Greit å gjøre alt dette mens en er separert?

[frosken]

''Jeg er ikke enig i at det her ble lagt ut mye informasjon. Umulig å identifisere noen ut i fra så få opplysninger, det ble jo ikke engang sagt hvor mange barn paret hadde''

Og hvis det hadde vært nevnt hvor mange barn paret hadde, behøver det ikke nødvendigvis være sant.

Nettopp.

Ut i fra antallet separasjoner som tas ut årlig, hvor mange som raskt etablerer seg i nytt forhold, antall huskjøp etc., så er jeg ikke helt i stand til forstå hva ved dette innlegget som kunne være identifiserende.

En helt annen ting er at man selvfølgelig kan risikere at de man skriver om selv vil gjenkjenne historien, eller evt. tro at det er de som omtales. Heller ikke dette ser jeg som noe problem, da det ikke virker som om at dette er en "hemmeligholdt" kritikk. Hun skriver jo at vedkommende selv overhodet ikke ser noe kritikkverdig ved det han har gjort, og ut i fra det vil jeg anta at han har oppfattet at andre muligens ser dette på en annen måte enn han selv.

[Gjest Nickløsheletiden]

Av hensyn til barna, synes jeg ikke det er greit. Det er en stor nok omvelning for dem at foreldrene blir skilt. Det andre bør komme litt etter litt.

[Gjest veldig enig]

Det er så vanlig at ingen hever et øyebryn. Min ex møtte opp i sin brors bryllup, med HELE slekta til stede. 5 mnd inn i separasjonen vår, MED kjerringa han lå med bak ryggen min i et helt år. Og forlangte at jeg skulle sitte barnevakt...

Moral, etikk og finfølelse eller omsorg har ikke stemmerett i skillsmisser der det er en tredjepart i bildet.

Jaja. De fikk som fortjent = hverandre. ;0)

Det er ikke det at jeg er glad for at du også har opplevd sviket på en slik måte, men det er litt godt å ikke være helt alene om å ha blitt behandlet optimalt bedretent.

[frosken]

Jeg har ingen tydelig oppfatning av hvorvidt dette er etisk holdbart eller ikke. Tenker at det kanskje er hensynsløst mot barna han har fra før, de får kort tid til å omstille seg. Forøvrig tror jeg det ofte er uklokt å handle så raskt i etterkant av et brudd, men det er jo en annen problemstilling.

[Lillemus]

¨Det er 1000 grunner til å kanskje ikke delta i sin brors bryllup med ny kjæreste 5 mnd etter at man er separert fra den man har vært sammen med tidligere.

I noen familier er det HELT greit, og det må det vel ha vært her. Men i andre familier, familier som feks har laaaaang historie med eksen, kan det hende de overhodet ikke er klare for å bli introdusert for nestemann før blekket er tørt på separasjonspapirene.

Er det altså de som skiller seg som alltid skal ha definisjonsmakten når det gjelder hvordan omgivelsene skal forholde seg til dem etter at de har gått fra hverandre?

''Er det altså de som skiller seg som alltid skal ha definisjonsmakten når det gjelder hvordan omgivelsene skal forholde seg til dem etter at de har gått fra hverandre?''

Er det mer riktig at eks-svigerfamilien skal bestemme da? Om det var et greit brudd og man er venner og vel forlikte i etterkant er det sikkert greiere enn om man ble bitre uvenner, jeg ser den.

[tzatziki1365380058]

''Er det altså de som skiller seg som alltid skal ha definisjonsmakten når det gjelder hvordan omgivelsene skal forholde seg til dem etter at de har gått fra hverandre?''

Er det mer riktig at eks-svigerfamilien skal bestemme da? Om det var et greit brudd og man er venner og vel forlikte i etterkant er det sikkert greiere enn om man ble bitre uvenner, jeg ser den.

Ikke eks-svigerfamilien. Men hvis ett av mine søsken skiller seg (ikke helt hypotetisk ) så vil jeg faktisk selv bestemme når og om jeg vil introduseres til ny partner. Jeg har hatt nære forhold til alle mine svigers, og synes ikke det har vært greit at søsken har forventet at jeg bare skulle snu om på femøringen når separasjonen har vært et faktum

De som skilles får gjøre som de vil, natiuligvis, men de rundt dem må også få gjøre som de vil. For eksempel få leve ut sin egen sorg i fred, og uten forventninger om å innlemme de nye i familiene før avtrykkene etter den andre er i nærheten av å bli borte.

[Lillemus]

Ikke eks-svigerfamilien. Men hvis ett av mine søsken skiller seg (ikke helt hypotetisk ) så vil jeg faktisk selv bestemme når og om jeg vil introduseres til ny partner. Jeg har hatt nære forhold til alle mine svigers, og synes ikke det har vært greit at søsken har forventet at jeg bare skulle snu om på femøringen når separasjonen har vært et faktum

De som skilles får gjøre som de vil, natiuligvis, men de rundt dem må også få gjøre som de vil. For eksempel få leve ut sin egen sorg i fred, og uten forventninger om å innlemme de nye i familiene før avtrykkene etter den andre er i nærheten av å bli borte.

'' Men hvis ett av mine søsken skiller seg (ikke helt hypotetisk ) så vil jeg faktisk selv bestemme når og om jeg vil introduseres til ny partner.''

Jøss. Her var det ikke mye åpne armer for søskens nye partnere gitt.

[EnolaGay]

''Det er så vanlig at ingen hever et øyebryn. Min ex møtte opp i sin brors bryllup, med HELE slekta til stede. 5 mnd inn i separasjonen vår, MED kjerringa han lå med bak ryggen min i et helt år. Og forlangte at jeg skulle sitte barnevakt...''

Mulig jeg misforstår noe her nå, men hva er galt med å delta i sin brors bryllup sammen med kjæresten sin? Og sitter du barnevakt for dine egne barn? Jeg skjønner ikke hva som er problemet her - var du også i bryllupet? Til en eks-svoger?

Problemet er den totale respektløsheten han og hun utviste, både mot meg og barna.

"Kjæresten" var min tidligere venninne som han lå med bak ryggen min i et år. Og hun flyttet inn dagen etter at jeg flyttet ut. Jeg og ex hadde vært separert 5 mnd når bryllupet fant sted og jeg var ikke der nei.

Det var hans samværsuke, og han ville ha barna med i bryllup men ville bli kvitt dem så han kunne feste selv på kvelden. Jeg ble ikke spurt, jeg ble forelagt at slik var det. Han leverte barna på ettermiddagen etter vielsen og hentet dem igjen dagen etter. Jeg turte ikke si noe rett og slett.

Etterhvert ble jeg tøff nok til å sette grenser for ham, og da ble det for "vanskelig" for ham å ha barna. Følgelig har de kontakt en gang i året i dag.

[Gjest jadda, dadda]

Nesten som hos oss det der. ) Bare nesten da. Jeg var den som ble forlatt og jeg var bare glad for at han fant seg en ny med en gang, han hadde villet ha henne lenge og jeg syntes i grunnen det var bare fint om han fikk den kvinnen han tydeligvis elsket så høyt. ) For meg var det bare en lettelse at ting og tang kom for en dag og jeg kunne gå videre med blanke ark.

Noen kommenterte til meg at jeg tilsynelatende kom så raskt over bruddet, sannheten var jo at jeg var ferdig med fyren forlengst. Det er ikke alltid bruddet kommer 150% overraskende på nemlig.

''Noen kommenterte til meg at jeg tilsynelatende kom så raskt over bruddet, sannheten var jo at jeg var ferdig med fyren forlengst.'' ?

Tidligere denne uka, tråden Til dere som har kommet videre:

''Men jeg har vært på den andre siden og sett mannen min forelske seg hodestups i en annen. Og det var så vondt og nedverdigende at jeg ikke fatter at noen klarer å bo sammen med en som elsker en annen.'' ?

Forlengst måtte ha skjedd svært raskt?

[Gjest Høstløv]

''Noen kommenterte til meg at jeg tilsynelatende kom så raskt over bruddet, sannheten var jo at jeg var ferdig med fyren forlengst.'' ?

Tidligere denne uka, tråden Til dere som har kommet videre:

''Men jeg har vært på den andre siden og sett mannen min forelske seg hodestups i en annen. Og det var så vondt og nedverdigende at jeg ikke fatter at noen klarer å bo sammen med en som elsker en annen.'' ?

Forlengst måtte ha skjedd svært raskt?

Disse to utsagnene er ikke nødvendigvis motstridende. Selv om en er ferdig med fyren så er det nedverdigende å se at han forelsker seg i en annen mens de fremdeles er gift.

[tzatziki1365380058]

'' Men hvis ett av mine søsken skiller seg (ikke helt hypotetisk ) så vil jeg faktisk selv bestemme når og om jeg vil introduseres til ny partner.''

Jøss. Her var det ikke mye åpne armer for søskens nye partnere gitt.

Joda, det er det. Men jeg vil ha tid til å forsone meg med det som har skjedd først, og min egen sorg, før jeg skal introduseres for nye. Av hensyn til meg selv, og også av hensyn til den nye partneren.

Men som sagt, de som skiller seg ser ofte ikke at det de gjør får store konsekvenser for flere enn akkurat dem selv. De skal naturligvis ikke bli eller gå fra et forhold av hensyn til andre, men det å ha respekt for andres sorg og oppleveser rundt samlivsbruddet, burde det faktisk kunne gå an å ha.

Folk har rett til å bryte opp, folk har rett til å få nye partnere, folk har rett til å gjøre hva de vil med sine liv. Men tro det eller ei, det gjelder faktisk også alle de som står "rundt". De har også full rett til å gjøre de valgene som er riktige for dem i situasjonen. Som feks å ikke treffe ny partner før sårene etter de man har mistet i det minste har fått skorpe.

[tzatziki1365380058]

Hadde du hatt samme fordømmende holdning, hvis det hadde vært den bedratte parten som hadde etablert seg på nytt? Kanskje ekteskapet og følelsene hadde vært død lenge?

Det er jo faktisk en helt annen situasjon, da. Man må jo anta at den man har blitt forlatt av, ikke akkurat blir veldig lei seg over at den forlatte går videre med livet sitt. Det vil heller bli sett på som en lettelse, vil jeg tro.

Saken Nordlandshulder snakker om, dreier seg jo om hensynet til noen som, slik jeg tolker det, har blitt forlatt mot sin vilje. Og om man da altså bør ta hensyn til , og respektere dennes behov for omstillingstid, eller om det er helt greit å forlate et synkende skip, og ikke på noen som helst måte bidra til at skipet skulle klare å holde seg flytende etterpå.

I de fleste skilsmissene jeg har vært nært vitne til, har det faktisk vært veldig viktig for de som har gått, at begge parter skulle greie å leve videre på en eller annen fornuftig måte.Både i forhold til økonomi og "sjeleliv". Ansvaret for den andre har heldigvis ikke opphørt på stedet, i det øyeblikk separasjonen har vært et faktum.

[Gjest togli]

Det ser jeg ingen betenkeligheter med egentlig.. Man er jo fortsatt gift kun på papiret. Min eks gikk inn i et nytt forhold bare noen uker etter at vi ble separerte (var gift i 14 år og sammen i 23 år) - men han visste godt at bruddet var endelig fra min side. Jeg har ikke engang tenkt tanken at det kunne være "feil"? Det eneste jeg syntes var litt trasig var kanskje at barna ble involverte for tidlig..

[Gjest Nickløsheletiden]

Joda, det er det. Men jeg vil ha tid til å forsone meg med det som har skjedd først, og min egen sorg, før jeg skal introduseres for nye. Av hensyn til meg selv, og også av hensyn til den nye partneren.

Men som sagt, de som skiller seg ser ofte ikke at det de gjør får store konsekvenser for flere enn akkurat dem selv. De skal naturligvis ikke bli eller gå fra et forhold av hensyn til andre, men det å ha respekt for andres sorg og oppleveser rundt samlivsbruddet, burde det faktisk kunne gå an å ha.

Folk har rett til å bryte opp, folk har rett til å få nye partnere, folk har rett til å gjøre hva de vil med sine liv. Men tro det eller ei, det gjelder faktisk også alle de som står "rundt". De har også full rett til å gjøre de valgene som er riktige for dem i situasjonen. Som feks å ikke treffe ny partner før sårene etter de man har mistet i det minste har fått skorpe.

Veldig enig!

[Lillemus]

''Noen kommenterte til meg at jeg tilsynelatende kom så raskt over bruddet, sannheten var jo at jeg var ferdig med fyren forlengst.'' ?

Tidligere denne uka, tråden Til dere som har kommet videre:

''Men jeg har vært på den andre siden og sett mannen min forelske seg hodestups i en annen. Og det var så vondt og nedverdigende at jeg ikke fatter at noen klarer å bo sammen med en som elsker en annen.'' ?

Forlengst måtte ha skjedd svært raskt?

Jeg var ferdig med ham da bruddet kom, men det betyr jo ikke at det var helt greit å bo sammen med ham i 5 mnd mens jeg ventet på min egen leilighet når jeg visste at han heller ville hatt den andre kvinnen i huset enn meg.

[Lillemus]

Problemet er den totale respektløsheten han og hun utviste, både mot meg og barna.

"Kjæresten" var min tidligere venninne som han lå med bak ryggen min i et år. Og hun flyttet inn dagen etter at jeg flyttet ut. Jeg og ex hadde vært separert 5 mnd når bryllupet fant sted og jeg var ikke der nei.

Det var hans samværsuke, og han ville ha barna med i bryllup men ville bli kvitt dem så han kunne feste selv på kvelden. Jeg ble ikke spurt, jeg ble forelagt at slik var det. Han leverte barna på ettermiddagen etter vielsen og hentet dem igjen dagen etter. Jeg turte ikke si noe rett og slett.

Etterhvert ble jeg tøff nok til å sette grenser for ham, og da ble det for "vanskelig" for ham å ha barna. Følgelig har de kontakt en gang i året i dag.

Når du forklarer nå hva som skjedde er jeg fullstendig enig i at han var veldig respektløs.

[Mandolaika]

Ikke eks-svigerfamilien. Men hvis ett av mine søsken skiller seg (ikke helt hypotetisk ) så vil jeg faktisk selv bestemme når og om jeg vil introduseres til ny partner. Jeg har hatt nære forhold til alle mine svigers, og synes ikke det har vært greit at søsken har forventet at jeg bare skulle snu om på femøringen når separasjonen har vært et faktum

De som skilles får gjøre som de vil, natiuligvis, men de rundt dem må også få gjøre som de vil. For eksempel få leve ut sin egen sorg i fred, og uten forventninger om å innlemme de nye i familiene før avtrykkene etter den andre er i nærheten av å bli borte.

Må det ene utelukke det andre da?

[Gjest Kayia]

Anonymisering er en god ting, men akkurat i det forholdet du beskriver ovenfor så er det av vesentlig betydning hvem som er gift med hvem når barnet kommer.

Pater est regelen gjelder fortsatt. Dvs at om det i ditt eksempel var slik at hun brøt ut og ble gravid med ny elsker i separasjonstiden, så vil det offentlige regne den hun er gift med ved nedkomsttidspunktet som barnets far. Sånt kan det jo bli mye rart utav.

Jeg synes i utgangspunktet at man bør være skilt før man setter i gang med barneproduksjon, men det kan være mange bakenforliggende faktorer som gjør at verden ser annerledes ut for de som faktisk står midt oppe i situasjonen.

''Pater est regelen gjelder fortsatt. Dvs at om det i ditt eksempel var slik at hun brøt ut og ble gravid med ny elsker i separasjonstiden, så vil det offentlige regne den hun er gift med ved nedkomsttidspunktet som barnets far'' Jeg trodde paragraf 5 ble brukt i sånne tilfeller (som det etterhvert har blitt en del av)?

[morsan]

Helt enig i at det kan gå for fort for omgivelsene. Jeg synes folk som skiller seg ofte viser ekstremt liten forståelse for sorgreaksjonene til folk rundt. Jeg mener ikke at de skal ta hensyn til dem, bortsett fra at jeg virkelig mener man skal ta hensyn til eksparnter og barn, men de bør likevel kunne fatte at en skilsmisse også rammer andre enn de som faktisk gjennomgår den. Og at de må få leve gjennom sin sorg på den måten de ønsker.

Ikke sjelden synes jeg folk tropper opp med nye partnere og regner med at alle synes det er HELT i orden å forholde seg til dem, omtrent dagen etter at separasjonen med eksen er annonsert.

Folk får gjøre som dem vil, men jeg forlanger også å få gjøre som jeg vil i forhold til de som skiller seg og ev. nye partnere. Når jeg vil treffe dem, for eksempel...

enig

[Gjest signert]

Jeg synes det må være opp til hver enkelt, og at dette er ingenting du eller vi andre har noe med..