mot alt, tvert imot vil de bli veldig dårlig rustet til å takle verden og voksenlivet.

[Gjest en avtale er en avtale]

Amen og endelig en som påpekte dette. Jeg er så enig med det du skriver her. Jeg synes det er viktig at vi som foreldre eller lærere skal gå inn å detaljstyre barnets verden, beskytte mot urettferdighet og andre ting som kan såre et barn. Jeg tror det er viktigere at barn lærer seg til at verden ER urettferdig, og at målet ikke er å fjerne urettferdigheten, men å kunne takle den på "riktig" måte...

Vi gjør ikke barna våre noen tjeneste ved å beskytte dem mot alt, tvert imot vil de bli veldig dårlig rustet til å takle verden og voksenlivet.

Det er ikke for å beskytte men for å lære barna hva som er akseptabel og uakseptabel oppførsel. Gjør vi ikke det vil de jo tro at det er greit at de bare tenker på seg selv. I dette tilfellet ville jeg først of fremst reagert for å lære mitt barn at vi skal holde avtaler.Det samme trenger også den andre jenta å lære.

Men etter å ha tenkt nærmere over det NHD skrev, så er jeg også enig med ham. Vi kan jo f.eks oppfordre barnet til å si i fra selv. Om de ikke klarer de er det vår oppgave å hjelpe de til å klare det.

[tzatziki1365380058]

Amen og endelig en som påpekte dette. Jeg er så enig med det du skriver her. Jeg synes det er viktig at vi som foreldre eller lærere skal gå inn å detaljstyre barnets verden, beskytte mot urettferdighet og andre ting som kan såre et barn. Jeg tror det er viktigere at barn lærer seg til at verden ER urettferdig, og at målet ikke er å fjerne urettferdigheten, men å kunne takle den på "riktig" måte...

Vi gjør ikke barna våre noen tjeneste ved å beskytte dem mot alt, tvert imot vil de bli veldig dårlig rustet til å takle verden og voksenlivet.

Jeg tror det er viktigere at barna lærer seg å stå opp mot de som oppfører seg dårlig mot dem. Og det lærer de ikke dersom vi voksne ikke hjelper dem til det.

Hvordan vi skal hjelpe, kommer an på situasjonen, barnet osv.

Dessuten dreier det også om å lære de barna som oppfører seg dårlig at det ikke er akseptabelt. Hvordan skal denne jenta lære det, dersom ingen reagerer?

Dette er ikke akseptabel atferd noe sted. Og slett ikke i arbeidslivet, som NHD jo er så opptatt av å forberede til.

Det er dessuten forskjell på å akseptere at verden er urettferdig (noen tjener mer enn andre, uten at det alltid er så logisk hvorfor, folk er født med forskjellig sårbarhet, noen er vakre, noen ikke, noen er smarte, noen ikke, noen er sjenerte, noen ikke osv osv osv) og akseptere at verden BLIR urettferdig, fordi folk tar seg friheter og ikke kan oppføre seg!