Frustrert over krangling

[Gladikaffe]

Hei! Jeg skal prøve å gjøre dette kort, selv om listen er svært lang. Jeg har snart vært sammen med min kjæreste i ett år. Helt fra starten var det problemer (for min del) oppdaget fort at dette var en person som ikke var redd for å kritisere meg, og hadde ett humør som jeg ble veldig usikker på. Det fungerte dårlig for meg, ettersom jeg har hatt en ustabil far med svingende humør, som gjør meg utrolig usikker. Det siste har bedret seg betraktelig og jeg har klart å håndtere dette bedre. Det er også mye som er bedre, i starten rømte jeg etter voldsomme krangler vi hadde, fordi han kommer med noen kraftige karakteristikker som er drøy etter mitt kjønn. Han er veldig sjalu, for eksempel i går når jeg skulle leie en video så ble jeg borte i følge han en halvtime mulig lenger. Han stilte seg kritisk til å kunne bruke så lang tid og han lurte på om jeg egentlig hadde drevet med noe annet noe jeg ikke har gjort. Tillit har han ikke til meg i det hele tatt. Det er veldig frustrerende. Grunnen til at jeg sender denne er fordi jeg lurer på om dette er noe jeg ikke burde stå i. Altså hvor mye skal man "tåle". Ta for eksempel her om dagen så skulle jeg steke en pizza og hadde ikke satt den på pizza funksjonen og da kom det kraftsalver som at jeg var så sløv og dum osv fordi jeg glemte dette. Etterpå hevder han at venner av meg er idioter de også ettersom ingen av dem har gjort meg oppmerksom på hvor sløv jeg er og at ingen forteller meg dette, når jeg sier at jeg aldri har blitt behandlet slik og at dette er utrolig sårende. Jeg blir tilslutt så lei meg og sint og begynner å rope ut ting som at han er slem og etc, så jeg er ikke noe bedre jeg heller til slutt. Jeg er utrolig glad i han, det har blitt slutt en rekke ganger grunnet sjalusi og kraftige og direkte stygge karakteristikker.Jeg bestemte meg i april at nå skulle jeg stå i det, ikke rømme når det ble stygt. Dette har hjulpet en del. Jeg har "latt" han tordne, så går det over og det gjør det. Men jeg kjenner at dette gjør noe med meg og at dette går utover egen integritet og at det gjør vondt og er opprivende når det står på, selv om jeg takler det bedre en tidligere. Hva mener dere, hvor mye skal man tåle? Mister han respekt til meg nettopp fordi jeg "tåler" det? Eller tillater det? Opplever at han har lite respekt for meg. Er det noe man skal tåle i ett samliv? Har lang erfaring med tidligere forholdt som har vært trygt og godt og med lite krangling. Så jeg vet ikke hvor mye man skal tåle?? Hva synes dere?

[Ugga]

Dump ham!

Hvis du har hatt forhold tidligere som har vært trygge og gode med lite krangling, så vet du jo hvordan et forhold skal være, og du vet at dette ikke er normalt.

Jeg hadde ikke orket å være sammen med en sjalu og humørsyk fyr som kritiserte meg hele tiden.

[Gladikaffe]

Ja det har jeg overveid opp til flere ganger, Ugga. Det som holder meg tilbake er at jeg er utrolig glad i han og har det stort sett utrolig fint sammen. Fantastiske mange gode stunder med han. Jeg føler også at jeg lærer mye av han og at mye ser ut til å å ha bedret seg mellom oss. Han ser også ut til å ha lært en del av meg. Dette er den første mannen jeg har sett for meg en fremtid med, en jeg ønsker å stifte familie med og slik har jeg ikke hatt med noen av de andre jeg har vært sammen med (for jeg har ikke ønsket meg barn før jeg traff han). Jeg har en sterk dragning til han og vil legge vekt på at han er godt til å komme med ros, spesielt ros om kroppen min og hvis han opplever noe som fint. Men synes vell det er mer kritikk en ros (det kan komme av at jeg ser det negative istedenfor? ) Jeg opplever at jeg i større grad takler buldringen og tordenværet hans, jeg bare forstår ikke at det er nødvendig med å komme med kraftsalver når det finnes så mange måter og si ting på eller prøve å ikke klikke på hver minste ting. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få han til å forstå dette...

Eller om jeg virkelig er så sløv, men det føler jeg ikke. Jeg er vimsete, det kan alle venner skrive under på. Men allikevel vennene mine synes at jeg finner i meg alt for mye, de er oppgitt over at jeg finner meg i dette.

Det jeg lurer mest på siden jeg ser ut til å takle kritikken og ikke blir veldig lei meg, så tenker jeg at han egentlig ikke respekterer meg og kanskje ikke så glad i meg som han sier at han er? Og at jeg har ingen integritet ettersom jeg tillater han å snakke slik til meg.

Personlig synes jeg det er ekstremt drøyt å komme med karakteristikker som; dum, sløv, idiotisk, at jeg driter meg ut, er syk i hue, har lite sosiale antenner og at jeg er udannet/eier ingen dannelse etc. Vet ikke hvordan jeg skal få han til å forstå at dette er unødvendig, selv om jeg sier det tusen ganger. Forstår ikke hvorfor han må føle og kritisere så mye, livet er for kort til å henge seg opp i så mye, tenker nå jeg.

Jeg spør egentlig ikke om jeg skal gjøre det slutt, men om man skal tillatte slike karakteristikker? Hvorvidt dette egentlig handler om at han ikke respektere meg eller egentlig er glad i meg?? Hva er deres erfaringer? Om dette er uakseptabel adferd eller om dette er bare en person som trenger å buldre, men egentlig ikke mener det han sier??

Jeg vil bare finne ut hva som er normalt? Eller hva jeg skal akseptere, jeg vil være i ett forhold der man respektere hverandre og har tillit til hverandre. Hvordan får jeg han til å forstå dette?

Må bare gjøre rede for at jeg kommer med kraftsalver å stygge karakteristikker når jeg blir sint når han kommer med sine. Så jeg er ingen engel jeg heller. Jeg er surrette og glemsom og spontan som sikkert kan være irriterende. Jeg er overhode ikke prikkfri. Men jeg går ikke å irriterer meg og kommer med stygge karakteristikker eller klikker for ingenting. Finnes det håp. Hva kan jeg gjøre for å sette meg i respekt?

[laban]

Ja det har jeg overveid opp til flere ganger, Ugga. Det som holder meg tilbake er at jeg er utrolig glad i han og har det stort sett utrolig fint sammen. Fantastiske mange gode stunder med han. Jeg føler også at jeg lærer mye av han og at mye ser ut til å å ha bedret seg mellom oss. Han ser også ut til å ha lært en del av meg. Dette er den første mannen jeg har sett for meg en fremtid med, en jeg ønsker å stifte familie med og slik har jeg ikke hatt med noen av de andre jeg har vært sammen med (for jeg har ikke ønsket meg barn før jeg traff han). Jeg har en sterk dragning til han og vil legge vekt på at han er godt til å komme med ros, spesielt ros om kroppen min og hvis han opplever noe som fint. Men synes vell det er mer kritikk en ros (det kan komme av at jeg ser det negative istedenfor? ) Jeg opplever at jeg i større grad takler buldringen og tordenværet hans, jeg bare forstår ikke at det er nødvendig med å komme med kraftsalver når det finnes så mange måter og si ting på eller prøve å ikke klikke på hver minste ting. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få han til å forstå dette...

Eller om jeg virkelig er så sløv, men det føler jeg ikke. Jeg er vimsete, det kan alle venner skrive under på. Men allikevel vennene mine synes at jeg finner i meg alt for mye, de er oppgitt over at jeg finner meg i dette.

Det jeg lurer mest på siden jeg ser ut til å takle kritikken og ikke blir veldig lei meg, så tenker jeg at han egentlig ikke respekterer meg og kanskje ikke så glad i meg som han sier at han er? Og at jeg har ingen integritet ettersom jeg tillater han å snakke slik til meg.

Personlig synes jeg det er ekstremt drøyt å komme med karakteristikker som; dum, sløv, idiotisk, at jeg driter meg ut, er syk i hue, har lite sosiale antenner og at jeg er udannet/eier ingen dannelse etc. Vet ikke hvordan jeg skal få han til å forstå at dette er unødvendig, selv om jeg sier det tusen ganger. Forstår ikke hvorfor han må føle og kritisere så mye, livet er for kort til å henge seg opp i så mye, tenker nå jeg.

Jeg spør egentlig ikke om jeg skal gjøre det slutt, men om man skal tillatte slike karakteristikker? Hvorvidt dette egentlig handler om at han ikke respektere meg eller egentlig er glad i meg?? Hva er deres erfaringer? Om dette er uakseptabel adferd eller om dette er bare en person som trenger å buldre, men egentlig ikke mener det han sier??

Jeg vil bare finne ut hva som er normalt? Eller hva jeg skal akseptere, jeg vil være i ett forhold der man respektere hverandre og har tillit til hverandre. Hvordan får jeg han til å forstå dette?

Må bare gjøre rede for at jeg kommer med kraftsalver å stygge karakteristikker når jeg blir sint når han kommer med sine. Så jeg er ingen engel jeg heller. Jeg er surrette og glemsom og spontan som sikkert kan være irriterende. Jeg er overhode ikke prikkfri. Men jeg går ikke å irriterer meg og kommer med stygge karakteristikker eller klikker for ingenting. Finnes det håp. Hva kan jeg gjøre for å sette meg i respekt?

''... jeg har ikke ønsket meg barn før jeg traff han''

Jeg ville tenkt meg veldig godt om før jeg fikk barn med en som hadde den typen temperament allerede mens vi var bare to voksne.

Tenk over hvordan du tror han vil reagere på rot, skrik og annet hverdagsstress som er omtrent uunngåelig med småbarn i huset.

[Mandolaika]

Gud bedre meg.....

Les hva du selv skriver, dere har vært sammen i under ett år, det har vært problemer helt fra starten av og har vært slutt en rekke ganger! Hvor mye bevis trenger du på at dette ikke er vits å kaste bort mer tid på?!

[Gladikaffe]

''... jeg har ikke ønsket meg barn før jeg traff han''

Jeg ville tenkt meg veldig godt om før jeg fikk barn med en som hadde den typen temperament allerede mens vi var bare to voksne.

Tenk over hvordan du tror han vil reagere på rot, skrik og annet hverdagsstress som er omtrent uunngåelig med småbarn i huset.

Hm. Det lurer jeg på selv faktisk. Takk til Ugga og Laban for innspill, jeg setter veldig pris på det. Jeg er enig i det dere sier.

Det er helt uaktuelt å ha en slik væremåte ovenfor barn, det har han innrømmet selv og han mener at han ikke kommer til å være slik ovenfor sine barn. Det er også uaktuelt at han fortsetter å kritiserer meg ovenfor barna mine, det setter meg i ett dårlig lys og viser at vi ikke er ett team og barna lærer at man kan kritiserer hverandre i øst og vest og det er ikke verdier jeg ønsker at barna mine skal lære, så det er uaktuelt.Så ett sted må det stoppe! Men hvordan??

Om han kommer til å oppføre seg slik, det kan jeg ikke vite? Skal jeg bare dømme han som dårlig far før jeg vet om han er det. Det er mulig han er en fantastisk far, han har mange fantastiske egenskaper. Det er bare irriterende at han må irritere seg over så mye og kritisere meg.

Men hvordan har andre det? Hvor mye skal man tåle? Synes jeg ikke kan dømme han automatisk som dårlig far på grunn av at han kritiserer meg, tror ikke han vil oppføre seg slik ovenfor barna. Jeg kan ikke spå i fremtiden så jeg skal ikke bevege meg ditt. Takk for innspill Laban. Du har rett, det må allikevel tas i betrakting.

[Gladikaffe]

Gud bedre meg.....

Les hva du selv skriver, dere har vært sammen i under ett år, det har vært problemer helt fra starten av og har vært slutt en rekke ganger! Hvor mye bevis trenger du på at dette ikke er vits å kaste bort mer tid på?!

Men skal man bare kaste vekk alt, finnes det ikke noe vi kan gjøre. Vet at dette ikke er ideelt, men mener at det må være noe jeg kan gjøre eller måter han kan forstå at han må roe ned kritikken. At man trenger ikke å klikke på alt..

Har noen lignende problemer og hvordan løser man dem. Vet at det er mange som har konfliktfulle forhold og har mye å jobbe med. Jeg velger å stå i det selv om dette ikke er ideelt. Men det må være noe? Eller skal man ikke tolerer slik i det hele tatt. Er jeg den dumme hvis jeg velger å stå i det. Ingen forhold er perfekte? Eller?

[Mandolaika]

Men skal man bare kaste vekk alt, finnes det ikke noe vi kan gjøre. Vet at dette ikke er ideelt, men mener at det må være noe jeg kan gjøre eller måter han kan forstå at han må roe ned kritikken. At man trenger ikke å klikke på alt..

Har noen lignende problemer og hvordan løser man dem. Vet at det er mange som har konfliktfulle forhold og har mye å jobbe med. Jeg velger å stå i det selv om dette ikke er ideelt. Men det må være noe? Eller skal man ikke tolerer slik i det hele tatt. Er jeg den dumme hvis jeg velger å stå i det. Ingen forhold er perfekte? Eller?

Dere har ikke vært sammen i ett år en gang, det startet dårlig og det har vært slutt flere ganger. For meg som utenforstående leser av ditt innlegg og ikke kjenner dere, så høres dette ut som i overkant for mye drama i et såpass ferskt forhold.

I et forhold skal man bygge hverandre opp, ikke rakke ned på hverandre.

Enkelte ganger må man bare gi opp før man blir for ødelagt.

[Gjest Hulderen]

Ja det har jeg overveid opp til flere ganger, Ugga. Det som holder meg tilbake er at jeg er utrolig glad i han og har det stort sett utrolig fint sammen. Fantastiske mange gode stunder med han. Jeg føler også at jeg lærer mye av han og at mye ser ut til å å ha bedret seg mellom oss. Han ser også ut til å ha lært en del av meg. Dette er den første mannen jeg har sett for meg en fremtid med, en jeg ønsker å stifte familie med og slik har jeg ikke hatt med noen av de andre jeg har vært sammen med (for jeg har ikke ønsket meg barn før jeg traff han). Jeg har en sterk dragning til han og vil legge vekt på at han er godt til å komme med ros, spesielt ros om kroppen min og hvis han opplever noe som fint. Men synes vell det er mer kritikk en ros (det kan komme av at jeg ser det negative istedenfor? ) Jeg opplever at jeg i større grad takler buldringen og tordenværet hans, jeg bare forstår ikke at det er nødvendig med å komme med kraftsalver når det finnes så mange måter og si ting på eller prøve å ikke klikke på hver minste ting. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få han til å forstå dette...

Eller om jeg virkelig er så sløv, men det føler jeg ikke. Jeg er vimsete, det kan alle venner skrive under på. Men allikevel vennene mine synes at jeg finner i meg alt for mye, de er oppgitt over at jeg finner meg i dette.

Det jeg lurer mest på siden jeg ser ut til å takle kritikken og ikke blir veldig lei meg, så tenker jeg at han egentlig ikke respekterer meg og kanskje ikke så glad i meg som han sier at han er? Og at jeg har ingen integritet ettersom jeg tillater han å snakke slik til meg.

Personlig synes jeg det er ekstremt drøyt å komme med karakteristikker som; dum, sløv, idiotisk, at jeg driter meg ut, er syk i hue, har lite sosiale antenner og at jeg er udannet/eier ingen dannelse etc. Vet ikke hvordan jeg skal få han til å forstå at dette er unødvendig, selv om jeg sier det tusen ganger. Forstår ikke hvorfor han må føle og kritisere så mye, livet er for kort til å henge seg opp i så mye, tenker nå jeg.

Jeg spør egentlig ikke om jeg skal gjøre det slutt, men om man skal tillatte slike karakteristikker? Hvorvidt dette egentlig handler om at han ikke respektere meg eller egentlig er glad i meg?? Hva er deres erfaringer? Om dette er uakseptabel adferd eller om dette er bare en person som trenger å buldre, men egentlig ikke mener det han sier??

Jeg vil bare finne ut hva som er normalt? Eller hva jeg skal akseptere, jeg vil være i ett forhold der man respektere hverandre og har tillit til hverandre. Hvordan får jeg han til å forstå dette?

Må bare gjøre rede for at jeg kommer med kraftsalver å stygge karakteristikker når jeg blir sint når han kommer med sine. Så jeg er ingen engel jeg heller. Jeg er surrette og glemsom og spontan som sikkert kan være irriterende. Jeg er overhode ikke prikkfri. Men jeg går ikke å irriterer meg og kommer med stygge karakteristikker eller klikker for ingenting. Finnes det håp. Hva kan jeg gjøre for å sette meg i respekt?

Du må ikke finne på å få barn med ham! Slik han oppfører seg, så kommer det til å bli slutt mellom dere før eller siden. Du er voksen, og vil klare å komme deg unna. Men barna vil alltid ha ham som far. Tenk hva slik kritikk vil gjøre med selvtilliten til et lite barn, når selv du som voksen lider under det. De vil bli fullstendig ødelagt.

Du skal absolutt ikke "stå i det". En partner er en du skal føle deg trygg sammen med og være deg selv. Du skal ikke måtte gå på tærne i frykt for å gjøre noe som han anser som galt og får ham til å tordne.

[Gladikaffe]

Dere har ikke vært sammen i ett år en gang, det startet dårlig og det har vært slutt flere ganger. For meg som utenforstående leser av ditt innlegg og ikke kjenner dere, så høres dette ut som i overkant for mye drama i et såpass ferskt forhold.

I et forhold skal man bygge hverandre opp, ikke rakke ned på hverandre.

Enkelte ganger må man bare gi opp før man blir for ødelagt.

Du har veldig rett og takk for innspill. Det har vært alt for mye drama.

Jeg klarer ikke å gi leseren nok og tilstrekkelig informasjon, som gjør det lettere for utenforstående til å ta stilling til problematikken. Alle historier har forskjellige sider og jeg forklarer min. Noe som er en smule problematisk.

Jeg er enig med det, dere alle sier, at dette ikke høres spesielt bra ut, det dere sier er det vennene mine sier også. Men i møte med andre, hører jeg at andre sliter og at man av og til er stygge med hverandre med kritikk etc men at man fortsetter og får det til. At det er noen kameler man må svelge her og der.

Tror at man må svelge noen kameler av og til, men man bør kanskje svelge likemange kameler. Eller at det ikke bare er en som svelger kameler mener jeg men begge to. Min kjæreste har svelget en del kameler han også og mye har blitt mye bedre, vi har lært en del.

Det er nettopp dette som gjør at jeg står i dette og velger å "stå" i konfliktene, lar han buldre og tordne, for det går alltid over. Første og andre innlegget mitt er muligens en søken etter å få bekreftelse fra andre på at dette ikke er normalt. Det trekker jeg tilbake for jeg velger å stå idet, jeg tror veldig mange har konflikter og ting de må arbeide med. Jeg vil skrive om innlegget mitt og spørre på nytt om det er noe jeg kan bedre (noe jeg kan si eller gjøre) som kan bidra at han forstår at han må roe ned kritikken. Jeg ser selv at hvis dette fortsetter så må jeg gå... Men ønsker så inderlig å få det til.Ønsker å få til oss...

[Mandolaika]

Du må ikke finne på å få barn med ham! Slik han oppfører seg, så kommer det til å bli slutt mellom dere før eller siden. Du er voksen, og vil klare å komme deg unna. Men barna vil alltid ha ham som far. Tenk hva slik kritikk vil gjøre med selvtilliten til et lite barn, når selv du som voksen lider under det. De vil bli fullstendig ødelagt.

Du skal absolutt ikke "stå i det". En partner er en du skal føle deg trygg sammen med og være deg selv. Du skal ikke måtte gå på tærne i frykt for å gjøre noe som han anser som galt og får ham til å tordne.

Helt enig! Trådstarter skal ikke behøve å holde ut eller måtte stå i noe som helst av en slik art.

Og når man har slike sider så blir ikke de plutselig borte når man får barn.

[Mandolaika]

Du har veldig rett og takk for innspill. Det har vært alt for mye drama.

Jeg klarer ikke å gi leseren nok og tilstrekkelig informasjon, som gjør det lettere for utenforstående til å ta stilling til problematikken. Alle historier har forskjellige sider og jeg forklarer min. Noe som er en smule problematisk.

Jeg er enig med det, dere alle sier, at dette ikke høres spesielt bra ut, det dere sier er det vennene mine sier også. Men i møte med andre, hører jeg at andre sliter og at man av og til er stygge med hverandre med kritikk etc men at man fortsetter og får det til. At det er noen kameler man må svelge her og der.

Tror at man må svelge noen kameler av og til, men man bør kanskje svelge likemange kameler. Eller at det ikke bare er en som svelger kameler mener jeg men begge to. Min kjæreste har svelget en del kameler han også og mye har blitt mye bedre, vi har lært en del.

Det er nettopp dette som gjør at jeg står i dette og velger å "stå" i konfliktene, lar han buldre og tordne, for det går alltid over. Første og andre innlegget mitt er muligens en søken etter å få bekreftelse fra andre på at dette ikke er normalt. Det trekker jeg tilbake for jeg velger å stå idet, jeg tror veldig mange har konflikter og ting de må arbeide med. Jeg vil skrive om innlegget mitt og spørre på nytt om det er noe jeg kan bedre (noe jeg kan si eller gjøre) som kan bidra at han forstår at han må roe ned kritikken. Jeg ser selv at hvis dette fortsetter så må jeg gå... Men ønsker så inderlig å få det til.Ønsker å få til oss...

Alle forhold har oppturer og nedturer, men dette er IKKE normalt etter under ett år sammen. Man skal ikke drive og rakke ned på hverandre sånn, uansett. Du må gjerne stå i det og ønske å få det til, men for guds skyld ikke få barn sammen!

[Gladikaffe]

Alle forhold har oppturer og nedturer, men dette er IKKE normalt etter under ett år sammen. Man skal ikke drive og rakke ned på hverandre sånn, uansett. Du må gjerne stå i det og ønske å få det til, men for guds skyld ikke få barn sammen!

Hm du har nok rett. Jeg er veldig enig ang det med barn. Må iallfall gå i samtaleterapi før det skjer...

[Mandolaika]

Hm du har nok rett. Jeg er veldig enig ang det med barn. Må iallfall gå i samtaleterapi før det skjer...

Vi i denne tråden svarer deg slik og vennene dine også. Allikevel så vil du stå i det. Det er ok, men du må ikke dra barn inn i dette forholdet på lenge ennå.

[Gjest vær sta]

Dette er ikke kjærlighet, men ett avhengighetsforhold der du lar deg styre av en med psykopatiske trekk. Så enkelt, styr unna!!!

[Kolesjanka]

Hm. Det lurer jeg på selv faktisk. Takk til Ugga og Laban for innspill, jeg setter veldig pris på det. Jeg er enig i det dere sier.

Det er helt uaktuelt å ha en slik væremåte ovenfor barn, det har han innrømmet selv og han mener at han ikke kommer til å være slik ovenfor sine barn. Det er også uaktuelt at han fortsetter å kritiserer meg ovenfor barna mine, det setter meg i ett dårlig lys og viser at vi ikke er ett team og barna lærer at man kan kritiserer hverandre i øst og vest og det er ikke verdier jeg ønsker at barna mine skal lære, så det er uaktuelt.Så ett sted må det stoppe! Men hvordan??

Om han kommer til å oppføre seg slik, det kan jeg ikke vite? Skal jeg bare dømme han som dårlig far før jeg vet om han er det. Det er mulig han er en fantastisk far, han har mange fantastiske egenskaper. Det er bare irriterende at han må irritere seg over så mye og kritisere meg.

Men hvordan har andre det? Hvor mye skal man tåle? Synes jeg ikke kan dømme han automatisk som dårlig far på grunn av at han kritiserer meg, tror ikke han vil oppføre seg slik ovenfor barna. Jeg kan ikke spå i fremtiden så jeg skal ikke bevege meg ditt. Takk for innspill Laban. Du har rett, det må allikevel tas i betrakting.

''Om han kommer til å oppføre seg slik, det kan jeg ikke vite? Skal jeg bare dømme han som dårlig far før jeg vet om han er det. ''

Jeg synes ikke du har lov til å ta den sjansen på vegne av eventuelle barn.

[nitty-gritty]

Dette skal du ikke tåle.

Jeg vet du mest sannsynlig vil avvise det vi sier til deg, men jeg forsøker allikevel, for dette kan redde deg fra å måtte bygge deg selv opp fra grunnen av:

Gå fra han NÅ.

IKKE få barn med han.

Jeg vokste opp med en slik pappa du nå vil gi barna dine og det har tatt mange, mange år uten hans påvirkning før mamma, jeg og søskenene våre føler oss stødige igjen. Han har gjort uopprettelig skade hos to av oss.

Kjæresten din er psyk på en slik måte at han ikke kan ta i mot behandling, for han har ikke selvinnsikt og han eier ikke empati.

Om du selv vil kaste bort livet ditt på han, på tross av de advarslene vi gir deg, så vær så snill hør dette: IKKE få barn med han.

[Gladikaffe]

''Om han kommer til å oppføre seg slik, det kan jeg ikke vite? Skal jeg bare dømme han som dårlig far før jeg vet om han er det. ''

Jeg synes ikke du har lov til å ta den sjansen på vegne av eventuelle barn.

Ok det har du rett i. Som nevnt tidligere om dette skal være aktuelt så skal vi i samtaleterapi.

[Mandolaika]

Dette er ikke kjærlighet, men ett avhengighetsforhold der du lar deg styre av en med psykopatiske trekk. Så enkelt, styr unna!!!

Godt sagt! Dette er ikke et kjærlighetsforhold, men et avhengighetsforhold.

[Gjest vær sta]

Godt sagt! Dette er ikke et kjærlighetsforhold, men et avhengighetsforhold.

Takk:) Been there done that lissm, engasjerer da. Bare at det var omvendt kjønnsmessig