Jeg er så fortvilt!

[Gjest har hatt mange innlegg her nå]

Jeg sliter så om dagen at jeg holder på å tørne. Det er ingenting som fungerer som det skal i livet mitt, og jeg får ikke ordnet på noe.

Mine følelser for mannen min, de som har med intimitet og nærhet og gjøre forsvant for mange år siden. Men ellers får vi til å samarbeide godt om alle gjøremål i huset. Jeg har forsøkt å ha intim kontakt med han, for hans del, og det førte til slutt til impotens (usikkerhet) hos mannen min. Nå er det 2,5 år siden vi forsøkte sist.

To av barna våre har nå, endelig, fått en diagnose, ADHD. De er ulike, men begge veldig aktive, og mangler "filter", noe som gjør dem oppfarende, lite tålerante og det er mye krangel og styr. Det er alltid uro i huset, type noen går og går, maser, føtter eller armer går når de skal sitte i ro osv.. Det er ikke ro, har ofte satt meg ned med høy puls, for jeg klarer ikke slappe av når alt surrer rundt meg. Det har og etterhvert kommet frem at min aktive mann, muligens har samme diagnose. Han må alltid ha noe å henge fingrene i.

Jeg er så sliten så sliten. To av barna har i tillegg medfødte skavanker som er fikset av dyktige leger, men vi har hatt noen runder (alvorlige) på sykehus langt hjemmefra. Mannen i huset har og vært mye plaget av ulik sykdom, og svigerfar er veldig syk.

Alt dette, sykehus, aktive unger, syk svigerfar, noe skal skje hele tiden, full jobb, utredninger, kontroller, oppfølging av diverse hele tiden sliter meg sønder og sammen.

Jeg har tatt det tungt at jeg ikke har klart å føde friske barn, at jeg ikke har klart å ha intime følelser for mannen min, at ungene mine ikke kan oppføre seg (før diagnosene kom), en svigerfar som har trengt mye ekstra, studier og full jobb.

Nå er jeg på et stadie der jeg er likegyldig til alt og trist hele tiden. Vil gråte over slik ting er, vil ha fred og ro.

Det at følelsene er borte har ført til en ekstra belastning i det at jeg faktisk avogtil forelsker meg, totalt og hodestups når det skjer. Dette tar uendelig mye energi, tristhet og fortvilelse, våkennetter og det som er. OG dårlig samvittighet, for jeg VIL jo ikke.

Hvilken ende begynner man i nå? Hva er rett? Gjør jeg det rette med å bryte opp? Eller skal jeg gå på akkord med meg selv?

Jeg føler meg mer og mer i min egen boble, klarer å tenke to dager frem for å planlegge uken, med kjøring henting osv. Det stikker i meg når jeg ser eller hører om han som har stjelt hjertet mitt for tiden, jeg vil jo ikke påvirkes av noe..

Holder jeg rett og slett på å bli gal?

[Gjest sjøstjerna]

''Nå er jeg på et stadie der jeg er likegyldig til alt og trist hele tiden. Vil gråte over slik ting er, vil ha fred og ro. ''

Du er totalt utslitt og kanskje deprimert. Dette er ikke tiden til å ta de store avgjørelser. Først bør du komme deg litt ovenpå, og det er umulig med full jobb + unger + syk mann/svigerfar + + +

Snakk med legen- vis han/hun innlegget. Du burde få sykemelding før du selv går helt i veggen og blir liggende. Perioden med sykemelding skal du bruke på deg selv. Sov, les, eller gå turer. Hva som helst. Men du må bruke tiden på det DU vil/trenger. La deg selv få de ukene til å reise deg litt opp.

Så igjen- snakk med legen. Du må få frirom til å hvile godt. Deretter- når du ikke er så utslitt, kan du begynne tenke hva du vil med livet nå videre.

[Axcia]

Det høres ut som at du er deprimert og utslitt. Søk hjelp!

[Elis31]

''Nå er jeg på et stadie der jeg er likegyldig til alt og trist hele tiden. Vil gråte over slik ting er, vil ha fred og ro. ''

Du er totalt utslitt og kanskje deprimert. Dette er ikke tiden til å ta de store avgjørelser. Først bør du komme deg litt ovenpå, og det er umulig med full jobb + unger + syk mann/svigerfar + + +

Snakk med legen- vis han/hun innlegget. Du burde få sykemelding før du selv går helt i veggen og blir liggende. Perioden med sykemelding skal du bruke på deg selv. Sov, les, eller gå turer. Hva som helst. Men du må bruke tiden på det DU vil/trenger. La deg selv få de ukene til å reise deg litt opp.

Så igjen- snakk med legen. Du må få frirom til å hvile godt. Deretter- når du ikke er så utslitt, kan du begynne tenke hva du vil med livet nå videre.

Tror man av og til kan komme på en institusjon for avbrekk og hjelp. Når det har vært så mye hjemme, hadde det kanskje vært fint for deg å få et avbrekk. Kanskje legen vet om noen slike løsninger.