tiden går - problemene består

[huuff]

Hei,

Nå reiser jeg på ferie med min samboer gjennom mange år. Han ønsker full pakke framover, barn og giftemål og husbygging. Alt ligger til rette for en tryg og god framtid, men jeg er ikke noe forelsket. Bare tanken på kyss osv gjør meg uvel, men jeg glad i han.

Jeg har som mange her vet, vært hodestups - ER - hodestups forelsket i en annen mann som jeg vilkårlig har truffet gjennom et år - alt på hans premisser, han er så på - og helt av. Denne sommeren har jeg kun møtt han 2 ganger - og det har resultert i stor sorg, men nå innser jeg i alle fall at det ikke blir oss. (selv om jeg fortsatt ikke har tatt oppgjøret.) Jeg tenker på han konstant. Er fortvilet, lei, føler drømmen min er knust, savner han, er sjalu på hans samboer osv. Det er så ille at jeg nesten griner hver gang jeg er med foreldrene mine for tiden. Jeg har det så bånn.

Jeg gruer meg derfor til ferien nå. Hvordan skal jeg klare å fokusere på samboeren min? Jeg er så redd for at jeg kaster bort noe verdifullt med han, pga han andre. Hvordan skal jeg virkelig klare å bruke denne uka til å komme til en erkjennelse om hvorvidt vi kan fortsette?

Noen som har vært i en tilsvarende situasjon med råd? Mens alle rundt meg "bygger reder," skal jeg bli singel i en alder av 30? Få dårlig råd og bli helt alene, for å lete etter en mann som kan gi meg samme følelse som HAN? Eller kan jeg på noen måte komme tilbake til samboeren min? Nå virker det helt umulig å bli lykkelig med han. Jeg har vært utro, men han har gjort ekstremt mye rare ting det siste året, som også gjør at jeg har mistet noe respekt for han.

Trygg og ulykkelig?

Eller

Utrygg og ulykkelig, men kanskje lykkelig på sikt...

Åhh, gruer ,meg til denne ferien.

[Gjest Elextra]

Du må ikke finne på å bygge hus og ikke minst få barn med en du gruer deg til å reise på ferie med. Det kan aldri gå

tror

[Lillemus]

Du skal selvfølgelig ikke fortsette å være sammen med en mann du ikke er glad i og bare tanken på å kysse ham får deg til å føle deg uvel.

Gjør det slutt med ham så fort som mulig slik at han får muligheten til å finne seg en kvinne som elsker ham. Og slik at du selv får muligheten til å gå videre i livet og finne en mann som kan gjengjelde dine følelser.

[huuff]

Du må ikke finne på å bygge hus og ikke minst få barn med en du gruer deg til å reise på ferie med. Det kan aldri gå

tror

Jeg gruer meg til ferien fordi jeg kun tenker på han andre. Og fordi jeg ikke kan gjengjelde seksuell interesse og framtidsdrømmer akkurat nå. Og jeg kan ikke akkurat si til han at det er pga han andre - at jeg må komme over han først...

Ellers har vi det alltid "kompis-fint" sammen...

[huuff]

Du skal selvfølgelig ikke fortsette å være sammen med en mann du ikke er glad i og bare tanken på å kysse ham får deg til å føle deg uvel.

Gjør det slutt med ham så fort som mulig slik at han får muligheten til å finne seg en kvinne som elsker ham. Og slik at du selv får muligheten til å gå videre i livet og finne en mann som kan gjengjelde dine følelser.

Jeg er glad i han - det er det som er problemet - men ikke noe tent/forelsket. I tillegg har han skuffet meg veldig, men det må jeg tåle i og med min egen utroskap.

[Lillemus]

Jeg er glad i han - det er det som er problemet - men ikke noe tent/forelsket. I tillegg har han skuffet meg veldig, men det må jeg tåle i og med min egen utroskap.

Jeg tror ikke forholdet med din samboer har noen fremtid. Ta oppgjøret før dere drar på ferie, det høres ikke ut til å bli noen hyggelig ferie uansett.

[Mandolaika]

Ett råd: Hold deg unna han andre og ta det som det kommer med din samboer. Ingen store avgjørelser på noen måneder nå.

[huuff]

Jeg tror ikke forholdet med din samboer har noen fremtid. Ta oppgjøret før dere drar på ferie, det høres ikke ut til å bli noen hyggelig ferie uansett.

Vi drar om noen timer, så kan ikke ta oppgjøret nå. Får prøve å gjøre det beste ut av det. Er skikkelig relax-sted, så jeg blir vel liggende å tenke non stop.

[huuff]

Ett råd: Hold deg unna han andre og ta det som det kommer med din samboer. Ingen store avgjørelser på noen måneder nå.

Takk for svar. Tar ingen store avgjørelser før ferien i alle fall, men skal bruke ferien til å tenke og føle. Er bare redd jeg bruker all tid på å komme over han andre, at jeg ikke greier å forholde meg til samboeren min. Jeg håper jo at han skal ta kontakt, huff...

[Gjest du er da ganske normal]

Vi drar om noen timer, så kan ikke ta oppgjøret nå. Får prøve å gjøre det beste ut av det. Er skikkelig relax-sted, så jeg blir vel liggende å tenke non stop.

Kan jeg få komme med et lite tankeeksperiment jeg har delt med mange andre?

Jeg tenker ofte at det er utrolig hvor lite villige mange av oss er til å ta oppgjør med seg selv.

Og så kommer jeg stadig på hvordan jeg var selv :-) UTRO!!!

Nå i ettertid har jeg stilt meg spørsmålet:

Er det ikke rart hvor urealistiske tanker vi har om hva et forhold er?

Det er som vi tror man skal være lykkelige og ha gode følelser hele tiden.

En minste lille konflikt som kommer gjør at vi slutter å gi hverandre oppmerksomhet.

Og vi glemmer hverandre.

Vi glemmer å gi hverandre komplimenter, begge veier, og det er fryktelig lett å falle for komplimenter og oppmerksomhet fra andre.

Det er slett ikke merkelig at vi ikke gidder å jobbe for forholdet når kjærligheten er så lite verd!

Er vi "selvgode"?

Ja, jeg påstår at mange av innleggene og svar vi får i diverse samlivs-forum er preget av selvgodhet.

Partneren vi vil skille oss fra er både psykopat, voldelig og grusom enten det er bagateller eller virkelig alvorlig. Han eller hun har ingen grunn til å være slik mot "meg som har forsøkt alt".

Vi har mistet evnen til å nyansere.

Og jeg påstår at mange har forsøkt svært lite, og slett ikke ALT :-).

Provoserer det at noen kan få seg til å påstå noe slikt?????

Jeg har gjort akkurat det samme som deg en gang, men fikk meg en brå og brutal oppvåkning.

Jeg ble egentlig veldig skremt av min egen kynisme og selvgodhet. Og det gjorde at jeg har gjort mye arbeid for å finne årsakene.

Det skremte meg slik at jeg begynte å studere hva og hvem vi er som kvinner.

Hvem er vi?

Hvorfor er det slik at vi (les: meg !) som oftest har bearbeidet situasjonen så lenge, at en løsning er uaktuell?

Hvorfor er mannen så utålelig (for oss) når det nærmer seg bruddet?

Hvorfor føler vi at utroskap i disse situasjonene bare er både riktig og naturlig?

Hvorfor blir vi for stolte til å gå tilbake når konsekvensene "vekker oss litt"?

Det startet med at jeg ble tvunget av en kjær kollega til å innrømme at jeg var en dårlig lytter.

Jeg har alltid ment jeg var en superlytter!

Men han stilte spørsmål jeg ikke kunne besvare skikkelig uten å avsløre meg. Og han hadde rett!

Det førte meg tilbake til mannen min for å be om tilgivelse, selv om jeg ikke trodde han var villig til det.

Og jeg lyttet til hans reaksjoner uten å protestere fordi kollegaen min insisterte på å være der.

Det overbeviste meg om at mange av oss kvinner gjør en spesiell ting i den lange bearbeidingsfasen.

Jeg gikk ubevisst inn for å få bekreftet misnøye i små detaljer. Og da er det umulig å se de små eller sore positive, umulig å påstå at vi lytter.

Mannen min, lik de fleste andre, reagerte med å bli trist, tverr og miste engasjement. Selvfølgelig hadde han senset mine endringer.

Men fordi de er flinkere til å glemme, beholder de gjerne troen og forsøker seg med både komplimenter og sex for å få opp stemningen og følelser.

Jeg i min tilstand, oppfattet mer og mer at han kun var interessert i sex osv...

Ha ble mindre og mindre en partner for meg.

Og det ender ofte med andre, som med meg, at vi faller for noe annet.

Så kommer tiden for brudd, og det naturligste i verden er å forsvare seg med:

"Det var vel ikke noe rart jeg ble forelsket i en annen, så grusomt jeg hadde det med deg?"

"Det var ikke utroskap, forholdet var EGENTLIG over alt"..........

Og den holdningen er det største hinderet for lykke jeg veit om hos de jeg har møtt.

Det hindrer gode gjenforeninger, og det holder mannen både i skepsis, sjalusi og tvil.

Skilsmissen blir vondere, konflikter vedvarer, barna lider.

Selv der vi flytter sammen igjen, eller skal "prøve en stund til", klarer vi oftest ikke å innrømme at alle ting har en begynnelse :-)

Du hører ikke en mann som sier: "Vi vokste fra hverandre".

De er reale!

"Jeg ble drit lei klaginga" :-)

Ville du gått videre i et slikt tankeprosjekt?

[Mandolaika]

Takk for svar. Tar ingen store avgjørelser før ferien i alle fall, men skal bruke ferien til å tenke og føle. Er bare redd jeg bruker all tid på å komme over han andre, at jeg ikke greier å forholde meg til samboeren min. Jeg håper jo at han skal ta kontakt, huff...

Jeg er ikke flink selv til å bare "ta det som det kommer", jeg liker forutsigbarhet og legge planer.

Men når det gjelder det du beskriver her, tror jeg det er lurt å bare ta tiden til hjelp.

Din samboer kan ikke plutselig forvente at du skal være med på full pakke nå han heller, etter alt som har skjedd.

[Gjest Elextra]

Jeg er ikke flink selv til å bare "ta det som det kommer", jeg liker forutsigbarhet og legge planer.

Men når det gjelder det du beskriver her, tror jeg det er lurt å bare ta tiden til hjelp.

Din samboer kan ikke plutselig forvente at du skal være med på full pakke nå han heller, etter alt som har skjedd.

''Din samboer kan ikke plutselig forvente at du skal være med på full pakke nå han heller, etter alt som har skjedd''

Så vidt jeg har forstått er samboer totalt uvitende om det som har skjedd?

[mariaflyfly]

''Din samboer kan ikke plutselig forvente at du skal være med på full pakke nå han heller, etter alt som har skjedd''

Så vidt jeg har forstått er samboer totalt uvitende om det som har skjedd?

Slik har jeg også oppfattet det.

[Mandolaika]

''Din samboer kan ikke plutselig forvente at du skal være med på full pakke nå han heller, etter alt som har skjedd''

Så vidt jeg har forstått er samboer totalt uvitende om det som har skjedd?

Ok, det er mulig. Men samboeren har jo oppført seg så rart selv, så han kan ikke forvente at TS plutselig er med på hans fulle pakke som om ingenting har skjedd?

[Mandolaika]

Kan jeg få komme med et lite tankeeksperiment jeg har delt med mange andre?

Jeg tenker ofte at det er utrolig hvor lite villige mange av oss er til å ta oppgjør med seg selv.

Og så kommer jeg stadig på hvordan jeg var selv :-) UTRO!!!

Nå i ettertid har jeg stilt meg spørsmålet:

Er det ikke rart hvor urealistiske tanker vi har om hva et forhold er?

Det er som vi tror man skal være lykkelige og ha gode følelser hele tiden.

En minste lille konflikt som kommer gjør at vi slutter å gi hverandre oppmerksomhet.

Og vi glemmer hverandre.

Vi glemmer å gi hverandre komplimenter, begge veier, og det er fryktelig lett å falle for komplimenter og oppmerksomhet fra andre.

Det er slett ikke merkelig at vi ikke gidder å jobbe for forholdet når kjærligheten er så lite verd!

Er vi "selvgode"?

Ja, jeg påstår at mange av innleggene og svar vi får i diverse samlivs-forum er preget av selvgodhet.

Partneren vi vil skille oss fra er både psykopat, voldelig og grusom enten det er bagateller eller virkelig alvorlig. Han eller hun har ingen grunn til å være slik mot "meg som har forsøkt alt".

Vi har mistet evnen til å nyansere.

Og jeg påstår at mange har forsøkt svært lite, og slett ikke ALT :-).

Provoserer det at noen kan få seg til å påstå noe slikt?????

Jeg har gjort akkurat det samme som deg en gang, men fikk meg en brå og brutal oppvåkning.

Jeg ble egentlig veldig skremt av min egen kynisme og selvgodhet. Og det gjorde at jeg har gjort mye arbeid for å finne årsakene.

Det skremte meg slik at jeg begynte å studere hva og hvem vi er som kvinner.

Hvem er vi?

Hvorfor er det slik at vi (les: meg !) som oftest har bearbeidet situasjonen så lenge, at en løsning er uaktuell?

Hvorfor er mannen så utålelig (for oss) når det nærmer seg bruddet?

Hvorfor føler vi at utroskap i disse situasjonene bare er både riktig og naturlig?

Hvorfor blir vi for stolte til å gå tilbake når konsekvensene "vekker oss litt"?

Det startet med at jeg ble tvunget av en kjær kollega til å innrømme at jeg var en dårlig lytter.

Jeg har alltid ment jeg var en superlytter!

Men han stilte spørsmål jeg ikke kunne besvare skikkelig uten å avsløre meg. Og han hadde rett!

Det førte meg tilbake til mannen min for å be om tilgivelse, selv om jeg ikke trodde han var villig til det.

Og jeg lyttet til hans reaksjoner uten å protestere fordi kollegaen min insisterte på å være der.

Det overbeviste meg om at mange av oss kvinner gjør en spesiell ting i den lange bearbeidingsfasen.

Jeg gikk ubevisst inn for å få bekreftet misnøye i små detaljer. Og da er det umulig å se de små eller sore positive, umulig å påstå at vi lytter.

Mannen min, lik de fleste andre, reagerte med å bli trist, tverr og miste engasjement. Selvfølgelig hadde han senset mine endringer.

Men fordi de er flinkere til å glemme, beholder de gjerne troen og forsøker seg med både komplimenter og sex for å få opp stemningen og følelser.

Jeg i min tilstand, oppfattet mer og mer at han kun var interessert i sex osv...

Ha ble mindre og mindre en partner for meg.

Og det ender ofte med andre, som med meg, at vi faller for noe annet.

Så kommer tiden for brudd, og det naturligste i verden er å forsvare seg med:

"Det var vel ikke noe rart jeg ble forelsket i en annen, så grusomt jeg hadde det med deg?"

"Det var ikke utroskap, forholdet var EGENTLIG over alt"..........

Og den holdningen er det største hinderet for lykke jeg veit om hos de jeg har møtt.

Det hindrer gode gjenforeninger, og det holder mannen både i skepsis, sjalusi og tvil.

Skilsmissen blir vondere, konflikter vedvarer, barna lider.

Selv der vi flytter sammen igjen, eller skal "prøve en stund til", klarer vi oftest ikke å innrømme at alle ting har en begynnelse :-)

Du hører ikke en mann som sier: "Vi vokste fra hverandre".

De er reale!

"Jeg ble drit lei klaginga" :-)

Ville du gått videre i et slikt tankeprosjekt?

Dette var et flott innlegg synes jeg!

[Gjest Elextra]

Ok, det er mulig. Men samboeren har jo oppført seg så rart selv, så han kan ikke forvente at TS plutselig er med på hans fulle pakke som om ingenting har skjedd?

Ok, har fulgt med på denne historien, men husket ikke at samboer hadde oppført seg spesielt rart.

[Mandolaika]

Ok, har fulgt med på denne historien, men husket ikke at samboer hadde oppført seg spesielt rart.

Jo, samboeren har gjort mye rart.

''Jeg har vært utro, men han har gjort ekstremt mye rare ting det siste året, som også gjør at jeg har mistet noe respekt for han.''

Trådstarter kan sikkert oppdatere deg ytterligere. Jeg husker ikke akkurat hva det var han hadde gjort, men han hadde vært meget fraværende så vidt jeg kan huske og oppført seg merkelig.

[Gjest Elextra]

Jo, samboeren har gjort mye rart.

''Jeg har vært utro, men han har gjort ekstremt mye rare ting det siste året, som også gjør at jeg har mistet noe respekt for han.''

Trådstarter kan sikkert oppdatere deg ytterligere. Jeg husker ikke akkurat hva det var han hadde gjort, men han hadde vært meget fraværende så vidt jeg kan huske og oppført seg merkelig.

Ok, takk.

[Gjest segunda]

Jeg gruer meg til ferien fordi jeg kun tenker på han andre. Og fordi jeg ikke kan gjengjelde seksuell interesse og framtidsdrømmer akkurat nå. Og jeg kan ikke akkurat si til han at det er pga han andre - at jeg må komme over han først...

Ellers har vi det alltid "kompis-fint" sammen...

Ta nå de neste dagene som de kommer og ikke ta noen avgjørelser. Du vil komme over han andre, men det tar tid. Du har muligheter til å komme tilbake til din samboer og tenk på det etterhvert, men nå tar du hver dag eller hver time om gangen;-)

God ferie.

[petter smart]

''Jeg er så redd for at jeg kaster bort noe verdifullt med han, pga han andre.''

Men du bryr deg null om at din samboer kaster bort livet sitt på deg, som egentlig ikke vil ha han? Kanskje han kunne funnet HENNE hvis du hadde vært ærlig og latt ham gå.

Du virker livredd for å være alene og tar til takke med hva som helst. Selv om det ødelegger både ditt og hans liv.

Bli voksen og gjør det slutt med samboeren din. Han fortjener bedre. Så kan du være alene en stund og evt møte en ny HAM senere.