Engstelig jente på 12 år, hva gjør vi?

[Gjest Gorallna]

Jenta vår har alltid vært litt pysete av seg når det gjelder overnatting hos andre og har følelse av en slags separasjons angst fra oss foreldre. Hun er bare vant å være sammen med oss, både av lite nettverk og av at hun ikke ønsker overnatte hos venner. Vi har prøvd å snakke med henne hva slags tanker hun får. Hun svarer da hun er så redd for at vi foreldre skal bli borte eller at hun skal bli kidnappet av noen. Hun vil ennå sove med lyset og døren åpen når hun legger seg og merker at ofte kommer disse tankene når det er kveld, aldri på dagtid. Hun fungerer godt på skole og har venner. Etter denne tragedien som rammet Norge har dette blitt noe verre og i går da hun tok buss med ei venninne glemte buss sjåføren å stoppe da de ringte av. Hun ble da så redd at hun gikk hjem istedet for å ta sjansen til å ta bussen igjen (8 km). Da hun la seg i går ble hun urolig for hun tenkte på dette med bussen og at den ikke stoppet. Er det noe vi foreldre kan gjøre eller må vi oppsøke profesjonell hjelp? Og hva er best hjelp? Vi snakker med henne på en skånsom måte tilpasset ett barn, men jeg synes ikke hun tar det innover seg særlig lenge av gangen. Hun roer seg, legger seg å sover, men dagen etter er likedan. Dog ikke hver dag, men i perioder, og som sagt etter ulykken er det verre.

[Gjest togli]

Nå aner jeg ikke hvordan dere er ift henne, så dette blir kun generelle tanker fra min side... Jeg opplever innimellom at foreldre kan være "støttespillere" til barns engstelighet og dermed gjøre problemet enda større. Det er selvsagt viktig å ta hensyn til barnets følelser, men jeg tror også det kan hjelpe å være litt "tøffere" mot barnet - ikke skåne det for ubehag/engstelse - ikke forstå barnet i hjel...

Hadde mitt barn nekta å ta bussen fordi hun var redd for at bussen ikke stoppa, så hadde jeg nok smilt litt og sagt at hun måtte slutte med dette tullet og fortalt henne at dersom bussen ikke stoppa, så var det ikke verre enn å gå av på neste holdeplass - eller si fra til sjåføren...og fått dette til å høres ut som den mest naturlige ting i verden

Jeg har selv en datter som ofte kan være engstelig i forhold til slike ting, men vi forsøker å le litt av det og bruke litt galgenhumor (hun har en fin selvironi og er meget klar over at det er hun som "eier" problemet, og kun hun som kan gjøre noe med det...).

Det er mulig psykologer ville sagt at jeg gjør feil, men jeg føler at den måten jeg gjør det på fungerer godt hos oss. Å forstå henne i hjel ville bare gjort vondt verre tror jeg...

[Gjest sangsol]

Nå aner jeg ikke hvordan dere er ift henne, så dette blir kun generelle tanker fra min side... Jeg opplever innimellom at foreldre kan være "støttespillere" til barns engstelighet og dermed gjøre problemet enda større. Det er selvsagt viktig å ta hensyn til barnets følelser, men jeg tror også det kan hjelpe å være litt "tøffere" mot barnet - ikke skåne det for ubehag/engstelse - ikke forstå barnet i hjel...

Hadde mitt barn nekta å ta bussen fordi hun var redd for at bussen ikke stoppa, så hadde jeg nok smilt litt og sagt at hun måtte slutte med dette tullet og fortalt henne at dersom bussen ikke stoppa, så var det ikke verre enn å gå av på neste holdeplass - eller si fra til sjåføren...og fått dette til å høres ut som den mest naturlige ting i verden

Jeg har selv en datter som ofte kan være engstelig i forhold til slike ting, men vi forsøker å le litt av det og bruke litt galgenhumor (hun har en fin selvironi og er meget klar over at det er hun som "eier" problemet, og kun hun som kan gjøre noe med det...).

Det er mulig psykologer ville sagt at jeg gjør feil, men jeg føler at den måten jeg gjør det på fungerer godt hos oss. Å forstå henne i hjel ville bare gjort vondt verre tror jeg...

Tror også man som foreldre skal være forsiktig med å "bekrefte" grunn til engstelse. For det er jo nesten det en gjør, ved å blankt godta og beskytte MOT det ungen er urolig for.

At barn er ulike, er sikkert og visst. Så kanskje er barnet til trådstarter spesielt engstelig. Ikke vet jeg. Men TS kan tenke litt på det du sier- og forsøke ufarliggjøre slike situasjoner. Om dette heller ikke hjelper. bør TS snakke med lege.

[Gjest Gorallna]

Nå aner jeg ikke hvordan dere er ift henne, så dette blir kun generelle tanker fra min side... Jeg opplever innimellom at foreldre kan være "støttespillere" til barns engstelighet og dermed gjøre problemet enda større. Det er selvsagt viktig å ta hensyn til barnets følelser, men jeg tror også det kan hjelpe å være litt "tøffere" mot barnet - ikke skåne det for ubehag/engstelse - ikke forstå barnet i hjel...

Hadde mitt barn nekta å ta bussen fordi hun var redd for at bussen ikke stoppa, så hadde jeg nok smilt litt og sagt at hun måtte slutte med dette tullet og fortalt henne at dersom bussen ikke stoppa, så var det ikke verre enn å gå av på neste holdeplass - eller si fra til sjåføren...og fått dette til å høres ut som den mest naturlige ting i verden

Jeg har selv en datter som ofte kan være engstelig i forhold til slike ting, men vi forsøker å le litt av det og bruke litt galgenhumor (hun har en fin selvironi og er meget klar over at det er hun som "eier" problemet, og kun hun som kan gjøre noe med det...).

Det er mulig psykologer ville sagt at jeg gjør feil, men jeg føler at den måten jeg gjør det på fungerer godt hos oss. Å forstå henne i hjel ville bare gjort vondt verre tror jeg...

Er enig med deg at en kanskje ikke skal forstå seg hjel heller. Mannen min sier jeg tar dette for bokstavelig og mener jeg ikke skal henge meg så veldig mye opp i det. Jeg blir bare litt usikker når en leser fagkunnskap som står at det er viktig å søke hjelp til barnet da det kan bli større omfang senere, hvis en ikke får hjelp i tide og utvikler seg til store angstproblemer. Mannen min mener at en psykolog likevel bare prater slik vi også gjør, og at han ikke ser hva de kan stille opp med av hjelp.

[Gjest togli]

Tror også man som foreldre skal være forsiktig med å "bekrefte" grunn til engstelse. For det er jo nesten det en gjør, ved å blankt godta og beskytte MOT det ungen er urolig for.

At barn er ulike, er sikkert og visst. Så kanskje er barnet til trådstarter spesielt engstelig. Ikke vet jeg. Men TS kan tenke litt på det du sier- og forsøke ufarliggjøre slike situasjoner. Om dette heller ikke hjelper. bør TS snakke med lege.

Ja, jeg tror på å først jobbe med ufarliggjøringen og det å trene på bestemte situasjoner (ta bussen selv, handle mat selv, ringe for å bestille kinobillett selv etc). Dette vil gi økt selvtillit og følelse av mestring.

Det er sikkert også viktig å ha samtaler rundt det å sette ting i riktig perspektiv. Handler det f.eks. om flyskrekk, så samtaler man om at fly er det tryggeste framkomstmiddelet vi har - og handler det om at bussjåføren ikke stoppa, så var det da ingen krise siden man bare kan gi beskjed og heller gå av på neste stopp osv..

Er enig i at hvis slike tiltak ikke fungerer, så bør man kontakte fastlegen, evt BUP.

[Gjest togli]

Er enig med deg at en kanskje ikke skal forstå seg hjel heller. Mannen min sier jeg tar dette for bokstavelig og mener jeg ikke skal henge meg så veldig mye opp i det. Jeg blir bare litt usikker når en leser fagkunnskap som står at det er viktig å søke hjelp til barnet da det kan bli større omfang senere, hvis en ikke får hjelp i tide og utvikler seg til store angstproblemer. Mannen min mener at en psykolog likevel bare prater slik vi også gjør, og at han ikke ser hva de kan stille opp med av hjelp.

Jeg tror nok BUP kan være en bra instans å ta kontakt med dersom dette ikke bedrer seg... Hvis du vet at dere har forsøkt å ufarliggjøre det hun er redd for og gjort hva dere kan selv, så tenker jeg at det kan være greit med en samtale med BUP.

Pyskologer er jo trenet i dette, og jeg tror neppe denne problemstillingen er ny for dem ...

[frosken]

Jeg har stor tro på foreldreveiledning i slike situasjoner. Ofte vil det ha større effekt om foreldre kan få god veiledning fra en fagperson enn at jenta skal begynne å gå til behandling. Det er noe ulike instanser rundt omkring som gir denne typen veiledning. Du kan forhøre deg med helsesøster eller fastlegen om hvem som gir slike tilbud der dere bor.

[Elis31]

Hvorfor skal man kvie seg så for å søke hjelp. Jeg tror mange ganger at de som sliter i dag er barn som er sjenerte, nervøse eller veldig forsiktige. Men disse får ofte ikke hjelp for de er liksom ikke til plage for noen. Men trolig har de redusert livskvalitet. Og det i seg selv er en grunn til å søke hjelp.

[PieLill]

Nå aner jeg ikke hvordan dere er ift henne, så dette blir kun generelle tanker fra min side... Jeg opplever innimellom at foreldre kan være "støttespillere" til barns engstelighet og dermed gjøre problemet enda større. Det er selvsagt viktig å ta hensyn til barnets følelser, men jeg tror også det kan hjelpe å være litt "tøffere" mot barnet - ikke skåne det for ubehag/engstelse - ikke forstå barnet i hjel...

Hadde mitt barn nekta å ta bussen fordi hun var redd for at bussen ikke stoppa, så hadde jeg nok smilt litt og sagt at hun måtte slutte med dette tullet og fortalt henne at dersom bussen ikke stoppa, så var det ikke verre enn å gå av på neste holdeplass - eller si fra til sjåføren...og fått dette til å høres ut som den mest naturlige ting i verden

Jeg har selv en datter som ofte kan være engstelig i forhold til slike ting, men vi forsøker å le litt av det og bruke litt galgenhumor (hun har en fin selvironi og er meget klar over at det er hun som "eier" problemet, og kun hun som kan gjøre noe med det...).

Det er mulig psykologer ville sagt at jeg gjør feil, men jeg føler at den måten jeg gjør det på fungerer godt hos oss. Å forstå henne i hjel ville bare gjort vondt verre tror jeg...

Nyttige tanker. Og jeg tipper fagfolk vil være enig med deg.

mvh

[PieLill]

Er enig med deg at en kanskje ikke skal forstå seg hjel heller. Mannen min sier jeg tar dette for bokstavelig og mener jeg ikke skal henge meg så veldig mye opp i det. Jeg blir bare litt usikker når en leser fagkunnskap som står at det er viktig å søke hjelp til barnet da det kan bli større omfang senere, hvis en ikke får hjelp i tide og utvikler seg til store angstproblemer. Mannen min mener at en psykolog likevel bare prater slik vi også gjør, og at han ikke ser hva de kan stille opp med av hjelp.

''Mannen min mener at en psykolog likevel bare prater slik vi også gjør, og at han ikke ser hva de kan stille opp med av hjelp.''

Som regel kan man bli dyktigere, mer oppmerksom på egne holdninger og handlinger, mer bevisst på de viktige detaljene, se saken mer nyansert og gjøre en ennå bedre jobb. Dyktige fagfolk kan være gode bidragsytere i så måte.

Kanskje du i første omgang kan oppsøke rådgivning for ditt eget vedkommende for å håndtere dette på en så optimal måte som mulig.

Min største innvending mot å ta med barnet til BUP er faren for å bygge en angst-svakelig-sykdomsidentitet i barnet.

Fortsetter denne angsten å utvikle seg i negativ retning, vil det nok være best å skaffe barnet spesialisthjelp.

mvh

[Gjest togli]

Nyttige tanker. Og jeg tipper fagfolk vil være enig med deg.

mvh

Puh... godt å høre

Jeg har innimellom følt at jeg kanskje har virka for "kald" mht egne barn når de har overdramatisert farer/hatt angst for noe etc... men føler at det er den eneste måten ungene "vokser" på. I tillegg tror jeg det er viktig å ikke lage for mye oppstyr rundt det.. Heller prøve å "overse" det litt og sette det på kontoen for "teite tanker vi ikke gidder å kaste bort tid på å tenke"

[PieLill]

Støtter froskens forslag om forelderveiledning.

Det finnes ikke farlig og være redd, bare ubehagelig.

Et fokus på forskjellen mellom reell fare og opplevd fare/reddsel er nyttig. "Jeg er redd, men det er ikke farlig."

Også viktig at dere som foreldre møter jentas frykt på en trygg, glad og uanfektet måte. Dere må ikke gjøre felles sak med henne i hennes 'vrangforestillinger'.

Vis dere fullstendig trygge og avslappet både i forhold til de tingene hun er redd for og angsten i seg selv. Bruk en lett tone og vær for all del ikke for medfølende. At hun er redd er ingen stor sak. Akkurat som et bittelite skrubbsår ikke er et åpent beinbrudd.

Ha i bakhodet at hun bevisst, men helst ubevisst, kan dyrke angsten. Angsten kan gi oppmerksomhet, fritak, privilegier, unnskyldninger for enhver anledning, og ikke minst bekreftelse på identitet og verdensbilde. Angst kan iblant være et bekvemt standpunkt.

Det er lov å stille krav til barna mhp angst. Kverner jenta om det samme senariet kan du forlange at hun tar ibruk de strategiene du har lært henne for å få tankene over på noen annet. Du kan avslutte samtaler ser ikke fører noe steds hen.

Og aller viktigst. Hjelp jenta å bli bevisst på at angst ikke er noe som skjer med henne, men i høy grad noen hun velger å gjøre/lulle seg inn i. Ikke minst ved å dyrke katastrofetenkning.

mvh

[Gjest togli]

Støtter froskens forslag om forelderveiledning.

Det finnes ikke farlig og være redd, bare ubehagelig.

Et fokus på forskjellen mellom reell fare og opplevd fare/reddsel er nyttig. "Jeg er redd, men det er ikke farlig."

Også viktig at dere som foreldre møter jentas frykt på en trygg, glad og uanfektet måte. Dere må ikke gjøre felles sak med henne i hennes 'vrangforestillinger'.

Vis dere fullstendig trygge og avslappet både i forhold til de tingene hun er redd for og angsten i seg selv. Bruk en lett tone og vær for all del ikke for medfølende. At hun er redd er ingen stor sak. Akkurat som et bittelite skrubbsår ikke er et åpent beinbrudd.

Ha i bakhodet at hun bevisst, men helst ubevisst, kan dyrke angsten. Angsten kan gi oppmerksomhet, fritak, privilegier, unnskyldninger for enhver anledning, og ikke minst bekreftelse på identitet og verdensbilde. Angst kan iblant være et bekvemt standpunkt.

Det er lov å stille krav til barna mhp angst. Kverner jenta om det samme senariet kan du forlange at hun tar ibruk de strategiene du har lært henne for å få tankene over på noen annet. Du kan avslutte samtaler ser ikke fører noe steds hen.

Og aller viktigst. Hjelp jenta å bli bevisst på at angst ikke er noe som skjer med henne, men i høy grad noen hun velger å gjøre/lulle seg inn i. Ikke minst ved å dyrke katastrofetenkning.

mvh

Du er så flink til å skrive det jeg har lyst til å skrive - men ikke får helt til

[PieLill]

Puh... godt å høre

Jeg har innimellom følt at jeg kanskje har virka for "kald" mht egne barn når de har overdramatisert farer/hatt angst for noe etc... men føler at det er den eneste måten ungene "vokser" på. I tillegg tror jeg det er viktig å ikke lage for mye oppstyr rundt det.. Heller prøve å "overse" det litt og sette det på kontoen for "teite tanker vi ikke gidder å kaste bort tid på å tenke"

Tror du hjelper barna å finne fram til sin egen styrke og fornuft på den måten. Samt lærer dem noen viktige lekser om at ikke alt vi tenker og kjenner skal tas like alvorlig, samme hvor intenst og dypfølt det er.

mvh

[PieLill]

Du er så flink til å skrive det jeg har lyst til å skrive - men ikke får helt til

Takk i lige måde.

:-)

mvh

[Gjest togli]

Tror du hjelper barna å finne fram til sin egen styrke og fornuft på den måten. Samt lærer dem noen viktige lekser om at ikke alt vi tenker og kjenner skal tas like alvorlig, samme hvor intenst og dypfølt det er.

mvh

Det er sant! Da skal jeg legge bort usikkerheten på om dette er riktig metode eller ikke

[black wealch]

Støtter froskens forslag om forelderveiledning.

Det finnes ikke farlig og være redd, bare ubehagelig.

Et fokus på forskjellen mellom reell fare og opplevd fare/reddsel er nyttig. "Jeg er redd, men det er ikke farlig."

Også viktig at dere som foreldre møter jentas frykt på en trygg, glad og uanfektet måte. Dere må ikke gjøre felles sak med henne i hennes 'vrangforestillinger'.

Vis dere fullstendig trygge og avslappet både i forhold til de tingene hun er redd for og angsten i seg selv. Bruk en lett tone og vær for all del ikke for medfølende. At hun er redd er ingen stor sak. Akkurat som et bittelite skrubbsår ikke er et åpent beinbrudd.

Ha i bakhodet at hun bevisst, men helst ubevisst, kan dyrke angsten. Angsten kan gi oppmerksomhet, fritak, privilegier, unnskyldninger for enhver anledning, og ikke minst bekreftelse på identitet og verdensbilde. Angst kan iblant være et bekvemt standpunkt.

Det er lov å stille krav til barna mhp angst. Kverner jenta om det samme senariet kan du forlange at hun tar ibruk de strategiene du har lært henne for å få tankene over på noen annet. Du kan avslutte samtaler ser ikke fører noe steds hen.

Og aller viktigst. Hjelp jenta å bli bevisst på at angst ikke er noe som skjer med henne, men i høy grad noen hun velger å gjøre/lulle seg inn i. Ikke minst ved å dyrke katastrofetenkning.

mvh

Dette kan være gode råd for mange.

Godt skrevet!