Store pupiller

[Gjest Steffen90]

Jeg prøvde å legge inn avsnitt for å gjøre teksten mindre kompakt, men det ser ikke ut som det funker. Jeg er en 20 år gammel mann. Jeg ser på meg selv som deprimert, men har sluttet å gå til psykolog. Jeg har brukt en del rusmidler, hovedsaklig hasj og amfetamin, men har sluttet helt med amf og bruker hasj kanskje en gang annenhver måned. Jeg har konstant VELDIG store pupiller. Jeg er også sensitiv til lys,det er nesten ubehagelig for meg å gå ute i sollys uten solbriller. Her er en direktelink til et bilde jeg fant på wikipedia, pupillene mine ser omtrendt slik ut i lyset på badet mitt: http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/3/31/Dilated_pupil.gk.jpg/800px-Dilated_pupil.gk.jpg Det er ikke overdrevet, de er så store. Jeg har ikke sett noen andre som har så store pupiller som meg, ikke engang i påvirket tilstand. De har vært sånn en stund(1-2 år). Jeg får også rykninger og skjelver i armer, ben, nakkemuskler, ryggmuskler, egentlig over alt, daglig. Jeg mener altså flere ganger i timen som oftest. Det med rykninger har jeg nevnt flere ganger til fastlegen min men de tar en blodprøve og så hører jeg ikke mer av det. Har tatt slike blodprøver 3-4 ganger uten resultat. I tillegg har jeg det som jeg tror kalles hevende cyste, altså at brystet mitt beveger seg når hjertet mitt slår. Det er veldig opp og ned, ofte kjenner jeg det ikke i det hele tatt, veldig ofte har jeg problemer med å sove fordi hjertet mitt dunker så hardt at det nesten er ubehagelig. Tidligere kjærester har også kommentert på det, når de har lagt med hodet på brystet mitt osv. Akkurat nå legger jeg hånden på brystet og kan så vidt kjenne det. Andre ganger kan jeg se ned på brystet mitt og jeg ser det beveger seg, flere millimeter. En annen ting er at jeg får ofte smerter i brystet. En skarp, stikkende smerte som kommer helt tilfeldig, og vanligvis forsvinner etter 5-15 sekunder, vanligvis på venstre side. Den er som oftest så tålbar at jeg bare ignorerer det, men noen ganger gjør det alvorlig vondt, sånn at jeg ikke klarer å la være å vise det. Jeg er forresten ikke overvektig, jeg er faktisk, til tross for at jeg ikke trener og er veldig lite i fysisk aktivitet over gjennomsnittlig muskuløs. Jeg sliter med veldig mye, og burde helt sikkert begynne å gå til psykolog igjen, men akkurat nå vil jeg ha svar på om det er noe fysisk galt med meg. Fastlegen min feier det bare bort, Mormoren min hadde MS (hun døde for ca 8 år siden), og jeg lurer på om jeg kanskje har en form for nervesykdom også. Jeg vet ikke, jeg jeg er ikke lege og jeg vet godt at jeg ikke kan diagnosere meg selv med wikipedia, men jeg føler meg ikke frisk. Er jeg hypokonder eller har alle sånne problemer som dette? Det føles som ingen tar meg alvorlig. Om du tror det er verdt det, henvis meg til en nevrolog på haukeland (er fra Bergen, bor for tiden i Kristiansand), eller noen som kan hjelpe meg å komme til bunns i dette. Hva som helst. Om du tror en annen person på denne siden kan svare meg bedre så send gjerne dette brevet videre, jeg kan betale ekstra om det er nødvendig. For tiden er jeg helt på bunn, jeg har absolutt ingen glede i livet, jeg har sluttet å drikke og feste, for det at enten provoserer jeg slagsmål (uten at jeg er voldelig i edru tilstand) og sist gang jeg drakk meg for full (som jeg gjør for ofte) så brøt jeg helt sammen og gikk rundt å grein og ble plukket opp av politiet. Dette husket jeg knapt, visste egentlig ikke at det var annet enn deler av en drøm før jeg ble fortalt det av de jeg var med. Jeg har hatt selvmordstanker siden jeg var 14-15 år gammel, men jeg tror ikke jeg noen gang vil gjøre det. Jeg vet folk bryr seg om meg, og jeg vil virkelig få orden på ting, jeg har ikke lyst å gi opp. Det er som om jeg ikke har noen som helst forventninger/håp om fremtiden, jeg gjør ikke, jeg klarer ikke, å gjøre ting selv om jeg vet at fremtiden min avhenger av det. Jeg har flere hull i tennene og stygge skader på emaljen (ingen synlige for andre) etter amfetaminbruket mitt (hadde aldri hull før det), men jeg går ikke til tannlegen. Jeg gir bare faen, jeg har ikke lyst til å leve, hele tilværelsen min handler om en ting, og det er å få tiden til å gå, for det meste med å spille spill, se på serier/filmer og ruse meg på det jeg får tak i fordi jeg hater livet mitt, meg selv og helt ærlig så skulle jeg egentlig ønske alt bare kunne ta slutt. Ikke på den måten at jeg har vært på nippet til å begå selvmord, jeg ser ikke på det som en mulighet, men jeg har ikke lyst til å fortsette livet heller. Jeg klarer ingenting nå. Jeg begynte på skole igjen i Kr.sand, jeg har tatt studielån og skolen koster 100 000 i året. Jeg skylder skolen rundt 40 000 (lånekassen gir meg 144 000 kr totalt, hvordan det er meningen at vi skal klare oss med det er over min forstand men det har ingenting med saken å gjøre) Til tross for alt jeg betaler, så har jeg ikke vært på skolen på over en måned nå. Jeg klarte meg bra i starten, og jeg gjør noe jeg trodde jeg virkelig likte, jeg har hatt lyst til å gå på denne skolen siden jeg var 16. Jeg har alltid sagt til meg selv at hvis jeg begynte her skulle jeg virkelig fokusere, for jeg ville jo like det jeg gjorde, men neida. Uansett hva faen jeg gjør, så gir jeg opp, og jeg klarer ikke gjøre noe med det. Det eneste som har gjort meg "lykkelig" siden min siste kjæreste (over 2 år siden) er amfetamin, men jeg har ikke brukt det på over et år for det at jeg vet at det gjør bare ting værre og jeg kan ikke leve sånn. Hadde jeg kunnet fått tak i her i Kr.Sand så har det vert stunder når jeg sannsynligvis ville gjort det. I stedet drikker jeg (hjemme) flere ganger i uken, 2-4 halvlitere eller lignende. Noen helger mer, men nesten aldri med andre for det at jeg er redd for at jeg skal drikke for mye. Det ble mye psykologmat her, og jeg beklager men jeg tenker at det kanskje kan ha noe med de fysiske symptomene mine å gjøre, så jeg synes det var verdt å ta det med. Det er uansett godt å få ut litt av det, jeg snakker aldri med noen om sånt. Foreldrene mine tror jeg gjør det bra på skolen, og vennene mine synes jeg bør skjerpe meg men jeg sier aldri noe om grunnene bak ting jeg gjør (eller ikke gjør). Jeg skjønner ikke hvorfor jeg er så ubrukelig, hvorfor klarer ikke jeg det alle andre klarer?