barn som tiltaler sine foreldre med fornavn

[morsan]

På min forrige jobb var vi vel 10-12 personer i min seksjon/gruppe, og da var det tre av oss hvis barn bruker titlene mor & far. Ettersom det var flere barnløse i gruppa, var det jo en ganske stor andel som brukte de titlene.

[morsan]

Jeg har alltid brukt fornavnet til faren min og sagt mamma til moren min, men jeg har et like nært og godt forhold til dem begge. Historien er visstnok at de aldri klarte å venne seg til å si mor/far/mamma/pappa til hverandre slik at jeg begynte å bruke fornavn på begge. Da jeg begynte i barnehage lærte jeg fort at den som kom og hentet het mamma, så da byttet jeg. På 70-tallet var det åpenbart ikke så mange pappaer som hentet i barnehagen, så jeg fortsatte med fornavn på faren min ;-) Da lillesøsteren min ble født, lærte hun av meg.

En kamerat av min yngste sønn kaller foreldrene sine ved fornavn mens broren bruker mamma/pappa. Jeg har forstått det slik at han begynte å bruke navn for å skille dem fra andre mammaer/pappaer en gang og fortsatte med det. Dette skjedde i barnehagealder, så jeg tror neppe det var en bevisst handling for å skape avstand. Jeg har også inntrykk av at de har et godt, nært forhold.

Mine barn sier mor og far. Det kommer av at mannen min alltid har sagt mor og far og likte det best. Når han i tillegg ikke var særlig innstilt på å gå for den varianten jeg var vant til, lot jeg han få viljen sin. Vi har et nært forhold til våre barn og det er faktisk ganske praktisk å bli kalt mor og ikke mamma, da er det ingen tvil om hvem de roper på i en flokk med barn hvor alle de andre roper på mamma!

''og det er faktisk ganske praktisk å bli kalt mor og ikke mamma, da er det ingen tvil om hvem de roper på i en flokk med barn hvor alle de andre roper på mamma!''

Helt enig. Men det er litt rart de sjeldne gaangene jeg treffer to kusiner, som også har innført mor&far-titlene. Plutselig er det en hel skokk unger som sier "mor" ;-)

Da sønnen min var yngre, opplevde jeg ganske ofte at venner av han også kalte meg mor. De trodde kanskje at jeg het det?

[laban]

Mor og far har nok tapt litt terreng i forhold til mamma og pappa, men de er ikke utryddet.

Det kan være mange grunner til at ungene bruker fornavnene, i det minste for en periode. Noen foreldre kaller seg selv "mamma" og "pappa", altså 3. person om seg selv, leeenge etter at barna har forstått bruken av "jeg". Plutselig oppdager de hvor babyaktig det høres ut og går tilbake til tiltaleformen de hadde før barnet ble født. Noen ganger slår da også barna om, i hvert fall for en stund.

Dessuten er det mange barn som selv bruker mamma og pappa, men som har eldre "deltidssøsken" som kaller foreldrene for f.eks. mamma og "Erik" eller pappa og "Vilde". Noen av disse moderne søskenflokkene ender opp med å bruke fornavn på alle de fire voksenpersonene, enten det biologiske er slik eller sånn.

Noen barn velger også å bruke fornavnene nettopp fordi det er mye styr rundt hva man skal kalle hvem, kanskje fordi besteforeldrene eller andre har veldig sterke meninger. Å bruke navnene kan aldri bli direkte feil - de heter jo det.

I gamle dager var fornavn et tegn på at f.eks. farsfiguren var en stefar. Sånt bør man aldri lenger anta på så tynt grunnlag.

[Dorthe]

jeg vil tro at det er lettere å kunne rope på mamma med to stavelser kontra mor som er en stavelse. Et lite barn vil vel ha lettere for å si mamma, da slipper de å forholde seg til R.

Men det blir vel folk av oss alle får jeg håpe

Jeg var veldig flink til å rope mor og far. Ungene mine kaller meg mamma, men mora og faren min var mor og far.

[....AV]

''og det er faktisk ganske praktisk å bli kalt mor og ikke mamma, da er det ingen tvil om hvem de roper på i en flokk med barn hvor alle de andre roper på mamma!''

Helt enig. Men det er litt rart de sjeldne gaangene jeg treffer to kusiner, som også har innført mor&far-titlene. Plutselig er det en hel skokk unger som sier "mor" ;-)

Da sønnen min var yngre, opplevde jeg ganske ofte at venner av han også kalte meg mor. De trodde kanskje at jeg het det?

''Da sønnen min var yngre, opplevde jeg ganske ofte at venner av han også kalte meg mor. De trodde kanskje at jeg het det?''

Det opplevde jeg også. I den første barnehagen han gikk kalte alle ungene på avdelingen meg for mor.

[laguna1]

''Da sønnen min var yngre, opplevde jeg ganske ofte at venner av han også kalte meg mor. De trodde kanskje at jeg het det?''

Det opplevde jeg også. I den første barnehagen han gikk kalte alle ungene på avdelingen meg for mor.

Sånn helt malapropos kanskje. Min tante og onkel hadde en venninne som heter Rigmor som de omgikkes mye når jeg var barn.

På et punkt hadde jeg vist spurt om hun egentlig var min og brutterns Rigmor også, eller bare mine fetteres. Jeg trodde da tydeligvis det var en familiebetegnelse, ikke et egennavn..;p

[Gjest prust]

Mor og far har nok tapt litt terreng i forhold til mamma og pappa, men de er ikke utryddet.

Det kan være mange grunner til at ungene bruker fornavnene, i det minste for en periode. Noen foreldre kaller seg selv "mamma" og "pappa", altså 3. person om seg selv, leeenge etter at barna har forstått bruken av "jeg". Plutselig oppdager de hvor babyaktig det høres ut og går tilbake til tiltaleformen de hadde før barnet ble født. Noen ganger slår da også barna om, i hvert fall for en stund.

Dessuten er det mange barn som selv bruker mamma og pappa, men som har eldre "deltidssøsken" som kaller foreldrene for f.eks. mamma og "Erik" eller pappa og "Vilde". Noen av disse moderne søskenflokkene ender opp med å bruke fornavn på alle de fire voksenpersonene, enten det biologiske er slik eller sånn.

Noen barn velger også å bruke fornavnene nettopp fordi det er mye styr rundt hva man skal kalle hvem, kanskje fordi besteforeldrene eller andre har veldig sterke meninger. Å bruke navnene kan aldri bli direkte feil - de heter jo det.

I gamle dager var fornavn et tegn på at f.eks. farsfiguren var en stefar. Sånt bør man aldri lenger anta på så tynt grunnlag.

''Noen foreldre kaller seg selv "mamma" og "pappa", altså 3. person om seg selv, leeenge etter at barna har forstått bruken av "jeg". Plutselig oppdager de hvor babyaktig det høres ut og går tilbake til tiltaleformen de hadde før barnet ble født. Noen ganger slår da også barna om, i hvert fall for en stund. ''

Uff, det derre holder mannen min på med ennå. Jeg synes det høres så teit ut. Svigermor gjør det også.

Men jeg har ikke sagt noe, synes det blir litt dumt å kritisere ham for måten han snakker på når han er voksen ;-)

Han sier sånn: "Kan du komme og hjelpe pappa litt?"

"Nå skal mamma og pappa se på nyhetene"

osv

[Gjest Elextra]

''Gjør de det for å markere distanse til foreldrene sine?''

Det tror jeg ikke, nødvendigvis, selv om det kanskje forekommer. Mine barn bruker av og til fornavn på oss foreldre, det tror jeg er bare av artighet, og jeg tror ikke det vil ta over.

''Finnes det barn i dag som sier far og mor istedenfor mamma og pappa?

''

Ja, detgjør det da, selv om mamma og pappa nok er det absolutt vanligste. Kjenner til et par barn som sier mor og far til foreldrene.

[Gjest Elextra]

Synes det er langt merkeligere med foreldre som kaller hverandre mamma og pappa eller mor og far. Og det også når de tiltaler hverandre direkte. Kjenne til og med et foreldrepar som kaller hverandre mor og far selv når barna ikke er tilstede. Det synes jeg høres ganske rart ut.

[Gjest Elextra]

''Noen foreldre kaller seg selv "mamma" og "pappa", altså 3. person om seg selv, leeenge etter at barna har forstått bruken av "jeg". Plutselig oppdager de hvor babyaktig det høres ut og går tilbake til tiltaleformen de hadde før barnet ble født. Noen ganger slår da også barna om, i hvert fall for en stund. ''

Uff, det derre holder mannen min på med ennå. Jeg synes det høres så teit ut. Svigermor gjør det også.

Men jeg har ikke sagt noe, synes det blir litt dumt å kritisere ham for måten han snakker på når han er voksen ;-)

Han sier sånn: "Kan du komme og hjelpe pappa litt?"

"Nå skal mamma og pappa se på nyhetene"

osv

''Noen foreldre kaller seg selv "mamma" og "pappa", altså 3. person om seg selv, leeenge etter at barna har forstått bruken av "jeg". ''

Enig, det høres skikkelig teit ut.

Litt i samme gate: Synes også det virker dumt med foreldre som snakker barnslig språk til barn som begynner å bli litt større. Selv har jeg alltid snakke ttilnærmet voksenspråk til barna.

[laban]

''Noen foreldre kaller seg selv "mamma" og "pappa", altså 3. person om seg selv, leeenge etter at barna har forstått bruken av "jeg". Plutselig oppdager de hvor babyaktig det høres ut og går tilbake til tiltaleformen de hadde før barnet ble født. Noen ganger slår da også barna om, i hvert fall for en stund. ''

Uff, det derre holder mannen min på med ennå. Jeg synes det høres så teit ut. Svigermor gjør det også.

Men jeg har ikke sagt noe, synes det blir litt dumt å kritisere ham for måten han snakker på når han er voksen ;-)

Han sier sånn: "Kan du komme og hjelpe pappa litt?"

"Nå skal mamma og pappa se på nyhetene"

osv

Jeg vokste opp med en bestemor som omtalte seg selv som "farmor, nei mormor" (siden hun hadde en sønn og en datter som hadde resultert i jevnaldrende barnebarn) i årevis etter at vi hadde vokst fra det der. Jeg syntes det var urtåpelig og var fast bestemt på å ikke kalle oss for mamma og pappa hvis det ikke var tydelig at barna ikke forsto hva vi mente.

Det er en relativt kort periode de kan ha litt problemer med at jeg og du skifter betydning. De aller fleste småtasser får raskt et veldig avklart forhold til begrepene "jeg" og "min" ;-)

[Gjest helt enig]

Synes det er langt merkeligere med foreldre som kaller hverandre mamma og pappa eller mor og far. Og det også når de tiltaler hverandre direkte. Kjenne til og med et foreldrepar som kaller hverandre mor og far selv når barna ikke er tilstede. Det synes jeg høres ganske rart ut.

Helt enig!

Det er ikke _så_ rart at små barn lærer å kalle faren sin for Per når han hører alle andre kaller ham for det.

Men at voksne kaller ektefellen sin for Far eller Mor, når de ikke snakker med / til barna, det er rart.

[Gjest Elextra]

Jeg vokste opp med en bestemor som omtalte seg selv som "farmor, nei mormor" (siden hun hadde en sønn og en datter som hadde resultert i jevnaldrende barnebarn) i årevis etter at vi hadde vokst fra det der. Jeg syntes det var urtåpelig og var fast bestemt på å ikke kalle oss for mamma og pappa hvis det ikke var tydelig at barna ikke forsto hva vi mente.

Det er en relativt kort periode de kan ha litt problemer med at jeg og du skifter betydning. De aller fleste småtasser får raskt et veldig avklart forhold til begrepene "jeg" og "min" ;-)

''Jeg syntes det var urtåpelig og var fast bestemt på å ikke kalle oss for mamma og pappa hvis det ikke var tydelig at barna ikke forsto hva vi mente.

''

Men hva kaller/kalte du din mann når du omtalte vedkommende overfor din datter?

Sa/sier du f.eks. "Vet du om pappa/far er kommet hjem" eller "vet du om Per er kommet hjem"? Selv sier jeg førstnevnte, og tror jeg bestandig vil fortsette med dét.

[laban]

''Jeg syntes det var urtåpelig og var fast bestemt på å ikke kalle oss for mamma og pappa hvis det ikke var tydelig at barna ikke forsto hva vi mente.

''

Men hva kaller/kalte du din mann når du omtalte vedkommende overfor din datter?

Sa/sier du f.eks. "Vet du om pappa/far er kommet hjem" eller "vet du om Per er kommet hjem"? Selv sier jeg førstnevnte, og tror jeg bestandig vil fortsette med dét.

Ja, i slike tilfeller bruker jeg den betegnelsen barna bruker, altså pappa. Men altså bare overfor ungene. Det hender nok at jeg sier fornavnet også, men som regel ikke.

Det jeg reagerer på, er å bruke 3. person om seg selv, slik altså min mormor gjorde.

[Sepe]

''Jeg syntes det var urtåpelig og var fast bestemt på å ikke kalle oss for mamma og pappa hvis det ikke var tydelig at barna ikke forsto hva vi mente.

''

Men hva kaller/kalte du din mann når du omtalte vedkommende overfor din datter?

Sa/sier du f.eks. "Vet du om pappa/far er kommet hjem" eller "vet du om Per er kommet hjem"? Selv sier jeg førstnevnte, og tror jeg bestandig vil fortsette med dét.

Enig, den er litt vanskelig! Nå er mine ganske voksne da, men jeg sier "din far", typisk: "jeg kan ikke gjøre den den dagen, men det passer for din far".

mvh

[Gjest Elextra]

Enig, den er litt vanskelig! Nå er mine ganske voksne da, men jeg sier "din far", typisk: "jeg kan ikke gjøre den den dagen, men det passer for din far".

mvh

''Nå er mine ganske voksne da, men jeg sier "din far", typisk: "jeg kan ikke gjøre den den dagen, men det passer for din far".

''

"Din far" høres i mine ører egnet ut til å skape avstand, og tror ikke jeg ville brukt det med mindre faren og jeg var skilt for lenge siden.

[Sepe]

''Nå er mine ganske voksne da, men jeg sier "din far", typisk: "jeg kan ikke gjøre den den dagen, men det passer for din far".

''

"Din far" høres i mine ører egnet ut til å skape avstand, og tror ikke jeg ville brukt det med mindre faren og jeg var skilt for lenge siden.

He-he, jeg vet at det høres distansert ut! Det begynte litt som en spøk da, men nå har vi egentlig vennet oss til det. Eldstemann er 21, og å si at "pappa kan komme og hjelpe deg", høres urteit ut, og å si "Erik kan komme og hjelpe deg", blir ikek bedre, altså har vi havnet på "din far".

mvh

[Gjest Elextra]

He-he, jeg vet at det høres distansert ut! Det begynte litt som en spøk da, men nå har vi egentlig vennet oss til det. Eldstemann er 21, og å si at "pappa kan komme og hjelpe deg", høres urteit ut, og å si "Erik kan komme og hjelpe deg", blir ikek bedre, altså har vi havnet på "din far".

mvh

'' "pappa kan komme og hjelpe deg", ''

Tja, for meg er det helt greit å bruke pappa slik selv om barna er voksne, tror jeg. På samme måte brukte min far og mor henholdsvis pappa og far helt til fedrene døde (som gamle).

[frosken]

''Nå er mine ganske voksne da, men jeg sier "din far", typisk: "jeg kan ikke gjøre den den dagen, men det passer for din far".

''

"Din far" høres i mine ører egnet ut til å skape avstand, og tror ikke jeg ville brukt det med mindre faren og jeg var skilt for lenge siden.

''"Din far" høres i mine ører egnet ut til å skape avstand, og tror ikke jeg ville brukt det med mindre faren og jeg var skilt for lenge siden.

''

Slik har jeg også oppfattet bruken av "din far" i visse tilfeller.

[double]

''Finnes det barn i dag som sier far og mor istedenfor mamma og pappa?''

Her jeg bor er det vanlig å bruke mamma/pappa om foreldrene, og mor/far om besteforeldre.