Å forstå systemene!

[Gjest prust]

Hei!

Da er vi litt like .

jeg traff en smed i fjor sommer, han kunne mye om vikingtiden, jeg satt ved hans jernmalm og hørte på han og da jeg gikk sa han plutselig jeg var en flott dame også ga han meg et smykke han hadde lagd som vikingkvinner skulle ha på seg.

Det er laget av ekte jern som han har utvunnet fra jernmalm. Jeg var hos han lenge for det var så interessant å se på og høre alt han kunne om vikingtid og folkevandringer.

Jeg ble litt redd han en gang for han skulle ha meg tett inntil seg og jeg liker ikke det så godt, men han mente det godt for han likte min mann så veldig.

Slike settinger liker jeg også, og ungene fester seg også lettere ved slike fortellinger med historie ved seg enn bare fakta.

Ja, jeg ser også mange likheter mellom deg og meg :-)

[Gjest Hulderen]

'' også anstrengte jeg meg for å tenke på at "det er jo koselig å gå på Karl Johan", ja jeg tenkte på at jeg burde vel snart oppleve hvor koselig det var, men istedet ble jeg stresset av alt og jeg var bare glad når jeg kom hjem til meg selv.

''

Akkurat sånn hadde jeg det i ungdomstida når vi skulle på diskotek. Jeg syntes IKKE det var moro, og hadde mye heller lyst til å være ute på gata eller hjemme hos folk. Men "alle andre" syntes jo dette var hetl topp - og jeg anstrengte meg virkelig for å prøve å forstå at diskotek var gøy... Uten særlig effekt da.

Jeg tror det er mange som kjenner seg igjen i det. Det er ikke lett som tenåring og ungdom å si i fra at man ikke liker det alle "skal" like.

[Mirabell]

Hei!

Ja akkurat ja.

Det at jeg ikke takler slike turer på byen tror jeg har med en hjernefeil å gjøre, selv om min psykiater sier jeg ikke har noen hjernefeil, så tviler jeg på at hun har rett.

Jeg blir jo overbelastet fort.

Jeg kan til og med henge meg opp i trafikklys.

''Det at jeg ikke takler slike turer på byen tror jeg har med en hjernefeil å gjøre, selv om min psykiater sier jeg ikke har noen hjernefeil, så tviler jeg på at hun har rett.

''

Jeg skjønner ikke helt hva du mener. Det at du ikke liker å treffe mennesker, verken nye eller folk du kjenner, ikke liker å se på mennesker og blir så satt ut av bråk; alt dette er vel typisk for diagnosen din? Og diagnosen har med hvordan hjernen fungerer å gjøre? Du trenger vel ikke ha en hjernefeil i tillegg for å forklare dette?

Du beskriver så godt hvordan du misliker alt ved å gå ut på festkveld i byen. Og for meg er det tydelig at du misliker det MYE sterkere enn de andre her (som skriver at de ikke likte det i ungdomstiden og har sluttet helt med det nå e.l.). Det må ha vært fryktelig for deg den første gangen på Cats, da du ble kjørt gråtende hjem.

[Mirabell]

Hei1

jeg har skrevet det før og jeg skriver det igjen, dere gir meg så gode svar. Jeg skal lese dem flere ganger og neste gang jeg treffer noen mennesker og de kanskje ikke vet dette så skal jeg legge ut om hva som er tankene med systemet, ja for nå begynner det å bli klart for meg.

Jeg syns det er gøy når jeg får slike oppklaringen, da blir jeg jo mere en del av alt og ikke en sånn på siden som ikke forstår seg på vanlige ting.

Mente du at det at jeg ikke oppfattet hvorfor man har dette systemet kan indikere at jeg har asperger syndrom? Jeg stopper ikke å forundres over at ingen ikke blir overrasket når de får høre at jeg har asperger syndrom, ja for jeg kan ikke se det selv(jeg tenker meg mer frem til det pga av min psykiater og diverse andre ting jeg inni mellom kommer på), og jeg fører jo helt grammatikalsk korrekte samtaler om diverse temaer som jeg har satt meg inn i eller mener noe om.

mange takk

''Mente du at det at jeg ikke oppfattet hvorfor man har dette systemet kan indikere at jeg har asperger syndrom?''

Ja, på en måte. Det er ikke bare at du misliker det å gå tu på byen, men at du ikke forstår hvorfor mange andre liker det. Og bare det at du kaller det et system! For jeg ser det ikke som et system, snarere tvert i mot! Jeg er forskerutdannet og opplært i systematisk tankegang. Men det å feste, drikke litt og prate med kjente og ukjent i korte og tilfeldig samtaler mens musikken spiller; det er mer et sosialt fenomen og avbrekk fra systemer.

Men folk er forskjellige, og mange syns det er slitsom og masete å være ute på byen. Og folk har i veldig forskjellig grad behov for å være alene og drive med egne ting. Du er på en måte veldig i den ene enden av skalaen; vil forholde deg minst mulig til andre mennesker og mest mulig holde på med dine særinteresser i fred og ro.

[Kalevaala]

Du har fått mange gode svar her ser jeg.

Jeg vil bare legge til at denne forskjellen vi ser på mennesker som liker liv og røre på byen og oss som ikke gjør det, også kan handle om kjemien i kroppen og hjernen.

Når dopamin frigjøres i kroppen føler vi velvære. Det er individuelt hvor mye stimulans som skal til for å frigjøre dette stoffet. Noen trenger å ha mye liv og røre rundt seg (f.eks. en tur på byen med høy musikk og mye som skjer). De som trenger ekstra mye stimulans kan f.eks. måtte ty til basehopping for å oppnå den samme spennings - og velværefølelsen som jeg bare trenger å lese en bok for å oppnå.

http://en.wikipedia.org/wiki/Dopamine

[....AV]

'' også anstrengte jeg meg for å tenke på at "det er jo koselig å gå på Karl Johan", ja jeg tenkte på at jeg burde vel snart oppleve hvor koselig det var, men istedet ble jeg stresset av alt og jeg var bare glad når jeg kom hjem til meg selv.

''

Akkurat sånn hadde jeg det i ungdomstida når vi skulle på diskotek. Jeg syntes IKKE det var moro, og hadde mye heller lyst til å være ute på gata eller hjemme hos folk. Men "alle andre" syntes jo dette var hetl topp - og jeg anstrengte meg virkelig for å prøve å forstå at diskotek var gøy... Uten særlig effekt da.

''Akkurat sånn hadde jeg det i ungdomstida når vi skulle på diskotek. Jeg syntes IKKE det var moro, og hadde mye heller lyst til å være ute på gata eller hjemme hos folk. Men "alle andre" syntes jo dette var hetl topp - og jeg anstrengte meg virkelig for å prøve å forstå at diskotek var gøy... Uten særlig effekt da.''

Vi er nok flere som har opplevd det på denne måten. En av fordelene med å "bli voksen" er at man i større grad tør å gjøre sine egne valg uavhengig av hva vennene måtte mene. I tillegg har omgangskretsen blitt endret noe slik at jeg nå omgås flere som har samme preferanser som meg selv i de fleste tilfeller.

Men selv i dag hender det jeg blir med på diskotek el. en kort stund hvis noen jeg er sammen med ønsker det.

[Madelenemie]

''Det at jeg ikke takler slike turer på byen tror jeg har med en hjernefeil å gjøre, selv om min psykiater sier jeg ikke har noen hjernefeil, så tviler jeg på at hun har rett.

''

Jeg skjønner ikke helt hva du mener. Det at du ikke liker å treffe mennesker, verken nye eller folk du kjenner, ikke liker å se på mennesker og blir så satt ut av bråk; alt dette er vel typisk for diagnosen din? Og diagnosen har med hvordan hjernen fungerer å gjøre? Du trenger vel ikke ha en hjernefeil i tillegg for å forklare dette?

Du beskriver så godt hvordan du misliker alt ved å gå ut på festkveld i byen. Og for meg er det tydelig at du misliker det MYE sterkere enn de andre her (som skriver at de ikke likte det i ungdomstiden og har sluttet helt med det nå e.l.). Det må ha vært fryktelig for deg den første gangen på Cats, da du ble kjørt gråtende hjem.

Hei

Ja det var forferdelig.

heldigvis dukket det opp et snilt menneske for klassevenninnene mine forsvant. Dessuten ertet noen meg for å ha på tøfler og jeg hadde ikke på tøfler. Men jeg husker jeg skjønte det var noe feil med min sko for damene hadde meget høye heler. Forøvrig så jeg på det tidspunktet ut som jeg var 11 år, jeg ser yngre ut, ingen vet hvorfor. Da jeg giftet meg sa min manns venner, "Hva hun er jo et barn" jeg var ikke det jeg var 22 år, men så ut som jeg var 12.

Nå begynner det å bli bedre tror jeg.

Men takk for at du skjønte hvilken skrekk denne opplevelsen var for meg og ingen sa hvorfor de ble borte etter på. Men jeg ble aldri med noen ut.

[Madelenemie]

''Mente du at det at jeg ikke oppfattet hvorfor man har dette systemet kan indikere at jeg har asperger syndrom?''

Ja, på en måte. Det er ikke bare at du misliker det å gå tu på byen, men at du ikke forstår hvorfor mange andre liker det. Og bare det at du kaller det et system! For jeg ser det ikke som et system, snarere tvert i mot! Jeg er forskerutdannet og opplært i systematisk tankegang. Men det å feste, drikke litt og prate med kjente og ukjent i korte og tilfeldig samtaler mens musikken spiller; det er mer et sosialt fenomen og avbrekk fra systemer.

Men folk er forskjellige, og mange syns det er slitsom og masete å være ute på byen. Og folk har i veldig forskjellig grad behov for å være alene og drive med egne ting. Du er på en måte veldig i den ene enden av skalaen; vil forholde deg minst mulig til andre mennesker og mest mulig holde på med dine særinteresser i fred og ro.

Ja sier du det.

Det meste er systemer for meg, hmm... ja ja det skal jeg tenke mer på.

Jeg tror med andre ord dette er enda et tegn på asperger syndrom.

Vel jeg syns det er så RART !!! at andre ser dette på meg, når jeg ikke kan se det selv, men det er vel som du skriver noe med språkbruken.

Takk.

[Madelenemie]

Du har fått mange gode svar her ser jeg.

Jeg vil bare legge til at denne forskjellen vi ser på mennesker som liker liv og røre på byen og oss som ikke gjør det, også kan handle om kjemien i kroppen og hjernen.

Når dopamin frigjøres i kroppen føler vi velvære. Det er individuelt hvor mye stimulans som skal til for å frigjøre dette stoffet. Noen trenger å ha mye liv og røre rundt seg (f.eks. en tur på byen med høy musikk og mye som skjer). De som trenger ekstra mye stimulans kan f.eks. måtte ty til basehopping for å oppnå den samme spennings - og velværefølelsen som jeg bare trenger å lese en bok for å oppnå.

http://en.wikipedia.org/wiki/Dopamine

Hei!

ja og for min del er det nok å gå en tur ut i hagen og finne en gullbasse eller at rosene har vokst så er jeg ganske så begeistret inni meg og da ringer jeg feks min mann hvis jeg syns dette kan være fint for han å høre om.

[Madelenemie]

''Det at jeg ikke takler slike turer på byen tror jeg har med en hjernefeil å gjøre, selv om min psykiater sier jeg ikke har noen hjernefeil, så tviler jeg på at hun har rett.

''

Jeg skjønner ikke helt hva du mener. Det at du ikke liker å treffe mennesker, verken nye eller folk du kjenner, ikke liker å se på mennesker og blir så satt ut av bråk; alt dette er vel typisk for diagnosen din? Og diagnosen har med hvordan hjernen fungerer å gjøre? Du trenger vel ikke ha en hjernefeil i tillegg for å forklare dette?

Du beskriver så godt hvordan du misliker alt ved å gå ut på festkveld i byen. Og for meg er det tydelig at du misliker det MYE sterkere enn de andre her (som skriver at de ikke likte det i ungdomstiden og har sluttet helt med det nå e.l.). Det må ha vært fryktelig for deg den første gangen på Cats, da du ble kjørt gråtende hjem.

Hei!

Jeg liker å kalleting for det det er og ikke pynte på sannheten.

Er det en hjerneskade så bør man kalle det det. Da er det lettere å skjønne sin begrensing.

Ellers takk

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hei!

Jeg liker å kalleting for det det er og ikke pynte på sannheten.

Er det en hjerneskade så bør man kalle det det. Da er det lettere å skjønne sin begrensing.

Ellers takk

Enig :-)

[Madelenemie]

Enig :-)

Hei!

Takk for at du er enig, da tror jeg det betyr at du enig i at asperger syndrom er en hjerneskade også. Er det slik?

Jeg mener nemlig det at, selv om både min sønn og jeg er flinke teoretisk så bruker vi mer tid enn andre på å lære mer praktiske ting som feks. sykle, klatre, danse osv... Jeg snakket til og med mitt eget språk lenge, samt trengte hjelp med å gå mer normalt, jeg går normalt i dag. Jeg har hjulpet mine sønner med det samme dvs føttene rett frem og sleng med armene når dere går osv... men det kommer ikke av seg selv, slikt må læres.

Siden jeg kan sykle men er litt engstelig og usikker på balansen klarer jeg bare å sykle meg selv, derfor kjøpte vi en sykkeltilhenger til barn den klarer jeg å sykle med fordi den ikke forstyrrer balansen.

At min sønn som er best feks i matematikk på skolen må ha en liste på badet som eksakt forteller han hvordan gjøre et morgenstell er andre eksempler på at man er flink på enkeltområder, men så har total svikt på andre områder.

Jeg er feks flink i matematikk og logisk tenkning generelt, når jeg da roter med regninger og legger dem på rare steder uten å tenke på det, blir min mann frustrert da han finner dette svært vanskelig å forstå. Det er dette han sier man må være psykiater for å forstå, fordi min psykiater syns dette er helt forståelig, dette er bare pga av asperger syndrom.

Men hun nekter å kalle det en hjerneskade og det er jeg uenig med henne i, for jeg syns man har en såpass omfattende svikt, feks får jeg uføretrygd når jeg vil, fordi det er så opplagt at jeg har omfattende og medfødte vansker. Men jeg vil ikke ha det da jeg vil heller prøve å få en jobb, da blir jeg lykkeligst.

Men en asperger venn som er veterinær får ikke jobb som dette selv om han har bare gode karakterer gjennom hele studiet, noen syns det er for tydelig at han har asperger syndrom, jeg syns han ser helt normal ut. Men poenget er han får ikke jobb?

Slik at uansett hva min psykiater sier om at dette er en annerledeshet bare så føles det som en skade for meg.

Kanskje hun sier dette for å oppmuntre meg, men jeg foretrekker alltid sannhet og ikke noe annet.