NHD: Selvskading neppe en god løsning

[Gjest Nevertheless]

Jeg har EUPF. Den er ikke så merkbar nå når jeg er singel, og heller ikke så lenge jeg får det som jeg vil. Jeg ønsker å gå i gruppebehandling for de med denne lidelsen, men virker ikke som psykologen min er helt enig. Aner ikke hvorfor.

Kanskje hun synes det ikke er alvorlig nok slik at jeg ikke skal ta plassen fra noen som trenger den mer.

Tingen er at jeg ikke vet hvordan jeg skal overbevise henne om at det er lurt. Så jeg har tenkt på om selvskading (litt kutting og sånn) kan gi meg større sjanse til å få det?

Men jeg ønsker egentlig ikke å havne i det kjøret, og vet at det ville vært dumt. Så lurer på om det finnes noe bedre alternativ for å få det som jeg vil her? Jeg sliter veldig med mitt forhold til andre, og tror gruppebehandling ville gitt meg så gode muligheter til å behandle mine relasjonsproblemer. Blir så deppa av tanken på å kanskje ikke få dette

Håper det finnes en bedre løsning enn å kutte seg til plassen. Tør sikkert ikke kutte meg uansett, jeg er jo livredd blod og livredd for at det skal gå helt galt.

[Gjest bølger]

Du kan jo si til psykologen at du tenker slik. Skal du få hjelp må du være åpen om alt.

[Gjest Nevertheless]

Du kan jo si til psykologen at du tenker slik. Skal du få hjelp må du være åpen om alt.

Jo, men da vil hun komme med det vanlige kognitiv-pratet sitt om at "en tanke er aldri sann" og "en tanke er aldri farlig" og "jaja, det er nå en tanke det da".

Skulle tro at de satte pris på at pasienter kommer med ønsker og har tanker om hva som vil være bra for en. For meg har det vært så og si umulig å bli bedre fordi jeg er stort sett isolert inne hver dag, bortsett fra når jeg er på jobb men det blir noe annet.

[Gjest bølger]

Jo, men da vil hun komme med det vanlige kognitiv-pratet sitt om at "en tanke er aldri sann" og "en tanke er aldri farlig" og "jaja, det er nå en tanke det da".

Skulle tro at de satte pris på at pasienter kommer med ønsker og har tanker om hva som vil være bra for en. For meg har det vært så og si umulig å bli bedre fordi jeg er stort sett isolert inne hver dag, bortsett fra når jeg er på jobb men det blir noe annet.

Har du spurt psykologen om hvorfor hun ikke er enig?

Begynn aldri med selvskading. Det er ikke så lett å slutte igjen, og arrene må du leve med resten av livet. Ikke så veldig kjekt nå når sommeren kommer.

[Gjest tidligere gruppemedlem]

''Jeg sliter veldig med mitt forhold til andre, og tror gruppebehandling ville gitt meg så gode muligheter til å behandle mine relasjonsproblemer.''

Jeg gikk tidligere i en gruppe for folk med personlighetsproblematikk. Da en av deltakerne møtte endel motbør for sin tolkning av en vanskelig situasjon, reagerte han kraftig og informerte oss om at han nå var blitt så fortvilet at antakeligvis kom til å skade seg selv når han kom hjem. Vi ble naturligvis svært bekymret og fikk terapeuten til å love at vedkommende kom til å bli fulgt opp frem til neste time.

I neste time var utsagnet blitt fordøyd av resten av deltakerne, og det viste seg at flere hadde oppfattet det som følelsesmessig utpressing: en trussel der ansvaret for reaksjonen hans, og dermed også for selvskadingen, ble lagt på gruppa (fordi vi ikke helhjertet støttet opp om hans tolkning). Det var begynnelsen på en lang og vond konflikt som endte med at vedkommende forlot gruppa.

Du sier selv at selvskading neppe er en god løsning, og jeg støtter bølger i at dette er noe du må diskutere med terapeuten din. Relasjonene i en gruppe kan være vel så intense som et parforhold, og jeg opplevde i hvert fall selv at mine mest umodne sider kom til overflaten. Hvis du har et mønster med å skade deg selv når ting blir vanskelig, og spesielt hvis du kan ha en tendens til å fortelle andre om det, vil jeg anbefale deg å forsøke å få disse sidene noe mer under kontroll før du oppsøker en gruppe. Selv om du kanskje tenker at du bare vil få frem hvor forferdelig du føler deg, vil det å i affekt fortelle om konkrete selvskadingsepisoder lett kunne oppfattes som følelsesmessig utpressing og føre til et eskalerende konfliktnivå som verken gagner deg eller de andre gruppemedlemmene.

På den annen side: Hvis du har slike impulser under kontroll, er en gruppe et utmerket sted å snakke om fenomenet og utvikle sunnere håndteringsmekanismer for vonde følelser :-) Lykke til!

[Gjest Svarttrost]

''Jeg sliter veldig med mitt forhold til andre, og tror gruppebehandling ville gitt meg så gode muligheter til å behandle mine relasjonsproblemer.''

Jeg gikk tidligere i en gruppe for folk med personlighetsproblematikk. Da en av deltakerne møtte endel motbør for sin tolkning av en vanskelig situasjon, reagerte han kraftig og informerte oss om at han nå var blitt så fortvilet at antakeligvis kom til å skade seg selv når han kom hjem. Vi ble naturligvis svært bekymret og fikk terapeuten til å love at vedkommende kom til å bli fulgt opp frem til neste time.

I neste time var utsagnet blitt fordøyd av resten av deltakerne, og det viste seg at flere hadde oppfattet det som følelsesmessig utpressing: en trussel der ansvaret for reaksjonen hans, og dermed også for selvskadingen, ble lagt på gruppa (fordi vi ikke helhjertet støttet opp om hans tolkning). Det var begynnelsen på en lang og vond konflikt som endte med at vedkommende forlot gruppa.

Du sier selv at selvskading neppe er en god løsning, og jeg støtter bølger i at dette er noe du må diskutere med terapeuten din. Relasjonene i en gruppe kan være vel så intense som et parforhold, og jeg opplevde i hvert fall selv at mine mest umodne sider kom til overflaten. Hvis du har et mønster med å skade deg selv når ting blir vanskelig, og spesielt hvis du kan ha en tendens til å fortelle andre om det, vil jeg anbefale deg å forsøke å få disse sidene noe mer under kontroll før du oppsøker en gruppe. Selv om du kanskje tenker at du bare vil få frem hvor forferdelig du føler deg, vil det å i affekt fortelle om konkrete selvskadingsepisoder lett kunne oppfattes som følelsesmessig utpressing og føre til et eskalerende konfliktnivå som verken gagner deg eller de andre gruppemedlemmene.

På den annen side: Hvis du har slike impulser under kontroll, er en gruppe et utmerket sted å snakke om fenomenet og utvikle sunnere håndteringsmekanismer for vonde følelser :-) Lykke til!

Kunne ikke vært mer enig..

Tror dessuten at trusler om selvskading er en bombesikker måte på å IKKE få være med i gruppe på...

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er korrekt. Selvskading er aldri en god løsning. Når de gjøres manipulativt i den hensikt å påvirke andre menneskers adferd, er det enda verre. Det er den mest umodne kommunikasjonsformen en kan tenke seg, og det ødelegger alltid relasjoner.

På motsatt side er den mest modne formen å påvirke på følgende: En leser seg opp på fakta i saken. Deretter tar en det opp med den en vil påvirke på en saklig måte. En vurderer og diskuterer fordeler og ulemper, og til slutt kommer en frem til en løsning.

Lykke til :-)

[Gjest Nevertheless]

''Jeg sliter veldig med mitt forhold til andre, og tror gruppebehandling ville gitt meg så gode muligheter til å behandle mine relasjonsproblemer.''

Jeg gikk tidligere i en gruppe for folk med personlighetsproblematikk. Da en av deltakerne møtte endel motbør for sin tolkning av en vanskelig situasjon, reagerte han kraftig og informerte oss om at han nå var blitt så fortvilet at antakeligvis kom til å skade seg selv når han kom hjem. Vi ble naturligvis svært bekymret og fikk terapeuten til å love at vedkommende kom til å bli fulgt opp frem til neste time.

I neste time var utsagnet blitt fordøyd av resten av deltakerne, og det viste seg at flere hadde oppfattet det som følelsesmessig utpressing: en trussel der ansvaret for reaksjonen hans, og dermed også for selvskadingen, ble lagt på gruppa (fordi vi ikke helhjertet støttet opp om hans tolkning). Det var begynnelsen på en lang og vond konflikt som endte med at vedkommende forlot gruppa.

Du sier selv at selvskading neppe er en god løsning, og jeg støtter bølger i at dette er noe du må diskutere med terapeuten din. Relasjonene i en gruppe kan være vel så intense som et parforhold, og jeg opplevde i hvert fall selv at mine mest umodne sider kom til overflaten. Hvis du har et mønster med å skade deg selv når ting blir vanskelig, og spesielt hvis du kan ha en tendens til å fortelle andre om det, vil jeg anbefale deg å forsøke å få disse sidene noe mer under kontroll før du oppsøker en gruppe. Selv om du kanskje tenker at du bare vil få frem hvor forferdelig du føler deg, vil det å i affekt fortelle om konkrete selvskadingsepisoder lett kunne oppfattes som følelsesmessig utpressing og føre til et eskalerende konfliktnivå som verken gagner deg eller de andre gruppemedlemmene.

På den annen side: Hvis du har slike impulser under kontroll, er en gruppe et utmerket sted å snakke om fenomenet og utvikle sunnere håndteringsmekanismer for vonde følelser :-) Lykke til!

Takk for langt og utdypende svar. Hva slags ting snakket dere om i gruppesamtalene og hva handlet det om liksom? Må man være åpen om alle sine problemer?

Skjønner poenget med at selvskading kan bli som en slags utpressing. Det blir vel som da jeg truet ekskjæresten min med å ta selvmord. Det var dårlig gjort, men jeg var så fra meg at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre.

Har ikke lyst til å bli sett på som en som spiller med andres følelser. Så skal prøve å håndtere dette riktig.

[Gjest Nevertheless]

Det er korrekt. Selvskading er aldri en god løsning. Når de gjøres manipulativt i den hensikt å påvirke andre menneskers adferd, er det enda verre. Det er den mest umodne kommunikasjonsformen en kan tenke seg, og det ødelegger alltid relasjoner.

På motsatt side er den mest modne formen å påvirke på følgende: En leser seg opp på fakta i saken. Deretter tar en det opp med den en vil påvirke på en saklig måte. En vurderer og diskuterer fordeler og ulemper, og til slutt kommer en frem til en løsning.

Lykke til :-)

Skjønner at selvskading vil være som utpressing og at det er dårlig gjort. Blir lei meg bare av å tenke på at noen ville følt seg presset av meg i en sånn situasjon. Det mangler ikke på empati her i gården.

Tingen er at jeg aldri har tålmodighet til å gå den riktige tunge veien og vente på en løsning. Jeg vil ha det fikset på dagen, hvis ikke blir jeg bare deprimert og motløs.

Er det sånn at når de med eupf truer med selvmord og selvskading, så er det fordi de virkelig ikke vet hva de ellers kan gjøre? Eller er det mer bevisst manipulasjon for å få det som de vil?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Skjønner at selvskading vil være som utpressing og at det er dårlig gjort. Blir lei meg bare av å tenke på at noen ville følt seg presset av meg i en sånn situasjon. Det mangler ikke på empati her i gården.

Tingen er at jeg aldri har tålmodighet til å gå den riktige tunge veien og vente på en løsning. Jeg vil ha det fikset på dagen, hvis ikke blir jeg bare deprimert og motløs.

Er det sånn at når de med eupf truer med selvmord og selvskading, så er det fordi de virkelig ikke vet hva de ellers kan gjøre? Eller er det mer bevisst manipulasjon for å få det som de vil?

Det kan være begge deler. Nå er det slik at det vi erfarer virker, vil vi gjerne gjenta. Om vi lærer tidlig at det å true med selvskading gjør at vi får det som vi vil, blir adferden forsterket, og det er større sannsynlighet for at vi gjør det på nytt.

[Spenol(1)]

Jeg tror at selvskading kan føre til at du blir vurdert som neppe egnet til gruppe. De (gruppelederne) legger vekt på at du er i en stabil fase og ikke gjennomgår noen større livskriser. De vil ikke ha selvdestruktive folk, da det kan ha en negativ innvirkning på gruppa.

Har hun noen begrunnelse for at hun ikke synes du er egnet til gruppe?

[Gjest Nevertheless]

Jeg tror at selvskading kan føre til at du blir vurdert som neppe egnet til gruppe. De (gruppelederne) legger vekt på at du er i en stabil fase og ikke gjennomgår noen større livskriser. De vil ikke ha selvdestruktive folk, da det kan ha en negativ innvirkning på gruppa.

Har hun noen begrunnelse for at hun ikke synes du er egnet til gruppe?

Ligger det ikke litt i borderlines natur å være selvdestruktiv? Er vel ikke uvanlig med selvskading blant borderlinere. Kommer ikke til å skade meg selv. Når jeg ikke har gjort det så langt i livet så er det dumt å begynne nå. Blir litt som å starte å røyke plutselig etter å ha holdt seg unna hele livet.

Jeg spurte om gruppeterapi da jeg startet på DPS. Da sa hun bare at gruppene allerede var i gang, så neste mulighet blir til høsten sa hun. Da følte jeg at hun løy, og ikke orket å sjekke engang om det var plass til meg.

Når jeg spurte om det nå så sa hun bare: "Jeg skal ta det med meg. Det må jo være en type gruppe som er relevant."

Så sa jeg: Men det er jo grupper for de med eupf. Da sa hun bare: "Njaa....men jeg skal ta det med meg, jeg må stikke nå".

Dette var på telefonen.

Jeg er kanskje rask til å konkludere at dette betyr at hun ikke vil at jeg skal gå i en gruppe. Men fikk ingen grunn til å tro noe annet heller da når hun svarer så kort.

Nå har jeg droppet seroquelen for i kveld. Føler jeg må vise at jeg er dårlig nok

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ligger det ikke litt i borderlines natur å være selvdestruktiv? Er vel ikke uvanlig med selvskading blant borderlinere. Kommer ikke til å skade meg selv. Når jeg ikke har gjort det så langt i livet så er det dumt å begynne nå. Blir litt som å starte å røyke plutselig etter å ha holdt seg unna hele livet.

Jeg spurte om gruppeterapi da jeg startet på DPS. Da sa hun bare at gruppene allerede var i gang, så neste mulighet blir til høsten sa hun. Da følte jeg at hun løy, og ikke orket å sjekke engang om det var plass til meg.

Når jeg spurte om det nå så sa hun bare: "Jeg skal ta det med meg. Det må jo være en type gruppe som er relevant."

Så sa jeg: Men det er jo grupper for de med eupf. Da sa hun bare: "Njaa....men jeg skal ta det med meg, jeg må stikke nå".

Dette var på telefonen.

Jeg er kanskje rask til å konkludere at dette betyr at hun ikke vil at jeg skal gå i en gruppe. Men fikk ingen grunn til å tro noe annet heller da når hun svarer så kort.

Nå har jeg droppet seroquelen for i kveld. Føler jeg må vise at jeg er dårlig nok

Dette er vel en så stor sak at det bør diskuteres i timen. Du kan ikke forvente at dette er noe som skal avgjøres på telefon.

[Gjest Nevertheless]

Dette er vel en så stor sak at det bør diskuteres i timen. Du kan ikke forvente at dette er noe som skal avgjøres på telefon.

Det er kanskje sant. Prøver å ikke hate henne nå. Hun sa også at hun er borte neste uke, det tror jeg er bare skitprat. Vurderer å ringe neste uke bare for å høre om hun er der.

[Spenol(1)]

Ligger det ikke litt i borderlines natur å være selvdestruktiv? Er vel ikke uvanlig med selvskading blant borderlinere. Kommer ikke til å skade meg selv. Når jeg ikke har gjort det så langt i livet så er det dumt å begynne nå. Blir litt som å starte å røyke plutselig etter å ha holdt seg unna hele livet.

Jeg spurte om gruppeterapi da jeg startet på DPS. Da sa hun bare at gruppene allerede var i gang, så neste mulighet blir til høsten sa hun. Da følte jeg at hun løy, og ikke orket å sjekke engang om det var plass til meg.

Når jeg spurte om det nå så sa hun bare: "Jeg skal ta det med meg. Det må jo være en type gruppe som er relevant."

Så sa jeg: Men det er jo grupper for de med eupf. Da sa hun bare: "Njaa....men jeg skal ta det med meg, jeg må stikke nå".

Dette var på telefonen.

Jeg er kanskje rask til å konkludere at dette betyr at hun ikke vil at jeg skal gå i en gruppe. Men fikk ingen grunn til å tro noe annet heller da når hun svarer så kort.

Nå har jeg droppet seroquelen for i kveld. Føler jeg må vise at jeg er dårlig nok

Ja mange med Eupf er selvdestruktive men det betyr ikke at du trenger å være det.

Hvis du føler at terapeuten din ikke støtter deg og ikke føler at begrunnelsen er god nok , så kanskje du bør bytte terapeut?

Jeg vet at det finnes grupper for mennesker med eupf. Det er en psykiatrisk sykepleier som driver det. Det er på østlandet men jeg vet ikke hvor du bor hen. Men jeg er litt skeptisk til en gruppe hvor alle har samme problematikk. Det kan fort bli destruktivt , tenker jeg.

jeg synes dog det er positivt at du ønsker å gå i gruppe. Det betyr at du virkelig ønsker å jobbe med deg selv. For gruppeterapi er til tider ganske tøft. Du møter deg selv i døra mange ganger. Hvis gruppe fungerer bra så er det ingen kosegruppe. Du vil bli sliten mentalt av det men du får mye igjen for det senere.

Hvis du vil gå i gruppe så anbefaler jeg deg å være så ærlig som mulig. Det kan føles flaut og dumt å fortelle om dine destruktive tanker og følelser, men det skal til for å få et bedre liv.

[Gjest Svarttrost]

Ligger det ikke litt i borderlines natur å være selvdestruktiv? Er vel ikke uvanlig med selvskading blant borderlinere. Kommer ikke til å skade meg selv. Når jeg ikke har gjort det så langt i livet så er det dumt å begynne nå. Blir litt som å starte å røyke plutselig etter å ha holdt seg unna hele livet.

Jeg spurte om gruppeterapi da jeg startet på DPS. Da sa hun bare at gruppene allerede var i gang, så neste mulighet blir til høsten sa hun. Da følte jeg at hun løy, og ikke orket å sjekke engang om det var plass til meg.

Når jeg spurte om det nå så sa hun bare: "Jeg skal ta det med meg. Det må jo være en type gruppe som er relevant."

Så sa jeg: Men det er jo grupper for de med eupf. Da sa hun bare: "Njaa....men jeg skal ta det med meg, jeg må stikke nå".

Dette var på telefonen.

Jeg er kanskje rask til å konkludere at dette betyr at hun ikke vil at jeg skal gå i en gruppe. Men fikk ingen grunn til å tro noe annet heller da når hun svarer så kort.

Nå har jeg droppet seroquelen for i kveld. Føler jeg må vise at jeg er dårlig nok

Synes du tolker veldig mye ut av dette. Som NHD skriver - dette bør vel avgjøres i en time. For mitt vedkommende tok det lang tid før det ble endelig avklart (måneder).

[frosken]

''Tingen er at jeg ikke vet hvordan jeg skal overbevise henne om at det er lurt. Så jeg har tenkt på om selvskading (litt kutting og sånn) kan gi meg større sjanse til å få det?

''

Ut i fra hva du skriver her på dol, så er det vel nærliggende å tro at du ikke er egnet for gruppebehandling nå. Du har jo flere ganger skrevet om ditt sterke ønske om å være "sykest mulig", og dette er lite forenlig med gruppeprosesser.

[Spenol(1)]

Takk for langt og utdypende svar. Hva slags ting snakket dere om i gruppesamtalene og hva handlet det om liksom? Må man være åpen om alle sine problemer?

Skjønner poenget med at selvskading kan bli som en slags utpressing. Det blir vel som da jeg truet ekskjæresten min med å ta selvmord. Det var dårlig gjort, men jeg var så fra meg at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre.

Har ikke lyst til å bli sett på som en som spiller med andres følelser. Så skal prøve å håndtere dette riktig.

Hvis du skal gå i gruppeterapi, noe jeg tviler litt på om du er klar for, så må det gjøres en helt klar avtale med deg at trusler om selvdestruktiv atferd ikke er akseptabelt . Du må følge reglementet og du har plikt til å møte opp så sant det er umulig for deg å komme.

Hvis dette med gruppe er noe du har tenkt nøye igjennom og vet hva du vil bruke det til, så tror jeg faktisk at det er en god ide. Men jeg vet ikke om du er klar akkurat nå.

[Gjest Nevertheless]

Ja mange med Eupf er selvdestruktive men det betyr ikke at du trenger å være det.

Hvis du føler at terapeuten din ikke støtter deg og ikke føler at begrunnelsen er god nok , så kanskje du bør bytte terapeut?

Jeg vet at det finnes grupper for mennesker med eupf. Det er en psykiatrisk sykepleier som driver det. Det er på østlandet men jeg vet ikke hvor du bor hen. Men jeg er litt skeptisk til en gruppe hvor alle har samme problematikk. Det kan fort bli destruktivt , tenker jeg.

jeg synes dog det er positivt at du ønsker å gå i gruppe. Det betyr at du virkelig ønsker å jobbe med deg selv. For gruppeterapi er til tider ganske tøft. Du møter deg selv i døra mange ganger. Hvis gruppe fungerer bra så er det ingen kosegruppe. Du vil bli sliten mentalt av det men du får mye igjen for det senere.

Hvis du vil gå i gruppe så anbefaler jeg deg å være så ærlig som mulig. Det kan føles flaut og dumt å fortelle om dine destruktive tanker og følelser, men det skal til for å få et bedre liv.

Skjønner at det å gå i en gruppe ikke er en hyggestund hver gang, og er egentlig glad terapeuten ikke ville ha meg i gruppe så langt, da jeg har nok med personlige kriser så langt.

Men føler meg mer klar nå for å utvikle sosiale og mellommenneskelige ressurser. Jeg anser meg for å være snill og en som bryr seg om andre, men ting kan være vanskelig i forhold til andre når følelsene tar overhånd. Også vil jeg lære meg å respektere andres ønsker og rett til å bestemme sitt eget liv, at ikke alle må gjøre som jeg sier og ønsker. Jeg VET det er rett å tenke sånn, men vanskeligere i praksis.

Har hørt at slike grupper kan være meget positiv, blant annet fordi man sliter med mye av den samme problematikken, og kan se seg selv i andre, og lære av det.

[Gjest Nevertheless]

Synes du tolker veldig mye ut av dette. Som NHD skriver - dette bør vel avgjøres i en time. For mitt vedkommende tok det lang tid før det ble endelig avklart (måneder).

Jeg må vel lære meg kunsten å ha tålmodighet!