Når er det på tide å gi opp?

[Gjest nei det blir for heftig nå]

Jeg er dønn sliten. Jeg har alt jeg kan ønske meg, hus og hjem, mann og nydelige barn. Men jeg klarer ikke få fram de rette følelsene for mannen min. Jeg har forsøkt i 8-9 år nå og finne dem tilbake, fortalt og overtalt meg selv til å prøve, til å presse meg gjennom intimitet, til å si at det blir bedre osv.

Jeg har hatt to skikkelige forelskelser i andre, der det har kostet enormt med energi å overstyre det, bli kvitt følelsene og holde masken hjemme. Det har vært tunge kjærlighetssorger over at jeg nekter meg selv å føle begjær og lyst.

Ungene har hatt mye, alvorlig, sykdom, med sykehus og operasjoner. Det er også ADHD problematikk involvert, og vi har nok en hverdag som preges av mye ekstra rundt normale gjøremål og skolearbeid.

Nå har jeg forsøkt å gå til famvern kontoret alene for å sortere mine følelser. Jeg står fast, klarer ikke gjøre noe hverken ene eller andre veien.

Jeg er kommet dit at jeg er så sliten av alt at tårene kommer for ingenting, jeg presterer ikke på jobb/mangler konsentrasjon, jeg har dårlig samvittighet over manglende følelser som jeg burde hatt, da hadde alt blitt så flott..

Hva nå, hva har jeg ikke prøvd, eller når er det greit å kaste inn håndkleet og si, jeg prøvde ihvertfall?

Livet er bare sort akkurat nå.

[songbirdy]

Kjære deg.

Du har prøvd så lenge, og prøvd å ta hensyn til alle rundt deg. Du føler du er like på randen av det du kan klare.

Kanskje det er på tide å kaste inn håndkleet, men på en annen måte enn å forlate mann og barn "for godt"?

Hva med et rekreasjonsopphold på noen uker, et sted der du kan "finne deg selv" og komme deg litt til hektene? Få tid til å tenke gjennom ting, og ikke minst få jobbe deg gjennom de vanskelige tingene alene, og kanskje MED din mann?

En venninne hadde en tilsvarende krise i sitt forhold, og følte at livet var svart og følelsene tomme. Hun fikk et opphold for "unge deprimerte" på et slikt senter. Der ble hun i flere uker, mens mannen var hjemme og måtte ta tak i det som skjedde der. (Var små barn inne i bildet).

Anyway, fra å være veldig dårlig, gikk forholdet til enda værre da hun forelsket seg i en annen og hadde en affære. Forholdet til mannen fikk en alvorlig krise. MEN - de klarte å jobbe seg gjennom det, og i dag, mange år senere, er de et solid par, som virker tvers igjennom tilfreds, forelsket og lykkelige! Det gir håp for alle å se noe slikt.

Jeg har troen på å komme seg vekk - langt og lenge nok til at en får hjemmetilværelsen HELT på avstand. At en kan gå inn i seg selv og virkelig kjenne etter hva som er riktig. At en kan få anledning til å savne de man er glad i...

Når man står så tett på i en hektisk, utfordrende og vanskelig hverdag, så blir det kvelende.

Jeg var ung alenemor og trengte et avbrekk. Dro på interrail i 4 uker fra et 4 år gammelt barn. Savnet ikke hverdagen et sekund! Ringte ikke hjem i tide og utide, og GUD så godt det var. Jeg kunne godt vært der i en mnd til. Da jeg var på vei hjem, kjente jeg lengselen, og gledet meg til å se barnet mitt igjen. Deilig! En følelse jeg ikke hadde kjent på lenge!

Har troen på det - å komme seg helt vekk. Men først må du høre med legen din hva du skal gjøre. Han kan hjelpe deg med å finne ut av om det finnes tilbud du kan benytte, som han kan søke deg inn på. Høres ut som om det kan haste litt med å finne en løsning.

Og så er det utrolig viktig at du tar en helt ærlig prat med mannen din. Fortell at du er i et vakuum, føler en tomhet og at alt er svart. Gjerne sammen med legen din...

Håper det kan ordne seg for dere, for du ser ut til å sette pris på de godene og gledene du har i familien. MEN - det er ikke vits i å prøve å få noe til å fungere, hvis det bare er den ene parten som prøver! Her må mannen din inn i bildet, VIRKELIG inn i bildet, og dere må prøve SAMMEN. Men først tror jeg du trenger et skikkelig avbrekk.....

Men skulle det ikke lykkes - så er det ikke noe nederlag å ta sin hatt å gå. Det er ikke noe poeng i at du skal gå helt under bare for å holde ut i et forhold som ikke lenger er liv laga!

Ønsker deg masse lykke til! klem fra

[trollemor;o)]

Det første som slår meg er at å finne igjen følelsene for mannen din når du er så sliten som du er, det må være helt umulig... Du trenger fri fra alt og bare tenke på deg selv en stund. Når overskuddet er tilbake, da kan du begynne å tenke på å finne igjen følelsene for mannen din. Jeg sier ikke at de automatisk kommer da heller,en da har du prøvd alt.