Er jeg storforlangende?

[Gjest linnie lynch]

For å gjøre en lang historie kort: eksen banker på døren (etter 2 år uten et ord til hverandre) og ønsker å starte på nytt. Vi har hatt et turbulent, men også veldig fint forhold tidligere. Turbulent bl.a pga min psykdom og hans utroskap. Fint pga et veldig godt vennskap, like tanker og ønsker om hvordan vi vil ha det og fin tosomhet.

I løpet av disse to årene har jeg gått i terapi og til tider følt at jeg har fått et nytt liv. Jeg hadde et avhengighetsforhold til eksen tidligere, og var veldig unnvikende (pf). Dette har endret seg betraktelig. Jeg er nå selvstendig og til en viss grad utadvendt (fått veldig gode tilbakemeldinger på meg som person fra nye bekjentskaper), har god jobb og nykjøpt leilighet.

I løpet av disse to årene har jeg også hatt noe kontakt med menn, men merker at jeg ikke har samme selvtillitten der, mtp på følelsen av å ha noe og tilby (egenverdi). Altså har jeg ikke hatt noe forhold til noen. Jeg har hatt sex med andre, men hver gang hatt en følelse av å mangle noe (som jeg hadde med eksen). Samtidig merker jeg at jeg har lett for å flørte, og elsker å le sammen med nye menn. Humor er viktig for meg og gjør dagene lysere. Den humoren jeg har opplevd med enkelte menn har eksen min ikke hatt i like stor grad.

Så treffer jeg altså eksen og merker med en gang trygghetsfølelsen, det at vi prater godt sammen og deler mange av de samme oppfatningene om ting. Vi har også hatt sex, det er så og si uunngåelig når vi er sammen. Han har en enorm tenning på meg og vi har generelt hatt veldig god sex, bortsett fra i perioder der jeg har følt meg litt kvelt av hans enorme lyst.

På mange måter ønsker jeg også å starte på nytt. Jeg vet hva jeg får, jeg har utviklet meg og tror mange av problemene vi hadde i så måte ikke lenger vil være der (iaf i langt mindre grad). Psykdommen min skapte mange utfordringer mellom oss. Jeg var f.eks ikke i jobb, jeg var ekstremt usikker og derav sjalu, og altså avhengig. Nå er jo alt dette borte. I tillegg er jeg i på-tide-å-å-barn-før-det-er-for-sent-alderen, og jeg vet at eks og mins oppfatning av barneoppdragelse er så og si lik. Han har dessuten en veldig omsorg for meg, for sin familie, og kjæledyr, han er leken og kunnskapsrik. Alt dette er noe jeg vil sette pris på hos en som skal være far til mine barn. Jeg tror han vil bli en veldig god far. Han har også vært en god støtte i hverdagen.

Så usikkerhetsmomentene. Han har problemer med å respektere andres tid og også til tider med avtaler. Jeg er rimelig striks på dette og ser for meg et rabalder når det gjelder fremtidig henting/bringing av barn og annet som hører hverdagslivet til. Han mangler litt tiltak, - jeg trenger også en som sparker meg litt bak, og dermed tror jeg vi ender opp med å "henge etter" begge to. Jeg ønsket meg at han ville bli med på mine forslag oftere i vårt tidligere forhold. Han er litt mindre sosial av seg enn meg. Vi ler ikke like hjertlig som jeg har gjort hos nye bekjentskap. (Ok, dette høres dumt ut, men for meg er det viktig.) Han kan lett falle for fristelser, da tenker jeg på f.eks usunn mat i stor grad (vi var begge veldig overvektige, jeg har gått ned i vekt, han har ikke). Han har også en tendens til å bruke penger på ufornuftige ting, uten at det går veldig ut over økonomien. Han er mer risikovillig enn meg, men det har også dratt meg med på ting jeg ikke har turt ellers. Han er aldri den som sier unnskyld, da lar han heller være å snakke med meg i døgnevis i strekk. Og ikke minst, - han har tidligere gått bak ryggen min med løgner og utroskap.

Det ble en litt pro/con-liste dette, og jeg vet ikke om jeg har husket alt. Det som slår meg er at jeg kanskje er for storforlangende når det gjelder hva man kan ønske seg av et forhold? Hva er det som virkelig er viktig, hva skaper de største problemene, og hva er viktig 'når det gjelder'? Jeg tenker også på om det er mitt ønske om trygghet og å bli en familie innen kort tid som gjør at han blir en 'lettvindt' løsning. Alle mine venner har familie og en annen livssituasjon enn meg. Og, selvfølgelig, tør jeg å stole på ham igjen? Tør jeg å stole på at det går bra denne gangen..?

Nå er vi i en 'ta en dag av gangen'-fase, mest pga min usikkerhet. Han vet hvor han har meg, men han ønsker seg ingen andre enn meg. Han vil også se ting an en stund, men han venter ikke i evighet heller. Så, hva gjør jeg..? Her er det vinn eller forsvinn. Det er ikke mulig for oss å kun ha et vennskapsforhold, da vi blir for nære hverandre (og også sexbiten) til at det er respektfullt ovenfor evt nye partnere.

[Lillemus]

Om du er storforlangende som ønsker en partner som ikke er utro? Eller en partner som snakker til deg om dere er uenige og ikke blir furten på barnehagenivå og gir deg en kald skulder i flere dager om an er uenig med deg?

Les innlegget ditt selv, spesielt det du fremhever som de negative sidene - hva ville du svart om det var en annen som hadde spurt deg om dette?

Og sier han selv at han ikke gidder å vente i "all evighet" på at du skal bestemme deg? Denslags hersketeknikker har ingenting med kjærlighet å gjøre. Han har ikke nettopp blitt dumpet av noen? Og du var tilfeldigvis ledig og tok imot ham?

Mulig jeg er i overkant skeptisk og negativ nå altså, men det var en grunn til at han ble en eks den gangen...

[Gjest Salmiakk]

Jeg kjenner også at jeg blir en smule skeptisk, i likhet med Lillemus.

Han har ikke gitt livstegn fra seg på 2 år, og så dukker han plutselig opp? Hvorfor det tro? Har han akkurat blitt dumpet av noen? Kanskje han først og fremst vil ha (mye) sex?

Utroskapen ville nok også gjort det vanskelig for meg å stole på ham igjen.

Å bli sammen med ham bare fordi du er i en alder hvor det passer å få barn er kanskje heller ikke det smarteste.

[Gjest linnie lynch]

Om du er storforlangende som ønsker en partner som ikke er utro? Eller en partner som snakker til deg om dere er uenige og ikke blir furten på barnehagenivå og gir deg en kald skulder i flere dager om an er uenig med deg?

Les innlegget ditt selv, spesielt det du fremhever som de negative sidene - hva ville du svart om det var en annen som hadde spurt deg om dette?

Og sier han selv at han ikke gidder å vente i "all evighet" på at du skal bestemme deg? Denslags hersketeknikker har ingenting med kjærlighet å gjøre. Han har ikke nettopp blitt dumpet av noen? Og du var tilfeldigvis ledig og tok imot ham?

Mulig jeg er i overkant skeptisk og negativ nå altså, men det var en grunn til at han ble en eks den gangen...

''Om du er storforlangende som ønsker en partner som ikke er utro? Eller en partner som snakker til deg om dere er uenige og ikke blir furten på barnehagenivå og gir deg en kald skulder i flere dager om an er uenig med deg?''

Utroskapen er tilgitt, men ikke glemt... Barnehagefurtinga er jeg skeptisk til, det var faktisk grunnen til at jeg dro (det var jeg som gjorde det slutt). Begge såret hverandre i en durabelig krangel, og denne gangen bestemte jeg meg for at jeg ikke kommer til å være den som kryper for husfredens skyld. Etter det hadde vi ingen kontakt før nå. Det var en tilfeldighet at vi møttes nå. Han er altså en sta f***, men jeg tenker at hadde han virkelig villet ha meg kan det da ikke være så viktig med den staheten..?

''Les innlegget ditt selv, spesielt det du fremhever som de negative sidene - hva ville du svart om det var en annen som hadde spurt deg om dette?''

De negative sidene kommer vel helt an på hva man tolererer, noe som er individuelt. Det jeg tenker på er om disse tingene kommer til å irritere meg nok til at forholdet kantrer.

''Og sier han selv at han ikke gidder å vente i "all evighet" på at du skal bestemme deg? Denslags hersketeknikker har ingenting med kjærlighet å gjøre. Han har ikke nettopp blitt dumpet av noen? Og du var tilfeldigvis ledig og tok imot ham?''

Han sier ikke direkte det med å vente i all evighet som en hersketeknikk. Det er ment som at han har lyst til å slå seg ned og det innen "rimelig tid". Det vil jeg si er en ok grunn. Selv om man elsker noen er man ikke nødt til å gå i graven som singel om man ikke får den man vil ha, eller hva? Han sier at han nettopp har vært på sin første date og at han har hatt en tung tid etter det ble slutt mellom oss, til tider grenset til deprimert og slitt på jobb. Dette tror jeg ikke han lyver om, da han er en som stenger ting inne i seg og skal ordne opp selv.

''Mulig jeg er i overkant skeptisk og negativ nå altså, men det var en grunn til at han ble en eks den gangen...''

Jeg skjønner at du er skeptisk. :-) Han ble en eks den gangen, men nå tenker jeg at forutsetningene er litt endret. Eller lurer jeg meg selv?

[Gjest linnie lynch]

Jeg kjenner også at jeg blir en smule skeptisk, i likhet med Lillemus.

Han har ikke gitt livstegn fra seg på 2 år, og så dukker han plutselig opp? Hvorfor det tro? Har han akkurat blitt dumpet av noen? Kanskje han først og fremst vil ha (mye) sex?

Utroskapen ville nok også gjort det vanskelig for meg å stole på ham igjen.

Å bli sammen med ham bare fordi du er i en alder hvor det passer å få barn er kanskje heller ikke det smarteste.

''Han har ikke gitt livstegn fra seg på 2 år, og så dukker han plutselig opp? Hvorfor det tro? Har han akkurat blitt dumpet av noen? Kanskje han først og fremst vil ha (mye) sex?''

Jeg er også litt skeptisk til at han ikke har gitt lyd fra seg, siden det for meg hadde fortalt meg noe om han faktisk hadde svelgt stoltheten for en gangs skyld og sagt unnskyld først. Han er ikke den som tar initiativ til å snakke om ting, dvs han har ikke vært det, men nå er han det. Han har ikke blitt dumpet av noen. Han har vært singel hele tiden. Sex vil han selvsagt ha. ;-) Men vi har snakket sammen og det han sier han vil ha, er den nærheten vi har hatt mellom oss. Han hadde nemlig noe på gang like før vi traff hverandre, en slags friend with benefits. Dette var kun pga sex, siden det er en jente han ikke kjenner noe særlig eller omgås til vanlig. Men han sa at den nærheten vil han jo ikke få med henne. Denne informasjonen kom helt uoppfordret fra ham. Jeg har ingen interesse av hva han har drevet med når vi har vært single begge to.

''Utroskapen ville nok også gjort det vanskelig for meg å stole på ham igjen.''

Det tror jeg muligens det vil bli for meg også. I alle fall 100%.

''Å bli sammen med ham bare fordi du er i en alder hvor det passer å få barn er kanskje heller ikke det smarteste.''

Hehe... Den tar jeg. En ting jeg ikke har nevnt er at det er en sjanse for at vi ikke kan få barn "naturlig". Jeg tror jeg skal vurdere dette ut ifra om jeg hadde ønsket et forhold til denne mannen om jeg ikke kom til å få barn sammen med ham. Da er det jo -ham- jeg må velge, ikke en evt familie.

[Gjest luftslott]

Humor ER viktig. Det å kunne le sammen og få hverandre til å le er en stor del av limet som holder et forhold sammen. At han ikke får deg til å le og glede deg over samtalen i samme grad som andre menn du har flørtet med, er ikke et bra tegn. Det sammen med deres forskjellige syn på punktlighet/ansvar og ikke minst hans tidligere utroskap gjør at jeg ikke tror du vil bli særlig lykkelig sammen med ham. At omgivelsene og klokka di hvisker om barn og familieliv er ikke god nok grunn til å begynne et liv med en som ikke kan gjøre deg lykkelig! Det å se for deg forholdet uten barn er en god ide: vil et liv sammen med bare ham være nok? Tilfreds er en ting, men vil du bli lykkelig?

[Axcia]

Jeg orker ikke lese hele greia.

Du er kommet videre. Du går ikke tilbake til en eks.

[PieLill]

Gamle vaner er vonde å vende. Og gamle venner er vonde av vane.

Du har i løpet av de siste to årene fått deg selv og livet ditt inn på et nytt og bedre spor. Gratulerer!

To år er som regel ikke nok til å bli helt stødig og helt stabil i et nytt mønster. Derfor kan det være lurt å være på vakt mot ting og/eller personer som kan dra deg tilbake i gjørma du har jobbet deg bort fra.

Sjansen for at du og din eks faller tilbake i gamle mønster er større enn at dere ikke gjør det.

''Han er aldri den som sier unnskyld, da lar han heller være å snakke med meg i døgnevis i strekk. Og ikke minst, - han har tidligere gått bak ryggen min med løgner og utroskap.''

Disse tingene er nok til å få både kalde føtter, legger og lår. Akkurat nå legger han seg i selen for å få deg tilbake. Men du vet ikke om han virkelig har forandret holdning og adferd før det har gått noen år. Menn på fisketur putter det beste agnet på kroken. Men når de har fisken i håven er det ikke sikkert det blir mer agn å få.

Vil du kunne klare å stole på ham igjen? Hvordan tror du kombinasjonen av hans tidligere utroskap og din tidligere sjalusi vil slå ut i lengden?

Når du opplever motgang, hvor lett vil du da falle tilbake til avhengighet?

''Det ble en litt pro/con-liste dette, og jeg vet ikke om jeg har husket alt. Det som slår meg er at jeg kanskje er for storforlangende når det gjelder hva man kan ønske seg av et forhold?''

Man skal være litt storforlangende når det dreier seg om å gi opp sin single frihet. Du snakker ikke om detaljer, men en del grunnverdier og grunnholdninger. Humor er viktig. For deg er også kosthold og å styre unna pasivitet noe å legge vekt på.

''Hva er det som virkelig er viktig, hva skaper de største problemene, og hva er viktig 'når det gjelder'?''

Fungerende hverdag. God kommunikasjon. Sunn og moden konflikthåndtering. Gjensidig tillit og respekt. Jevnbyrdighet. Sunn økonomi. Gjensidig overbærenhet. Gjensidig tilgivelse.

''Jeg tenker også på om det er mitt ønske om trygghet og å bli en familie innen kort tid som gjør at han blir en 'lettvindt' løsning. Alle mine venner har familie og en annen livssituasjon enn meg.''

Slik kan bidra til uttalt svaksynthet mhp fakta.

:-)

''Og, selvfølgelig, tør jeg å stole på ham igjen? Tør jeg å stole på at det går bra denne gangen..?''

Kanskje en idé å regne på hva du har å tape. Verst tenkelige er kanskje at dere begge faller helt tilbake i gamle mønster. Hvor mye av det du har bygd opp de to siste årene er du villig til å (risikere og) miste for å få ham?

Har du forresten verifisert at det han forteller om de siste to årene stemmer?

''Nå er vi i en 'ta en dag av gangen'-fase, mest pga min usikkerhet. Han vet hvor han har meg, men han ønsker seg ingen andre enn meg. Han vil også se ting an en stund, men han venter ikke i evighet heller. Så, hva gjør jeg..? Her er det vinn eller forsvinn.''

At man setter en grense for hvor lenge man er villig til å gå på gress, er greit. Men det er litt heftig å dukke opp etter to år og være utolmodig med en gang. Han har hatt tid til en tankemessig og følelsesmessig prosess før en spratt opp som en paddehatt i ditt liv. Du trenger denne tiden nå.

Enten det er tilsiktet eller ikke er tanken på tidspress noe som ikke hjelper deg til en god avgjørelse. Det er en manipulasjonsfaktor, enten det er du eller han som manipulerer deg.

Hva tenkte du om han og det tidligere forholdet før du plutselig hadde ham på trappa?

mvh

[Nikki]

De sidene du fremhever som negative vil du oppleve i enda større grad dersom dere får barn sammen. Det er fryktelig vanskelig å da måtte forholde seg til en person som ikke kan å holde avtaler og som mangler initiativ. Hvordan er han i forhold til det å planlegge frem i tid?

At han i tillegg kan finne på å furte og ikke snakke med deg er helt uholdbart når man har barn sammen.

De krav du stiller er fornuftige krav som viser at du nå står på egne ben og vet hva du vil ha. Ikke gå tilbake til ham fordi det kjennes trygt - gi deg selv tid til å finne noe bedre!

[Gjest linnie lynch]

Gamle vaner er vonde å vende. Og gamle venner er vonde av vane.

Du har i løpet av de siste to årene fått deg selv og livet ditt inn på et nytt og bedre spor. Gratulerer!

To år er som regel ikke nok til å bli helt stødig og helt stabil i et nytt mønster. Derfor kan det være lurt å være på vakt mot ting og/eller personer som kan dra deg tilbake i gjørma du har jobbet deg bort fra.

Sjansen for at du og din eks faller tilbake i gamle mønster er større enn at dere ikke gjør det.

''Han er aldri den som sier unnskyld, da lar han heller være å snakke med meg i døgnevis i strekk. Og ikke minst, - han har tidligere gått bak ryggen min med løgner og utroskap.''

Disse tingene er nok til å få både kalde føtter, legger og lår. Akkurat nå legger han seg i selen for å få deg tilbake. Men du vet ikke om han virkelig har forandret holdning og adferd før det har gått noen år. Menn på fisketur putter det beste agnet på kroken. Men når de har fisken i håven er det ikke sikkert det blir mer agn å få.

Vil du kunne klare å stole på ham igjen? Hvordan tror du kombinasjonen av hans tidligere utroskap og din tidligere sjalusi vil slå ut i lengden?

Når du opplever motgang, hvor lett vil du da falle tilbake til avhengighet?

''Det ble en litt pro/con-liste dette, og jeg vet ikke om jeg har husket alt. Det som slår meg er at jeg kanskje er for storforlangende når det gjelder hva man kan ønske seg av et forhold?''

Man skal være litt storforlangende når det dreier seg om å gi opp sin single frihet. Du snakker ikke om detaljer, men en del grunnverdier og grunnholdninger. Humor er viktig. For deg er også kosthold og å styre unna pasivitet noe å legge vekt på.

''Hva er det som virkelig er viktig, hva skaper de største problemene, og hva er viktig 'når det gjelder'?''

Fungerende hverdag. God kommunikasjon. Sunn og moden konflikthåndtering. Gjensidig tillit og respekt. Jevnbyrdighet. Sunn økonomi. Gjensidig overbærenhet. Gjensidig tilgivelse.

''Jeg tenker også på om det er mitt ønske om trygghet og å bli en familie innen kort tid som gjør at han blir en 'lettvindt' løsning. Alle mine venner har familie og en annen livssituasjon enn meg.''

Slik kan bidra til uttalt svaksynthet mhp fakta.

:-)

''Og, selvfølgelig, tør jeg å stole på ham igjen? Tør jeg å stole på at det går bra denne gangen..?''

Kanskje en idé å regne på hva du har å tape. Verst tenkelige er kanskje at dere begge faller helt tilbake i gamle mønster. Hvor mye av det du har bygd opp de to siste årene er du villig til å (risikere og) miste for å få ham?

Har du forresten verifisert at det han forteller om de siste to årene stemmer?

''Nå er vi i en 'ta en dag av gangen'-fase, mest pga min usikkerhet. Han vet hvor han har meg, men han ønsker seg ingen andre enn meg. Han vil også se ting an en stund, men han venter ikke i evighet heller. Så, hva gjør jeg..? Her er det vinn eller forsvinn.''

At man setter en grense for hvor lenge man er villig til å gå på gress, er greit. Men det er litt heftig å dukke opp etter to år og være utolmodig med en gang. Han har hatt tid til en tankemessig og følelsesmessig prosess før en spratt opp som en paddehatt i ditt liv. Du trenger denne tiden nå.

Enten det er tilsiktet eller ikke er tanken på tidspress noe som ikke hjelper deg til en god avgjørelse. Det er en manipulasjonsfaktor, enten det er du eller han som manipulerer deg.

Hva tenkte du om han og det tidligere forholdet før du plutselig hadde ham på trappa?

mvh

Jeg håpet du ville skrive et innlegg, fordi du alltid gir folk et spark bak. ;-) Jeg har ikke alltid vært enig med deg når jeg har lest svarene dine i andre tråder, men likevel setter jeg veldig pris på innleggene dine.

Du setter fingeren på flere av tingene jeg har tenkt litt på tidligere, og som jeg kommer til å ha i bakhodet i enda større grad nå. Jeg kommer til å ta den tiden jeg trenger, gjerne såpass lenge at fisketuren hans har begynt å roe seg og agnet ikke er like varmt lenger.

De tingene du skrev om hva som er viktig i et forhold skal jeg også legge meg på minnet. Jeg har han under lupen mer enn han tror, og det kommer jeg til å fortsette med. Jeg er også veldig obs på det med gamle mønster og det å sette krav. Det med å sette krav jobber jeg med hver dag, og jeg har blitt ganske flink om jeg må si det selv. Det er også en stor del av grunnen til at hverdagen min nå er ganske annerledes enn for to-tre år siden.

Jeg har ikke fått vite så veldig mye om de siste to årene hans hittil, da jeg ikke har truffet han veldig mange ganger ennå. Men, som du skjønner, jeg er på vakt og tar ikke alt for god fisk uten videre.

Takk igjen for et innlegg som setter tankene igang og som har gjort meg mer bevisst på hvordan jeg ønsker meg fremtiden min. :-)

[Gjest linnie lynch]

De sidene du fremhever som negative vil du oppleve i enda større grad dersom dere får barn sammen. Det er fryktelig vanskelig å da måtte forholde seg til en person som ikke kan å holde avtaler og som mangler initiativ. Hvordan er han i forhold til det å planlegge frem i tid?

At han i tillegg kan finne på å furte og ikke snakke med deg er helt uholdbart når man har barn sammen.

De krav du stiller er fornuftige krav som viser at du nå står på egne ben og vet hva du vil ha. Ikke gå tilbake til ham fordi det kjennes trygt - gi deg selv tid til å finne noe bedre!

''De sidene du fremhever som negative vil du oppleve i enda større grad dersom dere får barn sammen.''

Det er nettopp det jeg er redd for. Jeg kommer til å tenke meg minst to ganger om når det gjelder dette.

Jeg kommer til å holde øynene åpne for andre også, selv om det ikke betyr dating og den slags. Hittil har jeg hatt veldig god tid når det gjelder å finne noen, jeg har faktisk trivdes veldig godt alene. Men målet er jo å finne noen, og helst den rette på "første" forsøk. :-)

[Gjest linnie lynch]

Humor ER viktig. Det å kunne le sammen og få hverandre til å le er en stor del av limet som holder et forhold sammen. At han ikke får deg til å le og glede deg over samtalen i samme grad som andre menn du har flørtet med, er ikke et bra tegn. Det sammen med deres forskjellige syn på punktlighet/ansvar og ikke minst hans tidligere utroskap gjør at jeg ikke tror du vil bli særlig lykkelig sammen med ham. At omgivelsene og klokka di hvisker om barn og familieliv er ikke god nok grunn til å begynne et liv med en som ikke kan gjøre deg lykkelig! Det å se for deg forholdet uten barn er en god ide: vil et liv sammen med bare ham være nok? Tilfreds er en ting, men vil du bli lykkelig?

'' Tilfreds er en ting, men vil du bli lykkelig?

''

Det er nettopp det... Det som er synd oppi det hele er at vennskapet vårt betyr mye for meg, og om det ikke blir oss mister jeg også det. Målet er å bli lykkelig og etter svarene i denne tråden og dømme, bør jeg absolutt holde øynene åpne for andre.