Separert - angrer...

[returnert]

Hei dere kvinner eller andre med erfaring!

Jeg er en mann som reagerte på innlegget "roser".

Har opplevd at ex'kona gikk fra meg fordi hun stadig opplevde depresjoner og angst. Hun var overbevist om at ekteskapet var årsaken, til tross for at hun mente jeg ikke hadde gjort noen feil og at jeg var en meget bra kar. Vi måtte selge alt, hun fant seg leilighet med barna, fikk dårlig råd og barna sliter.

Hun sa de første månedene ofte at "jeg er så lettet", "har aldri hatt det så bra" osv., selvfølgelig for å vise meg at hun følte seg sterk. Det er forståelig siden lege og psykolog foret henne med antidepressiva.

Samtidig fikk hun veldig god hjelp av psykologen til å få klarhet i hvor dårlig ekteskapet var for henne, men sier nå at det var synd at ikke de som var rundt henne fikk komme med synspunkter og innspill. Nå angrer hun nemlig, og er like deprimert fordi hverdagen har kommet. Og så viser det seg at depresjon og angst hadde helt andre årsaker enn ekteskapet. Jeg synes det er rart at psykologer tar sjansen på å hjelpe et menneske videre inn i en overbevisning og tanker man har begynt på selv, uten å undersøke litt for å se om man er inne på feil spor. Det har ødelagt en familie, for nå er det fryktelig vanskelig for meg å våge å prøve på nytt selv om hun angrer. Huset er borte, økonomien ødelagt, barna har lidd og jeg har funnet tilbake min selvtillit som ble kraftig nedbrutt tidligere.

Nå ser hun klart, sier hun, at egentlig var hun så knallhard, fordi hun måtte forsvare seg mot sin dårlige samvittighet og sin lave selvfølelse. Hun følte hun ikke var verd andres kjærlighet, og avviste dermed meg og min evne til nærhet og omsorg ved å støte meg bort.

Hvordan har andre løst slike problemer, og er dette vanlig reaksjonsmønster i forbindelse med depresjoner og medisinering?

Har vært alene nå i over 6 måneder, må også ta hensin til våre 3 barn og min egen framtid. Har mest lyst til å finne meg et nytt liv, en ny kone som er villig til å "se" meg også. Har lært masse av mine egne feil, og kommer ikke til å være den samme godtroende og dumsnille igjen. Men samtidig mye mer moden og imøtekommende ved problemer.

Se også innlegg under "roser".

Takknemlig for svar. Er det andre med lignende erfaringer?

[label]

Kjære returnert,

..jeg føler virkelig med deg. Og forstår meget klart hva du snakker om. Det ser også ut som du ser din egen situasjon klart, både det som har skjedd og der du er i dag. Faktisk godt å høre.

Må først si noen ord om mitt eget forhold som ligner på det du snakker om på mange måter. Vi er ikke gift, har aldri bodd sammen og har ikke barn sammen. Vi har begge to barn hver, som er voksne og har flyttet ut. Så da skulle vel alt være bra? Men, nei.

Min partner går i terapi og har gjort det de siste 10 årene. Det trengs; jeg har selv gått endel i forskjellig terapi - og det var også nødvendig. Men mitt problem er at min partner er like sårbar og "ømtålig" å være sammen fortsatt. Nå har jeg ikke krefter til å være med lengre. Jeg har lenge ønsket å kunne flytte sammen, dele alt det gode vi har sammen, for det er mye! Men da får jeg høre at vi må først bearbeide alle de respektive problemene vi har med oss. Det er da jeg ikke forstår. Hvor lenge og hvor mye skal det ordnes opp i?

Følelsen er at vi har satt oss fast. Forholdet har gått over til medavhengighet, noe som er tærende for begge. Ja, skal ikke si mer om dette nå, men kan tenke meg å prate med deg siden en gang? Kanskje pr. mail?

Jeg tror at det skapes så dype sår i slike perioder at de vanskelig kan heles igjen. En måte å komme til kjernen av problemet er vel, som du påpeker også, at begge bør gå til felles rådgiving over en lang periode, hvis det fortsatt er kjærlighet tilstede.

For ungene er det jo godt at foreldrene er sammen (hvis det kan fungere da). Og begge har jo ansvar for felles barn.

Kunne skrevet ei handling om dette forholdet/forhold, noe jeg kanskje gjør en dag.

mvh

[Gjest Xper]

Kjære returnert,

..jeg føler virkelig med deg. Og forstår meget klart hva du snakker om. Det ser også ut som du ser din egen situasjon klart, både det som har skjedd og der du er i dag. Faktisk godt å høre.

Må først si noen ord om mitt eget forhold som ligner på det du snakker om på mange måter. Vi er ikke gift, har aldri bodd sammen og har ikke barn sammen. Vi har begge to barn hver, som er voksne og har flyttet ut. Så da skulle vel alt være bra? Men, nei.

Min partner går i terapi og har gjort det de siste 10 årene. Det trengs; jeg har selv gått endel i forskjellig terapi - og det var også nødvendig. Men mitt problem er at min partner er like sårbar og "ømtålig" å være sammen fortsatt. Nå har jeg ikke krefter til å være med lengre. Jeg har lenge ønsket å kunne flytte sammen, dele alt det gode vi har sammen, for det er mye! Men da får jeg høre at vi må først bearbeide alle de respektive problemene vi har med oss. Det er da jeg ikke forstår. Hvor lenge og hvor mye skal det ordnes opp i?

Følelsen er at vi har satt oss fast. Forholdet har gått over til medavhengighet, noe som er tærende for begge. Ja, skal ikke si mer om dette nå, men kan tenke meg å prate med deg siden en gang? Kanskje pr. mail?

Jeg tror at det skapes så dype sår i slike perioder at de vanskelig kan heles igjen. En måte å komme til kjernen av problemet er vel, som du påpeker også, at begge bør gå til felles rådgiving over en lang periode, hvis det fortsatt er kjærlighet tilstede.

For ungene er det jo godt at foreldrene er sammen (hvis det kan fungere da). Og begge har jo ansvar for felles barn.

Kunne skrevet ei handling om dette forholdet/forhold, noe jeg kanskje gjør en dag.

mvh

Fikk bare plutselig se innleggene deres her, og dette kan nok jeg også bidra med en del på. Det er vanskelig og sensiblet, og jeg har så forbannet dårlig tid i dag, men jeg vil gjerne komme tilbake å snakke om dette en annen dag. take care - both of You

god helg fra Xper

[Gjest svinging]

Kjære returnert

Jeg er en kvinne som selv sliter psykisk og som har levd med samme mann i snart 20 år. Vi har 3 barn.

Det har vært mange tøffe tak i tillegg til min sykdom de årene som det er for omstendig å komme inn på.

Men for noen år siden gikk vi i parterapi første gang og fikk god hjelp på veien videre. Etter dette har jeg imidlertid opplevd flere behandlere som har påpekt at ekteskapet er en belasning for meg. Også familien har antydet det.

En periode i fjor ble det planlagt at jeg skulle prøve å bo for meg selv, både for å skjerme meg for familiestress og mann. De ukene hvor vi prøvde å finne et sted jeg skulle bo var grusomme. Jeg hadde sterk angst hver natt, selvom jeg mente at det var rett å flytte. Tilslutt snudde jeg og ville bo hjemme.

Samtidig har min sykdom gjort mye i forholdet fordi han har blitt tvunget til å ta mer ansvar når jeg har vært innlagt. Vi har også vært nødt til å forholde oss til hverandre på det intense følelsesplanet.

Derfor opplever jeg nå at ekteskapet er verd å kjempe for, selvom vi fremdeles har en lang vei å gå. Ny runde hos familieterapeut starter neste uke.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Du har satt i gang en viktig debatt. Fortsett og få med deg flere!

[Gjest Magna]

Nei jeg er nok ikke så naiv at jeg tror ekteskapet mitt har skylden for min angst og depresjoner. Jeg er i en prossess. Og linjene i denne prosessen går tilbake til mitt forhold til min egen mor. Mitt forhold til en så viktig person i mitt liv har gjort forholdet til andre nærpersoner særdles problematisk. Mennesker rundt meg får roller ift. meg som en forkledning av min egen mor. Ektemannen min har hatt denne rollen i hele vårt samliv. Samspillet med andre mennesker spesielt kvinner er problematisk for meg. Jeg har egentlig fortått disse linjene i mitt følelses liv hele livet mitt. Plutselig dukker linjene opp i nye forkledninger i forhold på arbeidsplassen. I forhold til venner, søsken ol.

[returnert]

Hei igjen, og takk for mange gode svar. Sliter fortsatt med å skjønne hva som skjer med en kvinne som går på Zoloft, og svinger lite i følelsene. Det kan virke som det er mer praktiske hensyn som gjør at hun vurderer å komme tilbake til meg, og ikke et reelt behov for å få ting til å fungere. Derfor blir det vanskelig å ta henne tilbake igjen for 3. gang.

Hvordan virker slike medisiner, og hvor lenge må man bruke slike? Er det lang avvenningstid før følelseslivet kan anses "oppegående" slik at jeg kan vurdere rasjonaliteten i hennes ønsker og utsagn?

Hva bør jeg gjøre i mellomtiden for å ta vare på eller utvikle forholdet i den grad det er mulig?

Er det vanlig at man først er veldig hard og bestemt på å bryte ut, men likevel kommer tilbake fordi det ble veldig praktisk vanskelig å fullføre bruddet? Jeg føler meg utnyttet. Kanskje Vennesland har noen erfaringer eller råd?