Dødt forhold, men praktisk fungerende..

[lumber]

Vi har vært sammen i 12 år. Vi har ei datter på 11 og ei på 7. Vår yngste datter er funksjonshemmet og er krevende,både psykisk og fysisk. I forhold til profesjonell oppfølging fungerer det bra. I forhold til det sosiale er hun avhengig av oss foreldre når hun ikke er på skole.

Så til sakens kjerne. Jeg ser på min samboer som en partner i hverdagen. Vi løser alt av praktiske ting, og kan nok se svært vellykkede ut på utsiden. Vi har god økonomi, vi krangler aldri. Vi snakker ikke om andre ting enn det som er av praktisk art. Vi har sex. Vi gjør aldri noe sammen, vi har heller ingen felles interesser.

Jeg innbiller meg at hun syns vi har det bra. Det er lite glede og det er lite sorg. Alt er liksom alltid dempet..det gjelder å ikke skape no fuzz eller oppmerksomhet liksom. Barna har det veldig bra, selv om jeg er bekymret for at denne mangelen på “synlig” glede og for så vidt sorg, hemmer vår eldste. Men hun har mange venner og er populær.

Samboeren min gikk på en psykisk smell en stund (2-3 år) etter at vi fikk vår yngste datter. Hun har nok alltid av en eller annen grunn hatt problemer med selvtilliten også. Etter “smellen” gikk hun i terapi /fikk hjelp for å komme ut med en sterkere selvtillit og tro på seg selv. Hun har også slitt med overvekt og jobber stadig med å bekjempe “vekten”. Jeg har alltid måtte være “sterk” og selv når hun gikk i terapi var det ikke mulig å snakke rett fra levra for meg. Det er det fremdeles ikke, alt er så utrolig slitsomt skjørt...

Jeg har tenkt lenge på at vi bør splitte opp, og at jeg antagelig er med på å gjøre sakene værre med å ikke ta dette opp. Men det er mye som henger på spesielt vår yngste vedrørende praktiske ting (selvfølgelig). Jeg er også bekymret for hvordan vår eldste datter vil ta et brudd. Men jeg er mest bekymret for hvordan samboeren min vil ta det, jeg er redd for at hun skal få en voldsom knekk.

Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal kunne ta dette opp uten å lage en fryktelig krise som ikke leder noe sted.

Stedet jeg vil er å finne en løsning hvor vi ikke lenger har dette for meg “kunstige” mann kone forholdet, og går over i et reelt partner forhold i forhold til det praktiske rundt barna. Det ville for min del nærmest sette meg fri og slippe løs den mer livate meg igjen. Det ville også på sikt gi meg sjansen til å finne kjærlighet igjen.

Hva gjør man.. og hvordan gjør man det..

[Gjest samtalen]

Man slutter å være og opptre så feigt som du gjør ved å gå rundt med disse tankene uten å si noe.

Man bør helst slutte å sette seg selv så mye høyere enn sin partner at man innbilder seg dennes liv er over når man går.. ! Jeg kan GARANTERE deg at etter det første sjokket så lever hun lykkelig videre, og finner mest sansynlig en annen mann. Enten du tror det eller ikke.

Så begynn med å SNAKKE med henne som den voksne personen hun er!

[Gjest sangsol]

Sett av en kveld til prat med henne. Hør hva hun tenker om forholdet og hvordan hun opplever det. Du kan fortelle hva du tenker. Og dere kan diskutere om dere ønsker kjempe/jobbe for forholdet- eller om det beste er å bryte det på sikt.

Samtale er jo det som skal til. Når du tenker på det, så er det vel fordi du ikke er tilfreds i forholdet slik det er. Du gjør også henne en tjeneste om du gir henne mulighet til å bli bevisst på dine tanker. Hun kan forberede seg - uansett hvordan retning forholdet tar på sikt.

[frosken]

Du beskriver et parforhold som har utviklet seg slik det gjør for et ikke ubetydelig antall foreldre som får barn med funksjonsnedsettelser. Det kan være vanskelig for alle par å holde parforholdet "levende", og det er svært ofte ekstra vanskelig for de som får barn som krever vesentlig mer av foreldrene enn andre barn.

Du skriver ikke noe om dere har gått til felles parterapi. Jeg ville ha gjort en seriøst forsøk i den retningen før jeg endelig konkluderte med at parforholdet ikke har noen sjanse. Du sier at du alltid har måttet være den sterke, og slike rollemønstre kan være vanskelig å snu. Av og til er det også slik at det er vanskelig å gi avkall på rollen som den sterkeste, slik at en mer jevnbyrdig relasjon kan fremstå. Såfremt du overhodet ser noen mulighet for at forholdet til din partner igjen kan bli mer meningsfylt, så ville jeg som sagt ha brukt en del tid til å utforske mulighetene dere har gjennom parterapi.

Uansett hva du velger; lykke til :-)

[Gjest lykke til]

Jeg tror flere har det på denne måten, og jeg har selv valgt å holde familien sammen siden vi har barn. Jeg tror det er det rette for meg, og at det ikke nødvendigvis ville blitt bedre om jeg brøt ut. Jeg tar hensyn til barna, og ønsker at de skal ha ett hjem. Forelskelsen en opplever i starten av et forhold kan forsvinne underveis, men så kan en kjenne trygghet og det vanlige hverdagslivet. Dere kan eventuelt prøve ekteskapsrådgivning, eller prøve å sette av tid der dere gjør noe sammen dere to.

[Courage]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Tror min mann opplevde mye som det du gjør. Skulle ønske han hadde snakket med meg før det var for sent, slik at jeg hadde fått en mulighet til å våkne, finne ut av hva jeg vil, og kanskje kunne bidratt til å redde forholdet.