Kjære Solveig Vennesland (meget langt)

[Gjest fiona]

Jeg ønsker først at du skal lese de to foregående innleggene jeg har hatt her på forumet:

Å leve i et platonisk ekteskap

Jeg og mannen min er begge tidlig i trettiårene. Vi har vært gift i fire år, har ett barn på to år og venter ett til om ikke så lenge. Jeg er glad i mannen min og jeg er glad i barn. Jeg synes det er koselig med familieliv. Vi har det stort sett greit, selv om vi ikke lenger er kjærester. Til tider synes jeg dette er vanskelig å takle. Jeg savner nærkontakt med et annet menneske. Vi kysser og har samleie to -tre ganger per år. Ellers er det aldri noe. Ikke en klem en gang. Mannen min sier han ikke er glad i meg. Han har aldri tatt noe initiativ til å bryte ut av ekteskapet, så tyeligvis er det helt greit for ham å leve slik. Jeg har tatt opp separasjon med ham noen ganger, og han sier det er greit for ham. Men han ser helst at vi bor under samme tak for barnas skyld. Han synes også det er fryktkelig trist å måtte flytte fra huset.

Historien høres kanskje merkelig ut. Men vi har jo ikke bestandig hatt det slik. Vi er begge høyt utdannede mennesker, og jobber til daglig med andres menneskers sykdommer og problemer. Vi burde vel derfor være i stand til å finne ut av vårt eget liv også........Vi har vurdert å gå til en eller annen rådgivning for å forsøke å finne ut av dette. Er det noen du kan anbefale her på Østlandet?

Mannen min er nok ikke like opptatt av nærhet som det jeg er. Jeg er nok mer lidenskapelig anlagt enn ham. Det er fryktelig vondt å ligge ved siden av et annet menneske hver kveld, og enda føle seg så langt unna. Han rører meg aldri. Sier han gleder seg til barnet som kommer, men har enda ikke kjent på den gravide magen min.

Som sagt så lengter jeg etter et annet liv enn dette. Vi har hatt det slik nå i to-tre år. Men det er så vanskelig å bryte ut. Det er jo så greit å være to. Særlig er det godt å få hjelp med barna. Dessuten er det jo ikke til å komme fra at det til tider vil bli ensomt å flytte for seg selv.

Jeg må også nevne at jeg er glad i mannen min og savner hans nærhet.

Har du eller andre noen råd å komme med?

Jeg vil gjerne komme i kontakt med andre som lever/eller har vært i liknende ekteskap/samboerskap.

- fiona

Hvor ofte er det egenlig vanlig å ha sex?

Jeg må bare spørre! For de som ikke har lest mitt tidligere innlegg, så lever jeg i et tilnærmet platonisk ekteskap. Dvs. jeg er glad i og savner nærhet med mannen min. Han derimot har ikke behov for sex. Vi er begge tidlig i trettiårene. Vi hadde sex de første årene vi var sammen. Iallfall i form av samleie. Hvor vanlig er det f.eks. med munnsex? Har alle par det? Vi har aldri hatt det. Jeg savner det fra tidligere forhold. Mannen min synes det er urenslig og motbydelig. Han har heller aldri tatt initiativ til nærhet/sex. Han har aldri hatt problemer med å gjennomføre et samleie med meg.

- fiona

Hei Solveig!

Situasjonen vår har selvfølgelig ikke forandret seg noe siden jeg skrev disse innleggene. Men jeg er så i tvil om hva jeg skal gjøre. Forstår jo at ikke du kan råde meg til det ene eller andre, men håper likevel på litt veiledning.

Jeg gråter ofte. Føler meg tung og trist. Er redd for å bli ensom, da jeg ikke har noen kontakt med min egen familie. Jeg har meget god kontakt med svigerfamilien min.

Problemstillingen min er vel som følger: Vil jeg få det noe bedre om jeg bryter ut av ekteskapet? Hva om jeg aldri finner den store kjærligheten? Da kunne jeg jo like så godt blitt værende? Forventer jeg for mye?

Mannen min sier det er vanskelig å være glad i meg fordi jeg er så mye sur og grinete. Sanneheten er nok ikke langt unna, for jeg føler meg som en bitter gammel kjerring som ikke har fått sex på 40 år......Siden vi fikk barn for to år siden tror jeg vi har gjort noe sammen en eneste gang uten barn......Vi har god mulighet på barnevakt, men han er tydeligvis ikke interessert i å pleie ekteskapet. Jeg blir sur og lei fordi jeg savner nærhet og sex, hvilket jeg ikke får fordi jeg er sur......?????

Finnes det menn som overhodet ikke har seksuelle behov? Jeg tror han lider av at han har så dårlig selvtillit.

Vel, dette ble som sagt meeeget langt. Håper likevel du har fått med deg essensen, og at du har tid til å svare meg.

Finnes det egentlig noe håp for oss lenger?

Hvordan er det å leve alene med to små barn?

[Gjest nyco]

Hei. Jeg bryter inn her, håper ikke det gjør noe...

Jeg vil bare si at det er helt greit å være alene med to barn. Når du har god kontakt med svigerfamilien så snakk med dem om situasjonen din, og sørg for at kontakten opprettholdes slik at du har noen å gå til med ungene i tunge stunder.

Hvis du ikke kan få mannen din med deg til samtale for å ordne kommunikasjonen, vil jeg anbefale å bryte ut. Det kommer ikke noe godt ut av å leve sammen slik dere gjør for barnas skyld. Ungene merker at noe er galt.

Det er ikke godt å gå rundt og være trist hele tiden, og han kan ikke bare gi deg ansvaret med å skylde på at du er så sur bestandig.

Ta tak i livet ditt, lev slik DU vil, bli lykkelig, det fortjener du!

Klemmer fra meg.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei fiona!

Jeg kan ikke svare på alle dine spørsmål her. Det kan derimot en familierådgiver gjøre enkeltvis. Bruk gule sider i tlf.katalogen.

Jeg vil sterkt anbefale deg å bruke en familierådgiver. Det er ikke bra å leve med så mange savn og lengsler over lang tid. Du trenger å få klarhet over din livssituasjon. Først da kan du foreta evt. valg, som å forlate samlivet eller ei.

Som høygravid må du nå først og fremst tenke på å holde hjulene i gang rundt deg selv, barna og hjemmet.

Men jeg håper du vil ta intiativet til å kontakte en fagperson utenfor familie og vennekretsen. Det kan avlaste deg og virke lettende.