Dere som er skilt

[Gjest trenger gode råd nå]

Hvilke avveininger gjorde dere i forkant? Hva var årsaken til bruddet?

Jeg sliter med å ta steget helt ut. Har ikke hadd kjærestefølelser for mannen min de siste 8 årene. Det er utrolig slitsomt. Jeg har forsøkt å "overstyre" meg selv til kjærtegn, kos og sex. Fortalt meg selv at jeg må holde ut, jeg er gift og vi har barn, da skal det være mulig å få til å ha et samliv.

Jeg har vært mye sliten av dette, og nedfor, fordi det sliter å ha det sånn. Det sliter å ikke klare det jeg burde få til. Er jo ingen god ektefelle i det hele tatt.

De siste årene så har jeg på en måte koblet ut mye, er ikke så engasjer i ting i hjemmet. (oppussing etc..tenker at han må bestemme mest mulig, siden det ikke er "mitt") Mannen min har og selvfølgelig sagt at jeg virker mer fjern og kald overfor han.

Vi har ikke hatt sex på 2,5 år, og jeg sliter med å skulle være intim igjen. Det er ikke en ønskesituasjon, jeg skulle så gjerne vært forelsket i han eller ihvertfall kunne finne tilbake til den flingen. (det skal sies at vi aldri hadde det stormfullt i starten, var aldri gal av forelskelse.)

Vi samarbeider greit om ungene og hjemmet generelt, og krangler aldri. Det har likevel blitt en mer skarp tone mellom oss det siste halve året.

Han har stilt meg til veggs og spurt om jeg elsker han, noe jeg desverre måtte avkrefte. Var og så langt at vi hadde den store samtalen om brudd, men ble enig om å forsøke litt for å se om det gikk å finne tilbake til følelsene.

Nå er det gått et halvt år, jeg klarer fortsatt ikke være intim. Sliter med at han forsøker komme under dyna til meg. Er jo synd i mannen, han vil jo bare godt. Og han elsker jo meg. Hvorfor skal JEG være den som sårer han så inderlig. Jeg klarer ikke å forholde meg til hverken meg selv eller situasjonen. Den er kjempevond.

Er det mulig å få til dette, eller er det slik at jeg kan gi slipp uten å føle meg som et elendig troll?

[Gjest Merlen]

Jeg ville forsøkt ALLE muligheter før jeg hadde valgt brudd. Samlivskurs kanskje?

[Gjest togli]

Anbefaler dere å ta kontakt med familievernkontoret for å få hjelp der før dere forhaster dere. Det er en alvorlig sak å skilles, så man skal være 100 % sikker før man går ut av ekteskapet.

[løvinne71]

For meg høres det ut som du har kommet til veis ende i forholdet. Ja, jeg synes man skal prøve "alt" når man har barn sammen, men ikke for enhver pris.

Hvis du ikke har hatt kjærestefølelser for mannen på 8 år(!) så er det temmelig usannsynlig at de plutselig skal dukke opp nå, eller i fremtiden for den saks skyld.

Du har tilsynelatende allerede gjort mye for å bearbeide deg selv, og for å prøve å opprettholde / gjenopprette følelsene og gnisten i forholdet. Men dette har jo ikke gitt noe annet resultat enn at kurven fortsatt er synkende, og du er enda mere fortvilet enn før.

Noen klarer nok å leve i "lidenskapsløse" parforhold hvis det er basert på godt vennskap og samarbeid om barn og hjem, mens andre må ha det "lille ekstra" ( forelskelsen/tiltrekningen) for å kunne holde motivasjonen oppe og holde forholdet gående år etter år.

Jeg forstår derfor godt din frustrasjon og lengsel etter å ha de "riktige" følelsene for din mann.

Men den jeg allikevel har mest sympati med, er den stakkars mannen din som lever med en kone som ikke gjengjelder hans følelser!

Jeg kan knapt forestille meg noe verre eller mere ydmykende, enn å leve med en partner som egentlig er likegyldig, og som må spille skuespill for å "orke" nærhet og sex med meg.

Han fortjener å få muligheten til å møte en som verdsetter ham på "riktig" måte - som en mann, elsker og kjæreste.

Du kan selvsagt ikke bebreides for dine manglende følelser. Men du kan bebreides for å holde ham fast i et forhold der han ikke verdsettes.

[Gjest togli]

For meg høres det ut som du har kommet til veis ende i forholdet. Ja, jeg synes man skal prøve "alt" når man har barn sammen, men ikke for enhver pris.

Hvis du ikke har hatt kjærestefølelser for mannen på 8 år(!) så er det temmelig usannsynlig at de plutselig skal dukke opp nå, eller i fremtiden for den saks skyld.

Du har tilsynelatende allerede gjort mye for å bearbeide deg selv, og for å prøve å opprettholde / gjenopprette følelsene og gnisten i forholdet. Men dette har jo ikke gitt noe annet resultat enn at kurven fortsatt er synkende, og du er enda mere fortvilet enn før.

Noen klarer nok å leve i "lidenskapsløse" parforhold hvis det er basert på godt vennskap og samarbeid om barn og hjem, mens andre må ha det "lille ekstra" ( forelskelsen/tiltrekningen) for å kunne holde motivasjonen oppe og holde forholdet gående år etter år.

Jeg forstår derfor godt din frustrasjon og lengsel etter å ha de "riktige" følelsene for din mann.

Men den jeg allikevel har mest sympati med, er den stakkars mannen din som lever med en kone som ikke gjengjelder hans følelser!

Jeg kan knapt forestille meg noe verre eller mere ydmykende, enn å leve med en partner som egentlig er likegyldig, og som må spille skuespill for å "orke" nærhet og sex med meg.

Han fortjener å få muligheten til å møte en som verdsetter ham på "riktig" måte - som en mann, elsker og kjæreste.

Du kan selvsagt ikke bebreides for dine manglende følelser. Men du kan bebreides for å holde ham fast i et forhold der han ikke verdsettes.

Veldig godt skrevet - og jeg er helt enig med deg!

Nå anbefalte jeg parterapi fordi det kan føles godt at man vet man har gjort _alt_ for få få det til å fungere... Jeg tror allikevel, som deg, at det er veldig vanskelig (kanskje umulig?) å finne tilbake til kjærestefølelser som ikke har vært der på mange år.

[Sommerbris]

For meg høres det ut som du har kommet til veis ende i forholdet. Ja, jeg synes man skal prøve "alt" når man har barn sammen, men ikke for enhver pris.

Hvis du ikke har hatt kjærestefølelser for mannen på 8 år(!) så er det temmelig usannsynlig at de plutselig skal dukke opp nå, eller i fremtiden for den saks skyld.

Du har tilsynelatende allerede gjort mye for å bearbeide deg selv, og for å prøve å opprettholde / gjenopprette følelsene og gnisten i forholdet. Men dette har jo ikke gitt noe annet resultat enn at kurven fortsatt er synkende, og du er enda mere fortvilet enn før.

Noen klarer nok å leve i "lidenskapsløse" parforhold hvis det er basert på godt vennskap og samarbeid om barn og hjem, mens andre må ha det "lille ekstra" ( forelskelsen/tiltrekningen) for å kunne holde motivasjonen oppe og holde forholdet gående år etter år.

Jeg forstår derfor godt din frustrasjon og lengsel etter å ha de "riktige" følelsene for din mann.

Men den jeg allikevel har mest sympati med, er den stakkars mannen din som lever med en kone som ikke gjengjelder hans følelser!

Jeg kan knapt forestille meg noe verre eller mere ydmykende, enn å leve med en partner som egentlig er likegyldig, og som må spille skuespill for å "orke" nærhet og sex med meg.

Han fortjener å få muligheten til å møte en som verdsetter ham på "riktig" måte - som en mann, elsker og kjæreste.

Du kan selvsagt ikke bebreides for dine manglende følelser. Men du kan bebreides for å holde ham fast i et forhold der han ikke verdsettes.

Jeg er enig med løvinne71. Levde selv i et ekteskap uten noen form for nærhet, samhørighet, tilhørighet eller kommunikasjon.

Man prøver alt, når man har barn, men til slutt klarer man ikke å gå på akkord meg egne verdier og følelser lenger.

Dere kan jo prøve parterapi og se om det hjelper, men jeg tror dette vil være å utsette et brudd..

Hvis du ikke ser noen annen løsning enn brudd, synes jeg du skal ta skrittet ut. Du har ennå livet foran deg, og alt kommer til å gå bra til slutt. )

(*-men ikke gjør som meg da, å bli sammen med en ny, som du heller ikke kan leve med.. det er så mange menn å ta feil av her i verden...)

LYKKE TIL!

Klem

[Gjest trenger gode råd nå]

For meg høres det ut som du har kommet til veis ende i forholdet. Ja, jeg synes man skal prøve "alt" når man har barn sammen, men ikke for enhver pris.

Hvis du ikke har hatt kjærestefølelser for mannen på 8 år(!) så er det temmelig usannsynlig at de plutselig skal dukke opp nå, eller i fremtiden for den saks skyld.

Du har tilsynelatende allerede gjort mye for å bearbeide deg selv, og for å prøve å opprettholde / gjenopprette følelsene og gnisten i forholdet. Men dette har jo ikke gitt noe annet resultat enn at kurven fortsatt er synkende, og du er enda mere fortvilet enn før.

Noen klarer nok å leve i "lidenskapsløse" parforhold hvis det er basert på godt vennskap og samarbeid om barn og hjem, mens andre må ha det "lille ekstra" ( forelskelsen/tiltrekningen) for å kunne holde motivasjonen oppe og holde forholdet gående år etter år.

Jeg forstår derfor godt din frustrasjon og lengsel etter å ha de "riktige" følelsene for din mann.

Men den jeg allikevel har mest sympati med, er den stakkars mannen din som lever med en kone som ikke gjengjelder hans følelser!

Jeg kan knapt forestille meg noe verre eller mere ydmykende, enn å leve med en partner som egentlig er likegyldig, og som må spille skuespill for å "orke" nærhet og sex med meg.

Han fortjener å få muligheten til å møte en som verdsetter ham på "riktig" måte - som en mann, elsker og kjæreste.

Du kan selvsagt ikke bebreides for dine manglende følelser. Men du kan bebreides for å holde ham fast i et forhold der han ikke verdsettes.

Tusen takk for svar! Ja det er nok løsningen å slippe han fri, er bare så uendelig tungt å være den som bryter.

Vi har hatt mye sykdom på barna, så det har vært mye utfordringer rundt det, med sykehus, kontroller osv.. To av dem har også bokstavdiagnose.

Jeg har gått til parterapi, alene for å sortere følelsene mine. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte ta mine valg før jeg ble syk, både fysisk og psykisk. Det stemmer nok veldig bra, nå er jeg helt på felgen. Sliter med å holde fokus og sliter med å yte noe hjemme. Jeg står opp, drar på jobb, kommer hjem og klapper sammen. Helt utslitt.