tiden går - problemene består

[EnolaGay]

''Jeg er så redd for at jeg kaster bort noe verdifullt med han, pga han andre.''

Men du bryr deg null om at din samboer kaster bort livet sitt på deg, som egentlig ikke vil ha han? Kanskje han kunne funnet HENNE hvis du hadde vært ærlig og latt ham gå.

Du virker livredd for å være alene og tar til takke med hva som helst. Selv om det ødelegger både ditt og hans liv.

Bli voksen og gjør det slutt med samboeren din. Han fortjener bedre. Så kan du være alene en stund og evt møte en ny HAM senere.

Enig, godt skrevet.

[huuff]

''Jeg er så redd for at jeg kaster bort noe verdifullt med han, pga han andre.''

Men du bryr deg null om at din samboer kaster bort livet sitt på deg, som egentlig ikke vil ha han? Kanskje han kunne funnet HENNE hvis du hadde vært ærlig og latt ham gå.

Du virker livredd for å være alene og tar til takke med hva som helst. Selv om det ødelegger både ditt og hans liv.

Bli voksen og gjør det slutt med samboeren din. Han fortjener bedre. Så kan du være alene en stund og evt møte en ny HAM senere.

Han er veldig klar over at jeg er i tvil, men han skjønner ikke at tvil kan ta litt tid. Han er mer enten eller...

[Gjest Mener jeg]

''Jeg er så redd for at jeg kaster bort noe verdifullt med han, pga han andre.''

Men du bryr deg null om at din samboer kaster bort livet sitt på deg, som egentlig ikke vil ha han? Kanskje han kunne funnet HENNE hvis du hadde vært ærlig og latt ham gå.

Du virker livredd for å være alene og tar til takke med hva som helst. Selv om det ødelegger både ditt og hans liv.

Bli voksen og gjør det slutt med samboeren din. Han fortjener bedre. Så kan du være alene en stund og evt møte en ny HAM senere.

Dere er slemme jo..

[huuff]

Ok, takk.

Blant annet tatt null hensyn/vist interesse i meget krevende/spesielle jobbomstendigheter. Høyt pengeforbruk/alkoholinntak. Mer hensyn til venner enn meg osv.

[huuff]

Kan jeg få komme med et lite tankeeksperiment jeg har delt med mange andre?

Jeg tenker ofte at det er utrolig hvor lite villige mange av oss er til å ta oppgjør med seg selv.

Og så kommer jeg stadig på hvordan jeg var selv :-) UTRO!!!

Nå i ettertid har jeg stilt meg spørsmålet:

Er det ikke rart hvor urealistiske tanker vi har om hva et forhold er?

Det er som vi tror man skal være lykkelige og ha gode følelser hele tiden.

En minste lille konflikt som kommer gjør at vi slutter å gi hverandre oppmerksomhet.

Og vi glemmer hverandre.

Vi glemmer å gi hverandre komplimenter, begge veier, og det er fryktelig lett å falle for komplimenter og oppmerksomhet fra andre.

Det er slett ikke merkelig at vi ikke gidder å jobbe for forholdet når kjærligheten er så lite verd!

Er vi "selvgode"?

Ja, jeg påstår at mange av innleggene og svar vi får i diverse samlivs-forum er preget av selvgodhet.

Partneren vi vil skille oss fra er både psykopat, voldelig og grusom enten det er bagateller eller virkelig alvorlig. Han eller hun har ingen grunn til å være slik mot "meg som har forsøkt alt".

Vi har mistet evnen til å nyansere.

Og jeg påstår at mange har forsøkt svært lite, og slett ikke ALT :-).

Provoserer det at noen kan få seg til å påstå noe slikt?????

Jeg har gjort akkurat det samme som deg en gang, men fikk meg en brå og brutal oppvåkning.

Jeg ble egentlig veldig skremt av min egen kynisme og selvgodhet. Og det gjorde at jeg har gjort mye arbeid for å finne årsakene.

Det skremte meg slik at jeg begynte å studere hva og hvem vi er som kvinner.

Hvem er vi?

Hvorfor er det slik at vi (les: meg !) som oftest har bearbeidet situasjonen så lenge, at en løsning er uaktuell?

Hvorfor er mannen så utålelig (for oss) når det nærmer seg bruddet?

Hvorfor føler vi at utroskap i disse situasjonene bare er både riktig og naturlig?

Hvorfor blir vi for stolte til å gå tilbake når konsekvensene "vekker oss litt"?

Det startet med at jeg ble tvunget av en kjær kollega til å innrømme at jeg var en dårlig lytter.

Jeg har alltid ment jeg var en superlytter!

Men han stilte spørsmål jeg ikke kunne besvare skikkelig uten å avsløre meg. Og han hadde rett!

Det førte meg tilbake til mannen min for å be om tilgivelse, selv om jeg ikke trodde han var villig til det.

Og jeg lyttet til hans reaksjoner uten å protestere fordi kollegaen min insisterte på å være der.

Det overbeviste meg om at mange av oss kvinner gjør en spesiell ting i den lange bearbeidingsfasen.

Jeg gikk ubevisst inn for å få bekreftet misnøye i små detaljer. Og da er det umulig å se de små eller sore positive, umulig å påstå at vi lytter.

Mannen min, lik de fleste andre, reagerte med å bli trist, tverr og miste engasjement. Selvfølgelig hadde han senset mine endringer.

Men fordi de er flinkere til å glemme, beholder de gjerne troen og forsøker seg med både komplimenter og sex for å få opp stemningen og følelser.

Jeg i min tilstand, oppfattet mer og mer at han kun var interessert i sex osv...

Ha ble mindre og mindre en partner for meg.

Og det ender ofte med andre, som med meg, at vi faller for noe annet.

Så kommer tiden for brudd, og det naturligste i verden er å forsvare seg med:

"Det var vel ikke noe rart jeg ble forelsket i en annen, så grusomt jeg hadde det med deg?"

"Det var ikke utroskap, forholdet var EGENTLIG over alt"..........

Og den holdningen er det største hinderet for lykke jeg veit om hos de jeg har møtt.

Det hindrer gode gjenforeninger, og det holder mannen både i skepsis, sjalusi og tvil.

Skilsmissen blir vondere, konflikter vedvarer, barna lider.

Selv der vi flytter sammen igjen, eller skal "prøve en stund til", klarer vi oftest ikke å innrømme at alle ting har en begynnelse :-)

Du hører ikke en mann som sier: "Vi vokste fra hverandre".

De er reale!

"Jeg ble drit lei klaginga" :-)

Ville du gått videre i et slikt tankeprosjekt?

Takk for langt og fint innlegg - skal lese det nøye når jeg er på plass på hotellet

[huuff]

Ta nå de neste dagene som de kommer og ikke ta noen avgjørelser. Du vil komme over han andre, men det tar tid. Du har muligheter til å komme tilbake til din samboer og tenk på det etterhvert, men nå tar du hver dag eller hver time om gangen;-)

God ferie.

Takk for svar:)

[petter smart]

Dere er slemme jo..

Brutalt ærlig kanskje, men slem? Nei det mener jeg ikke. Ofte er det vanskelig å ta de store valgene. Man utsetter og utsetter og håper ting går over av seg selv. I stedet for å være ærlig og ta valget, selv om en risikerer å angre etterpå.

[Gjest du er da ganske normal]

Takk for langt og fint innlegg - skal lese det nøye når jeg er på plass på hotellet

Takk for det, og god ferie )

Jeg kjenner meg igjen i problemet ditt, derfor vil jeg heller ikke være fordømmende. Likevel er jeg veldig uenig i måten å tenke på.

Men hvordan skal vi løse noe hvis ingen kommer med motargumenter på tankegangen vår?

Dette med problemer og problemløsning, kommunikasjon og samliv begynte jeg å engasjere meg for etter en opprivelnde hendelse som jeg selv hadde ansvaret/skylden for.

Jeg var ”skyldig” i utroskap!

Dessverre gjorde jeg noe som er "klassisk" for mange kvinner, og jeg veit at jeg provoserer mange når jeg skriver dette. For det ble jeg også når andre sa det til meg når jeg var midt oppe i saka *O*

All statistikk viser at vi kvinner forbereder oss på en helt annen måte enn menn fram mot et brudd.

Og mye erfaring viser at vi gir mannen svært få muligheter til å vise endringsvilje i denne fasen, og mange av oss ender opp med utroskap.

Men etter mange dypere studier av meg selv og andre ser jeg mannens rolle med helt andre øyne, og må innrømme at dommen over ekteskapet var dypt urettferdig.

Kunne jeg igjen klare å få lidenskap så kan de fleste :-)

Hvorfor blir vi slik?

Det har jeg lurt på i den grad at jeg har blitt veldig engasjert.

Men jeg stiller egentlig et sjeldent spørsmål, et som vi kvinner kanskje unngår...

”Hva kunne jeg egentlig kunne tenkt meg hvis det ikke var for frykten for å bli sårbar?”

"Er det for flaut å innrømme at jeg tok feil?"

"Ville det vært like vellykket å angre seg som å finne en ny partner?"

Det kan egentlig være nyttige spørsmål å stille til de fleste av oss!

Men de fleste av oss vil ikke høre motargumenter for dette med "å vokse fra hverandre", være ferdige med hverandre.

Jeg har skrevet ned mye om tankene jeg fikk om dette og det har hjulpet oss og til og med andre.

Hvordan skal mannen/samboeren kunne måle seg med "ulovlig spenning"?

Er det ikke fryktelig urettferdig mot han å måle han opp mot andre når grunnlaget ditt overfor en annen er spenning og tenning?

Jeg var utro!

I mine egne øyne til og med "lovlig utro"!

Jeg var selvfølgelig bare "ulykkelig" i ekteskapet!

Vi var bare blitt sååå forskjellige.

Hvordan og hvorfor hadde jeg kommet dit?

Problemet ligger oftere i vennekrets og kollegavennskap enn i ekteskapet, fordi vi er så mye flinkere til å ta signaler og impulser fra andre enn fra våre egne.

Eller gi impulser kanskje?

Vi vil i utgangspunktet tenke at "jeg liker ikke reaksjonene hans" eller han "prioriterer bare sitt eget". Eller han gjør rare og dumme ting, ting og på en måte jeg ikke liker.

Og diskuterer vi med venninner og andre om dette, så vil det finnes mange likheter med deres erfaringer og brudd.

Og det er ofte nok at en eller to i kretsen har påvirkning på de andre til å "være sterke", og oppfordrer til å "ta vare på deg selv".

"La følelsene seire", sier mange og vi misunner de som endelig har opplevd sitring i kroppen av spenning av oppmerksomhet :-)

Det MÅ jo være noe ekte og bra, ikke sant?

Og vi tenker på den "kjedelige" karen vi har hjemme.

Jeg var korttenkt nok til å gå på den løgnen.

MAN KAN IKKE NOE FOR FØLELSENE SINE, DE KAN VI IKKE STYRE...

Kan vi virkelig ikke det?

Har du noen gang hørt om noen som har blitt evig lykkelig av å la følelsene styre hele livet?

Hva vil skje dersom man lar seg styre av fristelse?

Hva vil skje dersom man ikke bearbeider sorg, bitterhet eller skuffelse?

Det er jo kun de som forstår å ta kontroll over følelsene, som klarer å bearbeide eller bevisst skape/pleie følelser som blir hele mennesker.

[PieLill]

Dette er en situasjon du har valgt fra A til Å.

Du vet hva du må gjøre for å få orden på det, men er ikke villig til å betale prisen. På lang sikt blir nok prisen for å halte til to sider høyere.

Glad jeg ikke er i din samboers sko.

mvh

[PieLill]

Dere er slemme jo..

Det som er mest slemt er å lure sin samboer til å fortsatt satse når han bare er en bekvemmelighet for henne.

mvh

[PieLill]

Blant annet tatt null hensyn/vist interesse i meget krevende/spesielle jobbomstendigheter. Høyt pengeforbruk/alkoholinntak. Mer hensyn til venner enn meg osv.

Hvorfor kan du ikke bare være ærlig og droppe ham om du er så missfornøyd?

mvh

[PieLill]

Takk for det, og god ferie )

Jeg kjenner meg igjen i problemet ditt, derfor vil jeg heller ikke være fordømmende. Likevel er jeg veldig uenig i måten å tenke på.

Men hvordan skal vi løse noe hvis ingen kommer med motargumenter på tankegangen vår?

Dette med problemer og problemløsning, kommunikasjon og samliv begynte jeg å engasjere meg for etter en opprivelnde hendelse som jeg selv hadde ansvaret/skylden for.

Jeg var ”skyldig” i utroskap!

Dessverre gjorde jeg noe som er "klassisk" for mange kvinner, og jeg veit at jeg provoserer mange når jeg skriver dette. For det ble jeg også når andre sa det til meg når jeg var midt oppe i saka *O*

All statistikk viser at vi kvinner forbereder oss på en helt annen måte enn menn fram mot et brudd.

Og mye erfaring viser at vi gir mannen svært få muligheter til å vise endringsvilje i denne fasen, og mange av oss ender opp med utroskap.

Men etter mange dypere studier av meg selv og andre ser jeg mannens rolle med helt andre øyne, og må innrømme at dommen over ekteskapet var dypt urettferdig.

Kunne jeg igjen klare å få lidenskap så kan de fleste :-)

Hvorfor blir vi slik?

Det har jeg lurt på i den grad at jeg har blitt veldig engasjert.

Men jeg stiller egentlig et sjeldent spørsmål, et som vi kvinner kanskje unngår...

”Hva kunne jeg egentlig kunne tenkt meg hvis det ikke var for frykten for å bli sårbar?”

"Er det for flaut å innrømme at jeg tok feil?"

"Ville det vært like vellykket å angre seg som å finne en ny partner?"

Det kan egentlig være nyttige spørsmål å stille til de fleste av oss!

Men de fleste av oss vil ikke høre motargumenter for dette med "å vokse fra hverandre", være ferdige med hverandre.

Jeg har skrevet ned mye om tankene jeg fikk om dette og det har hjulpet oss og til og med andre.

Hvordan skal mannen/samboeren kunne måle seg med "ulovlig spenning"?

Er det ikke fryktelig urettferdig mot han å måle han opp mot andre når grunnlaget ditt overfor en annen er spenning og tenning?

Jeg var utro!

I mine egne øyne til og med "lovlig utro"!

Jeg var selvfølgelig bare "ulykkelig" i ekteskapet!

Vi var bare blitt sååå forskjellige.

Hvordan og hvorfor hadde jeg kommet dit?

Problemet ligger oftere i vennekrets og kollegavennskap enn i ekteskapet, fordi vi er så mye flinkere til å ta signaler og impulser fra andre enn fra våre egne.

Eller gi impulser kanskje?

Vi vil i utgangspunktet tenke at "jeg liker ikke reaksjonene hans" eller han "prioriterer bare sitt eget". Eller han gjør rare og dumme ting, ting og på en måte jeg ikke liker.

Og diskuterer vi med venninner og andre om dette, så vil det finnes mange likheter med deres erfaringer og brudd.

Og det er ofte nok at en eller to i kretsen har påvirkning på de andre til å "være sterke", og oppfordrer til å "ta vare på deg selv".

"La følelsene seire", sier mange og vi misunner de som endelig har opplevd sitring i kroppen av spenning av oppmerksomhet :-)

Det MÅ jo være noe ekte og bra, ikke sant?

Og vi tenker på den "kjedelige" karen vi har hjemme.

Jeg var korttenkt nok til å gå på den løgnen.

MAN KAN IKKE NOE FOR FØLELSENE SINE, DE KAN VI IKKE STYRE...

Kan vi virkelig ikke det?

Har du noen gang hørt om noen som har blitt evig lykkelig av å la følelsene styre hele livet?

Hva vil skje dersom man lar seg styre av fristelse?

Hva vil skje dersom man ikke bearbeider sorg, bitterhet eller skuffelse?

Det er jo kun de som forstår å ta kontroll over følelsene, som klarer å bearbeide eller bevisst skape/pleie følelser som blir hele mennesker.

Du skriver veldig bra og reflektert.

mvh

[Rhea Silvia]

Kan jeg få komme med et lite tankeeksperiment jeg har delt med mange andre?

Jeg tenker ofte at det er utrolig hvor lite villige mange av oss er til å ta oppgjør med seg selv.

Og så kommer jeg stadig på hvordan jeg var selv :-) UTRO!!!

Nå i ettertid har jeg stilt meg spørsmålet:

Er det ikke rart hvor urealistiske tanker vi har om hva et forhold er?

Det er som vi tror man skal være lykkelige og ha gode følelser hele tiden.

En minste lille konflikt som kommer gjør at vi slutter å gi hverandre oppmerksomhet.

Og vi glemmer hverandre.

Vi glemmer å gi hverandre komplimenter, begge veier, og det er fryktelig lett å falle for komplimenter og oppmerksomhet fra andre.

Det er slett ikke merkelig at vi ikke gidder å jobbe for forholdet når kjærligheten er så lite verd!

Er vi "selvgode"?

Ja, jeg påstår at mange av innleggene og svar vi får i diverse samlivs-forum er preget av selvgodhet.

Partneren vi vil skille oss fra er både psykopat, voldelig og grusom enten det er bagateller eller virkelig alvorlig. Han eller hun har ingen grunn til å være slik mot "meg som har forsøkt alt".

Vi har mistet evnen til å nyansere.

Og jeg påstår at mange har forsøkt svært lite, og slett ikke ALT :-).

Provoserer det at noen kan få seg til å påstå noe slikt?????

Jeg har gjort akkurat det samme som deg en gang, men fikk meg en brå og brutal oppvåkning.

Jeg ble egentlig veldig skremt av min egen kynisme og selvgodhet. Og det gjorde at jeg har gjort mye arbeid for å finne årsakene.

Det skremte meg slik at jeg begynte å studere hva og hvem vi er som kvinner.

Hvem er vi?

Hvorfor er det slik at vi (les: meg !) som oftest har bearbeidet situasjonen så lenge, at en løsning er uaktuell?

Hvorfor er mannen så utålelig (for oss) når det nærmer seg bruddet?

Hvorfor føler vi at utroskap i disse situasjonene bare er både riktig og naturlig?

Hvorfor blir vi for stolte til å gå tilbake når konsekvensene "vekker oss litt"?

Det startet med at jeg ble tvunget av en kjær kollega til å innrømme at jeg var en dårlig lytter.

Jeg har alltid ment jeg var en superlytter!

Men han stilte spørsmål jeg ikke kunne besvare skikkelig uten å avsløre meg. Og han hadde rett!

Det førte meg tilbake til mannen min for å be om tilgivelse, selv om jeg ikke trodde han var villig til det.

Og jeg lyttet til hans reaksjoner uten å protestere fordi kollegaen min insisterte på å være der.

Det overbeviste meg om at mange av oss kvinner gjør en spesiell ting i den lange bearbeidingsfasen.

Jeg gikk ubevisst inn for å få bekreftet misnøye i små detaljer. Og da er det umulig å se de små eller sore positive, umulig å påstå at vi lytter.

Mannen min, lik de fleste andre, reagerte med å bli trist, tverr og miste engasjement. Selvfølgelig hadde han senset mine endringer.

Men fordi de er flinkere til å glemme, beholder de gjerne troen og forsøker seg med både komplimenter og sex for å få opp stemningen og følelser.

Jeg i min tilstand, oppfattet mer og mer at han kun var interessert i sex osv...

Ha ble mindre og mindre en partner for meg.

Og det ender ofte med andre, som med meg, at vi faller for noe annet.

Så kommer tiden for brudd, og det naturligste i verden er å forsvare seg med:

"Det var vel ikke noe rart jeg ble forelsket i en annen, så grusomt jeg hadde det med deg?"

"Det var ikke utroskap, forholdet var EGENTLIG over alt"..........

Og den holdningen er det største hinderet for lykke jeg veit om hos de jeg har møtt.

Det hindrer gode gjenforeninger, og det holder mannen både i skepsis, sjalusi og tvil.

Skilsmissen blir vondere, konflikter vedvarer, barna lider.

Selv der vi flytter sammen igjen, eller skal "prøve en stund til", klarer vi oftest ikke å innrømme at alle ting har en begynnelse :-)

Du hører ikke en mann som sier: "Vi vokste fra hverandre".

De er reale!

"Jeg ble drit lei klaginga" :-)

Ville du gått videre i et slikt tankeprosjekt?

Tusen takk for flotte og reflekterte innlegg. Selv om de var svar til en annen, ga det meg veldig mye å tenke på her jeg står på terskelen til å avslutte ekteskapet....

[Gjest sangsol]

Hvorfor blir du hos din samboer?

Du ser ikke oppriktig på han som kjæreste-emne. Hvorfor ødelegge ditt- og hans liv- med å fortsette skuespillet?

[Gjest Tatjana]

Dette er en situasjon du har valgt fra A til Å.

Du vet hva du må gjøre for å få orden på det, men er ikke villig til å betale prisen. På lang sikt blir nok prisen for å halte til to sider høyere.

Glad jeg ikke er i din samboers sko.

mvh

Godt skrevet. Jeg er helt enig med deg i dette.

[Gjest du er da ganske normal]

Tusen takk for flotte og reflekterte innlegg. Selv om de var svar til en annen, ga det meg veldig mye å tenke på her jeg står på terskelen til å avslutte ekteskapet....

Veldig hyggelig tilbakemelding!

Og det sier ikke så helt lite om deg heller )

Vi er alltid veldig sårbare for angrep og at noen motsier oss i en slik fase, det er nestens å man tar alt man leser personlig.

Det som er nesten verre er at alt jeg leste, det leste jeg for å få bekreftet hvilke feil mannen min hadde og gjorde!

Helt til en annen spurte om jeg ikke burde lese og bare lete etter bekreftelser på hva jeg selv gjorde galt, for eksempel i forhold til råd som ble gitt i samlivslitteratur osv..

Først deretter skulle jeg lese litteratur om hvordan menn er, sier og gjør. Var jeg da i stand til å legge merke til de tingene han gjorde RIKTIG? :-)

Det var neste merkelig hvordan jeg begynte å overse de ting han gjorde galt, og heller hjelpe han til å se det selv.

Er ikke problemet at vi går og legger merke til feil og lagrer det i negative bokser?

De boksene skal jo tømmes litt når vi ser gode ting )

[huuff]

Hvorfor blir du hos din samboer?

Du ser ikke oppriktig på han som kjæreste-emne. Hvorfor ødelegge ditt- og hans liv- med å fortsette skuespillet?

Hei igjen:)

Jeg ser jo på en måte på han som kjæresteemne - hvis det ikke var noe, så ville jeg i alle fall gått. Jeg er veldig glad i han, kan ha det fint sammen, men altså null tenning og også store kommunikasjonsproblemer. Hvor er den gode samtalen liksom...?

Det jeg lurer på er om dette hadde vært like ille hvis det ikke var en annen involvert - hadde jeg vært fornøyd med livet da (ikke sexlivet, det er dødt fra min side)- eller hadde det vært like ille?

[huuff]

Dette er en situasjon du har valgt fra A til Å.

Du vet hva du må gjøre for å få orden på det, men er ikke villig til å betale prisen. På lang sikt blir nok prisen for å halte til to sider høyere.

Glad jeg ikke er i din samboers sko.

mvh

Hei igjen!

Ja, du mener at jeg bør gå. Jeg tenkte den tanken en del i ferien jeg også. Men er altså redd for at fundamentet mellom oss er noe å bygge på. Han satser på meg, sier han. Når vi begge vet at ting er vanskelig og er i fantastiske omgivelser på ferie, greier vi likevel å skape dårlig stemning gjentatte ganger.

Første natten meldet HAN meg, men jeg klarte faktisk å ikke svare og har ikke gjort det etterpå heller. Men tenker på han konstant likevel... Kunne jeg bare fått han ut av hodet og tatt en bedre avgjørelse ifht til samboer.

[huuff]

Det som er mest slemt er å lure sin samboer til å fortsatt satse når han bare er en bekvemmelighet for henne.

mvh

Han er altså ikke bare en bekvemmelighet. Han er en jeg ikke ønsker å såre og er forferdelig glad i. Han vil foreløpig at vi skal satse videre til tross for vanskelighetene mellom oss.

[huuff]

''Jeg er så redd for at jeg kaster bort noe verdifullt med han, pga han andre.''

Men du bryr deg null om at din samboer kaster bort livet sitt på deg, som egentlig ikke vil ha han? Kanskje han kunne funnet HENNE hvis du hadde vært ærlig og latt ham gå.

Du virker livredd for å være alene og tar til takke med hva som helst. Selv om det ødelegger både ditt og hans liv.

Bli voksen og gjør det slutt med samboeren din. Han fortjener bedre. Så kan du være alene en stund og evt møte en ny HAM senere.

Hei!

Jeg skjønner at du råder meg til det du gjør ut i fra hva jeg skriver. Han vet dog at vi har problemer - som han også er en del av - og han lever ikke på en løgn om at vi har det perfekt. Han ønsker likevel å satse videre, men synes ikke å kunne ta noen grep selv for å få det til å funke. Han vil bare kjøre på videre. Han vet imidlertid at jeg må ha litt tid nå.