Slitsom 3-åring

[Sofline]

Jeg er litt lei av 3-åringen for tiden. Han er så utrolig grinete, og han gjør stort sett aldri som jeg sier.

Jeg trodde trassalderen hadde gått over for et halvt års tid siden, men nå er han verre enn han var da han var to år. Hvis jeg ber ham om noe, gjør han aldri som jeg sier. Det hjelper ikke å be ham to eller ti ganger. Ni ut av ti ganger skal jeg slepe ham med meg hjem fra barnehagen, til bordet når vi skal spise, ut i gangen for å ta på sko, osv. Hvis jeg spør om han vil noe, er svaret nesten alltid "nei". Greit, sier jeg så, og da vil han ha/gjøre det jeg spurte om. F.eks:

Vil du ha jordbær?

Nei (hvis han i det hele tatt svarer - jeg kan spørre om en ting fem ganger før han svarer).

Greit.

Jeg vil ha jordbær!

Neste problem er at han er så grinete. Hver gang noe går ham i mot gjør det vondt, han "faller" og gråter over det eller hylskriker fordi han mister en legokloss på gulvet.

Er dette bare en normal 3-åring eller er det oppdragelsen det er noe galt med? Vi har gjort det meste "etter boka", men disse problemene finner jeg ikke svar på, og jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal takle ham.

[Gjest togli]

Hvis du vet han har oppfattet spørsmålet ditt (hører han normalt osv?), så sier du bare "neivel" og fjerner jordbærene eller hva det nå er.. Da kan det muligens bli skrik og skrål, men det overser du..

Ikke gi ham oppmerksomhet når han er "dramaqueen"... hyler han over bagateller sier du med munter stemme: "Ojsann, ramla du?! Det går så bra så:)" og fortsetter med det du holder på med (ignorer hylinga).

Har han raserianfall hjelper det uansett ikke å snakke ham til fornuft..Sett ham et sted (vi pleide å bruke trappa i gangen) og si at han kan sitte der til han er ferdig å skrike. Da kan han komme til deg for å fortelle hva han vil.

Min eldste datter var meget viljesterk (ligna nok på sønnen din), og jeg tenkte mange ganger at vi måtte ha feila helt i barneoppdragelsen... Vi kjørte denne stilen ganske konsekvent.. Nå er hun 14 og slett ingen "fjortis"...aldri vært så enkel å ha med å gjøre som nå Vi så altså tilslutt at oppdragelsen vår var riktig på sikt, uansett hvor håpløst det virka underveis

[Sofline]

Hvis du vet han har oppfattet spørsmålet ditt (hører han normalt osv?), så sier du bare "neivel" og fjerner jordbærene eller hva det nå er.. Da kan det muligens bli skrik og skrål, men det overser du..

Ikke gi ham oppmerksomhet når han er "dramaqueen"... hyler han over bagateller sier du med munter stemme: "Ojsann, ramla du?! Det går så bra så:)" og fortsetter med det du holder på med (ignorer hylinga).

Har han raserianfall hjelper det uansett ikke å snakke ham til fornuft..Sett ham et sted (vi pleide å bruke trappa i gangen) og si at han kan sitte der til han er ferdig å skrike. Da kan han komme til deg for å fortelle hva han vil.

Min eldste datter var meget viljesterk (ligna nok på sønnen din), og jeg tenkte mange ganger at vi måtte ha feila helt i barneoppdragelsen... Vi kjørte denne stilen ganske konsekvent.. Nå er hun 14 og slett ingen "fjortis"...aldri vært så enkel å ha med å gjøre som nå Vi så altså tilslutt at oppdragelsen vår var riktig på sikt, uansett hvor håpløst det virka underveis

Han hører i hvert fall utmerket hvis jeg spør om han skal ha godteri. :-) (Les: Det er ikke noe galt med hørselen hans.)

[Gjest togli]

Han hører i hvert fall utmerket hvis jeg spør om han skal ha godteri. :-) (Les: Det er ikke noe galt med hørselen hans.)

Skjønner

[Gjest sjøstjerna]

Støtter togli på at man ikke skal gi oppmerksomhet til "dramaqueen"-tendenser.

Dess roligere du holder deg, dess bedre. Ikke noe poeng og gi han belønning for skrål og skrik. Si dere snakker når han har roet seg. Og når han er rolig, fortell at du ikke hører hva han sier når han skråler samtidig. At det er fint at han nå er rolig og kan fortelle.

[UlrikkeE]

Er det datteren min i tilsvarende alder du snakker om?

Trikset er: NULL oppmerksomhet på overdreven hyling, ingen svar osv... Faller han, si at du så at han falt, og at det går bra og at han må reise seg opp igjen. Så INGEN oppmerksomhet før han har sluttet å hyle...

Når du spør om han vil ha jordbær, så holder det med å spørre en gang dersom du er sikker på at han hører deg. Svarer han ikke, gå ut fra at han ikke vil ha, og forskyn deg selv. Mulig han hyler og skriker at han vil ha, men da har toget gått. IKKE gi ham, og ikke gi ham oppmerksomhet for hylinga. Når han roer seg, forklar at det er sånn det er heretter. Dersom han får et spørsmål, så må han svare.

Poenget er å ikke gi etter, og å ikke gi oppmerksomhet på uønsket atferd.

Snuppa mi var ekstrem... Det var hyling fra a til å, men vi var konsekvente på denne metoden... Hun ville alt og hun ville ingenting, og ihvertfall ikke det samme som vi ville... Nå er hun 5 1/2, og med unntak av kronisk munndiare er ungen veldig enkel å ha med å gjøre!

Det kan være lurt å prate hyggelig om "konsekvensene" når dere begge er blide - og å minne på dem (også i et trivelig tonefall!) etter en episode når ting har roet seg igjen... Mener ikke at man skal gnåle i tide og utide, men hjelpe ungen til å se en sammenheng...

Det går seg til, men det er akkurat i denne perioden du IKKE må gi deg!!

[UlrikkeE]

En annen ting: ikke spør om han kan gå og ta på sko. Si at han skal gjøre det... "Nå vil jeg at du skal ta på deg skoene. Si fra hvis du trenger hjelp!" Det er ikke rom for diskusjon, du har vært tydelig på hva du vil.

Det samme gjelder andre ting. Ikke BE ham. Si hva du forventer og hva du vil. Gi ham gjerne et forvarsel noen minutter før om at "nå skal vi snart gå i gangen og ta på sko og kjøre i butikken". Da får hodet hans til en viss grad omstilt seg når du da et par minutter senere forlanger at han gjør det...

[Helmi]

''Vil du ha jordbær? Nei (hvis han i det hele tatt svarer - jeg kan spørre om en ting fem ganger før han svarer). Greit. Jeg vil ha jordbær'' Hvorfor spørre 5 ganger? Om han ikke sier ja til jordbær, så får han være uten. Han oppnår jo å få masse oppmerksomhet når det blir så mye "action" rundt noe så enkelt. Spesielt når alle vet at han egentlig vil ha jordbær.

[Gjest mallet]

I tillegg til mange gode råd du har fått nedenfor: Hvis det blir veldig mye drama og hyl og skrik for "filleting" gir vi beskjed om at all denne lyden orker ikke vi andre i familien å høre på, så hun kan gå ut i gangen og hyle ferdig, og komme tilbake når hun er stille. Vi bruker det ikke som straff, og praktiserer ikke time-out, bare gjør det klart at dersom hun vil hyle, må hun gjøre det et sted der det ikke går ut over oss andre. Utover det får hun ingen oppmerksomhet for dramaet.

Ellers hjelper det godt med forberedelser ("Nå skal vi snart..."). Om hun nekter å gjøre noe jeg ber henne om, får hun kort beskjed om at "Dette diskuterer vi ikke. Det blir som jeg sier." Hun vet godt at det stemmer, og at jeg f.eks bærer henne hylende og skrikende ut i gangen og kler på henne regntøyet mens hun ligger på fanget mitt, hvis hun ikke går og gjør det selv. Derfor har det etterhvert blitt en ganske effektiv påminnelse.

[PieLill]

Det er stort sett bare på TV at barna blir prakteksemplarer av en et par uker med rolige, konsekvente og målbevisste foreldre som følger boka til punkt og prikke.

:-)

Barn blir ikke perfekte av perfekte foreldre. Har man med viljebundter å gjøre, trengs det noen ganger årlange repetisjoner før det siger helt inn.

Det er ikke foreldres jobb å gjøre barna glade og fornøyde 24/7. Noen ganger er det når ungene vræler som verst at mamma og pappa har størst grunn til å klappe seg selv på skulderen og fornøyd konstatere at de er forbasket gode foreldre.

Det gjør ikke noe at en unge ligger på gulvet å hyler. Man behøver ikke starte et bligjøringsprogram. Iblant kan ulyden være så plagsom at barnet må flyttes til et annet rom av hensyn til omgivelsene. Men vil ungen ha en hylestund, så la h*n hyle til h*n ikke gidder mer.

Ikke bli imponert av barnets dramafakter. Vær like uafisert som en beduin er av sand. Uinteressert, uengasjert, i det hele tatt lite imponert. Gi lite blikkontakt og vær gjerne litt fraværende om du må bære barnet på et annet rom. Litt som når man plukker opp noe fra gulvet, mens man egentlig er opptatt av noe annet.

Om ungen må vræle i en time før han finner ut at det ikke er noen vist, så får han vel gjøre det og du ignorere i mellomtiden. Før eller siden gidder de ikke mer, reiser seg opp som om ingen ting har skjedd med nytt og positivt syn på livet.

''Vil du ha jordbær? Nei (hvis han i det hele tatt svarer - jeg kan spørre om en ting fem ganger før han svarer). Greit. Jeg vil ha jordbær!''

Som andre har sagt. Du spør én gang og første svar eller mangel på svar gjelder. Bordet fanger. Til og begynne med blir det sikkert lurveleven. Men etter hvert skjønner han tegninga, og da er det vel verdt alt styret.

Om jeg tilbyr barn, eller voksne for den del, noe som er hyggelig for dem, forventer jeg annet svar enn "Greit," eller "Ja vel." Får jeg slik respons svarer jeg "Nei vel. Vil du ikke ha så."

Gutten gjør deg aldeles ingen tjeneste ved å aller nådigst spise jordbær, is eller bli med på en hyggelig tur. Det heter, "Ja takk!" Og selv om jeg ikke på noen som helst måte mener at barn skal krype og kravle i takknemlighetsgjeld, bør de ha klart for seg hvem som gir til hvem og hvem som gjør hvem en tjeneste.

Vær nøye med å ikke formidle negative forventninger til barnet. Ikke ripp opp i gamle synder, når nye begås. Si heller ikke ting som "I dag har du vært flink og ikke hylt." Da oppfatter barnet at mamma nok ikke har glemt og tilgitt det som skjedde i går og forgårs.

Barns feiltrinn skal viskes ut og glemmes. Deres bragder skal settes i glass og ramme.

Jeg har liten tro på forhånds moralprekener eller generelle være-grei-prekener.

Små barn er alt for kortsiktige til at det har noen effekt. Man oppnår ikke stort annet enn å forsterke nederlaget for barnet. Være snill, høre på mamme etc. er difuse begrep med en enten-eller forståelse. Enten er man snill eller slem. Enten hører man, elller man hører ikke. Ingen rom for nyanser.

Derimot kan man ha konkrete regeler og konsekvenser. Maser man og skaper seg i butikken er det rett ut. Det kan fugere greit å minne om slike regler og avtaler før man går inn i en situasjon. Men ingen lange utlegninger. Max tre setninger, helst bare en.

Konflikter og dårlig oppførsel tas der og da. Har et barn hylt i en time, ser jeg liten grunn til å rippe opp i det når barnet endelig skjerper seg. Ungen har tatt budskapet om at det ikke var noen vits dramaforestillingen. Bedre og gi positiv respons på det positive barnet kommer med. Erfaringer med etterkantskjeft kan også gjøre terskelen høyere for å gi seg.

Vær tydelig på hva som er valgfritt, diskutabelt og obligatorisk. Ikke gi et skinn av valgfrihet eller forhandlingsmuligheter der disse ikke finnes. Pakker man et skal-budskap inn i en vil-du-ordlyd, blir det lett bråk. Man har signalisert forhandling og barnet mobiliserer viljen.

Et godt triks kan også være å gi valget mellom to ting. (Også der man vet hva barnet vil velge.) Vil du ha jordbær eller knekkebrø? Hvilken sko vil du ta på først? Slik kan du avverge prins-vil-ikke-svar eller kamuflere at det ikke er valgfritt å ta på skoene.

Støtter forslag om å gi barnet litt til til å omstille seg før man skal gjøre noe annet.

Dette går seg til. Men det kan være mye lurveleven underveis.

mvh

[cizz]

Det er stort sett bare på TV at barna blir prakteksemplarer av en et par uker med rolige, konsekvente og målbevisste foreldre som følger boka til punkt og prikke.

:-)

Barn blir ikke perfekte av perfekte foreldre. Har man med viljebundter å gjøre, trengs det noen ganger årlange repetisjoner før det siger helt inn.

Det er ikke foreldres jobb å gjøre barna glade og fornøyde 24/7. Noen ganger er det når ungene vræler som verst at mamma og pappa har størst grunn til å klappe seg selv på skulderen og fornøyd konstatere at de er forbasket gode foreldre.

Det gjør ikke noe at en unge ligger på gulvet å hyler. Man behøver ikke starte et bligjøringsprogram. Iblant kan ulyden være så plagsom at barnet må flyttes til et annet rom av hensyn til omgivelsene. Men vil ungen ha en hylestund, så la h*n hyle til h*n ikke gidder mer.

Ikke bli imponert av barnets dramafakter. Vær like uafisert som en beduin er av sand. Uinteressert, uengasjert, i det hele tatt lite imponert. Gi lite blikkontakt og vær gjerne litt fraværende om du må bære barnet på et annet rom. Litt som når man plukker opp noe fra gulvet, mens man egentlig er opptatt av noe annet.

Om ungen må vræle i en time før han finner ut at det ikke er noen vist, så får han vel gjøre det og du ignorere i mellomtiden. Før eller siden gidder de ikke mer, reiser seg opp som om ingen ting har skjedd med nytt og positivt syn på livet.

''Vil du ha jordbær? Nei (hvis han i det hele tatt svarer - jeg kan spørre om en ting fem ganger før han svarer). Greit. Jeg vil ha jordbær!''

Som andre har sagt. Du spør én gang og første svar eller mangel på svar gjelder. Bordet fanger. Til og begynne med blir det sikkert lurveleven. Men etter hvert skjønner han tegninga, og da er det vel verdt alt styret.

Om jeg tilbyr barn, eller voksne for den del, noe som er hyggelig for dem, forventer jeg annet svar enn "Greit," eller "Ja vel." Får jeg slik respons svarer jeg "Nei vel. Vil du ikke ha så."

Gutten gjør deg aldeles ingen tjeneste ved å aller nådigst spise jordbær, is eller bli med på en hyggelig tur. Det heter, "Ja takk!" Og selv om jeg ikke på noen som helst måte mener at barn skal krype og kravle i takknemlighetsgjeld, bør de ha klart for seg hvem som gir til hvem og hvem som gjør hvem en tjeneste.

Vær nøye med å ikke formidle negative forventninger til barnet. Ikke ripp opp i gamle synder, når nye begås. Si heller ikke ting som "I dag har du vært flink og ikke hylt." Da oppfatter barnet at mamma nok ikke har glemt og tilgitt det som skjedde i går og forgårs.

Barns feiltrinn skal viskes ut og glemmes. Deres bragder skal settes i glass og ramme.

Jeg har liten tro på forhånds moralprekener eller generelle være-grei-prekener.

Små barn er alt for kortsiktige til at det har noen effekt. Man oppnår ikke stort annet enn å forsterke nederlaget for barnet. Være snill, høre på mamme etc. er difuse begrep med en enten-eller forståelse. Enten er man snill eller slem. Enten hører man, elller man hører ikke. Ingen rom for nyanser.

Derimot kan man ha konkrete regeler og konsekvenser. Maser man og skaper seg i butikken er det rett ut. Det kan fugere greit å minne om slike regler og avtaler før man går inn i en situasjon. Men ingen lange utlegninger. Max tre setninger, helst bare en.

Konflikter og dårlig oppførsel tas der og da. Har et barn hylt i en time, ser jeg liten grunn til å rippe opp i det når barnet endelig skjerper seg. Ungen har tatt budskapet om at det ikke var noen vits dramaforestillingen. Bedre og gi positiv respons på det positive barnet kommer med. Erfaringer med etterkantskjeft kan også gjøre terskelen høyere for å gi seg.

Vær tydelig på hva som er valgfritt, diskutabelt og obligatorisk. Ikke gi et skinn av valgfrihet eller forhandlingsmuligheter der disse ikke finnes. Pakker man et skal-budskap inn i en vil-du-ordlyd, blir det lett bråk. Man har signalisert forhandling og barnet mobiliserer viljen.

Et godt triks kan også være å gi valget mellom to ting. (Også der man vet hva barnet vil velge.) Vil du ha jordbær eller knekkebrø? Hvilken sko vil du ta på først? Slik kan du avverge prins-vil-ikke-svar eller kamuflere at det ikke er valgfritt å ta på skoene.

Støtter forslag om å gi barnet litt til til å omstille seg før man skal gjøre noe annet.

Dette går seg til. Men det kan være mye lurveleven underveis.

mvh

For et kjempefint svar. Vi hadde (og har..) en sånn liten dramaqueen av dimensjoner, og etter å først ha hatt en eksemplarisk liten forsiktig prins kan jeg love deg vi ble satt ut av det lille rabalderet av en lillesøster han fikk!

Vi bar henne vekk fra middager og tv-kos og leking og spilling og jeg-vet-ikke-hva UTALLIGE ganger, og kunne virkelig hyle i en time. Men vi nektet å la henne dominere over resten av familien. Da roste vi henne heller litt når hun kom tilbake; "å så hyggelig at du er ferdig, kom hit og lek med oss" og gjorde ikke noe nummer av dramaet i det hele tatt. Og det tok TID men du har helt rett, noen ganger er det når ungen hyler som verst at man kan være mest stolt av seg selv!

Vi har nå en ganske harmonisk snart-femåring, hun er fortsatt dramaqueen men det går myyyyye fortere over for hun har lært (etter år med trening...) at det ikke er så mye oppmerksomhet å få på det viset.

Jeg støtter svaret ditt PieLill fullt ut og håper at Sofline finner hjelp i det.

[Gjest GA]

Vi hadde en ånn en. han hadde raserianfall på ca 1 time en 3-4 ganger i døgnet da havn var 1-3 år.

Dette funket hos oss:

Gi ham maks to valg.

Får han raserianfall: la ham hyle fra seg, trøst hvis nødvendig, men ikke gi etter.

-det er ikke lov å ombestemme seg mer enn maks én gang.

-hvis han skader ting eller folk rundt seg, bær ham unna, men uten å si eller gjøre så mye annet. Mer sånn "nå kan du ligge her og skrike, når du er ferdig kan jeg godt trøste deg"

Husker fremdeles svigermor var helt himmelfallen over at jeg lot guttungen ligge i en krok og hyle. Det ble bare værre hvis jeg trøstet...

Min gutt er nå 12 år, og en harmonisk fyr. Jeg tror han brukte opp sinnet sitt som liten gutt...(-og jehg er helt maken sjøl...)

[Lillemus]

Det er stort sett bare på TV at barna blir prakteksemplarer av en et par uker med rolige, konsekvente og målbevisste foreldre som følger boka til punkt og prikke.

:-)

Barn blir ikke perfekte av perfekte foreldre. Har man med viljebundter å gjøre, trengs det noen ganger årlange repetisjoner før det siger helt inn.

Det er ikke foreldres jobb å gjøre barna glade og fornøyde 24/7. Noen ganger er det når ungene vræler som verst at mamma og pappa har størst grunn til å klappe seg selv på skulderen og fornøyd konstatere at de er forbasket gode foreldre.

Det gjør ikke noe at en unge ligger på gulvet å hyler. Man behøver ikke starte et bligjøringsprogram. Iblant kan ulyden være så plagsom at barnet må flyttes til et annet rom av hensyn til omgivelsene. Men vil ungen ha en hylestund, så la h*n hyle til h*n ikke gidder mer.

Ikke bli imponert av barnets dramafakter. Vær like uafisert som en beduin er av sand. Uinteressert, uengasjert, i det hele tatt lite imponert. Gi lite blikkontakt og vær gjerne litt fraværende om du må bære barnet på et annet rom. Litt som når man plukker opp noe fra gulvet, mens man egentlig er opptatt av noe annet.

Om ungen må vræle i en time før han finner ut at det ikke er noen vist, så får han vel gjøre det og du ignorere i mellomtiden. Før eller siden gidder de ikke mer, reiser seg opp som om ingen ting har skjedd med nytt og positivt syn på livet.

''Vil du ha jordbær? Nei (hvis han i det hele tatt svarer - jeg kan spørre om en ting fem ganger før han svarer). Greit. Jeg vil ha jordbær!''

Som andre har sagt. Du spør én gang og første svar eller mangel på svar gjelder. Bordet fanger. Til og begynne med blir det sikkert lurveleven. Men etter hvert skjønner han tegninga, og da er det vel verdt alt styret.

Om jeg tilbyr barn, eller voksne for den del, noe som er hyggelig for dem, forventer jeg annet svar enn "Greit," eller "Ja vel." Får jeg slik respons svarer jeg "Nei vel. Vil du ikke ha så."

Gutten gjør deg aldeles ingen tjeneste ved å aller nådigst spise jordbær, is eller bli med på en hyggelig tur. Det heter, "Ja takk!" Og selv om jeg ikke på noen som helst måte mener at barn skal krype og kravle i takknemlighetsgjeld, bør de ha klart for seg hvem som gir til hvem og hvem som gjør hvem en tjeneste.

Vær nøye med å ikke formidle negative forventninger til barnet. Ikke ripp opp i gamle synder, når nye begås. Si heller ikke ting som "I dag har du vært flink og ikke hylt." Da oppfatter barnet at mamma nok ikke har glemt og tilgitt det som skjedde i går og forgårs.

Barns feiltrinn skal viskes ut og glemmes. Deres bragder skal settes i glass og ramme.

Jeg har liten tro på forhånds moralprekener eller generelle være-grei-prekener.

Små barn er alt for kortsiktige til at det har noen effekt. Man oppnår ikke stort annet enn å forsterke nederlaget for barnet. Være snill, høre på mamme etc. er difuse begrep med en enten-eller forståelse. Enten er man snill eller slem. Enten hører man, elller man hører ikke. Ingen rom for nyanser.

Derimot kan man ha konkrete regeler og konsekvenser. Maser man og skaper seg i butikken er det rett ut. Det kan fugere greit å minne om slike regler og avtaler før man går inn i en situasjon. Men ingen lange utlegninger. Max tre setninger, helst bare en.

Konflikter og dårlig oppførsel tas der og da. Har et barn hylt i en time, ser jeg liten grunn til å rippe opp i det når barnet endelig skjerper seg. Ungen har tatt budskapet om at det ikke var noen vits dramaforestillingen. Bedre og gi positiv respons på det positive barnet kommer med. Erfaringer med etterkantskjeft kan også gjøre terskelen høyere for å gi seg.

Vær tydelig på hva som er valgfritt, diskutabelt og obligatorisk. Ikke gi et skinn av valgfrihet eller forhandlingsmuligheter der disse ikke finnes. Pakker man et skal-budskap inn i en vil-du-ordlyd, blir det lett bråk. Man har signalisert forhandling og barnet mobiliserer viljen.

Et godt triks kan også være å gi valget mellom to ting. (Også der man vet hva barnet vil velge.) Vil du ha jordbær eller knekkebrø? Hvilken sko vil du ta på først? Slik kan du avverge prins-vil-ikke-svar eller kamuflere at det ikke er valgfritt å ta på skoene.

Støtter forslag om å gi barnet litt til til å omstille seg før man skal gjøre noe annet.

Dette går seg til. Men det kan være mye lurveleven underveis.

mvh

'' Vær like uafisert som en beduin er av sand. Uinteressert, uengasjert, i det hele tatt lite imponert.''

Minner meg om jentungen her da hun var i 3,5-årsalderen og hadde en periode hun tullet fælt ved matbordet. Jeg sa etter noe tull at om hun gjorde det en gang til så tok jeg bort maten hennes for da var hun ikke sulten. Selvfølgelig måtte hun jo gjøre det en gang til for å sjekke og jeg fjernet maten og sa:"Jaja, det er du som blir gående sulten, ikke jeg" og satte meg rolig ned og fortsatte å spise uten å se mer på henne. Jøjje meg - det var jo ikke den reaksjonen hun hadde ventet på! ) Hun gadd ikke gjøre det mange gangene.

[Lillemus]

Han hører i hvert fall utmerket hvis jeg spør om han skal ha godteri. :-) (Les: Det er ikke noe galt med hørselen hans.)

''Han hører i hvert fall utmerket hvis jeg spør om han skal ha godteri. :-) (Les: Det er ikke noe galt med hørselen hans.)''

Aha - "knitre-med-sjokoladepapir-i-naborommet"-testen. ) Slår aldri feil på unger som har normal hørsel. *hehe*

[fillolin]

Fulgt boka, skriver du. Vet ikke hvilken bok du har fulgt, men kanskje en idé å lese litt i en annen? Jeg vil anbefale famlab.no og bøkene til Jesper Juul. Og husk at trassalderen ikke handler om trass, men om samarbeid. Dette er den første viktige løsrivelsen fra foreldrene og den første etableringen av selvstendighet, med evne og vilje til egne valg, til å ta ansvar, til å forfølge et mål... Da kan en jo ikke samtidig gjøre som foreldrene sier hele tiden!!! Viljesterke barn er krevende, men en gave, fordi de lærer oss så mye om oss selv, og tvinger oss til å ta oss selv på alvor. Hvis vi altså ikke foretrekker å slåss med dem.... Lykke til 'a!

[Sofline]

Det er stort sett bare på TV at barna blir prakteksemplarer av en et par uker med rolige, konsekvente og målbevisste foreldre som følger boka til punkt og prikke.

:-)

Barn blir ikke perfekte av perfekte foreldre. Har man med viljebundter å gjøre, trengs det noen ganger årlange repetisjoner før det siger helt inn.

Det er ikke foreldres jobb å gjøre barna glade og fornøyde 24/7. Noen ganger er det når ungene vræler som verst at mamma og pappa har størst grunn til å klappe seg selv på skulderen og fornøyd konstatere at de er forbasket gode foreldre.

Det gjør ikke noe at en unge ligger på gulvet å hyler. Man behøver ikke starte et bligjøringsprogram. Iblant kan ulyden være så plagsom at barnet må flyttes til et annet rom av hensyn til omgivelsene. Men vil ungen ha en hylestund, så la h*n hyle til h*n ikke gidder mer.

Ikke bli imponert av barnets dramafakter. Vær like uafisert som en beduin er av sand. Uinteressert, uengasjert, i det hele tatt lite imponert. Gi lite blikkontakt og vær gjerne litt fraværende om du må bære barnet på et annet rom. Litt som når man plukker opp noe fra gulvet, mens man egentlig er opptatt av noe annet.

Om ungen må vræle i en time før han finner ut at det ikke er noen vist, så får han vel gjøre det og du ignorere i mellomtiden. Før eller siden gidder de ikke mer, reiser seg opp som om ingen ting har skjedd med nytt og positivt syn på livet.

''Vil du ha jordbær? Nei (hvis han i det hele tatt svarer - jeg kan spørre om en ting fem ganger før han svarer). Greit. Jeg vil ha jordbær!''

Som andre har sagt. Du spør én gang og første svar eller mangel på svar gjelder. Bordet fanger. Til og begynne med blir det sikkert lurveleven. Men etter hvert skjønner han tegninga, og da er det vel verdt alt styret.

Om jeg tilbyr barn, eller voksne for den del, noe som er hyggelig for dem, forventer jeg annet svar enn "Greit," eller "Ja vel." Får jeg slik respons svarer jeg "Nei vel. Vil du ikke ha så."

Gutten gjør deg aldeles ingen tjeneste ved å aller nådigst spise jordbær, is eller bli med på en hyggelig tur. Det heter, "Ja takk!" Og selv om jeg ikke på noen som helst måte mener at barn skal krype og kravle i takknemlighetsgjeld, bør de ha klart for seg hvem som gir til hvem og hvem som gjør hvem en tjeneste.

Vær nøye med å ikke formidle negative forventninger til barnet. Ikke ripp opp i gamle synder, når nye begås. Si heller ikke ting som "I dag har du vært flink og ikke hylt." Da oppfatter barnet at mamma nok ikke har glemt og tilgitt det som skjedde i går og forgårs.

Barns feiltrinn skal viskes ut og glemmes. Deres bragder skal settes i glass og ramme.

Jeg har liten tro på forhånds moralprekener eller generelle være-grei-prekener.

Små barn er alt for kortsiktige til at det har noen effekt. Man oppnår ikke stort annet enn å forsterke nederlaget for barnet. Være snill, høre på mamme etc. er difuse begrep med en enten-eller forståelse. Enten er man snill eller slem. Enten hører man, elller man hører ikke. Ingen rom for nyanser.

Derimot kan man ha konkrete regeler og konsekvenser. Maser man og skaper seg i butikken er det rett ut. Det kan fugere greit å minne om slike regler og avtaler før man går inn i en situasjon. Men ingen lange utlegninger. Max tre setninger, helst bare en.

Konflikter og dårlig oppførsel tas der og da. Har et barn hylt i en time, ser jeg liten grunn til å rippe opp i det når barnet endelig skjerper seg. Ungen har tatt budskapet om at det ikke var noen vits dramaforestillingen. Bedre og gi positiv respons på det positive barnet kommer med. Erfaringer med etterkantskjeft kan også gjøre terskelen høyere for å gi seg.

Vær tydelig på hva som er valgfritt, diskutabelt og obligatorisk. Ikke gi et skinn av valgfrihet eller forhandlingsmuligheter der disse ikke finnes. Pakker man et skal-budskap inn i en vil-du-ordlyd, blir det lett bråk. Man har signalisert forhandling og barnet mobiliserer viljen.

Et godt triks kan også være å gi valget mellom to ting. (Også der man vet hva barnet vil velge.) Vil du ha jordbær eller knekkebrø? Hvilken sko vil du ta på først? Slik kan du avverge prins-vil-ikke-svar eller kamuflere at det ikke er valgfritt å ta på skoene.

Støtter forslag om å gi barnet litt til til å omstille seg før man skal gjøre noe annet.

Dette går seg til. Men det kan være mye lurveleven underveis.

mvh

Takk for svaret ditt! Problemet er at de metodene du nevner, bortsett fra å la bordet fange hvis han først har gitt ett svar, er de metodene jeg allerede bruker og alltid har brukt. Av ukjente årsaker har 3-åringer imidlertid blitt litt lettere å ha med å gjøre de siste ukene.

[Gjest togli]

Det er stort sett bare på TV at barna blir prakteksemplarer av en et par uker med rolige, konsekvente og målbevisste foreldre som følger boka til punkt og prikke.

:-)

Barn blir ikke perfekte av perfekte foreldre. Har man med viljebundter å gjøre, trengs det noen ganger årlange repetisjoner før det siger helt inn.

Det er ikke foreldres jobb å gjøre barna glade og fornøyde 24/7. Noen ganger er det når ungene vræler som verst at mamma og pappa har størst grunn til å klappe seg selv på skulderen og fornøyd konstatere at de er forbasket gode foreldre.

Det gjør ikke noe at en unge ligger på gulvet å hyler. Man behøver ikke starte et bligjøringsprogram. Iblant kan ulyden være så plagsom at barnet må flyttes til et annet rom av hensyn til omgivelsene. Men vil ungen ha en hylestund, så la h*n hyle til h*n ikke gidder mer.

Ikke bli imponert av barnets dramafakter. Vær like uafisert som en beduin er av sand. Uinteressert, uengasjert, i det hele tatt lite imponert. Gi lite blikkontakt og vær gjerne litt fraværende om du må bære barnet på et annet rom. Litt som når man plukker opp noe fra gulvet, mens man egentlig er opptatt av noe annet.

Om ungen må vræle i en time før han finner ut at det ikke er noen vist, så får han vel gjøre det og du ignorere i mellomtiden. Før eller siden gidder de ikke mer, reiser seg opp som om ingen ting har skjedd med nytt og positivt syn på livet.

''Vil du ha jordbær? Nei (hvis han i det hele tatt svarer - jeg kan spørre om en ting fem ganger før han svarer). Greit. Jeg vil ha jordbær!''

Som andre har sagt. Du spør én gang og første svar eller mangel på svar gjelder. Bordet fanger. Til og begynne med blir det sikkert lurveleven. Men etter hvert skjønner han tegninga, og da er det vel verdt alt styret.

Om jeg tilbyr barn, eller voksne for den del, noe som er hyggelig for dem, forventer jeg annet svar enn "Greit," eller "Ja vel." Får jeg slik respons svarer jeg "Nei vel. Vil du ikke ha så."

Gutten gjør deg aldeles ingen tjeneste ved å aller nådigst spise jordbær, is eller bli med på en hyggelig tur. Det heter, "Ja takk!" Og selv om jeg ikke på noen som helst måte mener at barn skal krype og kravle i takknemlighetsgjeld, bør de ha klart for seg hvem som gir til hvem og hvem som gjør hvem en tjeneste.

Vær nøye med å ikke formidle negative forventninger til barnet. Ikke ripp opp i gamle synder, når nye begås. Si heller ikke ting som "I dag har du vært flink og ikke hylt." Da oppfatter barnet at mamma nok ikke har glemt og tilgitt det som skjedde i går og forgårs.

Barns feiltrinn skal viskes ut og glemmes. Deres bragder skal settes i glass og ramme.

Jeg har liten tro på forhånds moralprekener eller generelle være-grei-prekener.

Små barn er alt for kortsiktige til at det har noen effekt. Man oppnår ikke stort annet enn å forsterke nederlaget for barnet. Være snill, høre på mamme etc. er difuse begrep med en enten-eller forståelse. Enten er man snill eller slem. Enten hører man, elller man hører ikke. Ingen rom for nyanser.

Derimot kan man ha konkrete regeler og konsekvenser. Maser man og skaper seg i butikken er det rett ut. Det kan fugere greit å minne om slike regler og avtaler før man går inn i en situasjon. Men ingen lange utlegninger. Max tre setninger, helst bare en.

Konflikter og dårlig oppførsel tas der og da. Har et barn hylt i en time, ser jeg liten grunn til å rippe opp i det når barnet endelig skjerper seg. Ungen har tatt budskapet om at det ikke var noen vits dramaforestillingen. Bedre og gi positiv respons på det positive barnet kommer med. Erfaringer med etterkantskjeft kan også gjøre terskelen høyere for å gi seg.

Vær tydelig på hva som er valgfritt, diskutabelt og obligatorisk. Ikke gi et skinn av valgfrihet eller forhandlingsmuligheter der disse ikke finnes. Pakker man et skal-budskap inn i en vil-du-ordlyd, blir det lett bråk. Man har signalisert forhandling og barnet mobiliserer viljen.

Et godt triks kan også være å gi valget mellom to ting. (Også der man vet hva barnet vil velge.) Vil du ha jordbær eller knekkebrø? Hvilken sko vil du ta på først? Slik kan du avverge prins-vil-ikke-svar eller kamuflere at det ikke er valgfritt å ta på skoene.

Støtter forslag om å gi barnet litt til til å omstille seg før man skal gjøre noe annet.

Dette går seg til. Men det kan være mye lurveleven underveis.

mvh

''Det er ikke foreldres jobb å gjøre barna glade og fornøyde 24/7. Noen ganger er det når ungene vræler som verst at mamma og pappa har størst grunn til å klappe seg selv på skulderen og fornøyd konstatere at de er forbasket gode foreldre.''

Godt sagt

[PieLill]

Takk for svaret ditt! Problemet er at de metodene du nevner, bortsett fra å la bordet fange hvis han først har gitt ett svar, er de metodene jeg allerede bruker og alltid har brukt. Av ukjente årsaker har 3-åringer imidlertid blitt litt lettere å ha med å gjøre de siste ukene.

En sterkt medvirkende årsak er sannsynligvis at du har gjort disse tingene så lenge at de endelig begynner å virke.

:-)

mvh

[Sofline]

En sterkt medvirkende årsak er sannsynligvis at du har gjort disse tingene så lenge at de endelig begynner å virke.

:-)

mvh

Muligvis... :-) Jeg gjorde det samme da han var to år, og det gikk over da han var to år og åtte måneder, men så kom det igjen da han ble tre. En slags andre trassalder kanskje...?

[PieLill]

Muligvis... :-) Jeg gjorde det samme da han var to år, og det gikk over da han var to år og åtte måneder, men så kom det igjen da han ble tre. En slags andre trassalder kanskje...?

Trassalderen går aldri over. Den bare finner nye uttrykk...

:-)

mvh