Til Solveig Vennesland

[Gjest (Anonymous)]

Hei Solveig.

Jeg trenger hjelp fra deg til å tolke hva som skjer og hva jeg skal gjøre i mitt tilfelle. Jeg er en separert dame som har ett barn på 10 år. Jeg har funnet meg en ny mann som jeg tilbringer en del tid sammen med. Han har også barn og vi har sammen gått pent frem og latt ungene møte hverandre, først på nøytral grunn, og så kort besøk hjemme hos hver av oss, og så skulle vi utvide helg med overnatting også. Alt gikk veldig fint, og min trivdes godt sammen med både nye barn og den voksne, dvs gledet seg og sa at alt gar greit når barnet ble forespurt om det ville dit. Den gangen det ble overnatting, var barnet veldigg opptatt av hvor det skulle ligge, men det ble en bra løsning, selv om det sa det ville foretrukket å ligge nærmere mor sitt rom. Det som imidlertid skjedde, var at i det vi kom til stedet, var de andre ungene opptatt med å leke med sitt besøk av andre barn, og siden mitt og hans barn er ulike kjønn, er det noe med sjenanse også inne i bildet. Men barnet mitt ble ikke hilst på eller "sett" av de andre barna. Etter hvert "måtte" de jo sitte ved samme bord osv ved bespisning o.a.

En annen ulik situasjon fra eget hjem var at det på lørdagen ble delt ut bare litt av godteri (selv om jeg og hadde med til felles for alle ungene) mens min så at det lå mer på benken, og hvisket meg hvorfor de ikke kunne få mer. Ved ett tilfelle var min tørst og ønsket seg nok brus, men ble tilbudt vann, og etter det ble jeg også nødt til å si at det var vann hun måtte drikke, selv om både hun og jeg vet at i helga ville det blitt tilbudt brus hjemme. Jeg opplevde dette som en kontroll(selvsagt av sunn og helt grei karakter) men min så at det vi hadde med ikke kom på bordet i hele tatt, og at det ble spart på brus (selv om jeg hadde med 3 liter). Neste dag satt to av ungene lenge og spilte spill, og alt lød veldig bra. Men den kontakten eldste hans og min tidl. hadde hatt var borte vekk liksom. Var det skuffelsen over det som senere gjorde det som etterpå kommer frem som resultat av den helga.?

Mitt barn var også på biltur alene for å hente noen med min nye venn, og hadde vært åpen og spontan på den turen.

Jeg fikk høre at hun likte mange av de hun traff i dette hjemmet på veien hjem. men SÅ...

To uker etter denne første overnattingen var det deres tur å bli med oss på hyttetur. Min unge sa tvert at det ville den ikke. Jeg spurte overrasket hvorfor ikke det. Men nei ene og alene var svaret. Det ble sagt at det var kjedelig, og jeg ante en slags panikk i kropps språket . Det ble gråt og tårer og jeg fikk høre at ungen min ikke ville være sammen med de tre. GISP! Virkelig!

Jeg ble helt slått ut. Jeg sa at det bestemte jeg. Så sa barnet at DA skulle en kompis være med ellers ble det ikke noe av. Først sa jeg nei, og at det ikke måtte bli en regel barnet satte for seg selv, at hver gang vi skulle være sammen, så skulle andre være med. Etter hvert som tårer rant fikk jeg høre at pappa sin nye dame var mye morsommere og greiere.. og DET la barnet vekt på. Den damen har bare voksne barn og sikkert mye tid til min unge.

Etter å ha snakket åpent med min nye venn om dette, fant vi ut at vi skulle la en venn følge med, og jeg sa det til barnet,og da ble det iver igjen. Ringte og ordnet selv.

Kjære Solveig, hva skjer? Min nye venn og jeg har vært hos familierådgiver for å få til nytt liv med felles unger så riktig som mulig og skånsomt som mulig i forkant, men nå vet jeg ikke riktig åssen jeg skal håndtere dette. Jeg fikk under denne samtalen med barnet også høre DENNE; " ,men de skal da vel aldri flytte inn HER!!?" ( det er forøvrig ikke aktuelt pga delt omsorg i dette hjem, men at det har vært snakk om å tenke fremtid med oss to flyttende DIT, ja, det har det, men det vet selvfølgelig ikke noen unger ennå, for vi tar den tiden som trengs.)

Fikk ikke tak i rådgiver da jeg ringte (akutt), for jeg følte sit. akutt nesten. Begge vi to gråt jo av fortvilelse.(jeg og barnet) Vil dette være en sannhet at ungen min rett og slett ikke liker den nye familien jeg har funnet, vil det ikke gå over, vil det ta lang tid, hva skal jeg gjøre? Min unge har voksne søsken som har bare positive reasjoner på min venn, men de har heler ikke møtt hans barn ennå. Heller ikke mine foreldre har møtt barna hans. Er det grunnen at hun er utrygg? Eller kan det være at barnet mitt overhørte sin pappa en dag i tlf til meg da spurte meg rett ut om det var over og ut for oss nå.. og at hun ante far sin lille bønn og usikkerhet til tross for at han som nevnt har ny dame? Og at jeg svarte at det var over og ut. Hun hørte ikke svaret men så kanskje skuffelse og reaksjon? Hjelp meg vær så snill.. er så fortvilet. Hører med til historien at turen felles ble avlyst, så jeg vet ikke hva som skjer neste gang vi skal få til felles treff hos en av oss. (sykdom)

takknemlig på andres svar om lign. opplevelser og på råd.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Ta det med ro, dette er ikke farlig. Ditt 10 år gamle barn reagerer omtrent som alle andre barn villle ha gjort når de skal introduseres til foreldrenes nye kjærester.

For det tar tid!

1. Husk at barnet bærer med seg en sorg inn i den nye familien. Sorgen over at du og pappa ikke er sammen lenger. Barnet trenger tid til å bearbeide denne sorgen.

2. For barnet er han du har falt for, og hans barn, nye og fremmede. La barnet få tid på seg til å bli kjent.

3. Selv om du ikke skal la barnet styre over ditt valg, er det klokt å vise respekt for barnets følelser.

Snakk med barnet ditt, men la det også få jobbe med seg selv i fred.

4. Snakk med din nye kjæreste om saken.

Har du lest artiklene om

Stefamilien her poå DOL?