Samboer som nekter brudd

[Gjest Skrukketulla]

Hei. Jeg er en kvinne i 30-årene, som sliter i forholdet til min samboer. Vi ble sammen rett etter at jeg var ferdig på videregående, litt tilfeldig egentlig, for han har aldri vært drømmemannen min. Han tok raskt kontrollen over meg; nektet meg å legge meg før ham, forlangte å bli strøket over ryggen til han sovnet, presset meg til sex osv. Hvis jeg nektet, tok han dyna mi, så jeg ble liggende og fryse, og stakk fingrene i ribbeina på meg. Han kunne rope og skrike til meg, bli "svart i øynene", holde meg hardt fast, stenge meg inne på soverommet... Han krevde også flere timer med kosing og masturbering hver eneste dag når vi var på overnattingsbesøk hos min familie, noe som gjorde også kontakten med dem vanskelig. Ble mye dekke over-greier. Jeg har opplevd svært liten støtte fra ham i situasjoner som har vært vanskelige for meg. Da jeg møtte ham på sykehuset ved første fødsel, var han sur fordi jeg hadde ringt ham i lunsjpausen. Under åpningsfasen lå han i sykesenga, mens jeg slet meg alene gjennom riene. På barsel krevde han at jeg satt og masserte skuldrene hans, for han var så sliten, stakkars. Han presset meg også til å være med på familiehytta, mens barnet ble igjen på sykehuset. Det første jeg gjorde da jeg kom kom hjem fra sykehuset, var å vaske tåteflasker til barnet vårt, som måtte ha pumpemelk, til tross for mine bønner om at han måtte forberede dette. Etter andre fødsel, hvor jeg fikk en grad 3-rift, stod jeg i parkeringskjelleren på sykehuset og monterte barnesetet, selv om det var omtrent det siste jeg ba ham gjøre før han skulle hente meg. Jeg fikk alltid skylda for at vi tidligere hadde dårlig økonomi, til tross for at jeg f eks kjøpte svært lite klær (Brukte kanskje 1.000,- kr pr år) og handlet kun First Price-varer osv. Han kunne gjerne starte høylydte diskusjoner om dette i matbutikken. Jeg kunne nevnt eksempler i fleng. Han har roet seg mye de siste årene, men er fortsatt ikke veldig omsorgsfull, og er dessuten utrolig gjerrig og kjedelig å være sammen med. Han er f eks heller aldri ute med kolleger. Jeg er rett og slett ikke glad i ham, og vi har så godt som aldri sex, mest fordi jeg ikke vil. Nå er det sånn at jeg, etter gjentatte forsøk på å få ham til å akseptere at jeg vil ut av forholdet, igjen har samlet mot og krefter til å forsøke. Han setter seg igjen på bakbeina. Våker over alt jeg gjør, innynder seg hos barna, og truer med å kreve omsorgen for dem. Han sier at jeg bare tuller når jeg tar opp problematikken, vekker meg midt på natta for å kose, og går og klenger og tafser omtrent hele dagen (etter jobb). Jeg har vært hos Familievernkontoret, og dette har jeg fortalt til ham. Jeg har også sagt at det er slutt mellom oss, men det er akkurat som at dette aldri har blitt sagt. Jeg elsker jobben min, og ønsker for alt i verden ikke å bli sykemeldt. Har prøvd å ta opp problematikken med en venninne og med min mor, men har bare blitt møtt med at jeg må tenke på barna, og at det ville være synd med et brudd nå som huset vårt har blitt så fint, selv om moren min vet hva jeg har blitt utsatt for. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver til deg, men jeg måtte bare få tømt hodet litt. Jeg blir utrolig sliten av boligsøk osv i hemmelighet for samboer, kolleger og andre. Jeg trenger dessuten noen klare synspunkter på min situasjon, da jeg av og til lurer på om det kanskje er meg det er noe galt med. Jeg har dessuten begynt å få suicidale tanker, og det er jo ikke egentlig noe jeg ønsker. Vet ikke helt hva slags svar jeg er ute etter, men er godt bare å ha delt tankene med noen.

[Gjest hermine grang]

Jeg føler med deg! Blir lei meg på dine vegne. Du har rett og slett hatt det traumatisk! At du ikke har tørnet for lenge siden, er et under. Kanskje du bør ta kontakt med fastlegen? Og fortelle at du sliter skikkelig nå, og be om hjelp. Om du starter å storgrine hos legen, så er det bare bra! Så tar han deg kanskje alvorlig. Du kan også be om å få snakke med psykriatisk helsepersonell i kommunen din. Si at du må ha hjelp! Ikke gi deg. Ikke bland inn mor og venninner så lenge de har den holdningen. Du trenger virkelig hjelp, og jeg ønsker deg alt godt, og håper du blir hørt...

[songbirdy]

Kjære deg!

Det var tøft å lese hvordan du har det! Slik skal INGEN måtte ha det!!! Hvorfor dine nærmeste (familie) ikke støtter deg forstår jeg ikke, kanskje de ikke forstår hvor vondt du egentlig har det!?

Uansett - at du ønsker deg ut av dette er IKKE vanskelig å forstå! Jeg foreslår at du tar kontakt med et krisesenter. Som regel er det bare å møte opp på dagen, omtrent uten forvarsel. Da kan du og barna bo der og få støtte og oppfølging, og lete etter annen bolig derfra. Samboeren din høres utrolig stygg, slem og manipulerende ut! At du føler deg nedtrykt, i tvil og fortvilet er ikke rart! Du må komme deg vekk- og ikke bare for DIN del, men tenk hva barna lærer av oppførsel fra denne mannen som du ikke engang liker? Kom deg vekk fort som svint og for all del - ikke gå tilbake til han, samme hva som skjer!!

Stor klem og masse lykkeønskninger til deg og dine små kjære....

[songbirdy]

Glemte å legge ved denne:

http://www.krisesenter.com/sekretariatet/kontaktliste.html

[Gjest snakk med profesjonelle]

Oppsøk fastlege. Få hjelp.

[Stig Bruset - Alt. medisin]

Det høres ut som om dere sliter i forholdet og at din samboer har et behov for kontroll over deg som er utenfor det vanlige! Det må være opp til deg om du ønsker å bli i forholdet, men det du beskriver er langt utenfor det som er vanlig. Noen mennesker har en personlighet som gjør at de ønsker å kontrollere andre og dette er ikke så lett å endre på, særlig hvis de også mangler empati og ønsker å manipulere andre. Dette minner om psykopatiske trekk og kan være vanskelig for vedkommende å både se og endre på. Det kan være lurt å ha noen å snakke med om dette før du tar din avgjørelse og det kan f.eks. være en psykolog eller familieterapeut som kan råde deg nærmere. Pass på at du selv ikke fremstiller dette som ditt problem alene slik at det senere kan bli brukt mot deg.