Roser

[Gjest Magna]

Jeg er sjokka. Jeg har skrevet her noen ganger nå, om min situasjon.

Herregud, så vanskelig og sammensatt dette med samliv er!

Ikke det at vi krangler,.. men jeg og psykologen har gått igjennom livet mitt og ekteskapet mitt...

Det er ikke rart at folk gir opp samlivet....

Jeg har reagert med depresjon og angst i et ekteskap som har vært vanskelig. Underveis har jeg ikke forstått at det var ekteskapet som var vanskelig ..ikke jeg.

Mannen min har ikke vært noe fæl type..., men han har kjørt sitt løp, mens jeg slet med psyken og alt ift. ungene.

Nå er ungene store og da kunne jeg slippe opp, og jeg kom til en psykolog som har sett mønsteret....

Herregud så lettet jeg er....

Jeg har trappet ned til halv dose med piller....

Denne psykologen er gull verd.......

Hvor mange kilo roser skal jeg gi denne psykologen?

[baktus]

....det blir vel ganske mange i 1 kg, blir det ikke.....?

Så flott at du har funnet ut av problemene!!!!

Gratulerer!

Jeg syns du skal kjøpe et kg. roser til deg sjøl også, jeg!!

Det fortjener du!

[returnert]

Kjære Magna. Godt å høre om din lettelse, men kjenner også til denne situasjonen fra den andre siden. Har levd i et såkalt vanskelig ekteskap hvor kona stadig har slitt med depresjon og angst. Det leie er at psykologene ofte ikke hører den andre siden, ex'n, familie og venner når de kommer med såkalt hjelp. Dermed har mange opplevd at når det har gått en tid, kommer depresjonen igjen og igjen. Og når den partneren som var "årsaken" ikke kan klandres lenger, hva da med de gode rådene og hjelpen?

Jeg har opplevd dette selv, og ekteskapet og andre fikk skylda for alt. Barna måtte lide for at hjemmet ble solgt, mor fikk dårlig råd, de betrodde seg til pappa om at mamma etter en tid hadde like store problemer selv om hun i de første 5-6 månedene følte nøyaktig samme lettelse som du beskriver. Nå ønsker hun nye samtaler hos familierådgiver, men da er jeg i stor tvil om jeg ønsker å være med. Når du er blitt klandret og pålagt skyld og ansvar lenge nok, mister man interessen og er redd gjentakelse. Problemet med såkalte vanskelige ekteskap når partneren "ikke er fæl type", er ofte at man ikke er villige til å "se" de positive sidene hos hverandre, men henger seg opp i det negative. Det er jo slik at positive tanker krever vilje, og følelser kommer ikke av seg selv. Jeg har opplevd etterpå at jeg fant ut at min kones stadige misnøye og tvil og depresjon, kjørte meg så kraftig i grøfta at jeg helt mistet selvtilliten. Mye som ble sagt og gjort av min kone i en misfornøyd tone, ble til vanskelige provokasjoner som medførte unødig belastning på barna. Men når ex'n hadde overbevist seg selv lenge nok om at mannen var problemet, var det lite jeg eller familierådgiver kunne gjøre. Viljen var rett og slett ikke tilstede, fordi hun bare lette etter veier ut av sine egne problemer, ikke etter hva problemene og løsningen på disse var.

Både familie og venner (hennes) har oppdaget og sett at hun har problemer med å både gi og ta imot kjærlighet og nærhet, og at det er sannsynlig at dette plager henne og gir dårlig samvittighet. Dette er et kjent fenomen når man sliter med mindreverdighet og lav selvtillit, og man oppretter et slags forsvar for seg selv ved å avvise andre.

Når man slipper å "avsløre" at man ikke "føler seg verd" å ta imot kjærlighet fra andre, føler man slik lettelse som du her beskriver. Jeg sier ikke at det er slik du har det, men dette har jeg opplevd.

Jeg er forferdelig glad i ex'n, men har levd alene nå i over 6 måneder, og har fått tilbake troen på meg selv. Samtidig har ex'n begynt å innse at problemet ikke var meg og ekteskapet, så kanskje jeg blir svak igjen. Men nå på en annen måte, ner bevisst holdning til livet.

Forresten, hva består "å kjøre sitt eget løp" i, dette har jeg hørt før? Men jeg fikk det aldri forklart, bare udefinert som problem.

Jeg var "god", men fikk aldri svar på hvor "vanskelig".

Det er denne udefinerte "beskyldningen" som gjør at jeg mest sannsynlig ikke kommer tilbake nå når hun ber om det. Jeg føler at det blir vanskelig å arbeide med å bli kvitt et problem som aldri er blitt forklart eller påvist.

Er det andre som har opplevd det samme? Dere kvinner, hvordan bør jeg takle dette med at hun angrer?

Er det vanlig å være så knallhard i flere måneder, med "jeg er så lettet", "aldri hatt det så bra", "jeg er ferdig med forholdet" og så gråte og beklage seg over hvor vanskelig alt er, nye depresjoner og ønske om å komme tilbake?

Bør vi prøve for barnas skyld, eller hva?

Takknemlig for andres erfaringer.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er ikke alltid så lett å vite hva/hvem som kom først, høna eller egget.

Jeg har inntrykk av at noe mer sofistikert tenkning rundt dette er mangelvare i psykiatrien.

Er pasienten depressiv og har samlivsproblemer, blir det neste alltid tolket som at samlivsproblemene er årsak til depresjonen.

Etter at jeg fikk et mer ydmykt forhold til årsaks-/virkningsforholdet, har jeg begynt å spørre par om de selv tror samlivsplagene er årsak til depresjonen eller omvendt. Først blir de forundret over selve spørsmålet - det er helt nytt. Deretter svarer mer enn halvparten, etter at de har tenkt seg om, at de mener depresjonen kom først, deretter samlivsproblemene.

Vent derfor med rosene til du har tenkt over dette. I verste fall til du har prøvd det ut i praksis.

Jfr. det svært gode innlegget "separert - angrer".

[Gjest Magna]

....det blir vel ganske mange i 1 kg, blir det ikke.....?

Så flott at du har funnet ut av problemene!!!!

Gratulerer!

Jeg syns du skal kjøpe et kg. roser til deg sjøl også, jeg!!

Det fortjener du!

Tenk så deilig det kunne være å plassere angsten og depresjonene et sted..... Det er så slitsomt med de følelsene.....jeg er så lei av dem......de vonde følelsene tar aldri slutt.... da måtte jeg ekspedert meg selv... De vonde følelsene kom først og ekteskapet etterpå... det er nok sant.

Jeg handler ikke fort og uten å tenke, og jeg kjenner meg selv, dessverre. Og jeg hater å ha den smerten innvendig.