tiden går - problemene består

[huuff]

Jeg er ikke flink selv til å bare "ta det som det kommer", jeg liker forutsigbarhet og legge planer.

Men når det gjelder det du beskriver her, tror jeg det er lurt å bare ta tiden til hjelp.

Din samboer kan ikke plutselig forvente at du skal være med på full pakke nå han heller, etter alt som har skjedd.

Like langt... Han tror dessverre jeg skal være med på full pakke framover og fortsetter i det samme sporet.

[huuff]

Hvorfor kan du ikke bare være ærlig og droppe ham om du er så missfornøyd?

mvh

Jeg er misfornøyd, ja - men vi har det jo bra tidvis også. Og har svært mye historie og følelser for hverandre. Hvor mye skal det vektlegges? Jeg lurer altså på hvorvidt han kan bli noe annet enn en "bror."

[huuff]

Takk for det, og god ferie )

Jeg kjenner meg igjen i problemet ditt, derfor vil jeg heller ikke være fordømmende. Likevel er jeg veldig uenig i måten å tenke på.

Men hvordan skal vi løse noe hvis ingen kommer med motargumenter på tankegangen vår?

Dette med problemer og problemløsning, kommunikasjon og samliv begynte jeg å engasjere meg for etter en opprivelnde hendelse som jeg selv hadde ansvaret/skylden for.

Jeg var ”skyldig” i utroskap!

Dessverre gjorde jeg noe som er "klassisk" for mange kvinner, og jeg veit at jeg provoserer mange når jeg skriver dette. For det ble jeg også når andre sa det til meg når jeg var midt oppe i saka *O*

All statistikk viser at vi kvinner forbereder oss på en helt annen måte enn menn fram mot et brudd.

Og mye erfaring viser at vi gir mannen svært få muligheter til å vise endringsvilje i denne fasen, og mange av oss ender opp med utroskap.

Men etter mange dypere studier av meg selv og andre ser jeg mannens rolle med helt andre øyne, og må innrømme at dommen over ekteskapet var dypt urettferdig.

Kunne jeg igjen klare å få lidenskap så kan de fleste :-)

Hvorfor blir vi slik?

Det har jeg lurt på i den grad at jeg har blitt veldig engasjert.

Men jeg stiller egentlig et sjeldent spørsmål, et som vi kvinner kanskje unngår...

”Hva kunne jeg egentlig kunne tenkt meg hvis det ikke var for frykten for å bli sårbar?”

"Er det for flaut å innrømme at jeg tok feil?"

"Ville det vært like vellykket å angre seg som å finne en ny partner?"

Det kan egentlig være nyttige spørsmål å stille til de fleste av oss!

Men de fleste av oss vil ikke høre motargumenter for dette med "å vokse fra hverandre", være ferdige med hverandre.

Jeg har skrevet ned mye om tankene jeg fikk om dette og det har hjulpet oss og til og med andre.

Hvordan skal mannen/samboeren kunne måle seg med "ulovlig spenning"?

Er det ikke fryktelig urettferdig mot han å måle han opp mot andre når grunnlaget ditt overfor en annen er spenning og tenning?

Jeg var utro!

I mine egne øyne til og med "lovlig utro"!

Jeg var selvfølgelig bare "ulykkelig" i ekteskapet!

Vi var bare blitt sååå forskjellige.

Hvordan og hvorfor hadde jeg kommet dit?

Problemet ligger oftere i vennekrets og kollegavennskap enn i ekteskapet, fordi vi er så mye flinkere til å ta signaler og impulser fra andre enn fra våre egne.

Eller gi impulser kanskje?

Vi vil i utgangspunktet tenke at "jeg liker ikke reaksjonene hans" eller han "prioriterer bare sitt eget". Eller han gjør rare og dumme ting, ting og på en måte jeg ikke liker.

Og diskuterer vi med venninner og andre om dette, så vil det finnes mange likheter med deres erfaringer og brudd.

Og det er ofte nok at en eller to i kretsen har påvirkning på de andre til å "være sterke", og oppfordrer til å "ta vare på deg selv".

"La følelsene seire", sier mange og vi misunner de som endelig har opplevd sitring i kroppen av spenning av oppmerksomhet :-)

Det MÅ jo være noe ekte og bra, ikke sant?

Og vi tenker på den "kjedelige" karen vi har hjemme.

Jeg var korttenkt nok til å gå på den løgnen.

MAN KAN IKKE NOE FOR FØLELSENE SINE, DE KAN VI IKKE STYRE...

Kan vi virkelig ikke det?

Har du noen gang hørt om noen som har blitt evig lykkelig av å la følelsene styre hele livet?

Hva vil skje dersom man lar seg styre av fristelse?

Hva vil skje dersom man ikke bearbeider sorg, bitterhet eller skuffelse?

Det er jo kun de som forstår å ta kontroll over følelsene, som klarer å bearbeide eller bevisst skape/pleie følelser som blir hele mennesker.

Hei igjen:)

Du skriver så godt - innleggene dine må "modnes" litt hos meg. Jeg klarer ikke helt å ta dem inn ennå, men leses regelmessig, takk.

[huuff]

Ta nå de neste dagene som de kommer og ikke ta noen avgjørelser. Du vil komme over han andre, men det tar tid. Du har muligheter til å komme tilbake til din samboer og tenk på det etterhvert, men nå tar du hver dag eller hver time om gangen;-)

God ferie.

Hei igjen:)

Når jeg igjen leste svaret ditt, tenkte jeg umiddelbart; nei, jeg kommer ikke over han andre... Men det kan jeg ikke lenger si. Jeg skal komme over han andre!

Åhh, hjerte - smerte altså...

[jubalong70]

Du er snart 30 år. Nå er det på tide å bli voksen!

Gjør det slutt med ham du ikke orker å kysse, ikke klarer å kommunisere med og i hvertfall ikke vil ha sex med. Han fortjener å bli fri for å finne noen som ønsker det.

Så holder du deg unna han som er fullstendig ubestemt (og utro mot sin samboer).

Så bruker du tid til å bli kjent med deg selv. Etter en stund vil nok han dukke opp, som du får det bra sammen med uten at noen av dere behøver å være utro.

[Gjest togli]

Du er snart 30 år. Nå er det på tide å bli voksen!

Gjør det slutt med ham du ikke orker å kysse, ikke klarer å kommunisere med og i hvertfall ikke vil ha sex med. Han fortjener å bli fri for å finne noen som ønsker det.

Så holder du deg unna han som er fullstendig ubestemt (og utro mot sin samboer).

Så bruker du tid til å bli kjent med deg selv. Etter en stund vil nok han dukke opp, som du får det bra sammen med uten at noen av dere behøver å være utro.

Er så utrolig enig med deg der!!

[nitty-gritty]

Hei!

Jeg skjønner at du råder meg til det du gjør ut i fra hva jeg skriver. Han vet dog at vi har problemer - som han også er en del av - og han lever ikke på en løgn om at vi har det perfekt. Han ønsker likevel å satse videre, men synes ikke å kunne ta noen grep selv for å få det til å funke. Han vil bare kjøre på videre. Han vet imidlertid at jeg må ha litt tid nå.

''Han vet dog at vi har problemer - som han også er en del av - og han lever ikke på en løgn om at vi har det perfekt. Han ønsker likevel å satse videre,''

Hadde han ønsket det om han visste at du bedrar han? Neppe. Så ja, dere lever på en løgn.

[Gjest sangsol]

Hei igjen:)

Jeg ser jo på en måte på han som kjæresteemne - hvis det ikke var noe, så ville jeg i alle fall gått. Jeg er veldig glad i han, kan ha det fint sammen, men altså null tenning og også store kommunikasjonsproblemer. Hvor er den gode samtalen liksom...?

Det jeg lurer på er om dette hadde vært like ille hvis det ikke var en annen involvert - hadde jeg vært fornøyd med livet da (ikke sexlivet, det er dødt fra min side)- eller hadde det vært like ille?

Ønsker du å satse på sin samboer?

I så fall- inviter han ut. Gjør deg fin for han- og oppfordre han også til å pynte seg. Så bestemmer du deg for å flørte/snakke som om han er en mer "fremmed".

Du må bestemme deg og handle selv om du vil at forholdet skal vokse/vedvare. Tenning etc kommer senere.

[frosken]

Takk for det, og god ferie )

Jeg kjenner meg igjen i problemet ditt, derfor vil jeg heller ikke være fordømmende. Likevel er jeg veldig uenig i måten å tenke på.

Men hvordan skal vi løse noe hvis ingen kommer med motargumenter på tankegangen vår?

Dette med problemer og problemløsning, kommunikasjon og samliv begynte jeg å engasjere meg for etter en opprivelnde hendelse som jeg selv hadde ansvaret/skylden for.

Jeg var ”skyldig” i utroskap!

Dessverre gjorde jeg noe som er "klassisk" for mange kvinner, og jeg veit at jeg provoserer mange når jeg skriver dette. For det ble jeg også når andre sa det til meg når jeg var midt oppe i saka *O*

All statistikk viser at vi kvinner forbereder oss på en helt annen måte enn menn fram mot et brudd.

Og mye erfaring viser at vi gir mannen svært få muligheter til å vise endringsvilje i denne fasen, og mange av oss ender opp med utroskap.

Men etter mange dypere studier av meg selv og andre ser jeg mannens rolle med helt andre øyne, og må innrømme at dommen over ekteskapet var dypt urettferdig.

Kunne jeg igjen klare å få lidenskap så kan de fleste :-)

Hvorfor blir vi slik?

Det har jeg lurt på i den grad at jeg har blitt veldig engasjert.

Men jeg stiller egentlig et sjeldent spørsmål, et som vi kvinner kanskje unngår...

”Hva kunne jeg egentlig kunne tenkt meg hvis det ikke var for frykten for å bli sårbar?”

"Er det for flaut å innrømme at jeg tok feil?"

"Ville det vært like vellykket å angre seg som å finne en ny partner?"

Det kan egentlig være nyttige spørsmål å stille til de fleste av oss!

Men de fleste av oss vil ikke høre motargumenter for dette med "å vokse fra hverandre", være ferdige med hverandre.

Jeg har skrevet ned mye om tankene jeg fikk om dette og det har hjulpet oss og til og med andre.

Hvordan skal mannen/samboeren kunne måle seg med "ulovlig spenning"?

Er det ikke fryktelig urettferdig mot han å måle han opp mot andre når grunnlaget ditt overfor en annen er spenning og tenning?

Jeg var utro!

I mine egne øyne til og med "lovlig utro"!

Jeg var selvfølgelig bare "ulykkelig" i ekteskapet!

Vi var bare blitt sååå forskjellige.

Hvordan og hvorfor hadde jeg kommet dit?

Problemet ligger oftere i vennekrets og kollegavennskap enn i ekteskapet, fordi vi er så mye flinkere til å ta signaler og impulser fra andre enn fra våre egne.

Eller gi impulser kanskje?

Vi vil i utgangspunktet tenke at "jeg liker ikke reaksjonene hans" eller han "prioriterer bare sitt eget". Eller han gjør rare og dumme ting, ting og på en måte jeg ikke liker.

Og diskuterer vi med venninner og andre om dette, så vil det finnes mange likheter med deres erfaringer og brudd.

Og det er ofte nok at en eller to i kretsen har påvirkning på de andre til å "være sterke", og oppfordrer til å "ta vare på deg selv".

"La følelsene seire", sier mange og vi misunner de som endelig har opplevd sitring i kroppen av spenning av oppmerksomhet :-)

Det MÅ jo være noe ekte og bra, ikke sant?

Og vi tenker på den "kjedelige" karen vi har hjemme.

Jeg var korttenkt nok til å gå på den løgnen.

MAN KAN IKKE NOE FOR FØLELSENE SINE, DE KAN VI IKKE STYRE...

Kan vi virkelig ikke det?

Har du noen gang hørt om noen som har blitt evig lykkelig av å la følelsene styre hele livet?

Hva vil skje dersom man lar seg styre av fristelse?

Hva vil skje dersom man ikke bearbeider sorg, bitterhet eller skuffelse?

Det er jo kun de som forstår å ta kontroll over følelsene, som klarer å bearbeide eller bevisst skape/pleie følelser som blir hele mennesker.

Her satte du ord på mange ting som ofte forties i denne typen debatter.

Jeg begynner å bli allergisk mot argumentasjon av typen "ta ansvar for eget liv, gjør det som vil gjøre _deg_ lykkelig". (Og gjerne fulgt av argumentet "dersom bare du selv har det bra, så vil løsningen også være den beste for dine barn"). Min erfaring er at det sjelden finnes kun en vei til "lykken", og som du sier, så fører ikke fokus på øyeblikkets behovstilfredsstillelse nødvendigvis til valg som gir økt livskvalitet på lengre sikt.

Håper du fortsetter å skrive om disse temaene; jeg synes du var usedvanlig nyansert og reflektert.

[Gjest sangsol]

Hei igjen:)

Du skriver så godt - innleggene dine må "modnes" litt hos meg. Jeg klarer ikke helt å ta dem inn ennå, men leses regelmessig, takk.

Ja, hun som har skrevet dette har kommet mye lengre i analyseringen enn deg. Du kan spare tid/krefter/skuffelser ved å forsøke ta til deg endel som står der.

[Gjest Been there done that]

Her satte du ord på mange ting som ofte forties i denne typen debatter.

Jeg begynner å bli allergisk mot argumentasjon av typen "ta ansvar for eget liv, gjør det som vil gjøre _deg_ lykkelig". (Og gjerne fulgt av argumentet "dersom bare du selv har det bra, så vil løsningen også være den beste for dine barn"). Min erfaring er at det sjelden finnes kun en vei til "lykken", og som du sier, så fører ikke fokus på øyeblikkets behovstilfredsstillelse nødvendigvis til valg som gir økt livskvalitet på lengre sikt.

Håper du fortsetter å skrive om disse temaene; jeg synes du var usedvanlig nyansert og reflektert.

Jeg er et produkt av det motsatte. Foreldre som holdt sammen uten å ha det bra i sammen. Det gikk og går fortsatt ut over oss barna. Det var som å leve å vente på en katastrofe i barndommen. Mine foreldre tar heller ikke ansvar for livet sitt de bare skylder på hverandre.

Jeg er nå godt voksen selv. Og jeg mener at man skal være sammen hvis man har det bra sammen. Sevfølgelig går ingenting på skinner av seg selv. Og man må tåle dårlige perioder. Og jobbe for forholdet.

Men jeg mener ganske mye av det du er lei av å høre likevel. Til sist så har man ansvar for sitt liv. Fungerer ikke parforholdet så er det lov til å gå. Jeg er selv i et forhold som har vart nå i 15 år.

[frosken]

Jeg er et produkt av det motsatte. Foreldre som holdt sammen uten å ha det bra i sammen. Det gikk og går fortsatt ut over oss barna. Det var som å leve å vente på en katastrofe i barndommen. Mine foreldre tar heller ikke ansvar for livet sitt de bare skylder på hverandre.

Jeg er nå godt voksen selv. Og jeg mener at man skal være sammen hvis man har det bra sammen. Sevfølgelig går ingenting på skinner av seg selv. Og man må tåle dårlige perioder. Og jobbe for forholdet.

Men jeg mener ganske mye av det du er lei av å høre likevel. Til sist så har man ansvar for sitt liv. Fungerer ikke parforholdet så er det lov til å gå. Jeg er selv i et forhold som har vart nå i 15 år.

Men jeg har ikke ment å si at det ikke er lov til å bryte ut av et parforhold. Så avgjort ikke. Jeg bare mener at en del av retorikken man ser om dette temaet er svært forenklet.

[PieLill]

Hei igjen!

Ja, du mener at jeg bør gå. Jeg tenkte den tanken en del i ferien jeg også. Men er altså redd for at fundamentet mellom oss er noe å bygge på. Han satser på meg, sier han. Når vi begge vet at ting er vanskelig og er i fantastiske omgivelser på ferie, greier vi likevel å skape dårlig stemning gjentatte ganger.

Første natten meldet HAN meg, men jeg klarte faktisk å ikke svare og har ikke gjort det etterpå heller. Men tenker på han konstant likevel... Kunne jeg bare fått han ut av hodet og tatt en bedre avgjørelse ifht til samboer.

'' Jeg tenkte den tanken en del i ferien jeg også. Men er altså redd for at fundamentet mellom oss er noe å bygge på. Han satser på meg, sier han.''

Han satser på deg på helt falske premisser.

Godt du klarte å la være å svare flammen. Du har uansett ikke noe å hente der.

mvh

[PieLill]

Hei igjen:)

Jeg ser jo på en måte på han som kjæresteemne - hvis det ikke var noe, så ville jeg i alle fall gått. Jeg er veldig glad i han, kan ha det fint sammen, men altså null tenning og også store kommunikasjonsproblemer. Hvor er den gode samtalen liksom...?

Det jeg lurer på er om dette hadde vært like ille hvis det ikke var en annen involvert - hadde jeg vært fornøyd med livet da (ikke sexlivet, det er dødt fra min side)- eller hadde det vært like ille?

''Det jeg lurer på er om dette hadde vært like ille hvis det ikke var en annen involvert - hadde jeg vært fornøyd med livet da (ikke sexlivet, det er dødt fra min side)- eller hadde det vært like ille?''

Etter all sannsynlighet hadde det gått mye bedre om du ikke var utro. Det er så godt som umulig å klare å reparere et allerede skrantende forhold, om man satser på en annen kant samtidig.

At du velger å sløse bort egen tid og krefter på det, er en ting. Men jeg synes synd på samboeren din som narres til å prøve å fylle et kar som lekker som en sil.

mvh

[PieLill]

Hei!

Jeg skjønner at du råder meg til det du gjør ut i fra hva jeg skriver. Han vet dog at vi har problemer - som han også er en del av - og han lever ikke på en løgn om at vi har det perfekt. Han ønsker likevel å satse videre, men synes ikke å kunne ta noen grep selv for å få det til å funke. Han vil bare kjøre på videre. Han vet imidlertid at jeg må ha litt tid nå.

''Han vet dog at vi har problemer - som han også er en del av - og han lever ikke på en løgn om at vi har det perfekt. Han ønsker likevel å satse videre, men synes ikke å kunne ta noen grep selv for å få det til å funke.''

Vet han at det mest grunnleggende problemet dere har er at du heller vil satse på en annen? Da hadde han sannsynligvis ikke gidde å satse et minutt mer på deg.

Du bruker fasinerende mange omskrivninger for å slippe å innrømme at du lyver og bedrar.

mvh

[PieLill]

Han er altså ikke bare en bekvemmelighet. Han er en jeg ikke ønsker å såre og er forferdelig glad i. Han vil foreløpig at vi skal satse videre til tross for vanskelighetene mellom oss.

''Han er altså ikke bare en bekvemmelighet. Han er en jeg ikke ønsker å såre og er forferdelig glad i. Han vil foreløpig at vi skal satse videre til tross for vanskelighetene mellom oss.''

Han er en du vil ha i reserve. Han er en du likefult velger å såre om det tjener din egen sak.

Og om du er så sikker på at han vil satse videre til tross for "vanskene" dere imellom? Hvorfor lar du han ikke like godt vite at en grunnleggende "vanske" er at du står i med en annen som du heller vil ha?

Du behandler ham som en bekvemmelighet og nødutgang. En som ikke er verdt å være ærlig med. En som går helt fint å narre til å satse på et forhold han kanskje ville skydd unna om han visste sannheten.

mvh

[PieLill]

Jeg er misfornøyd, ja - men vi har det jo bra tidvis også. Og har svært mye historie og følelser for hverandre. Hvor mye skal det vektlegges? Jeg lurer altså på hvorvidt han kan bli noe annet enn en "bror."

''Jeg er misfornøyd, ja - men vi har det jo bra tidvis også. Og har svært mye historie og følelser for hverandre. Hvor mye skal det vektlegges? Jeg lurer altså på hvorvidt han kan bli noe annet enn en "bror."''

Dere kommer aldri til å få det bra så lenge forholdet bygger på bedrag. Og det er ditt ansvar.

mvh

[PieLill]

Her satte du ord på mange ting som ofte forties i denne typen debatter.

Jeg begynner å bli allergisk mot argumentasjon av typen "ta ansvar for eget liv, gjør det som vil gjøre _deg_ lykkelig". (Og gjerne fulgt av argumentet "dersom bare du selv har det bra, så vil løsningen også være den beste for dine barn"). Min erfaring er at det sjelden finnes kun en vei til "lykken", og som du sier, så fører ikke fokus på øyeblikkets behovstilfredsstillelse nødvendigvis til valg som gir økt livskvalitet på lengre sikt.

Håper du fortsetter å skrive om disse temaene; jeg synes du var usedvanlig nyansert og reflektert.

''Jeg begynner å bli allergisk mot argumentasjon av typen "ta ansvar for eget liv, gjør det som vil gjøre _deg_ lykkelig". (Og gjerne fulgt av argumentet "dersom bare du selv har det bra, så vil løsningen også være den beste for dine barn"). Min erfaring er at det sjelden finnes kun en vei til "lykken", og som du sier, så fører ikke fokus på øyeblikkets behovstilfredsstillelse nødvendigvis til valg som gir økt livskvalitet på lengre sikt. ''

Tiltredes helhjertet.

mvh

[Gjest Been there done that]

Men jeg har ikke ment å si at det ikke er lov til å bryte ut av et parforhold. Så avgjort ikke. Jeg bare mener at en del av retorikken man ser om dette temaet er svært forenklet.

For meg ble det en forenklet forklaring når man vokste opp i et tilnærmet helvete å man spurte hvorfor går du ikke da? Nei, vi er jo gift.

[nitty-gritty]

For meg ble det en forenklet forklaring når man vokste opp i et tilnærmet helvete å man spurte hvorfor går du ikke da? Nei, vi er jo gift.

Jeg oppfatter ikke dette som et svar av typen "la alt skure og gå". Heller det motsatte; ta tak og skap forandringer.