Frustrert over krangling

[Angustia]

Tror ikke jeg har uttrykt dette verken skriftlig eller muntlig før, men nå føler jeg for det: DUMP HAN!

Du fortjener bedre enn dette. Ser du har fått mange kloke svar, ta dem til deg :-)

[Angustia]

Ja det har jeg overveid opp til flere ganger, Ugga. Det som holder meg tilbake er at jeg er utrolig glad i han og har det stort sett utrolig fint sammen. Fantastiske mange gode stunder med han. Jeg føler også at jeg lærer mye av han og at mye ser ut til å å ha bedret seg mellom oss. Han ser også ut til å ha lært en del av meg. Dette er den første mannen jeg har sett for meg en fremtid med, en jeg ønsker å stifte familie med og slik har jeg ikke hatt med noen av de andre jeg har vært sammen med (for jeg har ikke ønsket meg barn før jeg traff han). Jeg har en sterk dragning til han og vil legge vekt på at han er godt til å komme med ros, spesielt ros om kroppen min og hvis han opplever noe som fint. Men synes vell det er mer kritikk en ros (det kan komme av at jeg ser det negative istedenfor? ) Jeg opplever at jeg i større grad takler buldringen og tordenværet hans, jeg bare forstår ikke at det er nødvendig med å komme med kraftsalver når det finnes så mange måter og si ting på eller prøve å ikke klikke på hver minste ting. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få han til å forstå dette...

Eller om jeg virkelig er så sløv, men det føler jeg ikke. Jeg er vimsete, det kan alle venner skrive under på. Men allikevel vennene mine synes at jeg finner i meg alt for mye, de er oppgitt over at jeg finner meg i dette.

Det jeg lurer mest på siden jeg ser ut til å takle kritikken og ikke blir veldig lei meg, så tenker jeg at han egentlig ikke respekterer meg og kanskje ikke så glad i meg som han sier at han er? Og at jeg har ingen integritet ettersom jeg tillater han å snakke slik til meg.

Personlig synes jeg det er ekstremt drøyt å komme med karakteristikker som; dum, sløv, idiotisk, at jeg driter meg ut, er syk i hue, har lite sosiale antenner og at jeg er udannet/eier ingen dannelse etc. Vet ikke hvordan jeg skal få han til å forstå at dette er unødvendig, selv om jeg sier det tusen ganger. Forstår ikke hvorfor han må føle og kritisere så mye, livet er for kort til å henge seg opp i så mye, tenker nå jeg.

Jeg spør egentlig ikke om jeg skal gjøre det slutt, men om man skal tillatte slike karakteristikker? Hvorvidt dette egentlig handler om at han ikke respektere meg eller egentlig er glad i meg?? Hva er deres erfaringer? Om dette er uakseptabel adferd eller om dette er bare en person som trenger å buldre, men egentlig ikke mener det han sier??

Jeg vil bare finne ut hva som er normalt? Eller hva jeg skal akseptere, jeg vil være i ett forhold der man respektere hverandre og har tillit til hverandre. Hvordan får jeg han til å forstå dette?

Må bare gjøre rede for at jeg kommer med kraftsalver å stygge karakteristikker når jeg blir sint når han kommer med sine. Så jeg er ingen engel jeg heller. Jeg er surrette og glemsom og spontan som sikkert kan være irriterende. Jeg er overhode ikke prikkfri. Men jeg går ikke å irriterer meg og kommer med stygge karakteristikker eller klikker for ingenting. Finnes det håp. Hva kan jeg gjøre for å sette meg i respekt?

''Hva kan jeg gjøre for å sette meg i respekt?''

Jeg syns du skal begynne med å lese dine egne innlegg. Hva ville du råda andre i tilsvarende situasjon til å gjøre?

Og nei, jeg syns ikke dette er akseptabelt eller "normalt". Ønsker deg lykke til uansett hva du velger :-)

[PieLill]

Men skal man bare kaste vekk alt, finnes det ikke noe vi kan gjøre. Vet at dette ikke er ideelt, men mener at det må være noe jeg kan gjøre eller måter han kan forstå at han må roe ned kritikken. At man trenger ikke å klikke på alt..

Har noen lignende problemer og hvordan løser man dem. Vet at det er mange som har konfliktfulle forhold og har mye å jobbe med. Jeg velger å stå i det selv om dette ikke er ideelt. Men det må være noe? Eller skal man ikke tolerer slik i det hele tatt. Er jeg den dumme hvis jeg velger å stå i det. Ingen forhold er perfekte? Eller?

Man kjøper ikke et hus for sju millioner som er pill råttent tvers igjennom bare fordi det har en sjarmerende balkong.

''Men skal man bare kaste vekk alt, finnes det ikke noe vi kan gjøre.''

Sannsynligvis kaster du vekk langt mer ved å stå i dette.

''Vet at dette ikke er ideelt, men mener at det må være noe jeg kan gjøre eller måter han kan forstå at han må roe ned kritikken. At man trenger ikke å klikke på alt.''

Du forutsetter med andre ord at han må forandre sine grunntrekk for at forholdet skal fungere. Et opptimistisk anslag er at det er 0,005% sjanse for at dette skjer.

''Har noen lignende problemer og hvordan løser man dem.''

Dette er det bare han som kan løse, og det er han åpenbart ikke interessert i. Du kan og skal ikke ta ansvaret for hans håpløse adferd.

''Vet at det er mange som har konfliktfulle forhold og har mye å jobbe med. Jeg velger å stå i det selv om dette ikke er ideelt. Men det må være noe?''

Det er en kost-nyttevurdering. Etter mitt syn skal man komme ut med en overbevisende pluss som sluttsum om det skal være verdt det.

''Eller skal man ikke tolerer slik i det hele tatt.''

Jeg ville ikke tolerert det i to minutter. Og jeg ville hatt minimal tillit til og respekt for personer som oppførte seg slik overfor meg selv eller andre.

''Er jeg den dumme hvis jeg velger å stå i det. Ingen forhold er perfekte? Eller?''

Du går hans ærend om du kaller deg selv dum. Men jeg er sikker på at du vil få det langt bedre i lengden om du kom deg langt vekk fra denne mannen.

Ingen forhold er perfekte. Det er sant. Du beskriver et destruktivt og totalhavarert forhold.

mvh

[PieLill]

Du har veldig rett og takk for innspill. Det har vært alt for mye drama.

Jeg klarer ikke å gi leseren nok og tilstrekkelig informasjon, som gjør det lettere for utenforstående til å ta stilling til problematikken. Alle historier har forskjellige sider og jeg forklarer min. Noe som er en smule problematisk.

Jeg er enig med det, dere alle sier, at dette ikke høres spesielt bra ut, det dere sier er det vennene mine sier også. Men i møte med andre, hører jeg at andre sliter og at man av og til er stygge med hverandre med kritikk etc men at man fortsetter og får det til. At det er noen kameler man må svelge her og der.

Tror at man må svelge noen kameler av og til, men man bør kanskje svelge likemange kameler. Eller at det ikke bare er en som svelger kameler mener jeg men begge to. Min kjæreste har svelget en del kameler han også og mye har blitt mye bedre, vi har lært en del.

Det er nettopp dette som gjør at jeg står i dette og velger å "stå" i konfliktene, lar han buldre og tordne, for det går alltid over. Første og andre innlegget mitt er muligens en søken etter å få bekreftelse fra andre på at dette ikke er normalt. Det trekker jeg tilbake for jeg velger å stå idet, jeg tror veldig mange har konflikter og ting de må arbeide med. Jeg vil skrive om innlegget mitt og spørre på nytt om det er noe jeg kan bedre (noe jeg kan si eller gjøre) som kan bidra at han forstår at han må roe ned kritikken. Jeg ser selv at hvis dette fortsetter så må jeg gå... Men ønsker så inderlig å få det til.Ønsker å få til oss...

''...At det er noen kameler man må svelge her og der.

Tror at man må svelge noen kameler av og til, men man bør kanskje svelge likemange kameler. Eller at det ikke bare er en som svelger kameler mener jeg men begge to. Min kjæreste har svelget en del kameler han også og mye har blitt mye bedre, vi har lært en del.''

Greit at man må svelge kameler, men ikke gift.

''Det er nettopp dette som gjør at jeg står i dette og velger å "stå" i konfliktene, lar han buldre og tordne, for det går alltid over.''

Dette er ikke å 'stå i konfliktene'. Dette er å gjøre seg selv til en dørmatte og tillate en annen å gni dritten av støvlene sine på deg. Det er å tillate å la seg rive ned. To blir ikke et ved at en blir til intet.

''Jeg vil skrive om innlegget mitt og spørre på nytt om det er noe jeg kan bedre (noe jeg kan si eller gjøre) som kan bidra at han forstår at han må roe ned kritikken. Jeg ser selv at hvis dette fortsetter så må jeg gå... Men ønsker så inderlig å få det til.Ønsker å få til oss...''

Du tar med andre ordet ansvaret for hans adferd.

mvh

[PieLill]

Ja det har jeg overveid opp til flere ganger, Ugga. Det som holder meg tilbake er at jeg er utrolig glad i han og har det stort sett utrolig fint sammen. Fantastiske mange gode stunder med han. Jeg føler også at jeg lærer mye av han og at mye ser ut til å å ha bedret seg mellom oss. Han ser også ut til å ha lært en del av meg. Dette er den første mannen jeg har sett for meg en fremtid med, en jeg ønsker å stifte familie med og slik har jeg ikke hatt med noen av de andre jeg har vært sammen med (for jeg har ikke ønsket meg barn før jeg traff han). Jeg har en sterk dragning til han og vil legge vekt på at han er godt til å komme med ros, spesielt ros om kroppen min og hvis han opplever noe som fint. Men synes vell det er mer kritikk en ros (det kan komme av at jeg ser det negative istedenfor? ) Jeg opplever at jeg i større grad takler buldringen og tordenværet hans, jeg bare forstår ikke at det er nødvendig med å komme med kraftsalver når det finnes så mange måter og si ting på eller prøve å ikke klikke på hver minste ting. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få han til å forstå dette...

Eller om jeg virkelig er så sløv, men det føler jeg ikke. Jeg er vimsete, det kan alle venner skrive under på. Men allikevel vennene mine synes at jeg finner i meg alt for mye, de er oppgitt over at jeg finner meg i dette.

Det jeg lurer mest på siden jeg ser ut til å takle kritikken og ikke blir veldig lei meg, så tenker jeg at han egentlig ikke respekterer meg og kanskje ikke så glad i meg som han sier at han er? Og at jeg har ingen integritet ettersom jeg tillater han å snakke slik til meg.

Personlig synes jeg det er ekstremt drøyt å komme med karakteristikker som; dum, sløv, idiotisk, at jeg driter meg ut, er syk i hue, har lite sosiale antenner og at jeg er udannet/eier ingen dannelse etc. Vet ikke hvordan jeg skal få han til å forstå at dette er unødvendig, selv om jeg sier det tusen ganger. Forstår ikke hvorfor han må føle og kritisere så mye, livet er for kort til å henge seg opp i så mye, tenker nå jeg.

Jeg spør egentlig ikke om jeg skal gjøre det slutt, men om man skal tillatte slike karakteristikker? Hvorvidt dette egentlig handler om at han ikke respektere meg eller egentlig er glad i meg?? Hva er deres erfaringer? Om dette er uakseptabel adferd eller om dette er bare en person som trenger å buldre, men egentlig ikke mener det han sier??

Jeg vil bare finne ut hva som er normalt? Eller hva jeg skal akseptere, jeg vil være i ett forhold der man respektere hverandre og har tillit til hverandre. Hvordan får jeg han til å forstå dette?

Må bare gjøre rede for at jeg kommer med kraftsalver å stygge karakteristikker når jeg blir sint når han kommer med sine. Så jeg er ingen engel jeg heller. Jeg er surrette og glemsom og spontan som sikkert kan være irriterende. Jeg er overhode ikke prikkfri. Men jeg går ikke å irriterer meg og kommer med stygge karakteristikker eller klikker for ingenting. Finnes det håp. Hva kan jeg gjøre for å sette meg i respekt?

''Det jeg lurer mest på siden jeg ser ut til å takle kritikken og ikke blir veldig lei meg, så tenker jeg at han egentlig ikke respekterer meg og kanskje ikke så glad i meg som han sier at han er?''

Å behandle noen som du beskriver han er mot deg, er uforenelig med kjærlighet og respekt. Han kan være glad i deg i den grad du er en bekvemmelighet for ham, men han er ikke glad i deg som en han respekterer og kan sette foran seg selv når det trengs.

Ja, jo mer du lar ham tråkke på deg, jo mindre respekterer han deg.

''Og at jeg har ingen integritet ettersom jeg tillater han å snakke slik til meg. ''

Det er han som mangler integritet når han snakker slik. Du trenger kanskje et mer trygdt og positivt selvbilde pluss et lynkurs i grensesetting for å slutt å akseptere slik dritt.

''Personlig synes jeg det er ekstremt drøyt å komme med karakteristikker som; dum, sløv, idiotisk, at jeg driter meg ut, er syk i hue, har lite sosiale antenner og at jeg er udannet/eier ingen dannelse etc.''

Det er fullstendig uakseptabelt. Kan du klare å se at det ikke er mulig å elske noen og samtidig snakke slik til dem? Jeg hadde aldri giddet å være sammen med noen jeg syntes så ille om.

''Vet ikke hvordan jeg skal få han til å forstå at dette er unødvendig, selv om jeg sier det tusen ganger.''

Hadde han ønsket å forstå og ønsket å forandre på dette, hadde han gjort det for lenge siden.

''Forstår ikke hvorfor han må føle og kritisere så mye, livet er for kort til å henge seg opp i så mye, tenker nå jeg.''

Sannsynligvis gjør han det fordi han liker makten over deg det gir ham. Hans kritikk bunner i realiteten ikke i hva som måtte være galt med deg, men hans behov for å rakke ned på deg.

Om du forbedret deg på alle områder og ble den kvinnen i verden som var nærmest prefekt, ville han likevel ikke blitt en døyt mer fornøyd. Han ville kjeftet og æreskjellt deg minst like mye, kanskje mer det ville krevd ennå mer dritt å klare å dra deg ned i søla.

''Jeg spør egentlig ikke om jeg skal gjøre det slutt, men om man skal tillatte slike karakteristikker? Hvorvidt dette egentlig handler om at han ikke respektere meg eller egentlig er glad i meg??''

Slik adferd handler alltid om manglende respekt og aldri om å være glad i.

''Hva er deres erfaringer? Om dette er uakseptabel adferd eller om dette er bare en person som trenger å buldre, men egentlig ikke mener det han sier??''

Det er uakseptabel adferd og et fullstendig uakseptabelt behov for 'å blurdre'. Om han ikke mener noe med det han sier, bør han holde kjeft. Man kan ikke slenge rundt seg med så mye eder og galle og bortforklare det med at man ikke mener noe med det. Tull.

''Jeg vil bare finne ut hva som er normalt? Eller hva jeg skal akseptere, jeg vil være i ett forhold der man respektere hverandre og har tillit til hverandre.''

Beklager, men det tror jeg er komplett umulig i dette forholdet.

''Hvordan får jeg han til å forstå dette?''

Han kommer ikke til å forstå fordi han ikke vil forstå. Han er bekvem med å behandle deg som dritt under støvlene og du lydig står og tar imot.

''Finnes det håp. Hva kan jeg gjøre for å sette meg i respekt?''

Jeg kan ikke se noe håp for et forhold som er så skakkjørt og destruktivt etter bare et år. Jeg tror ikke den mannen du er sammen med nå noen gang kommer til å respektere deg. Sannsynligvis respekterte han ikke sin forrige kjæreste og kommer heller ikke til å respektere den neste.

Om du ønsker respekt, må du finne en annen mann.

mvh

[PieLill]

Hm. Det lurer jeg på selv faktisk. Takk til Ugga og Laban for innspill, jeg setter veldig pris på det. Jeg er enig i det dere sier.

Det er helt uaktuelt å ha en slik væremåte ovenfor barn, det har han innrømmet selv og han mener at han ikke kommer til å være slik ovenfor sine barn. Det er også uaktuelt at han fortsetter å kritiserer meg ovenfor barna mine, det setter meg i ett dårlig lys og viser at vi ikke er ett team og barna lærer at man kan kritiserer hverandre i øst og vest og det er ikke verdier jeg ønsker at barna mine skal lære, så det er uaktuelt.Så ett sted må det stoppe! Men hvordan??

Om han kommer til å oppføre seg slik, det kan jeg ikke vite? Skal jeg bare dømme han som dårlig far før jeg vet om han er det. Det er mulig han er en fantastisk far, han har mange fantastiske egenskaper. Det er bare irriterende at han må irritere seg over så mye og kritisere meg.

Men hvordan har andre det? Hvor mye skal man tåle? Synes jeg ikke kan dømme han automatisk som dårlig far på grunn av at han kritiserer meg, tror ikke han vil oppføre seg slik ovenfor barna. Jeg kan ikke spå i fremtiden så jeg skal ikke bevege meg ditt. Takk for innspill Laban. Du har rett, det må allikevel tas i betrakting.

''Det er helt uaktuelt å ha en slik væremåte ovenfor barn, det har han innrømmet selv og han mener at han ikke kommer til å være slik ovenfor sine barn.''

Når han ikke kan/vil forandre adferd for å vise deg omsorg og respekt, hvor stor er da sannsynligheten for at han gjør det når dere får barn?

''Det er også uaktuelt at han fortsetter å kritiserer meg ovenfor barna mine, det setter meg i ett dårlig lys og viser at vi ikke er ett team og barna lærer at man kan kritiserer hverandre i øst og vest og det er ikke verdier jeg ønsker at barna mine skal lære, så det er uaktuelt.Så ett sted må det stoppe! Men hvordan??''

Du skriver hele tiden som om dette er noe du kan ta kontroll over. Bare han kan ta kontroll over seg selv. Bare han kan forandre på dette? Sannsynligheten for at han gjør det når dere får barn, når han ikke gidder å gjøre det nå er tilnærmet lik null.

''Om han kommer til å oppføre seg slik, det kan jeg ikke vite? Skal jeg bare dømme han som dårlig far før jeg vet om han er det. Det er mulig han er en fantastisk far, han har mange fantastiske egenskaper.''

Du kan ikke vite med 100% sikkerhet. Men du har et godt grunnlag for å avgjøre hva som er mest sannsynlig. Det mest sannsynlige er at han fortsetter som før eller blir verre om dere får barn.

Er det virkelig noe du vil dine barn skal risikere å vokse opp med?

mvh

[PieLill]

Når jeg leser det du skriver i denne tråden får jeg en følelse av at det nesten er viktigere for deg å ikke 'misslykkes' i et forhold ved at det tar slutt, enn hvor sundt, jevnbyrdig og konstruktivt forholdet faktisk er.

Du virker villig til å la kjæresten din komme unna med mord, fordi noen kameler må jo alle sluke. Du vil ikke være den som gir opp. Du vil være den sterke, den som rir av stormen. Kanskje til og med klarer å omvende denne buldrebøtten. Og du skal da ikke dømme noen.

''Helt fra starten var det problemer (for min del) oppdaget fort at dette var en person som ikke var redd for å kritisere meg, og hadde ett humør som jeg ble veldig usikker på. Det fungerte dårlig for meg, ettersom jeg har hatt en ustabil far med svingende humør, som gjør meg utrolig usikker. ''

Gadd vite hva din mor unnskyldte din far med (i starten). Gadd vite dine overlevelsesstrategier som barn. Gadd vite hva som for deg fremstår som seierrikt og ærefullt i nærheten av slik adferd.

Er du i ferd med å leve din mors liv på nytt? Er du i ferd med å gifte deg med din far? (Hans personlighetstype.)

Du gjør dine valg og bestemmer selv hvem du vil høre på. Men hva med å ta bunn ærlig blikk på deg selv og dine egne motiver, før du går videre. Hva med å gjøre en analyse av hva som lett manipulerer deg.

mvh

[Lillemus]

Jeg hadde ikke vært i et forhold med en sånn fyr mer enn høyst nødvendig.

Kan du ikke heller finne deg en som er snill og som respekterer deg?

[Gladikaffe]

Når jeg leser det du skriver i denne tråden får jeg en følelse av at det nesten er viktigere for deg å ikke 'misslykkes' i et forhold ved at det tar slutt, enn hvor sundt, jevnbyrdig og konstruktivt forholdet faktisk er.

Du virker villig til å la kjæresten din komme unna med mord, fordi noen kameler må jo alle sluke. Du vil ikke være den som gir opp. Du vil være den sterke, den som rir av stormen. Kanskje til og med klarer å omvende denne buldrebøtten. Og du skal da ikke dømme noen.

''Helt fra starten var det problemer (for min del) oppdaget fort at dette var en person som ikke var redd for å kritisere meg, og hadde ett humør som jeg ble veldig usikker på. Det fungerte dårlig for meg, ettersom jeg har hatt en ustabil far med svingende humør, som gjør meg utrolig usikker. ''

Gadd vite hva din mor unnskyldte din far med (i starten). Gadd vite dine overlevelsesstrategier som barn. Gadd vite hva som for deg fremstår som seierrikt og ærefullt i nærheten av slik adferd.

Er du i ferd med å leve din mors liv på nytt? Er du i ferd med å gifte deg med din far? (Hans personlighetstype.)

Du gjør dine valg og bestemmer selv hvem du vil høre på. Men hva med å ta bunn ærlig blikk på deg selv og dine egne motiver, før du går videre. Hva med å gjøre en analyse av hva som lett manipulerer deg.

mvh

Takk for tilbakemelding. Det er ikke første gangen jeg hører dette. Tenker selv at jeg må være perfekt for en freudianer psykolog, for jeg går rett i de klassiske feilene. Finner en kjæreste som ligner min far. Hahah må le av det hele. Jeg må igjen gå litt i tenkeboksen... Takk for tilbake melding, noen ganger er det godt å høre det fra andre. Snilt av dere og svare meg. Takk og god 17 mai