Utro, hvorfor gjør hun det?

[Erling72]

Hei.

Vi er begge i 30 årene. Sammen har vi to flotte barn. Og ellers alt vi trenger.

Men det er noe som virkelig plager meg, noe som gjør at jeg ikke får ro og som jeg tenker på dag ut og dag inn.

Det hører og med til historien at jeg har vært gift før, men skilte meg da min x-kone var utro for 2. gang. Sex begge gangene. Er det meg det er noe galt med?

Ca ett år etter at jeg og min nåværende kone traff hverandre, rotet hun med en annen mann. De klinte etter det hun forteller meg. Hun fortalte meg det dagen etter. Dette var selvsagt veldig vondt men det gikk greit. Det var en feil, tilgitt. Men jeg har blitt bedratt før, og den følelsen kommer tilbake fort, og den er så forbanna vond! Så, noen år etter var hun ute på byen med blant annet min nevø. Hun traff da en amerikaner på byen, som hun hadde kontakt med i etterkant. Hun fortalte at hun hadde truffet han, og at de sendte sms til hverandre. Dette godtok jeg ikke, og spurte hvordan hun hadde reagert hvis jeg traff en dame på byen som jeg hadde kontakt med i etterkant. Hun godtok det. Noen dager etterpå kom det frem at de hadde kysset. Nytt slag i trynet. Men tilgitt igjen.

Så gikk det noen år, der alt var fint. Vi fikk vårt første barn, og hun ny jobb. Jeg kan ikke akkurat si at jeg hadde verdens beste tillit til henne, og merket hvis hun hadde truffet noen hun syns var spennende. Men så snakket hun en del om en på den nye jobben. De pratet ofte, sendte sms, chattet osv. Hun fortalte at hun likte å snakke med han pga at de hadde samme interesser, likte samme musikk mm. Det gikk selvfølgelig galt. Hun hadde vært på byen, hun hadde drukket alt for mye, de hadde truffet hverandre og rotet og klint. Jeg sa vi var ferdig, kalte henne dum og naiv, for jeg visste dette ville skje. Jeg hadde sagt til henne at jeg ikke likte utviklingen i bekjentskapen hennes. Jeg visste det ville skje!! Og det er bare enda vondere! Jeg hadde gått fra henne der og da hadde det ikke vært for barnet vårt som sov på naborommet. Kun derfor! Jeg forlangte at de aldri mer hadde kontakt. Uten rom for diskusjon.

Tilliten til min kone var ikke eksisterende. Men jeg følte vi måtte prøve, siden vi hadde ett barn sammen. Vi gikk da til familieterapeut, 2 ganger. Dette var veldig vondt for min kone, og jeg satt med en veldig dårlig samvittighet. Så jeg ringte og sa at vi ikke kommer flere ganger. Jeg angrer så mye på det nå! Så fikk vi ett barn til. Enda ett herlig barn. Og vi var så lykkelige som vi kunne bli.

Så fikk hun kontakt med en kar som hun ikke hadde snakket med på 20 år via Facebook... De hadde VELDIG mye kontakt, både via sms, tlf og chat. Hun snakket og åpentlyst med han via videosamtale på MSN. Jeg ga klar beskjed om at jeg ikke satte pris på dette, men hun hadde ikke øre for det. Det var tydeligvis en ny mann som var veldig interessant. Det gikk ikke for langt, men jeg føler jeg stoppet det. Ga beskjed om at dette aksepterer jeg ikke, og ga hun valget. Så hun stoppet med den voldsomme kontakten, men "fersket" hun i en løgn da jeg spurte om hun hadde ringt han. Noe hun nektet for, men tlf hennes viste noe annet. Og grunnet til at jeg sjekket tlf, er at jeg merket på henne at det var noe.

De har kontakt i dag, og det er greit for meg. Men dere skjønner kanskje at jeg tviler, at sjalusien min begynner å bli større og større. Og dette er noe jeg virkelig sliter med. Hun vil ikke snakke om tingene, og jeg sitter med følelsen av at hvis vi ikke har snakket om det på en stund, så tror hun at alt er glemt og ok. Vi har i løpet av denne tiden hatt noen samtaler. Jeg merker at jeg blir deprimert, stresset og har det generelt mye vondt inni meg. Men hun skjønner ikke det. Hun ser litt lett på tingene. Det kommer til ett punkt der man vil sjekke tlf, chat logger, Mailer med mer, men det kan jeg ikke gjøre.

Hun har i mellomtiden klaget til sin kusine over min sjalusi, noe hun fortalte meg da jeg spurte om hun snakket med andre ang dette. Jeg spurte da om hun hadde fortalt hvorfor jeg var sjalu, noe hun ikke hadde. Da blir jeg ganske irritert, av to grunner. For det første fremkommer jeg som en idiot, og for det andre skjønner ikke min kone hva det går i. Hun skjønner ikke at jeg er sjalu pga hennes gjentatt feil.

Hun begynner etter hvert i ny jobb, og treffer nye mennesker. Hun snakker om ett par personer, gutter selvsagt, fordi hun får lettere kompiser. Det er greit det, jeg godtar at hun har kompiser, men jeg ser lett hvis hun har kompiser hun syns er litt spennende. Hun inviterte meg og opp på lunch på jobben hennes. Noe jeg gjorde, og det var greie karer det. Ikke noe problem, og jeg var ikke sjalu. Men så begynte det en ny kar der, broren til han ene jeg hadde truffet. Og jeg merket kjapt at dette var en hun syns var spennende. Den vonde følelsen kom veldig kjapt tilbake. Så en dag hun hadde vært på byen, merket jeg på henne at det var noe. Dagen etter sjekket jeg tlf hennes, og leste meldingene. Der stod det en melding til han karen, der hun beklaget at hun hadde vært så luremus mot han, og kåtet han opp. Og at hun håpte han fikk seg noe på byen. Hva skal jeg si, verden min falt i dass! Jeg ville konfrontere henne med dette med en gang, men jeg hadde jo sjekket tlf hennes. Noe jeg sa forrige gang at jeg aldri skulle gjøre mer, for det er en så utrolig vond følelse å føle at man må gjøre det. Det er jo flere ganger jeg hadde villet gjøre det, men jeg føler det er å dra det for langt. Så jeg sa ikke noe. Jeg fikk ikke snakke om det, ikke luftet det, fikk det ikke ut. For ting som dette er så vondt, så nedverdigende at jeg ikke vil snakke med kompiser om det en gang. Den eneste personen jeg kan snakke med alt om er henne, og hun er den som er utro mot meg, som svikter meg, barna sine, ekteskapet vårt.... Jeg husker ikke begynnelsen av samtalen, men vi hadde en diskusjon, ganske rett etter dette. Men jeg sa at hun var så forbanna ego, at hun var villig til å risikere ekteskapet vårt pga sine egne egoistiske lyster, å risikere at barna ikke fikk vokse opp med mammaen og pappaen sin sammen, pga at hun rotet det til med andre menn. Hun sa da hun skulle slutte å drikke. Jeg sa hun ikke trengte å la være å drikke, men hun insisterte. Hun holdt seg noen turer på byen, og jeg følte jeg kunne slappe av litt når hun var på byen. Og det var en så deilig følelse, det å ha tillit til den man deler livet med. Men etter 1 mnd eller 2. Og sa hun ikke klarte å holde det, at hun savnet det å ta seg en pils eller 2 i lystig lag. Jeg måtte le, for jeg ventet på den. Jeg visste hun ikke ville klare å holde det. Men det plaget meg veldig at hun skulle ut å drikke. For hun mistet fort kontroll. Jeg ga henne flere sjanser til å fortelle meg dette, hintet frempå. Så en tvreklame om en dame som var "luremus" mot mannen sin. Begynte å snakke om luremus. Ga henne sjanser i løpet av ett par dager til å fortelle meg det. Jeg var virkelig nede når hun skulle på byen, det var vondt. Men så sprakk det, hun skulle ut, og jeg var virkelig dårlig humør pga det. Så jeg fortalte hun grunnen. Jeg hadde lest meldingene hennes, og siterte meldingen. Hun ble stille. Og det var en diskusjon på dette. Jeg har latt ting ligge. De har fortsatt kontakt. I hvert fall på Facebook. Sms eller tlf vet jeg ikke. Jeg vet og at hun kommer til å treffe han på byen igjen. Jeg vet at jeg ikke kommer til å godta det. Så hva skal jeg gjøre? Gi beskjed om at reiser du på byen og treffer han er vi ferdig. Hun har til og med sagt at kanskje jeg skulle snakke med noen, om min sjalusi. Jeg blir satt ut, hun skjønner ikke hva problemet er. Hun er heller ikke villig til å være med å snakke med noen. Men blir nok med hvis hun får ultimatumet. Noe som kanskje kommer snart.

Kan noen der ute komme med tips? Jeg orker ikke lese dump den kjerringen osv osv osv. Det tenker jeg hver eneste dag selv. Kom med noe konstruktivt, hjelp meg å forstå så jeg kan snakke med henne om det, så hun forstår.

[Erling72]

Måtte korte ned innlegget mitt pga overskidelse av max 10000 tegn. Hele innlegget kan leses på http://www.sidetmedord.no/forum/kjaerlighetssorg/utro_hvorfor_gjoer_hun_det

[Gjest Hønefar]

Når du skriver så lange innlegg, så ER det veldig greit med avsnitt. Det er lettere å henge med helt til slutt da.

Det skal bli spennende å se hva "hønene" svarer på innlegget ditt.

Jeg vet nemlig hva de ville svart om det var omvendt.

Altså at din kone skrev et innlegg som dette - om deg.

[Erling72]

Når du skriver så lange innlegg, så ER det veldig greit med avsnitt. Det er lettere å henge med helt til slutt da.

Det skal bli spennende å se hva "hønene" svarer på innlegget ditt.

Jeg vet nemlig hva de ville svart om det var omvendt.

Altså at din kone skrev et innlegg som dette - om deg.

Du har så rett. Avsnitt hadde virkelig gjort seg... Håper det er tålmodige der ute som klarer å lese igjennom det.

Jeg er og spent på hva jeg får av svar. Spesiellt fra damene. Jeg har søkt masse på nettet, og ser at det er veldig fokus på at menn er utro.

Håper på konstruktive svar. Tanker rundt dette, kanskje det er damer som er i samme situasjon som henne, og kan svare på hvordan dere tenker?

[Gjest Nickløsheletiden]

Hun virker umoden. Jeg synes ikke det største problemet er at hun småflørter litt. Det største problemet er at hun har så stort behov for at du skal få vite om alt sammen. Det virker som hun liker å se deg sjalu og at hun gjør det bevisst. Jeg tenker derfor at hun har lav selvtillit.

Kankje det er på tide å ta igjen med samme mynt?

[Erling72]

Hun virker umoden. Jeg synes ikke det største problemet er at hun småflørter litt. Det største problemet er at hun har så stort behov for at du skal få vite om alt sammen. Det virker som hun liker å se deg sjalu og at hun gjør det bevisst. Jeg tenker derfor at hun har lav selvtillit.

Kankje det er på tide å ta igjen med samme mynt?

Takk for svar.

Hun hadde hatt godt av å kjent på den følelsen, få kjent på tvilen som kommer osv.

Ellers er svaret ditt veldig bra. Jeg har tenkt noe det samme, så det er mye i det du skriver.

[Gjest Hulderen]

Hun kommer aldri til å slutte med dette. Det er tydelig at hun trenger spenningen, å føle seg attraktiv overfor andre.

Det positive med "luremus" SMS-en, er at den viser at hun trakk seg, hun hadde ikke sex med vedkommende. Så det er mulig at hun vil klare å holde seg på det nivået. Så spørs det bare om det holder for deg. Takler du å ha en partner som stadig må flørte med andre og søke spenning på den måten? Hvis ikke, vet du hva du har å gjøre...

[Erling72]

Se hele innlegget på http://www.sidetmedord.no/forum/kjaerlighetssorg/utro_hvorfor_gjoer_hun_det#msg16778

Der er det og lettere å lese, med avsnitt osv.

Måtte korte ned pga overskridelse av 10000 tegn...

[stadig optimistisk]

Måtte korte ned innlegget mitt pga overskidelse av max 10000 tegn. Hele innlegget kan leses på http://www.sidetmedord.no/forum/kjaerlighetssorg/utro_hvorfor_gjoer_hun_det

Hei!

Greide å lese gjennom hele innlegget ditt, først og fremst fordi jeg kjenner meg litt igjen...

(Jeg er kvinne)

Jeg har også opplevd tillittsbrudd og vært svært usikker på om hvorvidt det var verdt å fortsette eller ikke. Motivasjonen min (i lang tid) var at jeg og min partner hadde noe spesielt sammen og ville ikke ende det...

Det ble vel egentlig bare å flytte problemet litt lengre fram i tid. Det kom flere brudd, og jeg hadde til slutt ikke energi til å fortsette.

Fordi det var så forbaska vondt! Hadde brukt så mye tid og energi på å stole på han igjen! På å foksusere på det postivie og tenke postive tanker. Det hjalp en stund, men da det kom flere tillittsbrudd kom alt tilbake som et enda hardere slag i trynet...

Et forhold krever en viss form for tillitt for at partene skal ha det bra. Det er min mening... Jeg hadde det ikke bra. Og til slutt kom den dagen jeg måtte ta en avgjørelse om hva jeg ville ut av livet mitt. Jeg ønsket ikke å være mistenksom, sjalu, og til tider meget paranoid... Man blir jo det... Så for mitt vedkommende ble det slutt...

Jeg forstår det slik at din kvinne ikke forstår deg. Og det er kanskje det største problemet i dette tilfellet..?? Det å kunne sette seg inn i den andres situasjon er nokså grunnleggende i et forhold, spør du meg. Og mangelen på empati og forståelse er kanskje like vanskelig å hanskes med som det hun faktisk gjør mot deg med alle disse mennene.

Jeg sier ikke at det ikke er håp for dere. Jeg har lest mye om utroskap selv i forbindelse med mine problemer, og ser at mange kjemper seg gjennom det. Men det kreves hardt arbeid..

Spørsmålet er vel hva du er villig til å godta? Hva kan du leve med av din kvinnes oppførsel? Hvor mye er du villig til å offre av DEG selv for at det skal fungere?

Håper det ordner seg for deg:)

[org]

Når den som er utro, ikke legger seg flat og innrømmer sin udelte skyld, OG stadig gjentar fadesen, tror jeg ikke jeg hadde klart å fortsette forholdet.

Du har strekt deg langt, synes jeg, og lenger enn langt.

[Gjest MayLynn]

Sitter igjen med et spørsmål - hvorfor går dere på byen og drikker hver for dere? Det er vel ikke særlig normalt i et godt forhold? Selv gjør vi det aldri... Har ikke behov for det.

[Gjest Hulderen]

Sitter igjen med et spørsmål - hvorfor går dere på byen og drikker hver for dere? Det er vel ikke særlig normalt i et godt forhold? Selv gjør vi det aldri... Har ikke behov for det.

Det er vel ganske vanlig å gå ut hver sin gang når man har små barn. I hvert fall om man ikke er så heldig å ha god tilgang på barnevakt.

[Gjest MayLynn]

Det er vel ganske vanlig å gå ut hver sin gang når man har små barn. I hvert fall om man ikke er så heldig å ha god tilgang på barnevakt.

I "forening" ja - men ikke ut på byen for å drikke osv...?

[Ugga]

Jeg har ikke noe konstruktivt å si, men jeg må bare si at jeg føler med deg, og at du har vært uheldig i dine valg av koner.

[Persille1365381127]

Jeg må innrømme at jeg ikke har spesielt tro på forholdet deres. Men det er ikke bare fordi hun har vært utro, det handler om dine erfaringer også - og jeg skal forsøke meg på noen analyser. Husk at jeg er en vanlig amatør som svarer deg på nettet, det er ikke noen form for kvalifisert svar.

Men jeg tror hun enten har lav selvtillit, eller har opplevd en form for manglende bekreftelse tidligere. Det er ikke det at hun ikke verdsetter det dere har, det er bare det at oppmerksomhet fra andre betyr så uendelig mye. Hun "må" ha den bekreftelsen på at hun kan få ham/dem om hun vil. Det er ikke for å være dust mot deg, eller fordi hun ønsker noe annet enn deg, men det er fordi hun har behov for bekreftelse.

Uansett hvor mye du bekrefter henne, så vil ikke det veie opp for dette behovet. Den eneste måten å kurere det på er at hun må jobbe med seg selv, finne ut hva som er den _egentlige_ årsaken til at hun trenger den type bekreftelse - og jeg vil tro at en form for terapi er den beste løsningen.

Det fascinerer meg litt at du får dårlig samvittighet for at dere går i familieterapi. Hva er det for noe?

Hvorfor skal du ha dårlig samvittighet for å tvinge frem en dialog med den personen du deler livet ditt med? Jeg tror den familieterapien er bra for dere, og jeg synes ikke dere skal slutte å gå dit. Og du bør ta opp at du har dårlig samvittighet for at du "tvinger" henne med dit.

Og når det kommer til deg, så gjør du dårlige valg. Du kan ikke se på en person om h*n vil være utro eller ikke, men noe i oppførselen til disse to damene dine bør vitne om det samme behovet for bekreftelse og oppmerksomhet.

Er du en som liker den type jenter? Som har behov for deg, og viser at de nyter å være i din gunst (i begynnelsen)?

Om du svarer ja på noe av dette, så bør du vurdere å finne en annen fortrolig å snakke med enn din kone. Jeg vil tro du kan få snakke med familieterapeuten alene. Du bør utforske hva det er som gjør at du velger denne type personer, og om du på noen måte kan verge deg mot å velge feil i situasjoner som dette. Er det noe du kan lære deg å gjøre annerledes?

Og til sist: tilliten mellom dere....

Den er ødelagt. Jeg tror ikke du vil stole på henne igjen. For det første har hun misbrukt din tillit for mange ganger, for det andre har du med deg dårlige erfaringer i bagasjen.

Kan du leve med det?

Om svaret ditt er at du vil leve med henne, så MÅ du legge alt dette helt og holdent bak deg, og du må jobbe med deg selv for å klare det. Det blir vanskelig, jeg snakker av erfaring. Men det er det eneste alternativet ditt. Du kan ikke trekke opp igjen dette i enhver situasjon som kommer, for det vil komme andre konfrontasjoner ila årene dere skal dele sammen - sånn er det for alle.

Du kan godt stille betingelser for hvordan du skal legge det bak deg, men DU må jobbe for å gå videre.

Dere må også bli enige om noen helt klare grenser for vennskap og kommunikasjon med motsatt kjønn. Slik jeg ser det trenger ingen gift dame i 30-årene flere guttevenner. Det kan hende man treffer noen man vil fortsette å være venn med, og gjerne da kanskje som del av et par - men det er ikke naturlig at en gift voksen dame plutselig blir bestis med en mann. Beklager.

Hun er ikke singel lenger, og hun må akseptere det. Hun kan ikke knytte intime vennskap med andre menn - den fasen er over. Hun kan heller ikke flørte, være fortrolig eller snakke med dem i hemmelighet. I dette tilfellet blir alt det å betrakte som utroskap.

Dere må sette dere ned og bli enige om hva som er greit, og hva som ikke er det. F.eks er det helt naturlig at hun svarer dersom en tidligere klassekamerat eller noe tar kontakt via Facebook, men det er ikke naturlig at hun initierer kontakten. Det er heller ikke naturlig at hun følger den opp, utover å svare høflig.

Du må rett og slett bestemme deg for hva dette er verdt for deg. Uansett hvilken løsning du velger vil det koste blod, svette og tårer.

Men du må uansett snarest finne noen å snakke med, noen som du kan være fortrolig med, og noen som kan gi deg noen råd og svar på de tingene som foregår i hodet ditt. Hør med familievernkontoret, de kan antagelig hjelpe

[songbirdy]

Hei!

Jeg må først si at jeg føler veldig med deg. Du virker som en god og oppriktig mann, som står for det du har lovet (ekteskapet). Det må føles ekstra krenkende for deg å se henne tråkke på løftene dere gav, når du selv er nøye med å holde deg på den smale sti?

Jeg får flere tanker i hodet når jeg leser innlegget ditt. (Dersom du har søkt svar fra fagperson, blir det ikke mellomrom i innlegget ditt samme hvor mange ganger du trykker Enter av en eller annen merksnodig grunn!)

Noe av det jeg reagerer på er at hun har sånn behov for å gå ut og feste. Har inntrykk av at det skjer relativt ofte. Dere skal ut sammen på fredag, og du vet ennå ikke om "hun skal ut på lørdag"? Er hun veldig bortskjemt på at du alltid sitter hjemme og lar henne dra? Jeg og samboer er sjelden på noe alene, ikke det at det gjør noe at han drar alene, det er bare unaturlig! Har dere noe fellesskap sånn utenom dette du beskriver? Har du dine greier du driver med på egenhånd? (Hobbyer, venner?) Håper det iallefall, for ellers høres det jo litt ut som hun er på en egotripp.

Jeg syns du har gitt henne ekstremt mange sjanser. Hun kaller deg sjalu til sine bekjente uten å forklare bakgrunnen. Jeg hadde ikke bare blitt sjalu om min mann hadde holdt på sånn, jeg hadde blitt RASENDE! Hvor er lojaliteten? Samholdet?

Når man er sammen med noen, så velger man jo nettopp denne personen fordi man liker å være sammen! At du hele tiden skal være den som skal sette begrensninger for henne, høres veldig ugreit ut. Du blir hele tiden den som må ta ansvar og hun tar ikke noe ansvar for egne handlinger, eller forholdet.

Det som er viktig for deg, burde være viktig for henne! Hun burde ligge på sine knær og be om godt vær. I stedet skyver hun alt ansvar på deg... Hun burde vite at slik oppførsel skaper større utrygghet i deg siden du har dine opplevelser med eksen. Dermed burde hun passe seg mer... Hun virker ikke redd for å miste deg i og med at det skjer gang på gang. Har hun ikke skjønt hvor ille dette er for deg? Hvor mye på randen er du? Er du redd for at hun en dag skal gå helt over streken, eller føler du deg trygg på at hun "bare" er en luremus? Kan dere bli enige om noen kjøreregler? Som feks. alkoholbruk (hun viste litt vilje til å forsøke der iallefall...), bytting av nr. og facebookvenner?

Jeg tror cluet her er å få henne til å skjønne hvor ødeleggende dette er for deg. Dere må snakke sammen, ordentlig. Jeg tror det må terapi til, sammen. Og hva med en tur uten barn/et kurs for å piffe opp forholdet en helg/uke...?

Jobb med å snu den negative spiralen forholdet er kommet inn i. Hun forstår det ikke pr. i dag. Så da må du evt. gjøre jobben. Jobben med å svelge kameler og nærme deg henne igjen. Jobbe med å få henne til å vende fokuset tilbake til deg og familien. Prioriter alenetid. Prioriter kjærestetid, kjæresteting. Kjøp noe lite til henne, skriv en søt lapp. Kos på hånda, håret, flett fingrene inn i hennes, si de tingene du tenker om henne, hvor fin og god hun er osv. Nærm deg henne igjen, vis og fortell henne hvor glad du er i henne. Kanskje, litt etter litt, vil det gå opp for henne hva hun har hjemme. Hvis du ikke forsøker, vil du ikke vite om det vil gå....

Ordne småting du har lovet i evigheter, ta din del av lasset (hvis du ikke allerede gjør det). Vi jenter er ofte enkle sånn, dess mer mannen overlater til oss, dess mer frustrerte blir vi, og trekker oss unna, og kan til slutt bli fristet av andre der ute....

.. Jeg vet ikke om det kan ligge andre grunner enn en "notorisk jakt på spenning" bak hennes oppførsel. Men hvis du går litt i deg selv, så er det kanskje noen ting du kan gjøre for å endre den negative spiralen.

Hun vil ikke nærme seg deg så lenge du er negativ, kontrollerer telefonen hennes og er mistenksom når hun er på byen. Samtidig må hun være helt åpen og ærlig - og ikke klandre deg for at du er utrygg... Snakk sammen!

Det er ikke lett dette... Ønsker deg lykke til....

[Gjest Elextra]

I "forening" ja - men ikke ut på byen for å drikke osv...?

''I "forening" ja - men ikke ut på byen for å drikke osv...?

''

Skjønner ikke helt hva du mener med "i forening", men det er vel ganske vanlig å gå ut å ta et par glass med venner og uten partner selv om man er i (gode) forhold.

[Gjest MayLynn]

''I "forening" ja - men ikke ut på byen for å drikke osv...?

''

Skjønner ikke helt hva du mener med "i forening", men det er vel ganske vanlig å gå ut å ta et par glass med venner og uten partner selv om man er i (gode) forhold.

De fleste jeg kjenner er med i "foreninger" slikt som man i gamle dager kalte syforening. Bare uten sying :-) Gamle og eller nye venninner som treffes en gang pr mnd. Noen kaller det vinklubb, bokklubb.

Men sjelden at dette medfører turer ut på byen. Hvis vi går ut på byen gjør vi det sammen som par.

Vi har sikkert et helt annet miljø her enn det mange andre har - men så kjenner jeg heller ingen i vårt miljø som har gått fra hverandre og vi har vært gift i snart 17 år...

[Gjest Elextra]

De fleste jeg kjenner er med i "foreninger" slikt som man i gamle dager kalte syforening. Bare uten sying :-) Gamle og eller nye venninner som treffes en gang pr mnd. Noen kaller det vinklubb, bokklubb.

Men sjelden at dette medfører turer ut på byen. Hvis vi går ut på byen gjør vi det sammen som par.

Vi har sikkert et helt annet miljø her enn det mange andre har - men så kjenner jeg heller ingen i vårt miljø som har gått fra hverandre og vi har vært gift i snart 17 år...

Ok, da er jeg vel med i enkelte "foreninger" jeg også. Men ser uansett ikke noe galt i å gå ut på byen med venninner i mellom; det gjør de fleste jeg kjenner som er i forhold.

Jeg ser ingen sammenheng mellom det å gå ut på byen med venninner av og til og utroskap, selv om enkelte sikkert ville benytte seg av anledningen. Disse ville imidlertid antakelig funnet en måte uansett.

[songbirdy]

Ok, da er jeg vel med i enkelte "foreninger" jeg også. Men ser uansett ikke noe galt i å gå ut på byen med venninner i mellom; det gjør de fleste jeg kjenner som er i forhold.

Jeg ser ingen sammenheng mellom det å gå ut på byen med venninner av og til og utroskap, selv om enkelte sikkert ville benytte seg av anledningen. Disse ville imidlertid antakelig funnet en måte uansett.

Men jeg har inntrykk av at kona hans går ut oftere enn "innimellom". En fest her og der på egenhånd syns jeg også er greit - så lenge man holder seg på matta. Men det virker som om dette er langt mer enn en sjelden gang. Og han blir sittende hjemme alene....