barn 11 år

[Gjest setareh azari]

Hei. jeg har et barn på 11 år. i det siste han begynte å slår seg selv av og til når han er sur på noe. jeg prøvde å snakke med han å løse opp problemet, men jeg ser at det ikke gikk så bra. nå vet jeg virklig ikke hva skal jeg gjøre og tenger hjelp og info. takk

[lealaus]

Vrien balansegang det der. Ut fra egen erfaring med adhd-sønn (13) har jeg valgt å overse noe ikke-ønskelig adferd. Hvis han merker at jeg blir stressa eller reagerer på annen måte om han utagerer, er det mest sannsynlig at han fortsetter med samme taktikken.

Vi har en del humor på ting i hverdagen, som når han (som vet at jeg har bipolar lidelse) tørt kommenterer at "Ja, da kan vi vel fastslå at du er frisk for tiden, så sprø som du er...". På samme måte hvis han slamrer med skapdører i raseri og med intensitet - da kan jeg spørre, når han har roet seg ned: "hvordan gikk det med skapdøra? Trenger den plaster?"

Samtidig kan jeg sette foten ned, når det går for vidt og gi han klar melding om at adhd ikke er noen som helst unnskyldning for å oppføre seg dårlig. Særlig i de tilfeller han "truer" med dårlig humør får han øyeblikkelig beskjed om at det er uakstabelt.

Det var mange omfattende problemer tidligere, men jeg har erfart at å fokusere på det som fungerer, gi massevis av positiv feedback, dog når det faktisk er noe å få feedback på og da med konrete tilbakemeldinger som at "når du sånn og sånn ble jeg veldig imponert - det greide du ikke for et halvår siden" o.l.

Videre har jeg valgt mine kamper med omhu - oversett mye og satt ned foten når jeg måtte. Man kan si hva man vil, men de fleste av oss trives best når vi mestrer - ikke når vi stadig får høre at det og det ble feil.

Jeg ville i første omgang oversett det meste, hvis det likevel øker på, ville jeg ha satt meg ned i en rolig stund og pratet med gutten om hva som skjer, om hvorfor han gjør det og om det kanskje kunne gått an å prøve noen alternative reaksjoner.

Lykke til.

[Gjest selvskader_mor]

Jenta mi drev med det der en stund.

Jeg ba henne være snill med seg selv fordi hun skal vare lenge, og heller la sinnet gå ut over noe annet, f.eks. ei pute. Sa det ganske mange ganger, men nå er det puta som får gjennomgå

[Gjest Nerda]

Jenta mi drev med det der en stund.

Jeg ba henne være snill med seg selv fordi hun skal vare lenge, og heller la sinnet gå ut over noe annet, f.eks. ei pute. Sa det ganske mange ganger, men nå er det puta som får gjennomgå

Det var et meget godt råd og en tvers igjennom fornuftig tankegang!!

Jeg tror nok selv at jeg ikke ville havnet så lant ut i hengemyra med selskadingsproblematikk om noen hadde tatt skikkelig tak i meg tidlig i livet. Det er nettopp det med at vi kun lever en gang i denne dimensjon, at vi ikke vet noe annet (si at vi bare lever en gang), og at alle faktisk er verdt mer enn smerte og vonde følelser. Jeg tror jeg ville prøvd å finne ut hvorfor barnet mitt drev med hodedunking eller annet for å påføre smerte eller skade. Prøvd å snakke om andre måter å ta ut vonde følelser som sinne, frykt eller frustrasjon på noe annet enn egen kropp. Boksesekk er et godt eksempel. Annen fysisk aktivitet kan hjelpefor mange, eller rett og slett en samtale. Jeg er der selv at fysisk aktivitet ikke alltid gjør jobben, men en samtale med familie, behandler eller en krisetelefon kan være avgjørende. Det er viktig å ha god tillit til hverandre i en sånn situasjon, det å kunne snakke godt sammen. Er det følelser du har som er så vanskelige at du må dunke hodet i veggen? Meg kan du fortelle alt til, for du kan alltid stole på meg. Jeg vil alltid hjelpe deg. Det er viktig å ha en god dialog med skolen og. Lærere man kan snakke med og føle seg tatt på alvor av. Jeg husker at da jeg begynte å skade meg selv, så følte jeg meg fryktelig utrygg (fordi det er en stund siden og derfor ikke så etablert som begrep). Hadde jeg da følt at jeg kunne snakket med noen, tror jeg faktisk framtida mi ville blitt annerledes i forhold til den problematikken. At barnet ditt kan føle seg trygg tror jeg er nøkkelen her, nå blir det nok også etter hvert viktig at det er noen andre å snakke med enn den man ser stadig vekk og ikke vil betro alt til (lærere, rådgiver, helsesøster). Jeg sier ikke det fordi jeg tror du er en dårlig mor, bare for å gi litt å tenke på. Det at du i det hele tatt stiller spørsmål allerede nå, vitner jo om at du ønsker alt det beste for barnet ditt!

[Gjest Svarttrost]

Det var et meget godt råd og en tvers igjennom fornuftig tankegang!!

Jeg tror nok selv at jeg ikke ville havnet så lant ut i hengemyra med selskadingsproblematikk om noen hadde tatt skikkelig tak i meg tidlig i livet. Det er nettopp det med at vi kun lever en gang i denne dimensjon, at vi ikke vet noe annet (si at vi bare lever en gang), og at alle faktisk er verdt mer enn smerte og vonde følelser. Jeg tror jeg ville prøvd å finne ut hvorfor barnet mitt drev med hodedunking eller annet for å påføre smerte eller skade. Prøvd å snakke om andre måter å ta ut vonde følelser som sinne, frykt eller frustrasjon på noe annet enn egen kropp. Boksesekk er et godt eksempel. Annen fysisk aktivitet kan hjelpefor mange, eller rett og slett en samtale. Jeg er der selv at fysisk aktivitet ikke alltid gjør jobben, men en samtale med familie, behandler eller en krisetelefon kan være avgjørende. Det er viktig å ha god tillit til hverandre i en sånn situasjon, det å kunne snakke godt sammen. Er det følelser du har som er så vanskelige at du må dunke hodet i veggen? Meg kan du fortelle alt til, for du kan alltid stole på meg. Jeg vil alltid hjelpe deg. Det er viktig å ha en god dialog med skolen og. Lærere man kan snakke med og føle seg tatt på alvor av. Jeg husker at da jeg begynte å skade meg selv, så følte jeg meg fryktelig utrygg (fordi det er en stund siden og derfor ikke så etablert som begrep). Hadde jeg da følt at jeg kunne snakket med noen, tror jeg faktisk framtida mi ville blitt annerledes i forhold til den problematikken. At barnet ditt kan føle seg trygg tror jeg er nøkkelen her, nå blir det nok også etter hvert viktig at det er noen andre å snakke med enn den man ser stadig vekk og ikke vil betro alt til (lærere, rådgiver, helsesøster). Jeg sier ikke det fordi jeg tror du er en dårlig mor, bare for å gi litt å tenke på. Det at du i det hele tatt stiller spørsmål allerede nå, vitner jo om at du ønsker alt det beste for barnet ditt!

Jeg er så enig. Det å ha noen en uforbeholdent kan snakke med er avgjørende.

Mitt liv hadde nok også sett helt annerledes ut om jeg hadde hatt det.