Barn eller mann?

[tiffy]

Jeg begynner å nærme meg 30, og ønsker sterkt å få barn. Mitt problem er at samboeren min (vi har vært sammen i snart 7 år) er svært avvisende til dette! Vi har diskutert opp og i mente, men han sier han ikke vet om han noensinne vil ha barn. Han vet godt at dette er veldig viktig for meg. Jeg tror ikke jeg kan klare å leve et liv uten barn. Foruten denne problemstillingen har vi det kjempefint sammen, og er begge veldig glade i hverandre. Men hva gjør jeg om jeg ikke klarer å overtale ham? Og hvordan skal jeg gå frem? Jeg vurderer seriøst å gå fra ham hvis han ikke klarer å bestemme seg - men vet ikke helt. Dette har jeg også sagt til ham. Det blir da et valg mellom en mann jeg elsker, og barna jeg ønsker meg så sterkt... Noen som har noen råd om hva jeg skal gjøre??

[conan]

Hvorfor ønsker han ikke barn?

[Gjest neinuvetjegikke]

Ser ut som om du må ta et valg her. Uansett: Ikke tving han til å få barn. Da kan du risikere å miste han uansett. Og, ikke bli gravid sånn ved ett "uhell". Det er ikke videre snilt mot han.

Har ingen gode råd til deg jeg, men, du må vel tenke deg nøye om og vurdere situasjonen opp og ned i mente.

Lykke til ialle fall.

[tiffy]

  conan skrev (På 8.10.2001 den 9.31):

Hvorfor ønsker han ikke barn?

Grunnene til at han ikke ønsker barn er ganske sammensatte... Det ligger nok mye i det at han ser barn som en begrensning på egen frihet og en økonomisk belastning - han vegrer seg for ansvaret det vil bringe med seg, og tenker på alle tingene han da ikke kan gjøre, at livet vil bli helt annerledes enn slik det er nå... Etableringsvegring kan man vel kalle det. Det har også noe med et verdenssyn som ikke er så positivt, som at "hvorfor skal man føde barn i en verden som denne, det er allerede nok barn i verden..." Vanskelig å argumentere mot!

[tiffy]

  conan skrev (På 8.10.2001 den 9.31):

Hvorfor ønsker han ikke barn?

Grunnene til at han ikke ønsker barn er ganske sammensatte... Det ligger nok mye i det at han ser barn som en begrensning på egen frihet og en økonomisk belastning - han vegrer seg for ansvaret det vil bringe med seg, og tenker på alle tingene han da ikke kan gjøre, at livet vil bli helt annerledes enn slik det er nå... Etableringsvegring kan man vel kalle det. Det har også noe med et verdenssyn som ikke er så positivt, som at "hvorfor skal man føde barn i en verden som denne, det er allerede nok barn i verden..." Vanskelig å argumentere mot!

[conan]

  tiffy skrev (På 8.10.2001 den 11.14):

Grunnene til at han ikke ønsker barn er ganske sammensatte... Det ligger nok mye i det at han ser barn som en begrensning på egen frihet og en økonomisk belastning - han vegrer seg for ansvaret det vil bringe med seg, og tenker på alle tingene han da ikke kan gjøre, at livet vil bli helt annerledes enn slik det er nå... Etableringsvegring kan man vel kalle det. Det har også noe med et verdenssyn som ikke er så positivt, som at "hvorfor skal man føde barn i en verden som denne, det er allerede nok barn i verden..." Vanskelig å argumentere mot!

Dersom hans argumenter oppleves av deg som gjennomtenkte fra hans side, og at disse standpunktene er noe han virkelig mener, så må du sette hardt mot hardt; dvs enten så må du gi han et ultimatum om å velge deg og barn eller ingenting.

Alternativt så må du gjøre det valget selv, uten å trekke han mer inn i dette.

Jeg tror ikke det finnes andre løsninger med mindre han er "omvendbar".

[tiffy]

  conan skrev (På 8.10.2001 den 11.20):

Dersom hans argumenter oppleves av deg som gjennomtenkte fra hans side, og at disse standpunktene er noe han virkelig mener, så må du sette hardt mot hardt; dvs enten så må du gi han et ultimatum om å velge deg og barn eller ingenting.

Alternativt så må du gjøre det valget selv, uten å trekke han mer inn i dette.

Jeg tror ikke det finnes andre løsninger med mindre han er "omvendbar".

Takk for rådet, det er vel mer eller mindre dette jeg også har kommet frem til. Jeg har gitt ham en frist til neste sommer...

[Gjest nyco]

  tiffy skrev (På 8.10.2001 den 11.13):

Grunnene til at han ikke ønsker barn er ganske sammensatte... Det ligger nok mye i det at han ser barn som en begrensning på egen frihet og en økonomisk belastning - han vegrer seg for ansvaret det vil bringe med seg, og tenker på alle tingene han da ikke kan gjøre, at livet vil bli helt annerledes enn slik det er nå... Etableringsvegring kan man vel kalle det. Det har også noe med et verdenssyn som ikke er så positivt, som at "hvorfor skal man føde barn i en verden som denne, det er allerede nok barn i verden..." Vanskelig å argumentere mot!

En mann som er så redd for forpliktelser og ansvar ville jeg ikke satset på i alle fall...

[nøffelinøff]

han vil nok etterhvert, han trenger sikkert bare litt tid.

det verste du kan gjøre er å mase.

bare legg det hele på is, du er jo tross alt ung ennå....

nyt tiden dere har sammen, barn er ikke bare fryd og gammen.

tenk på det eventuelle barnet, det fortjener to foreldre og et trygt hjem.

selv ser jeg på barn som noe helt essensielt i livet, men vet også hvordan det er å vokse opp i hjem med store mangler.

også det å vokse opp i skilsmissehjem kan få store følger for barnet.

bruk tiden mens du kan, reis og opplev ting.

[Gjest nugnif]

Jeg tror du kommer til å bli bitter hvis du skal leve sammen med en mann som nekter deg å få barn. Snakk grundig igjennom det, slik at du blir sikker på hva han vil. Vil han ikke ha barn, tror jeg det er best du ser deg om etter en annen mann.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

For noen er det et svært bevisst valg å ikke få barn. De argumenterer ofte med vår skumle verdenssituasjon, eller mindre frihet, ønsker ikke å være bundet, eller økonomi. Noen har også dårlige erfaringer med egen barndom og tør ikke utsette egne barn for det samme.

Mitt råd er å sjekke grundig ut din partners avvisning av å få barn selv. Så blir det ditt valg å velge, han og deg som alene voksne, eller å forlate han til fordel for en mann som også vil være far.

[Morticia]

  nyco skrev (På 8.10.2001 den 12.20):

En mann som er så redd for forpliktelser og ansvar ville jeg ikke satset på i alle fall...

Han trenger ikke nødvendigvis være så himla redd for forpliktelser og ansvar bare fordi han ikke vil ha barn.

Tross alt er han såpass stabil at han har vært i det samme forholdet i sju år, og er samboer. For meg tyder ikke akkurat det på enorm vegring for forpliktelser på generelt grunnlag.

Man kan inngå kompromisser om mange ting i et forhold, men akkurat _dette_ er etter min mening bortimot umulig å kompromisse om, ettersom det vil få svært store konsekvenser for store deler av livet til den som må gi etter.

Derfor tror jeg ikke at forholdet til tiffy og samboeren har noen framtid dersom ikke en av dem plutselig skulle få en åpenbaring og snu totalt. Hvilket jeg dessverre ikke tror er særlig sannsynlig.