Helt forskjellige personligheter? Eller noe lik?

[ArabianStar]

Etter at jeg godt og vel er kommet over eks'n og begynner å se sidene hans, så har jeg også begynt å se litt på sidene til min første eks..

De to er i utgangspunktet veldig ulike, men likevel lurer jeg på om det går en rød tråd gjennom de?

Får prøve å forklare..

Første eks'n min var en gjennom SNILL kar.. Han var aldri sint, aldri voldsom, ga aldri tegn til å gjøre noen noe vondt, krangla og bråkte aldri.. MEN.. Han klarte ikke vise meg at han var glad i meg.. Jeg skjønte etterhvert at han faktisk elsket meg veldig mye(hvorfor jeg vet det, kan jeg evt forklare om noen lurer), men likevel klarte han aldri å slippe seg løs.. Ba jeg han om hjelp stilte han vanligvis ikke opp, han kunne være sur og frekk mot meg blandt andre folk(særlig jenter), han dreiv hele tiden å småflørta med andre foran øynene mine og holdt meg litt under oppsikt hele tiden(se reaksjon kanskje?) -han slutta med dette da han så hvor forbanna jeg ble, og at det bare ble bråk når han gjorde det.

Men straks vi var alene, så var han verdens søteste kar som holdt rundt meg, var god, og bare ville være sammen med meg.. Vi var i lag fra jeg var 19 og han 24, til jeg var 24 og han 28..

Nummer to var (nesten) helt motsatt.. Han var en DRITT når vi var alene.. Sur, tverr, vanskelig, umulig å samarbeide med, ustabil, og ble sint for ingenting. Ute blandt folk var han drømmetype tilsynelatende.. Snill og kjærlig, tok godt vare på meg, var ydmyk, og bare god.. MEN; var en av hans tidligere flørter/potensiell flørt til stede eller i nærheten, da kunne han bli avvisende og ville helst ha meg bort.. Ikke direkte ekkel og sur eller noe sånt, men rett og slett bare litt kald.. Men så lenge vi var sammen med andre(kompiser, familie feks) så var han så skjønn.. Vi var i lag i fem år, fra jeg var 24 og han 33, til jeg var 28 og han 37..

Kan hende jeg blingser litt med alder og tidsrom nå, men dette er vel omtrent..

Hva er det egentlig som er disse karenes problemer? Usikkerhet? Vansker med å takle det? Klarer de ikke være EKTE glad i et menneske? Problemer med å vise kjærlighet på normalt vis? Andre ting?

Noen synspunkter?

[nitty-gritty]

Jeg skjønner at du spekulerer på dette, men la meg gi deg et helt annet råd: Tenk heller på hvorfor du godtok uakseptabel oppførsel fra to forskjellige kjærester over mange år.

[ArabianStar]

Jeg skjønner at du spekulerer på dette, men la meg gi deg et helt annet råd: Tenk heller på hvorfor du godtok uakseptabel oppførsel fra to forskjellige kjærester over mange år.

Antaglig fordi jeg var altfor glad i de.. Dessverre..

Og nå har de(på hver sin måte) fått meg til å bli litt nysgjerrig på sånne greier som dette(psykopati feks -han siste hadde klare tegn på dette mot slutten)..

[nitty-gritty]

Antaglig fordi jeg var altfor glad i de.. Dessverre..

Og nå har de(på hver sin måte) fått meg til å bli litt nysgjerrig på sånne greier som dette(psykopati feks -han siste hadde klare tegn på dette mot slutten)..

''Antaglig fordi jeg var altfor glad i de.. Dessverre.. ''

Jeg tror ikke man kan være for glad i mennesker. Å være glad i noen innebærer ikke å la de behandle deg slik de ønsker. Det ligger mye kjærlighet i et nei.

Og uansett hvor mye du elsker noen, så må du opprettholde grenser.

Jeg tror definitivt dette er noe du burde utforske mer. Å kalle det å være "for glad i" er en unnvikelsesstrategi.

[PieLill]

Det viktige spørsmålet for deg er hvordan og hvorfor du blir tiltrukket av to slike på etter tur, for så å finne deg i dritten i årevis. - To ganger på rad.

Hvis du skal unngå å gjøre det samme en tredje gang, er du nødt til å finne ut av dette og rette på det.

Jeg er helt enig med Nitty-gritty i at å skylde på 'alt-for-glad-i' er en undvikelsesstrategi.

Se heller på ting hos deg selv som selvbilde, selvrespekt, evne til sunn selvhevdelse og grensesetting. Det kan også handle om hva du synes du er verdt og hvilket kaliber av mann du tror du er i stand til å få.

Hvilken type sjarm faller du for på kort og lang sikt? Kan du regne med at din drømmeprinstype er menn du orker å dele en hverdag med?

Hva får deg til å føle deg elsket? Er dette ting som er "sikre bevis" på kjærlighet eller kan det også gjøre deg manipulerbar?

En annen nyttig øvelse er å ta en analyse av hvilke rollemodeller for parforhold du hadde i din oppvekst. Hvilke holdninger har du (ubevisst) tatt med herfra? Er det slik du synes parforhold bør være? I så fall hvorfor/hvorfor ikke?

Til sist kan det være greit å bli enig med seg selv om noen absolutte krav man stiller til en partner og et parforhold for at det skal være verdt det. Det er mange ting som er verre enn å være singel.

mvh