Hadde dere sagt noe?

[Bookworm]

Det er ikke for å beskytte men for å lære barna hva som er akseptabel og uakseptabel oppførsel. Gjør vi ikke det vil de jo tro at det er greit at de bare tenker på seg selv. I dette tilfellet ville jeg først of fremst reagert for å lære mitt barn at vi skal holde avtaler.Det samme trenger også den andre jenta å lære.

Men etter å ha tenkt nærmere over det NHD skrev, så er jeg også enig med ham. Vi kan jo f.eks oppfordre barnet til å si i fra selv. Om de ikke klarer de er det vår oppgave å hjelpe de til å klare det.

Jeg har ikke ment at oppførselen til hun som trakk seg, var akseptabel - overhodet ikke. Men jeg mener at dette er et type eksempel hvor barna må lære seg til å rydde opp seg imellom, uten foreldrenes innbladning... Det er dette jeg mener med å "lære å takle urettferdighet" som jeg skrev i forrige innlegget.

[Bookworm]

Jeg tror det er viktigere at barna lærer seg å stå opp mot de som oppfører seg dårlig mot dem. Og det lærer de ikke dersom vi voksne ikke hjelper dem til det.

Hvordan vi skal hjelpe, kommer an på situasjonen, barnet osv.

Dessuten dreier det også om å lære de barna som oppfører seg dårlig at det ikke er akseptabelt. Hvordan skal denne jenta lære det, dersom ingen reagerer?

Dette er ikke akseptabel atferd noe sted. Og slett ikke i arbeidslivet, som NHD jo er så opptatt av å forberede til.

Det er dessuten forskjell på å akseptere at verden er urettferdig (noen tjener mer enn andre, uten at det alltid er så logisk hvorfor, folk er født med forskjellig sårbarhet, noen er vakre, noen ikke, noen er smarte, noen ikke, noen er sjenerte, noen ikke osv osv osv) og akseptere at verden BLIR urettferdig, fordi folk tar seg friheter og ikke kan oppføre seg!

Jeg har ikke ment at man skal akseptere at "slik er det" - jeg mener at barna skal lære å ordne opp i slike konflikter uten foreldrenes innblanding... De respektive foreldre skal rettlede barna i hvordan de skal håndtere en slik situasjon, men ungene må lære å ordne opp selv...mener jeg...

[tzatziki1365380058]

Jeg har ikke ment at oppførselen til hun som trakk seg, var akseptabel - overhodet ikke. Men jeg mener at dette er et type eksempel hvor barna må lære seg til å rydde opp seg imellom, uten foreldrenes innbladning... Det er dette jeg mener med å "lære å takle urettferdighet" som jeg skrev i forrige innlegget.

Jeg er enig med deg i at barna må lære å ordne opp selv. Men det krever often en "vokseninnsats" for å få barna til å gjøre nettopp det.

Veldig mange barn er konfliktskye, er min erfaring, spesielt i situasjoner der de føler seg uønsket og/eller er flaue over.

[Bookworm]

Jeg er enig med deg i at barna må lære å ordne opp selv. Men det krever often en "vokseninnsats" for å få barna til å gjøre nettopp det.

Veldig mange barn er konfliktskye, er min erfaring, spesielt i situasjoner der de føler seg uønsket og/eller er flaue over.

''Veldig mange barn er konfliktskye, er min erfaring, spesielt i situasjoner der de føler seg uønsket og/eller er flaue over.''

Det er jeg enig med deg i, men jeg synes barnet skal rettledes og "fortelles" hva det skal gjøre i en slik situasjon, og så pushes til å gjøre det (ellers så blir det ingen endring på situasjonen). Ellers vil de jo aldri kunne bli i stand til å ta tak i vanskelige ting, hvis mamma hele tiden blander seg og ordner opp når ting blir vanskelig...

[PieLill]

Unnskyld at jeg går inn i denne tråden. Det kunne like gjerne vært en av de utallige med samme innhold. Jeg spør deg PieLill på bakgrunn av dine mange velbegrunnede svar.

Jeg kan ikke huske en eneste gang "i gamle dager" at foreldre la seg bort i slikt. Hvem som ba hjem, leket med hvem, om leken var rettferdig, om en lånte leker av hverandre eller ikke. På meg virker det som om dagens mødre (ja, for det er bare mødrene virker det som) detaljstyrer barnas sosiale liv som et slags rettferdighetspoliti.

Barnets venner, venners foreldre, barnehegen, skolen blir kontinuelrig observert med kritiske øyne på jakt etter en eller annen urettferdighet som må tas opp snarest og i mange møter.

Hvordan skal barnet greie seg i den voksne verden når mor hele tiden har styrt det sosiale livet i detalj? Vil vi om 20 år ha mødregrupper på arbeidsplassene som har overtatt det nåværenede tillitsvalgapparatet?

Det kommer an på hva du definerer som detaljer og hva som er vesentlig.

Mine foreldre ville ikke, en gang i forrige årtusen, tillatt meg å bryte avtaler om noe som i barns verden så viktig som en skoleopptreden. Hadde noen brutt viktige avtaler med meg kan det godt hende mine foreldre hadde tatt tak i det, avhengig av situasjon og involverte parter.

Skolen på den tiden mer lærerstyrt. Det var ikke rom for å dille og styre frem og tilbake i en slik forbindelse slik unger kan nå. Man kunne ytre ønsker, men læreren bestemte. Og det ville vært helt uaktuelt å holde på slik det er skissert her. Slike situasjoner var rett og slett lite sannsynlig skulle oppstå.

For øvrig lider i ikke mine barn under mangel på opplevd urettferdighet. Til det er det for mange voksne som ikke er spesielt opptatt av hva som er riktig og rettferdig og alt for mange foreldre som gir blanke i å lære ungene hva jeg definerer som et minstemål av redelighet.

Det meste av urrett og urettferdighet veileder vi ungene til å jobbe seg gjennom. Men enkelte topper hender det vi griper inn i. En viktig begivenhet som en skoleopptreden, der et barn alt har investert mye, kan være verdt å ta tak i.

mvh

[PieLill]

''Veldig mange barn er konfliktskye, er min erfaring, spesielt i situasjoner der de føler seg uønsket og/eller er flaue over.''

Det er jeg enig med deg i, men jeg synes barnet skal rettledes og "fortelles" hva det skal gjøre i en slik situasjon, og så pushes til å gjøre det (ellers så blir det ingen endring på situasjonen). Ellers vil de jo aldri kunne bli i stand til å ta tak i vanskelige ting, hvis mamma hele tiden blander seg og ordner opp når ting blir vanskelig...

I denne situasjonen er det ikke utenkelig at jenta føler seg ganske vingeklipt etter som læreren ikke ser ut til å bry seg.

Det dreier seg vel også om en jente som generelt er ganske sosialt underlegen. Spørsmålet er om det eneste hun vil lære er at hun er en sosial taper om hun ikke får annen hjelp enn gjør sånn og slik.

mvh

[PieLill]

Dette er da noe stort sprøyt! Jeg husker meget vel at foreldre blandet seg inn i gamle dager også, men forskjellen var at det da gjerne var foreldrene til de mest brautende barna som blandet seg inn og sørget for enda flere "goder" til egne barn, som ikke akkurat sto i siste rekke fra før. Vi andre, normalt oppdratte, med mer beskjedne foreldre, ble tilskuere til noe vi som barn opplevde som høyst urettferdig og forsurende.

Og disse barna, med frembusende foreldre, har nå blitt til voksne som ikke får med seg hvilken atferd deres barn igjen har, og hvordan de utestenger, forsurer, og rett og slett ikke har folkeskikk.

Du mener tydeligvis at simpel oppførsel som denne jenta har bedriver skal oversees. Hva lærer hun av det? At det er helt ok å bryte avtaler, at man kutter ut folk man ikke bryr seg om, at det er helt greit å ture frem. At samfunnet blir noe bedre av at slik atferd får passere, går over min forstand.

Og vi barna som sto på siden og så på urettferdigheten da vi var små, har heldigvis blitt voksne og har lært å bite fra oss. Derfor forsvarer vi våre barn igjen, og sier fra høyt og klart, når vi ser slik oppførsel.

Våre barn kommer ikke til å kreve foreldreutvalg på arbeidsplassen når de blir voksne. Derimot ser jeg en større selvbevissthet og evne til å forsvare seg vokse frem hos barn som lærer at det er helt greit å stå opp for seg selv, når noen oppfører seg ufyslig, som denne jenta her. De fanger nemlig opp vår reaksjonsmåte, og lærer av den - at de er verdt noe, at de kan kreve noe, og at de ikke skal stå med lua i hånda og bli tråkket på. Jeg er 100% overbevist om at denne foreldreinvolveringen du er så bekymret over, fører til at barna blir tryggere og i stand til å ta vare på seg selv, fordi de skjønner at det er akseptert å gjøre det, heller enn å gjøre dem til små, dumme mennesker som lar andre ordne opp for seg.

Og det går helt fint å lære barna dette, og å stå opp for seg selv, samtidig som man lærer dem normale regler for folkeskikk og evne til empati.

Det har i alle fall jeg klart.Sitter her med en 13åring med en imponerende, grunnleggende evne til å stå opp for seg selv, ta ansvar, sette grenser, samtidig som hun er inkluderende og med stor følsomhet og omsorg for andre. Hun er TYDELIG! Det hadde jeg aldri trodd da hun var en skjelvende klump som 5åring, uten evne til å forsvare seg i det hele tatt.

Oppskriften vår har definitivt vært å blande oss, legge til rette for at barnet skulle klare å sette grensene, ikke akseptere tull, utestenging, dårlig oppførsel i forhold til vår datter, samtidig som vi har vært beinharde overfor henne, og virkelig utfordret henne og tvunget til å stå opp for seg selv. Det har funket. Men vår innblanding i forhold til andre foreldre, barnehage og skole, var en helt nødvendig forutsetning for at hun skulle klare å stå opp for seg selv. Vi måtte foreberede omgivelsene på at det kom til å skje, og på at hun hadde vår fulle støtte i det hun gjorde.

Tiltredes.

mvh

[Persille1365381127]

Unnskyld at jeg går inn i denne tråden. Det kunne like gjerne vært en av de utallige med samme innhold. Jeg spør deg PieLill på bakgrunn av dine mange velbegrunnede svar.

Jeg kan ikke huske en eneste gang "i gamle dager" at foreldre la seg bort i slikt. Hvem som ba hjem, leket med hvem, om leken var rettferdig, om en lånte leker av hverandre eller ikke. På meg virker det som om dagens mødre (ja, for det er bare mødrene virker det som) detaljstyrer barnas sosiale liv som et slags rettferdighetspoliti.

Barnets venner, venners foreldre, barnehegen, skolen blir kontinuelrig observert med kritiske øyne på jakt etter en eller annen urettferdighet som må tas opp snarest og i mange møter.

Hvordan skal barnet greie seg i den voksne verden når mor hele tiden har styrt det sosiale livet i detalj? Vil vi om 20 år ha mødregrupper på arbeidsplassene som har overtatt det nåværenede tillitsvalgapparatet?

Spennende innspill, nå gleder jeg meg til å se hva slags svar du får

[AAA]

Unnskyld at jeg går inn i denne tråden. Det kunne like gjerne vært en av de utallige med samme innhold. Jeg spør deg PieLill på bakgrunn av dine mange velbegrunnede svar.

Jeg kan ikke huske en eneste gang "i gamle dager" at foreldre la seg bort i slikt. Hvem som ba hjem, leket med hvem, om leken var rettferdig, om en lånte leker av hverandre eller ikke. På meg virker det som om dagens mødre (ja, for det er bare mødrene virker det som) detaljstyrer barnas sosiale liv som et slags rettferdighetspoliti.

Barnets venner, venners foreldre, barnehegen, skolen blir kontinuelrig observert med kritiske øyne på jakt etter en eller annen urettferdighet som må tas opp snarest og i mange møter.

Hvordan skal barnet greie seg i den voksne verden når mor hele tiden har styrt det sosiale livet i detalj? Vil vi om 20 år ha mødregrupper på arbeidsplassene som har overtatt det nåværenede tillitsvalgapparatet?

Det du sier her stemmer ikke. Foreldre brydde seg før også, men inngripen var nok ofte mer indirekte. Det av flere årsaker, den mest åpenbare at foreldrene var på utsiden og ikke involvert når det gjaldt alt som skjer på skolen. Læreren var o den store høvdingen, og foreldrene visste ikke om det meste som skjedde der rett og slett.

Mine foreldre hadde aldri i livet akseptert at jeg som barn, oppførte meg på måten som er beskrevet i hovedinnlegget. De hadde definitivt blandet seg inn. Heldigvis.

OT: Hvorfor sitter jeg her, etter maaange år på DOL, med en følelse av at du egentlig ikke liker kvinner? ;-)

Veldig ofte, når du skal beskrive noe du ikke liker, så kommer det opp at det er typisk kvinner, eller typisk jentete. Jeg håper ikke dette gjenspeiler seg i behandling av dine pasienter.

[nitty-gritty]

Unnskyld at jeg går inn i denne tråden. Det kunne like gjerne vært en av de utallige med samme innhold. Jeg spør deg PieLill på bakgrunn av dine mange velbegrunnede svar.

Jeg kan ikke huske en eneste gang "i gamle dager" at foreldre la seg bort i slikt. Hvem som ba hjem, leket med hvem, om leken var rettferdig, om en lånte leker av hverandre eller ikke. På meg virker det som om dagens mødre (ja, for det er bare mødrene virker det som) detaljstyrer barnas sosiale liv som et slags rettferdighetspoliti.

Barnets venner, venners foreldre, barnehegen, skolen blir kontinuelrig observert med kritiske øyne på jakt etter en eller annen urettferdighet som må tas opp snarest og i mange møter.

Hvordan skal barnet greie seg i den voksne verden når mor hele tiden har styrt det sosiale livet i detalj? Vil vi om 20 år ha mødregrupper på arbeidsplassene som har overtatt det nåværenede tillitsvalgapparatet?

Enig med deg, NHD.

Jeg synes for mange foreldre prøver å fjerne slike ubehageligheter som dette (kanskje like mye fordi de selv finner det ukomfortabelt å se sønnen/datteren lei seg), i stedet for å stå i det med barnet. Vi skal alltid avfeie og plastre på, løse og ordne opp.

[Elis31]

I denne situasjonen er det ikke utenkelig at jenta føler seg ganske vingeklipt etter som læreren ikke ser ut til å bry seg.

Det dreier seg vel også om en jente som generelt er ganske sosialt underlegen. Spørsmålet er om det eneste hun vil lære er at hun er en sosial taper om hun ikke får annen hjelp enn gjør sånn og slik.

mvh

Godt poeng.

[Elis31]

Unnskyld at jeg går inn i denne tråden. Det kunne like gjerne vært en av de utallige med samme innhold. Jeg spør deg PieLill på bakgrunn av dine mange velbegrunnede svar.

Jeg kan ikke huske en eneste gang "i gamle dager" at foreldre la seg bort i slikt. Hvem som ba hjem, leket med hvem, om leken var rettferdig, om en lånte leker av hverandre eller ikke. På meg virker det som om dagens mødre (ja, for det er bare mødrene virker det som) detaljstyrer barnas sosiale liv som et slags rettferdighetspoliti.

Barnets venner, venners foreldre, barnehegen, skolen blir kontinuelrig observert med kritiske øyne på jakt etter en eller annen urettferdighet som må tas opp snarest og i mange møter.

Hvordan skal barnet greie seg i den voksne verden når mor hele tiden har styrt det sosiale livet i detalj? Vil vi om 20 år ha mødregrupper på arbeidsplassene som har overtatt det nåværenede tillitsvalgapparatet?

Jeg synes foreldre brydde seg før også. Jeg synes heller ikke foreldre detaljstyrer i dag. Lurer også på om barn var litt bedre oppdratt før. Vi hadde respekt for autoriteter osv. Ikke at jeg vil tilbkae til autoritetsoppdragelse. Men i dag har vi drittsekkTV og selvhevdelse som forbilder. Før var lærer en autoritet, nå er lærer kanskje mer en venn og skal være kul hadde jeg inntrykk av på ungdomsskolen.

Jeg synes det var et stort problem når min datter gikk på skolen, at avtaler ble brutt hele tiden. De betydde ingenting.

Det er mange som holdes utenfor. Jentemobbing osv. Det må vi ta på alvor. Men de som ikke har problemer synes ofte å synes at det er ikke mitt problem. Det er nok offeret som har problemer.

Heldigvis forklarte min mor meg en gang vi holdt noen utenfor og min mor måtte skjønne det, hvor leit det måtte være for den personen.

Jeg er ellers enig med deg at man også må lære barna sine å takle ting. Men kanskje er dette med å holde avataler og ha et bra miljø, noe man må være opptatt av i skolen.

[Gjest sjøstjerna]

Jeg synes foreldre brydde seg før også. Jeg synes heller ikke foreldre detaljstyrer i dag. Lurer også på om barn var litt bedre oppdratt før. Vi hadde respekt for autoriteter osv. Ikke at jeg vil tilbkae til autoritetsoppdragelse. Men i dag har vi drittsekkTV og selvhevdelse som forbilder. Før var lærer en autoritet, nå er lærer kanskje mer en venn og skal være kul hadde jeg inntrykk av på ungdomsskolen.

Jeg synes det var et stort problem når min datter gikk på skolen, at avtaler ble brutt hele tiden. De betydde ingenting.

Det er mange som holdes utenfor. Jentemobbing osv. Det må vi ta på alvor. Men de som ikke har problemer synes ofte å synes at det er ikke mitt problem. Det er nok offeret som har problemer.

Heldigvis forklarte min mor meg en gang vi holdt noen utenfor og min mor måtte skjønne det, hvor leit det måtte være for den personen.

Jeg er ellers enig med deg at man også må lære barna sine å takle ting. Men kanskje er dette med å holde avataler og ha et bra miljø, noe man må være opptatt av i skolen.

Ja, enig. Det var mye større respekt for autoriteter. Og lærer var en autoritet. Vi turde ikke gjøre annet enn det læreren sa.

DrittsekkTV og selvhevdelse- ja- ikke bra. Hva lærer unger/ungdom av dette? Fatter ikke at de bruker tid på å se på en gang.

Dette med avtaler som brytes...en av de tingene jeg overhodet ikke likte med skolen når mine barn gikk der, var at ukeplan ikke var til for å overholdes. Ja- de fikk en ukeplan med frist når den skulle være ferdig. men samtidig beskjed om at de gjør det de rekker. Ingen konsekvenser ved å ikke bli ferdig.

Hvor mye motiverer det til lekselesing?

Mine foreldre blandet seg aldri i mine "greier". Jeg opplevde mange typiske jente-greier, som beste-venninneforhold med sjalusi-drama (pga en 3. jente), hemmelighetsholdelse og utestengelse, brudd på løfter....osv. Men dette har jo trent meg på livets utfordringer!

Jeg forsøker også unngå blande meg i ungenes greier. Jeg kan forklare hvordan ulik oppførsel kan virke, og være samtalepartner- men jeg ville neppe blandet meg i det løftebruddet trådstarter snakket om.

[Gjest sjøstjerna]

Jeg ville tatt det opp med moren til den andre jenta og spurt fint om hun kan ta det opp med dattera si. Om hun har oppegående foreldre vil de jo skjønne at de må lære henne noe her. Gå bare varsomt frem. Gjør de ikke det ville jeg nærmest vært glad til om de to jentene ikke fortsatte å vanke så mye sammen.

''oppegående foreldre''

...er ikke selvfølge å ha.

Noen foreldre ser bare sine barn, og uenigheter skyldes alltid de andre ungene.

[morsan]

Det du sier her stemmer ikke. Foreldre brydde seg før også, men inngripen var nok ofte mer indirekte. Det av flere årsaker, den mest åpenbare at foreldrene var på utsiden og ikke involvert når det gjaldt alt som skjer på skolen. Læreren var o den store høvdingen, og foreldrene visste ikke om det meste som skjedde der rett og slett.

Mine foreldre hadde aldri i livet akseptert at jeg som barn, oppførte meg på måten som er beskrevet i hovedinnlegget. De hadde definitivt blandet seg inn. Heldigvis.

OT: Hvorfor sitter jeg her, etter maaange år på DOL, med en følelse av at du egentlig ikke liker kvinner? ;-)

Veldig ofte, når du skal beskrive noe du ikke liker, så kommer det opp at det er typisk kvinner, eller typisk jentete. Jeg håper ikke dette gjenspeiler seg i behandling av dine pasienter.

''OT: Hvorfor sitter jeg her, etter maaange år på DOL, med en følelse av at du egentlig ikke liker kvinner? ;-)

Veldig ofte, når du skal beskrive noe du ikke liker, så kommer det opp at det er typisk kvinner, eller typisk jentete. Jeg håper ikke dette gjenspeiler seg i behandling av dine pasienter.''

*henter popcorn og venter spent på NHDs svar* :-)

[mariaflyfly]

''OT: Hvorfor sitter jeg her, etter maaange år på DOL, med en følelse av at du egentlig ikke liker kvinner? ;-)

Veldig ofte, når du skal beskrive noe du ikke liker, så kommer det opp at det er typisk kvinner, eller typisk jentete. Jeg håper ikke dette gjenspeiler seg i behandling av dine pasienter.''

*henter popcorn og venter spent på NHDs svar* :-)

Han er fraværende fram til onsdag, så det blir mye popcorn å fortære i mellomtida.

[double]

Jeg ville ikke laget noe oppstyr av dette.

Hvis det hadde vært et av mine barn som hadde brutt en avtale, ville jeg absolutt tatt tak i det, for det var mitt barn, mitt oppdrageransvar og mine verdier som skulle overføres/gjelde.

Det at andre barn har tukket seg fra avtaler med mine, har skjedd mange ganger opp gjennom årene. Det har jeg aldri laget noe oppstyr av, for det er greit å erfare at andre ikke alltid holder avtaler. Sånn vil det altid være, og etter min mening er de best rustet de som har erfart det før de blir voksne.

Samtidig får de også følt hvordan det vil være for andre, hvis de selv bryter sine avtaler.

[morsan]

Han er fraværende fram til onsdag, så det blir mye popcorn å fortære i mellomtida.

*knasker høylydt* ;-)

Bra du kom med den informasjonen, for jeg begynte å tro at han var for flau over å ha blitt tatt med buksa nede til å ville svare ;-)

[Gjest Jacoba]

Unnskyld at jeg går inn i denne tråden. Det kunne like gjerne vært en av de utallige med samme innhold. Jeg spør deg PieLill på bakgrunn av dine mange velbegrunnede svar.

Jeg kan ikke huske en eneste gang "i gamle dager" at foreldre la seg bort i slikt. Hvem som ba hjem, leket med hvem, om leken var rettferdig, om en lånte leker av hverandre eller ikke. På meg virker det som om dagens mødre (ja, for det er bare mødrene virker det som) detaljstyrer barnas sosiale liv som et slags rettferdighetspoliti.

Barnets venner, venners foreldre, barnehegen, skolen blir kontinuelrig observert med kritiske øyne på jakt etter en eller annen urettferdighet som må tas opp snarest og i mange møter.

Hvordan skal barnet greie seg i den voksne verden når mor hele tiden har styrt det sosiale livet i detalj? Vil vi om 20 år ha mødregrupper på arbeidsplassene som har overtatt det nåværenede tillitsvalgapparatet?

Jeg er enig, men kan stort sett bare svare for meg selv; jeg synes mine foreldre brydde seg for lite. Derfor forsøker jeg å gjøre opp for det ved å være litt mer årvåken og involvert enn de tilsynelatende var.

På den annen side: hva vi husker fra barndommen er nok lite relatert til hva de voksne faktisk styrte og ikke, slikt hadde vi nok liten innsikt i. Så mye kan ha vært "detaljstyrt" uten at vi har vært klar over det.

Jeg deltar sjelden i slike tråder som dette fordi jeg er delvis enig med deg - ungene må lære å ordne opp selv. Men nettopp pga min egenerfaring med foreldre som ikke hadde noen delaktighet overhodet, så forsøker jeg å finne en middelvei.

[tzatziki1365380058]

Det du sier her stemmer ikke. Foreldre brydde seg før også, men inngripen var nok ofte mer indirekte. Det av flere årsaker, den mest åpenbare at foreldrene var på utsiden og ikke involvert når det gjaldt alt som skjer på skolen. Læreren var o den store høvdingen, og foreldrene visste ikke om det meste som skjedde der rett og slett.

Mine foreldre hadde aldri i livet akseptert at jeg som barn, oppførte meg på måten som er beskrevet i hovedinnlegget. De hadde definitivt blandet seg inn. Heldigvis.

OT: Hvorfor sitter jeg her, etter maaange år på DOL, med en følelse av at du egentlig ikke liker kvinner? ;-)

Veldig ofte, når du skal beskrive noe du ikke liker, så kommer det opp at det er typisk kvinner, eller typisk jentete. Jeg håper ikke dette gjenspeiler seg i behandling av dine pasienter.

Åh, jeg joiner definitivt morsan i popcornspisingen mens jeg venter på svaret