Når ble du glad igjen ?

[Gjest meg2011]

Jeg har i ca 1 år vært separert etter et langt samliv som de siste årene var preget av illojalitet, løgner og utroskap. Jeg ønsker ikke min ex tilbake.

Jeg tror jeg har gjort mye "rett" etter bruddet. Jeg unngår å "terpe" på det jeg har opplevd, er i jobb, har datet litt, prøver å være sosial men....

Er så sliten av aldri å være bare glad uten den vonde følelsen av å "ha mistet det som var mitt liv"

Tror ikke jeg er deprimert i medisinsk forstand men trist.

Når gikk denne følelsen over for deg? Hva fikk tristheten til å fordufte?

[spiky]

Tiden leger alle sår. Noen sår bruker lengre tid på å heles. Jeg var i et heftig kjærlighetsforhold som tok slutt for 2 år siden. Fremdeles kan jeg bli nedfor og trist av å tenke på det som var, men jeg har ihvertfall fått igjen evnen til å glede meg over andre ting, sammen med andre, uten at dette ulmer i bakhodet.

[lu30]

Jeg kan ennå kjenne på tristheten selv om det nå er så lenge siden at jeg ikke husker når det var engang

Men så var jeg knust den gang også, og nok ikke helt som du har det føler jeg.

Det hjelper ihvertfall på å få seg en venn, bli litt flørtet med osv. Men jeg skal aldri mer utsette meg for en sånn påkjenning igjen, så er nok litt "ødlagt" ja.

Men livet går videre Prøv å kos deg så blekner det mer og mer, men borte tror jeg aldri det vil bli.

Klem til deg !

[savage12]

Tiden leger alle sår. Noen sår bruker lengre tid på å heles. Jeg var i et heftig kjærlighetsforhold som tok slutt for 2 år siden. Fremdeles kan jeg bli nedfor og trist av å tenke på det som var, men jeg har ihvertfall fått igjen evnen til å glede meg over andre ting, sammen med andre, uten at dette ulmer i bakhodet.

Jeg har vært separet i snart ett år ,og jeg sliter enda .Jeg sier til alle att det går bra men når jeg er for meg sjøl så er det ofte att jeg bare sitter og griner

Vi hadde vært sammen i veldig mange år ,men jeg klarer ikke og slå av den bryteren .

Jeg har prøvd og date men klarer det ikke ,men håper det går over en gang

[Gjest meg2011]

Jeg har vært separet i snart ett år ,og jeg sliter enda .Jeg sier til alle att det går bra men når jeg er for meg sjøl så er det ofte att jeg bare sitter og griner

Vi hadde vært sammen i veldig mange år ,men jeg klarer ikke og slå av den bryteren .

Jeg har prøvd og date men klarer det ikke ,men håper det går over en gang

Takk for svar. Jeg føler jeg også har det sånn. Livet går liksom videre for alle andre, Jeg føler at andre kanskje syns "hun bør være over det værste nå" Så blir det til at man smiler og sier - "jo det går greit."

I den første fasen stilte alle gode venner og famile opp, men jeg forstår at de har sine egne liv og er opptatt med sitt. Slik må det være

Derfor blir jeg mye alene, ensom med tanker og tårer . Og så vil jeg så gjerne ut av tristheten og leve et liv uten bitterhet

[Gjest Også separert]

Takk for svar. Jeg føler jeg også har det sånn. Livet går liksom videre for alle andre, Jeg føler at andre kanskje syns "hun bør være over det værste nå" Så blir det til at man smiler og sier - "jo det går greit."

I den første fasen stilte alle gode venner og famile opp, men jeg forstår at de har sine egne liv og er opptatt med sitt. Slik må det være

Derfor blir jeg mye alene, ensom med tanker og tårer . Og så vil jeg så gjerne ut av tristheten og leve et liv uten bitterhet

Jeg er også der du er. Har vært separert ca et år etter et over 20 år langt samliv. Sorgen og tristheten ligger som en klam hånd over meg mesteparten av tiden. Som du griper jeg anledninger til å ha det gøy, jeg dater litt, treffer venner, er i jobb. Men gleden mangler. Livet mitt slik det var har blitt borte,- mot min vilje. Jeg kjemper mot følelsen av bitterhet, jeg funderer mye på hva slags forhold jeg ønsker til min eks (vi har barn). Og til hans nye kjæreste:(

Jeg er inne på tanken om at dette kanskje er det nye livet, et liv der tristhet har fått en større plass enn før. At jeg må lære meg å leve med den. Men ikke hele tiden. Jeg må finne noe som gir meg glede, men stikkene av tristhet vil kanskje alltid være der. Jeg snakket med en mann som ble forlatt av kona si for snart ti år siden, han er i et nytt forhold og har det bra, sier han. Men fortsatt føler han skyll av tristhet og sorg av og til over at livet de hadde sammen ikke er mer.

Ikke mye trøst kanskje, men du er ikke alene. Vet om flere som sier at det første HELE året er unntakstilstand. Det er peanøtter og rødvin som basiskosthold, det er kaotiske følelser, galskap, gråt, gråt og atter gråt, og en "ut av deg sjæl opplevelse" samtidig som det er en "grave seg inn til kjernen opplevelse".

Håper på en gladere høst for oss begge:)

[fruen11]

Jeg er også der du er. Har vært separert ca et år etter et over 20 år langt samliv. Sorgen og tristheten ligger som en klam hånd over meg mesteparten av tiden. Som du griper jeg anledninger til å ha det gøy, jeg dater litt, treffer venner, er i jobb. Men gleden mangler. Livet mitt slik det var har blitt borte,- mot min vilje. Jeg kjemper mot følelsen av bitterhet, jeg funderer mye på hva slags forhold jeg ønsker til min eks (vi har barn). Og til hans nye kjæreste:(

Jeg er inne på tanken om at dette kanskje er det nye livet, et liv der tristhet har fått en større plass enn før. At jeg må lære meg å leve med den. Men ikke hele tiden. Jeg må finne noe som gir meg glede, men stikkene av tristhet vil kanskje alltid være der. Jeg snakket med en mann som ble forlatt av kona si for snart ti år siden, han er i et nytt forhold og har det bra, sier han. Men fortsatt føler han skyll av tristhet og sorg av og til over at livet de hadde sammen ikke er mer.

Ikke mye trøst kanskje, men du er ikke alene. Vet om flere som sier at det første HELE året er unntakstilstand. Det er peanøtter og rødvin som basiskosthold, det er kaotiske følelser, galskap, gråt, gråt og atter gråt, og en "ut av deg sjæl opplevelse" samtidig som det er en "grave seg inn til kjernen opplevelse".

Håper på en gladere høst for oss begge:)

Tusen takk for ditt svar. Jeg har allerede lest det om og om igjen. Du greide å sette ord på mye av det jeg sliter med. Trist selvfølgelig at du sliter du og men godt å høre at jeg ikke er alene/ er helt på viddene i denne sorgprosessen.

Føler det er en sorg over et (ufrivillig) tap, men at sorgprosessen "forstyrres" av så mange andre følelser som må bearbeides parallelt; bla sinne/raseri samt viktigst selvfølgelig -ivaretakelse av barnas sorg/redsel. Opplever at de samme spørsmålene/tankene kverner på nytt og på nytt, men kjenner også at de er mindre lammende/altoppslukende og at de litt lettere lar seg skyves bort nå sml med tidligere :-)

Håper - og tror- som du, at vi går gladere tider i møte. :-)

Klem

[Gjest Også separert]

Tusen takk for ditt svar. Jeg har allerede lest det om og om igjen. Du greide å sette ord på mye av det jeg sliter med. Trist selvfølgelig at du sliter du og men godt å høre at jeg ikke er alene/ er helt på viddene i denne sorgprosessen.

Føler det er en sorg over et (ufrivillig) tap, men at sorgprosessen "forstyrres" av så mange andre følelser som må bearbeides parallelt; bla sinne/raseri samt viktigst selvfølgelig -ivaretakelse av barnas sorg/redsel. Opplever at de samme spørsmålene/tankene kverner på nytt og på nytt, men kjenner også at de er mindre lammende/altoppslukende og at de litt lettere lar seg skyves bort nå sml med tidligere :-)

Håper - og tror- som du, at vi går gladere tider i møte. :-)

Klem

Det er en trøst at man er flere samme båt. For meg er det også godt å høre at jeg ikke har "sykelige reaksjoner", som min eks påstår når jeg fortsatt synes dette er vanskelig.

Jeg tenker at disse anfallene av sterke følelser, sorg osv kommer som rier i en fødsel, men i omvendt rekkefølge. Til å begynne med er du midt oppi et inferno, og du må bare henge med som best du kan. Etter hvert kommer "riene" med litt opphold i mellom, slik at du kan puste ut innimellom (dvs putte inn normale, hyggelige ting i tilværelsen). Senere blir riene svakere og med større mellomrom. Jeg tror jeg er på vei inn i en slik fase. Jeg kan kjenne at det kommer en vanskelig periode, og jeg kan forberede meg ved å sørge for det jeg vet er best for meg i en slik periode. Det kan være å gå tur med venninner (er heldig som har fantastiske veninner som stiller opp selv etter så lang tid) eller rett og slett å mure meg inne alene og gråte i puta av sorg, planlegge mord på eksen og den nye (i teorien selvsagt), forbanne den dagen vi møttes osv.

Så er jeg gjennom det for den gangen. men jeg vet når jeg går tilbake til normaltilstand at det kommer flere slike rier. De vil bli kortere, svakere og mellomrommet mellom dem vil bli større. Men de kommer.

Klem:)

[fruen11]

Det er en trøst at man er flere samme båt. For meg er det også godt å høre at jeg ikke har "sykelige reaksjoner", som min eks påstår når jeg fortsatt synes dette er vanskelig.

Jeg tenker at disse anfallene av sterke følelser, sorg osv kommer som rier i en fødsel, men i omvendt rekkefølge. Til å begynne med er du midt oppi et inferno, og du må bare henge med som best du kan. Etter hvert kommer "riene" med litt opphold i mellom, slik at du kan puste ut innimellom (dvs putte inn normale, hyggelige ting i tilværelsen). Senere blir riene svakere og med større mellomrom. Jeg tror jeg er på vei inn i en slik fase. Jeg kan kjenne at det kommer en vanskelig periode, og jeg kan forberede meg ved å sørge for det jeg vet er best for meg i en slik periode. Det kan være å gå tur med venninner (er heldig som har fantastiske veninner som stiller opp selv etter så lang tid) eller rett og slett å mure meg inne alene og gråte i puta av sorg, planlegge mord på eksen og den nye (i teorien selvsagt), forbanne den dagen vi møttes osv.

Så er jeg gjennom det for den gangen. men jeg vet når jeg går tilbake til normaltilstand at det kommer flere slike rier. De vil bli kortere, svakere og mellomrommet mellom dem vil bli større. Men de kommer.

Klem:)

Det var godt å lese din beskrivelse av situasjonen, den gav et godt bilde på hvordan dette oppleves. Opplever også at de voldsomme følelsene kommer i "rier" og kanskje med kortere /mindre intensitet. Men jeg syns tristheten er det nærmest hele tiden - i selvfølgelig varierende styrke; også i de gode periodene. Feks når ungene og jeg koser oss og har det fint;så er gleden ikke "ren/udelt" men farget av en tristhet over at "dette valgte han bort/dette var ikke nok for han" - enda jeg ikke vil ha han tilbake slik han er blitt - bare savner det livet jeg levde ( og da snakker jeg ikke om fasade/økonomi eller slike materielle ting) da han og jeg og barna hadde det fint sammen.

Men satser på en lys og glad ere høst . Takk for ordene ; de har virkelig hjulpet