Liker ikke datteren hans

[Gjest Ikkje bra.....]

Har en kjæreste, som har en datter.

Jeg kjenner jeg ikke liker henne.. Når han skal ha henne hos seg, blir jeg "vrang" og irritabel, sjalu og gretten. Synes datteren (naturlig nok) opptar mye av plassen. Han "kutter meg ut" når han har datteren hos seg. Sender meg ikke meldinger etc da. (skjer i allefall ofte).

Jeg har ofte lyst til å finne på noe sammen med ham og mitt barn, men når jeg tenker på at hans datter også må være med, mister jeg helt lysta. Hun tar rett og slett for stor plass!

Hun lar meg ikke får være mamma for mitt barn, men skal ha med seg alt jeg sier og gjør i forhold til mitt barn, ellers blir det urettferdig, sier hun.. Andre veien, liker hun å sole seg i glansen av at faren gir henne noe mitt ikke får...

Åååååå!!!!!!!! -Og så er jeg utrolig glad i faren! -Men nekter å flytte sammen, ene og alene pga hans datter.

[Gjest Elextra]

Du skjønner sikkert selv at den eneste lykkelige løsning på dette problemet (for deg) er at du endrer din egen innstilling. Datteren er og bør være nr. 1 i farens liv, og du må bare tilpasse deg.

Du får sikkert så hatten passer av alle de single mødrene her inne!

[mariaflyfly]

Du har to muligheter:

1) Dump ham

2) Endre innstilling, gjør ditt ytterste for å skape en god relasjon til datteren. Du er den voksne av dere to.

[Lillemus]

Setter du datteren din til side for hans skyld? Det han gjør er det alle foreldre burde gjøre - sette barna i sentrum.

Skjerp deg. Du er voksen her. Om hun blander seg inn i forholdet mellom din datter og deg får du sette grenser for henne der og da, men ikke bland deg inn i forholdet mellom far og datter.

Hvordan hadde du reagert om din eks hadde fått en ny dame om du hadde fått vite hun ikke liker datteren din og synes hun er en drittunge som tar fra henne kjæresten?

[Gjest Ikkje bra....]

Du skjønner sikkert selv at den eneste lykkelige løsning på dette problemet (for deg) er at du endrer din egen innstilling. Datteren er og bør være nr. 1 i farens liv, og du må bare tilpasse deg.

Du får sikkert så hatten passer av alle de single mødrene her inne!

Hehe, jeg regner med å få så hatten passer, og vet at ungene våre skal være i sentrum. Jeg setter jo ikke min til side heller, men HUFF.

Har vært i et forhold tidligere (dog før jeg fikk egne barn), hvor jeg var like glad i hans barn som i faren... er vel kjemien her som ikke stemmer, kanskje..

[PieLill]

At du er ærlig med deg selv på dette området er et godt utgangspunkt.

Høres fornuftig ut å ikke flytte sammen før dette er på plass.

Etter som du ikke kan gjøre noe med jenta, er det du selv som må endre på holdning og handling om du skal bevare et godt forhold til kjæresten.

Om man føler seg invadert har man som regel en god del å hente på bedre grensesetting og større trygghet i grensesettingen.

Du kan kanskje ha nytte av å gå på jakt etter de barnslige holdningene og reaksjonsmønstrene hos deg selv. Slike har vi alle sammen. Nå har du støtt på en person som trigger dine. Dermed har du også mulighet til å ta tak i det.

Spørsmål som kan være nyttige å stille seg selv er: Hvorfor reagerer jeg slik? Hva er det konkret jeg missliker og hvorfor? Med hvilken rett? Hvor fornuftig og rasjonelt er dette? Som regel er det enklere å endre tanker så følelsene følger etter, enn motsatt.

Noen felles kjøreregler for hvordan dere håndterer barna, vil sikkert hjelpe.

Synes det er flott at du tar tak i dette på en ærlig måte.

mvh

[Gjest togli]

Husk at hun er et barn og at hun sikkert er sjalu på deg da hun føler at du har tatt pappaen fra henne (barn kan lett tenke sånn).

Jeg tror du må bruke litt kvinnelist her for å unngå at dette forverrer seg... Hva med å forsøke å bli kjent med jenta, litt på tomannshånd kanskje? Se om du greier å få henne til å åpne seg slik at dere kan få en fin samtale osv.- slik at hun skjønner at hun er viktigere for pappaen enn du er (for det er hun selvsagt!).

Hvis du er klok og forstandig nå, så kan dette gå bra.. I motsatt fall vil det nok ikke holde i lengden mellom deg og kjæresten.. Stå på! Du greier det hvis du vil

[Gjest sådetbleslutt]

Hehe, jeg regner med å få så hatten passer, og vet at ungene våre skal være i sentrum. Jeg setter jo ikke min til side heller, men HUFF.

Har vært i et forhold tidligere (dog før jeg fikk egne barn), hvor jeg var like glad i hans barn som i faren... er vel kjemien her som ikke stemmer, kanskje..

Kan bare si at jeg føler med deg. Min eks hadde to barn. Den eldste, en jente på 10 var i mine ganske ufordragelig. Hun tok over hele hjemmet når hun kom. Skulle bestemme alt, fra middag til hva vi skulle gjøre. Fikk fullstendig frie tøyler av faren. I tillegg var hun svært sjalu og kom stormende til hvis vi faren hennes ga meg et kyss eller oppmerksomhet. Satt vi i sofaen og så tv, trengte hun seg mellom oss og skulle bestemme kanal. Det var helt pyton. Det andre barnet var helt anderledes. Det er ingen selvfølge at man skal like og elske andres barn nei.