Tanker om samboerskap...

[neaX]

I et innlegg leser jeg at det er vanlig å ha mange samboerskap bak seg, og jeg får ofte inntrykk av at folk flytter sammen veldig fort, akkurat som om det er hele poenget med forholdet deres (jeg sikter både til ting jeg leser her inne og til folk jeg kjenner). Så det jeg lurer på... er det virkelig vanlig å ha MANGE samboerskap bak seg? Har dere hatt det?

Selv er jeg 25 år og har mange kjæresteforhold bak meg, noen av de relativt seriøse også, men jeg har aldri hatt samboer. Er det meg det er noe galt med da, eller?! Jeg har ikke hastverk med å få meg samboer ennå heller jeg. Planene er faktisk der med min nåværende kjæreste, men vi har det jo så fint sammen, så hvorfor ikke nyte den perioden da?! Men da får jeg selvfølgelig masse kommentarer fra omverdenen, av type "hvorfor i all verden har du kjøpt deg egen leilighet når han allerede har en?", "nå er du jo 25, så DENNE gangen har du vel funnet den rette?", og "dere flytter vel sammen snart?".

Er det virkelig slik at normene i samfunnet er så ensporede at vi alle må ha funnet "den rette", giftet oss og fått barn før vi er 30?! Burde ikke folk bli litt desillusjonerte når de ser alle som skiller seg etter en stund, og akseptere at det finnes andre måter å få ting til å fungere? Eller er det så at man ikke kan satse på et forhold hvis man ikke har prøvd å bo sammen, fordi det er essensielt for framtiden sammen?! Jeg vet selvfølgelig at det er viktig, at jeg en dag skal ta det steget, men kan det likevel ikke aksepteres at man "nyter livet" litt først?! Jeg kan likevel være seriøs med forholdet mitt, og mener selv at jeg er det også... det er bare det at omverdenen ikke er på samme spor som meg.

Hadde vært fint å høre om noen andre har tanker om dette også...

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Bra innlegg fra deg. En familierådgiver ser kanskje mer enn mange at å leve sammen setter dypere spor enn å være sammen, men i hver sine bo.

Når samboerskapene følger etter hverandre uten opphold og uten å bli "gjort opp og avsluttet" - følelsesmessig - kan det føre til en forflatning av følelsene.

[Morticia]

" jeg får ofte inntrykk av at folk flytter sammen veldig fort,"

Det er min erfaring også.

"Så det jeg lurer på... er det virkelig vanlig å ha MANGE samboerskap bak seg?"

Det er iallfall ikke uvanlig at folk som nærmer seg 30 har vært samboer både to, tre og fire ganger.

"Har dere hatt det?"

Ett bak meg, ett pågående, sistnevnte påbegynt fire år etter førstnevnte ble avsluttet. Jeg er 27.

"jeg har aldri hatt samboer. Er det meg det er noe galt med da, eller?!"

Jepp, du er definitivt _syk_. Søk hjelp! ;>

"Men da får jeg selvfølgelig masse kommentarer [snip]"

Himmel, som jeg kjenner meg igjen! Kjæresten min og jeg var sammen i bortimot to år før vi flyttet sammen i sommer, og gudene vet hvor mange spørsmål, velmente råd, vink og ikke minst både direkte og indirekte kommentarer om hvor merkelige vi er som vi har fått fordi vi ikke flyttet sammen omtrent dagen etter at vi ble kjærester.

Da vi hadde vært sammen en tre-fire ukers tid begynte spørsmålene å komme, og "ingen" kunne fatte hvorfor vi ikke fikk oss felles adresse snart. For ikke å snakke om alle de påtatt forståelsesfulle blikkene som vi fikk etterhvert som tiden gikk og vi _fremdeles_ gjorde noe så uhørt som å være særboere. Forholdet vårt kunne jo ikke være særlig seriøst da, må vite ... De skulle bare visst

Ingen av oss så poenget med å styrte inn i et samboerskap. Vi oppdaget tidlig at vi ville satse på hverandre, og at vi hadde funnet noe i partneren som var så verdifullt at vi ville ta vare på det og videreutvikle det. Når man har et langt liv foran seg, og man etter alle solemerker kommer til å tilbringe framtiden i det livet under samme tak hastet det rett og slett ikke med _noe_. Da vi til slutt flyttet sammen var det en gjennomtenkt beslutning, og noe vi begge følte at vi hadde lyst til. Jeg innbiller meg at det forhåpentlig gir oss langt bedre forutsetninger for et lykkelig liv sammen enn dersom vi bare skulle gjort hva "alle" fortalte oss var Det Rette [tm].

I tillegg har det å være særboer såpass lenge gjort at jeg vet at kjæresten min er et selvstendig individ med et eget liv ved siden av det vi deler, og at jeg dermed kan være trygg på at mitt behov for private rom blir både forstått og akseptert. For meg er dette en forutsetning for å trives, og heldigvis har jeg funnet en som er like sær

[snip masse fornuftig]

Gå ikke glipp av neste episode av normkollisjon:

Morticia og kjæresten beviser at det faktisk _finnes_ mennesker som har tenkt å forbli barnløse uten å verken være eller bli traumatisert.

[tiffy]

Jeg synes du tenkter helt riktig og fornuftig. Det er ikke lurt å haste inn i et samboerforhold for tidlig! Veldig mange av mine venner/bekjente var alt for rask og ikke minst for ung da de flyttet sammen, og det har ikke gått særlig bra i ettertid. Selv har jeg nå samboer - min første til nå. Vi var sammen i tre år før vi flyttet sammen, og har nå bodd sammen i tre år. Poenget er at vi fikk skikkelig tid til å bli godt kjent med hverandre før vi flyttet sammen. Alder er også en viktig faktor. Jeg er nå 29, men var definitivt ikke klar for å flytte sammen med ham da jeg var 25. Jeg synes det er kjempeviktig å utvikle seg som selvstendig person uavhengig av partner/samboer, slik at man kjenner seg selv før en skal dele livet med en annen. Alt for mange (kanskje spesielt jenter) blir alt for avhengige av partneren sin, klarer ikke leve sitt eget liv i et parforhold, og det er ikke sunt!

Så lenge dere har det bra som dere har det, syns jeg ikke dere skal gjøre noe overilt bare fordi omverdenen forventer det!! Lykke til.