Mer om sykemeldinger

[Gjest noe overrasket]

Kan ikke den syke reise alene, blir han/hun innlagt på sykehuset eller sykehotellet.

For å bo på sykehotell må pasienten være selvhjulpen. Dette gjelder en som har et betydelig behov for bistand i hverdagen.

[frosken]

Det kan være snakk om pleiepenger eller omsorgspenger.

''Det kan være snakk om pleiepenger eller omsorgspenger''

Slik jeg forstår lovverket, så forutsetter pleiepenger at den som trenger hjelp er i livets sluttfase-

[Løvemamma]

''Begrunnelse for å nekte meg sykemelding var at min lege ikke kjente min far og hans sykdomsbilde., og jeg var jo ikke syk. ''

Men det er jo helt riktig? For alt han visste kunne du jo sitte der og fortelle lyvehistorier?

Det er helt riktig at det var din fars leger som måtte sykemelde deg dersom de mente det var riktig. Og legen din hadde rett, du var jo ikke syk.

Du burde ha gått for omsorgspenger fra NAV i stedet slik jeg ser det, det blir ikke riktig at din arbeidsgiver skal betale for at du skal passe på faren din. Det må du eller staten gjøre.

''Men det er jo helt riktig? For alt han visste kunne du jo sitte der og fortelle lyvehistorier?''

Ja, selvfølgelig kunne jeg løyet, men som min lege gjorde hun uansett en elendig vurdering siden det var temmelig tydelig at jeg var i psykisk ubalanse. Årsaken til denne ubalansen er jo bare et bakteppe for å forstå mer hva det dreier seg om.

''Det er helt riktig at det var din fars leger som måtte sykemelde deg dersom de mente det var riktig. Og legen din hadde rett, du var jo ikke syk.''

Min fars lege på intensiven var ikke min lege, hans jobb er ikke å behandle pårørende, noe som er helt forståelig. Og legen min hadde ikke rett, jeg var helt tydelig psykisk preget av situasjonen og hadde ingen mulighet til å klare å gjennomføre en arbeidsdag i et behandlende serviceyrke som jeg jobbet i da.

''Du burde ha gått for omsorgspenger fra NAV i stedet slik jeg ser det, det blir ikke riktig at din arbeidsgiver skal betale for at du skal passe på faren din. Det må du eller staten gjøre.''

Tror du det er så enkelt? At de pårørende bare er der for å passe på? I mitt tilfelle var det ikke en gammel far det var snakk om, jeg var selv bare 20 år og var til stede ved to anledninger hvor de måtte gjenopplive han, for så å følge med på at en mann visnet bort, alt i løpet av tre uker.

Som sagt, jeg var bare 20 år, og hadde aldri vært sykemeldt før. Ikke kjente jeg til systemet, og visste vel knapt at det fantes noe som heter psykisk sykdom.

[Persille1365381127]

''Men det er jo helt riktig? For alt han visste kunne du jo sitte der og fortelle lyvehistorier?''

Ja, selvfølgelig kunne jeg løyet, men som min lege gjorde hun uansett en elendig vurdering siden det var temmelig tydelig at jeg var i psykisk ubalanse. Årsaken til denne ubalansen er jo bare et bakteppe for å forstå mer hva det dreier seg om.

''Det er helt riktig at det var din fars leger som måtte sykemelde deg dersom de mente det var riktig. Og legen din hadde rett, du var jo ikke syk.''

Min fars lege på intensiven var ikke min lege, hans jobb er ikke å behandle pårørende, noe som er helt forståelig. Og legen min hadde ikke rett, jeg var helt tydelig psykisk preget av situasjonen og hadde ingen mulighet til å klare å gjennomføre en arbeidsdag i et behandlende serviceyrke som jeg jobbet i da.

''Du burde ha gått for omsorgspenger fra NAV i stedet slik jeg ser det, det blir ikke riktig at din arbeidsgiver skal betale for at du skal passe på faren din. Det må du eller staten gjøre.''

Tror du det er så enkelt? At de pårørende bare er der for å passe på? I mitt tilfelle var det ikke en gammel far det var snakk om, jeg var selv bare 20 år og var til stede ved to anledninger hvor de måtte gjenopplive han, for så å følge med på at en mann visnet bort, alt i løpet av tre uker.

Som sagt, jeg var bare 20 år, og hadde aldri vært sykemeldt før. Ikke kjente jeg til systemet, og visste vel knapt at det fantes noe som heter psykisk sykdom.

Jeg tror ikke noe er enkelt.

Men igjen; jeg deler din leges oppfatning ut fra det du har skrevet her, og dermed synes jeg vedkommende handlet rett.

At din fars lege ikke er din lege har ingen betydning i dette tilfellet, det var en lege som mente seg bedre kvalifisert til å vite hva du trengte. Det blir jo det samme som man drar til legevakten fremfor fastlegen. Den som er i situasjonen kan best vurdere den.

Men dette illustrerer jo nettopp poenget mitt i en annen tråd her: vi må jobbe for å få alternative ordninger, sykemeldinger er ikke svaret på alt som er vanskelig.

[frosken]

''Begrunnelse for å nekte meg sykemelding var at min lege ikke kjente min far og hans sykdomsbilde., og jeg var jo ikke syk. ''

Men det er jo helt riktig? For alt han visste kunne du jo sitte der og fortelle lyvehistorier?

Det er helt riktig at det var din fars leger som måtte sykemelde deg dersom de mente det var riktig. Og legen din hadde rett, du var jo ikke syk.

Du burde ha gått for omsorgspenger fra NAV i stedet slik jeg ser det, det blir ikke riktig at din arbeidsgiver skal betale for at du skal passe på faren din. Det må du eller staten gjøre.

''Du burde ha gått for omsorgspenger fra NAV i stedet slik jeg ser det, det blir ikke riktig at din arbeidsgiver skal betale for at du skal passe på faren din. Det må du eller staten gjøre.''

Man får ikke omsorgspenger fra NAV dersom en pårørende brått ligger dødssyk på intensiven. Pleiepenger forutsetter at man pleier noen i hjemmet i livets sluttfase.

Jeg synes kanskje du trekker det litt langt mht hvor strenge legene skal være med sykdmeldinger. Folk er hjemme med forkjølelser og vondt i nakken. Jeg tenker at den reaksjonen man kan få ved ekstreme livshendelser utløser reaksjoner i kropp og sjel som medfører arbeidsudyktighet i større grad enn forkjølelser og nakkevondt.

[Persille1365381127]

''Du burde ha gått for omsorgspenger fra NAV i stedet slik jeg ser det, det blir ikke riktig at din arbeidsgiver skal betale for at du skal passe på faren din. Det må du eller staten gjøre.''

Man får ikke omsorgspenger fra NAV dersom en pårørende brått ligger dødssyk på intensiven. Pleiepenger forutsetter at man pleier noen i hjemmet i livets sluttfase.

Jeg synes kanskje du trekker det litt langt mht hvor strenge legene skal være med sykdmeldinger. Folk er hjemme med forkjølelser og vondt i nakken. Jeg tenker at den reaksjonen man kan få ved ekstreme livshendelser utløser reaksjoner i kropp og sjel som medfører arbeidsudyktighet i større grad enn forkjølelser og nakkevondt.

''Jeg tenker at den reaksjonen man kan få ved ekstreme livshendelser utløser reaksjoner i kropp og sjel som medfører arbeidsudyktighet i større grad enn forkjølelser og nakkevondt.'' Det er jeg helt enig i.

Men saken her var at en lege gjorde en vurdering. Basert på det den legen visste/så. Når man så kritiserer den vurderingen, så brukes argumentet at vedkommende ikke viste menneskelige hensyn.

Men legen gjorde jobben sin, hun vurderte sykdom opp mot sykemelding, og fant ingen. Hun påpekte at hun ikke kjente til farens situasjon, og ikke kunne gjøre noe med det - ettersom vedkommende ikke var syk.

Jeg vet ikke, jeg var ikke der. Men i tråd med at vi i et par dager har snakket om at folk blir sykemeldt for fort og forventer for mye - så synes jeg ikke det gjorde noe at det ble nevnt en lege som ikke fulgte denne trenden.

[Løvemamma]

Jeg tror ikke noe er enkelt.

Men igjen; jeg deler din leges oppfatning ut fra det du har skrevet her, og dermed synes jeg vedkommende handlet rett.

At din fars lege ikke er din lege har ingen betydning i dette tilfellet, det var en lege som mente seg bedre kvalifisert til å vite hva du trengte. Det blir jo det samme som man drar til legevakten fremfor fastlegen. Den som er i situasjonen kan best vurdere den.

Men dette illustrerer jo nettopp poenget mitt i en annen tråd her: vi må jobbe for å få alternative ordninger, sykemeldinger er ikke svaret på alt som er vanskelig.

''At din fars lege ikke er din lege har ingen betydning i dette tilfellet, det var en lege som mente seg bedre kvalifisert til å vite hva du trengte. Det blir jo det samme som man drar til legevakten fremfor fastlegen. Den som er i situasjonen kan best vurdere den.''

Det har da stor betydning. En spesialist i indremedisin på en intensivavdeling på et fylkessykehus kan ikke akkurat sammenlignes med legevakta. Legevakta er ment å være en erstatter for fastlegen når den ikke er tilgjengelig. Det er ikke en spesialisert lege ved et sykehus ment å være. Det var han som anbefalte meg å gå til min fastlege for å få en sykemelding, en spesialist har mer enn nok med å ivareta sine pasienter, de pårørende er ikke hans ansvar. Ikke dermed sagt at han ikke kan mene noe som medmenneske med faglig bakgrunn.

''Men dette illustrerer jo nettopp poenget mitt i en annen tråd her: vi må jobbe for å få alternative ordninger, sykemeldinger er ikke svaret på alt som er vanskelig.''

Hva det kalles er ikke så vesentlig for den det gjelder, men det bør uansett være fastlegens ansvar å hjelpe pasienten til å finne den rette løsningen.

[Persille1365381127]

''At din fars lege ikke er din lege har ingen betydning i dette tilfellet, det var en lege som mente seg bedre kvalifisert til å vite hva du trengte. Det blir jo det samme som man drar til legevakten fremfor fastlegen. Den som er i situasjonen kan best vurdere den.''

Det har da stor betydning. En spesialist i indremedisin på en intensivavdeling på et fylkessykehus kan ikke akkurat sammenlignes med legevakta. Legevakta er ment å være en erstatter for fastlegen når den ikke er tilgjengelig. Det er ikke en spesialisert lege ved et sykehus ment å være. Det var han som anbefalte meg å gå til min fastlege for å få en sykemelding, en spesialist har mer enn nok med å ivareta sine pasienter, de pårørende er ikke hans ansvar. Ikke dermed sagt at han ikke kan mene noe som medmenneske med faglig bakgrunn.

''Men dette illustrerer jo nettopp poenget mitt i en annen tråd her: vi må jobbe for å få alternative ordninger, sykemeldinger er ikke svaret på alt som er vanskelig.''

Hva det kalles er ikke så vesentlig for den det gjelder, men det bør uansett være fastlegens ansvar å hjelpe pasienten til å finne den rette løsningen.

''Hva det kalles er ikke så vesentlig for den det gjelder, men det bør uansett være fastlegens ansvar å hjelpe pasienten til å finne den rette løsningen.''

Og her er jeg uenig. All den tid man ikke er syk, så har man ikke noe hos en lege å gjøre. Her kunne man like gjerne hatt en funksjon hos NAV, som i likhet med permisjoner ved fødsler avgjør om man har krav på permisjon med lønn ved et dødsfall eller alvorlig sykdom.

Det er ikke engang gitt at man trenger en konsultasjon, så lenge man kan dokumentere den andre partens sykdom eller dødsfall.

[Løvemamma]

''Du burde ha gått for omsorgspenger fra NAV i stedet slik jeg ser det, det blir ikke riktig at din arbeidsgiver skal betale for at du skal passe på faren din. Det må du eller staten gjøre.''

Man får ikke omsorgspenger fra NAV dersom en pårørende brått ligger dødssyk på intensiven. Pleiepenger forutsetter at man pleier noen i hjemmet i livets sluttfase.

Jeg synes kanskje du trekker det litt langt mht hvor strenge legene skal være med sykdmeldinger. Folk er hjemme med forkjølelser og vondt i nakken. Jeg tenker at den reaksjonen man kan få ved ekstreme livshendelser utløser reaksjoner i kropp og sjel som medfører arbeidsudyktighet i større grad enn forkjølelser og nakkevondt.

''Man får ikke omsorgspenger fra NAV dersom en pårørende brått ligger dødssyk på intensiven. Pleiepenger forutsetter at man pleier noen i hjemmet i livets sluttfase. ''

Det er jo en vesentlig forskjell på disse situasjonene. Det blir som du påpeker helt feil å bruke pleiepenger i en akutt situasjon.

''Jeg synes kanskje du trekker det litt langt mht hvor strenge legene skal være med sykdmeldinger. Folk er hjemme med forkjølelser og vondt i nakken. Jeg tenker at den reaksjonen man kan få ved ekstreme livshendelser utløser reaksjoner i kropp og sjel som medfører arbeidsudyktighet i større grad enn forkjølelser og nakkevondt.''

Takk. Der setter du fingeren på det vesentlige med min situasjon og historie på en flott og objektiv måte.

[Løvemamma]

''Hva det kalles er ikke så vesentlig for den det gjelder, men det bør uansett være fastlegens ansvar å hjelpe pasienten til å finne den rette løsningen.''

Og her er jeg uenig. All den tid man ikke er syk, så har man ikke noe hos en lege å gjøre. Her kunne man like gjerne hatt en funksjon hos NAV, som i likhet med permisjoner ved fødsler avgjør om man har krav på permisjon med lønn ved et dødsfall eller alvorlig sykdom.

Det er ikke engang gitt at man trenger en konsultasjon, så lenge man kan dokumentere den andre partens sykdom eller dødsfall.

''Og her er jeg uenig. All den tid man ikke er syk, så har man ikke noe hos en lege å gjøre. Her kunne man like gjerne hatt en funksjon hos NAV, som i likhet med permisjoner ved fødsler avgjør om man har krav på permisjon med lønn ved et dødsfall eller alvorlig sykdom.''

Men hva er sykdom? Må det slå ut på blodprøver eller crp? Må pasienten gå tvekroket for at ryggsmertene skal synes? Poenget er hvorvidt man er arbeidsfør eller ikke. Klarer vedkommende ikke gjennomføre en arbeidsdag i en ekstremsituasjon, hva skal man kalle det da, og hvem skal ha ansvaret? Må man forvente at man midt i en personlig ekstrem situasjon skal ta seg tid til å gå til Nav, bruke dagen på å få ta i den som tilfeldigvis er satt opp som vedkommende saksbehandler og fylle ut et skjema og vente i X antall uker på vedtaket?

[frosken]

''Jeg tenker at den reaksjonen man kan få ved ekstreme livshendelser utløser reaksjoner i kropp og sjel som medfører arbeidsudyktighet i større grad enn forkjølelser og nakkevondt.'' Det er jeg helt enig i.

Men saken her var at en lege gjorde en vurdering. Basert på det den legen visste/så. Når man så kritiserer den vurderingen, så brukes argumentet at vedkommende ikke viste menneskelige hensyn.

Men legen gjorde jobben sin, hun vurderte sykdom opp mot sykemelding, og fant ingen. Hun påpekte at hun ikke kjente til farens situasjon, og ikke kunne gjøre noe med det - ettersom vedkommende ikke var syk.

Jeg vet ikke, jeg var ikke der. Men i tråd med at vi i et par dager har snakket om at folk blir sykemeldt for fort og forventer for mye - så synes jeg ikke det gjorde noe at det ble nevnt en lege som ikke fulgte denne trenden.

''Men i tråd med at vi i et par dager har snakket om at folk blir sykemeldt for fort og forventer for mye - så synes jeg ikke det gjorde noe at det ble nevnt en lege som ikke fulgte denne trenden.''

Det er jeg enig i. Episoden illustrerer noe av det som er min kjepphest, nemlig at de skjønnmessige vurderingene faller så ulikt og tilfeldig ut at vanlige rettferdighetshensyn ikke ivaretas i rimelig grad.

[Persille1365381127]

''Og her er jeg uenig. All den tid man ikke er syk, så har man ikke noe hos en lege å gjøre. Her kunne man like gjerne hatt en funksjon hos NAV, som i likhet med permisjoner ved fødsler avgjør om man har krav på permisjon med lønn ved et dødsfall eller alvorlig sykdom.''

Men hva er sykdom? Må det slå ut på blodprøver eller crp? Må pasienten gå tvekroket for at ryggsmertene skal synes? Poenget er hvorvidt man er arbeidsfør eller ikke. Klarer vedkommende ikke gjennomføre en arbeidsdag i en ekstremsituasjon, hva skal man kalle det da, og hvem skal ha ansvaret? Må man forvente at man midt i en personlig ekstrem situasjon skal ta seg tid til å gå til Nav, bruke dagen på å få ta i den som tilfeldigvis er satt opp som vedkommende saksbehandler og fylle ut et skjema og vente i X antall uker på vedtaket?

''Poenget er hvorvidt man er arbeidsfør eller ikke''

Ja, men det har ingenting med sykdom å gjøre. Det kan være andre grunner enn sykdom til at man ikke er arbeidsfør. Graviditet f.eks.

''Klarer vedkommende ikke gjennomføre en arbeidsdag i en ekstremsituasjon, hva skal man kalle det da, og hvem skal ha ansvaret?''

Som også illustrerer mitt poeng, ansvaret må ligge hos den samme etaten som godkjenner andre permisjoner med lønn, i dette tilfellet NAV. Det bør ikke være noen vanskeligere prosess å få velferdspermisjon enn svangerskapspermisjon.

''Må man forvente at man midt i en personlig ekstrem situasjon skal ta seg tid til å gå til Nav, bruke dagen på å få ta i den som tilfeldigvis er satt opp som vedkommende saksbehandler og fylle ut et skjema og vente i X antall uker på vedtaket?''

Man må forvente noe av personen selv ja, sånn er det. Og det bør ikke være verre enn å få en bekreftelse på et dødsfall, eller alvorlig sykdom (lege), levere denne hos NAV (som man likevel gjør med en sykemelding), og så få et vedtak. Om det er et eller annet standardformular f.eks ved barns dødsfall, ektefelles dødsfall eller foreldres dødsfall vil jo det hjelpe. Og kanskje vil barns dødsfall kvalifisere til lengre permisjon enn foreldres dødsfall. Og kanskje vil barn og ektefelle kvalifisere til full lønn under permisjonen, mens foreldre bare 60%.

Jeg vet ikke, jeg har ikke en ferdig løsning - jeg sier bare at jeg synes det feil at man skal sykemeldes i en situasjon som dette.

[frosken]

''Hva det kalles er ikke så vesentlig for den det gjelder, men det bør uansett være fastlegens ansvar å hjelpe pasienten til å finne den rette løsningen.''

Og her er jeg uenig. All den tid man ikke er syk, så har man ikke noe hos en lege å gjøre. Her kunne man like gjerne hatt en funksjon hos NAV, som i likhet med permisjoner ved fødsler avgjør om man har krav på permisjon med lønn ved et dødsfall eller alvorlig sykdom.

Det er ikke engang gitt at man trenger en konsultasjon, så lenge man kan dokumentere den andre partens sykdom eller dødsfall.

Jeg er enig med deg i at det bør jobbes frem andre løsninger enn at fastlegens sykemeldingsskjema skal være universalløsningen.

Derimot får jeg inntrykk av at du har et sykdomsbegrep som er vesentlig mer snevert enn hva som er vanlig innenfor medisinen. Jeg får inntrykk av at du ser på sykdom som noe som alltid er objektivt konstanterbart, samt at det skulle finnes klare skillelinjer mellom sykdom og friskhet. Du skriver:

''All den tid man ikke er syk, så har man ikke noe hos en lege å gjøre.''

Hva er det da å være syk? Dersom livet brått raser sammen og man blir søvnløs og uten evne til å fokusere på noe som helst, hvorfor kan ikke fastlegen da være rett instans?

[Persille1365381127]

Jeg er enig med deg i at det bør jobbes frem andre løsninger enn at fastlegens sykemeldingsskjema skal være universalløsningen.

Derimot får jeg inntrykk av at du har et sykdomsbegrep som er vesentlig mer snevert enn hva som er vanlig innenfor medisinen. Jeg får inntrykk av at du ser på sykdom som noe som alltid er objektivt konstanterbart, samt at det skulle finnes klare skillelinjer mellom sykdom og friskhet. Du skriver:

''All den tid man ikke er syk, så har man ikke noe hos en lege å gjøre.''

Hva er det da å være syk? Dersom livet brått raser sammen og man blir søvnløs og uten evne til å fokusere på noe som helst, hvorfor kan ikke fastlegen da være rett instans?

''Dersom livet brått raser sammen og man blir søvnløs og uten evne til å fokusere på noe som helst, hvorfor kan ikke fastlegen da være rett instans?''

Søvnløshet kan godt være et symptom på en sykdom.

Men: søvnløshet som følge av kjærlighetssorg er ikke sykdom for meg. Det er forbigående tilstand.

F.eks: graviditet er en tilstand - ikke sykdom. Likevel er det vedtatt at man kanskje ikke er arbeidsfør under graviditet, og man er sikret utvidede permisjonsrettigheter. Skjemaet som brukes er sykemelding, men betingelsene er annerledes. Blant annet inngår det ikke i den vanlige sykemeldingsperioden, det stilles andre krav til arbeidsgiver mtp tilretteleggelse, arbeidsgiver har ikke noen betalingsperiode, osv.

Søvnløshet ved graviditet kan føre til at man ikke kan gå på jobb, men man er ikke syk - og betingelsene over utløses.

Det bør være en tilsvarende ordning ved dødsfall. Det kan god utløses sykdomssymptomer - men man er i prinsipp ikke syk. Det er en tilstand som (i hvertfall i de aller fleste tilfeller) er forbigående. Mens det pågår er det altoppslukende, men det går over - og man må tilbake i hverdagen.

Dersom det _ikke_ går over, så utløses sykdomsbegrepet (for meg). Da blir sorgen sykelig.

Men som jeg skriver et annet sted her; dødsfall/sorg burde i mine øyne utløse de samme permisjonsreglene som ved fødsel. Alle mennesker opplever det, alle mennesker preges av det, alle mennesker vil ha noen utfordringer i den første perioden. Tilstanden er lik for de aller fleste de første ukene, og så vil tilbakevenningsgraden variere.

Jeg har nok et noe mer konservativt syn på sykdom enn mange andre, jeg synes f.eks ikke forkjølelse er sykemeldingsgrunn. Skal du være sykemeldt pga forkjølelse så har du feber og er sengeliggende.

"Vondt" er heller ikke en sykdom. Vondt i ryggen/nakken/kneet er symptom på noe, og bør behandles. Kanskje må man jobbe redusert fordi man må ha tid til å gå til behandling, eller arbeidet i seg selv er for belastende - i så fall er det sykdom. Men det vil variere fra yrke til yrke, og er vanskelig å sette en standard for.

[Løvemamma]

''Poenget er hvorvidt man er arbeidsfør eller ikke''

Ja, men det har ingenting med sykdom å gjøre. Det kan være andre grunner enn sykdom til at man ikke er arbeidsfør. Graviditet f.eks.

''Klarer vedkommende ikke gjennomføre en arbeidsdag i en ekstremsituasjon, hva skal man kalle det da, og hvem skal ha ansvaret?''

Som også illustrerer mitt poeng, ansvaret må ligge hos den samme etaten som godkjenner andre permisjoner med lønn, i dette tilfellet NAV. Det bør ikke være noen vanskeligere prosess å få velferdspermisjon enn svangerskapspermisjon.

''Må man forvente at man midt i en personlig ekstrem situasjon skal ta seg tid til å gå til Nav, bruke dagen på å få ta i den som tilfeldigvis er satt opp som vedkommende saksbehandler og fylle ut et skjema og vente i X antall uker på vedtaket?''

Man må forvente noe av personen selv ja, sånn er det. Og det bør ikke være verre enn å få en bekreftelse på et dødsfall, eller alvorlig sykdom (lege), levere denne hos NAV (som man likevel gjør med en sykemelding), og så få et vedtak. Om det er et eller annet standardformular f.eks ved barns dødsfall, ektefelles dødsfall eller foreldres dødsfall vil jo det hjelpe. Og kanskje vil barns dødsfall kvalifisere til lengre permisjon enn foreldres dødsfall. Og kanskje vil barn og ektefelle kvalifisere til full lønn under permisjonen, mens foreldre bare 60%.

Jeg vet ikke, jeg har ikke en ferdig løsning - jeg sier bare at jeg synes det feil at man skal sykemeldes i en situasjon som dette.

Du svarer ikke på det mest essensielle; Hva er sykdom?

Jeg er faktisk enig med i veldig mye av de store linjene som duer opptatt av. Jeg er enig i at enkelte leger kan være for slepphendte med å sykemelde. Men mitt poeng er at det faktisk er mange gråsoner i regelverket hvor legen må bruke et visst skjønn i dialog med pasienten. Det er ikke en standardløsning på hvordan folk takler og reagerer på kriser i livet, og da er det vesentlige; hva er sykdom? Jeg synes du i den diskusjonen er veldig snever og alt for firkanta.

Du nevnte graviditet som en tilstand hvor man ikke alltid er arbeidsfør, men likevel ikke er noen sykdom. Nei, graviditeten i seg selv er ingen sykdom, men bekkenløsning skaper bevegelighetsproblemer, eller blodtrykket endrer seg så endrer det seg faktisk til et sykdomsbilde og man blir sykemeldt fordi man ikke er arbeidsfør. Ingen blir vel sykemeldt bare fordi de er gravide. Å blande inn permisjonsreglene hører ikke hjemme i denne diskusjonen i det hele tatt. Svangerskapspermisjon er en rettighet vi har, og har ingenting med hvorvidt man er arbeidsfør eller ikke.

Disse problemstillingene er alt for individuelle til å trykkes inn i et standardskjema for et standardvedtak hos Nav.

[Løvemamma]

''Dersom livet brått raser sammen og man blir søvnløs og uten evne til å fokusere på noe som helst, hvorfor kan ikke fastlegen da være rett instans?''

Søvnløshet kan godt være et symptom på en sykdom.

Men: søvnløshet som følge av kjærlighetssorg er ikke sykdom for meg. Det er forbigående tilstand.

F.eks: graviditet er en tilstand - ikke sykdom. Likevel er det vedtatt at man kanskje ikke er arbeidsfør under graviditet, og man er sikret utvidede permisjonsrettigheter. Skjemaet som brukes er sykemelding, men betingelsene er annerledes. Blant annet inngår det ikke i den vanlige sykemeldingsperioden, det stilles andre krav til arbeidsgiver mtp tilretteleggelse, arbeidsgiver har ikke noen betalingsperiode, osv.

Søvnløshet ved graviditet kan føre til at man ikke kan gå på jobb, men man er ikke syk - og betingelsene over utløses.

Det bør være en tilsvarende ordning ved dødsfall. Det kan god utløses sykdomssymptomer - men man er i prinsipp ikke syk. Det er en tilstand som (i hvertfall i de aller fleste tilfeller) er forbigående. Mens det pågår er det altoppslukende, men det går over - og man må tilbake i hverdagen.

Dersom det _ikke_ går over, så utløses sykdomsbegrepet (for meg). Da blir sorgen sykelig.

Men som jeg skriver et annet sted her; dødsfall/sorg burde i mine øyne utløse de samme permisjonsreglene som ved fødsel. Alle mennesker opplever det, alle mennesker preges av det, alle mennesker vil ha noen utfordringer i den første perioden. Tilstanden er lik for de aller fleste de første ukene, og så vil tilbakevenningsgraden variere.

Jeg har nok et noe mer konservativt syn på sykdom enn mange andre, jeg synes f.eks ikke forkjølelse er sykemeldingsgrunn. Skal du være sykemeldt pga forkjølelse så har du feber og er sengeliggende.

"Vondt" er heller ikke en sykdom. Vondt i ryggen/nakken/kneet er symptom på noe, og bør behandles. Kanskje må man jobbe redusert fordi man må ha tid til å gå til behandling, eller arbeidet i seg selv er for belastende - i så fall er det sykdom. Men det vil variere fra yrke til yrke, og er vanskelig å sette en standard for.

Kjære vene, jeg blir egentlig helt målløs av ditt snevre syn på denne problemstillingen. Vi mennesker kommer ikke med en standardprogrammering på hvordan vi skal være og reagere i ulike situasjoner.

Hva som er normalt og hva som er er syklig er helt individuelt, og en sak i første rekke mellom personen legen. Det du skisserer kan faktisk føre til er fravær; standardiserte livssituasjoner som automatisk utløser et visst antall dager med permisjon blir raskt til en rettighet, ikke noe som er behovsprøvd. Men det er vel kanskje ikke så viktig så lenge arbeidsgiver slipper å betale?

[frosken]

''Dersom livet brått raser sammen og man blir søvnløs og uten evne til å fokusere på noe som helst, hvorfor kan ikke fastlegen da være rett instans?''

Søvnløshet kan godt være et symptom på en sykdom.

Men: søvnløshet som følge av kjærlighetssorg er ikke sykdom for meg. Det er forbigående tilstand.

F.eks: graviditet er en tilstand - ikke sykdom. Likevel er det vedtatt at man kanskje ikke er arbeidsfør under graviditet, og man er sikret utvidede permisjonsrettigheter. Skjemaet som brukes er sykemelding, men betingelsene er annerledes. Blant annet inngår det ikke i den vanlige sykemeldingsperioden, det stilles andre krav til arbeidsgiver mtp tilretteleggelse, arbeidsgiver har ikke noen betalingsperiode, osv.

Søvnløshet ved graviditet kan føre til at man ikke kan gå på jobb, men man er ikke syk - og betingelsene over utløses.

Det bør være en tilsvarende ordning ved dødsfall. Det kan god utløses sykdomssymptomer - men man er i prinsipp ikke syk. Det er en tilstand som (i hvertfall i de aller fleste tilfeller) er forbigående. Mens det pågår er det altoppslukende, men det går over - og man må tilbake i hverdagen.

Dersom det _ikke_ går over, så utløses sykdomsbegrepet (for meg). Da blir sorgen sykelig.

Men som jeg skriver et annet sted her; dødsfall/sorg burde i mine øyne utløse de samme permisjonsreglene som ved fødsel. Alle mennesker opplever det, alle mennesker preges av det, alle mennesker vil ha noen utfordringer i den første perioden. Tilstanden er lik for de aller fleste de første ukene, og så vil tilbakevenningsgraden variere.

Jeg har nok et noe mer konservativt syn på sykdom enn mange andre, jeg synes f.eks ikke forkjølelse er sykemeldingsgrunn. Skal du være sykemeldt pga forkjølelse så har du feber og er sengeliggende.

"Vondt" er heller ikke en sykdom. Vondt i ryggen/nakken/kneet er symptom på noe, og bør behandles. Kanskje må man jobbe redusert fordi man må ha tid til å gå til behandling, eller arbeidet i seg selv er for belastende - i så fall er det sykdom. Men det vil variere fra yrke til yrke, og er vanskelig å sette en standard for.

''Jeg har nok et noe mer konservativt syn på sykdom enn mange andre, jeg synes f.eks ikke forkjølelse er sykemeldingsgrunn. Skal du være sykemeldt pga forkjølelse så har du feber og er sengeliggende.

"Vondt" er heller ikke en sykdom. Vondt i ryggen/nakken/kneet er symptom på noe, og bør behandles. Kanskje må man jobbe redusert fordi man må ha tid til å gå til behandling, eller arbeidet i seg selv er for belastende - i så fall er det sykdom. ''

Jeg er enig i at man skal "være sengeliggende med feber" for at forkjølelse gir grunnlag for jobbfravær. Men folk har jo helt ulik terskel for når de går til sengs, så definisjonsspørsmålet mht hvor grensen går for sykdom som skal kvalifisere for sykemelding, er ikke løst ved "være sengeliggende kriteriet". Feber opptrer jo også i ulik grad hos ulike personer; ikke gitt at lungebetennelse gir feber hos alle.

Vondt i f.eks. ryggen, vil så avgjort kunne gjøre folk arbeidsudyktige - og graden av smerte og funksjonsnedsettelse trenger ikke å ha noe som helst med i hvilken grad rygglidelsen kan fastsettes objektivt. Hvis folk ikke er i stand til å gå på beina, så spiller det ikke så stor rolle på kort sikt at årsaken til funksjonssvikten ikke kan påvises verken på rtg. eller ved blodprøver.

Sykdomsbegrepet har endret seg gjennom tidene og endrer seg hele tiden. Leste nettopp en uttalelse fra 1910 hvor et sakkyndig utvalg tørt konkluderte med at sykdomsbegrepet var umulig å forholde seg til, da det endret seg hele tiden. De påpekte at det de siste ti årene (dvs. mellom 1900 og 1910!) hadde tilkommet en haug med tilstander som nå skulle inkluderes i sykdomsbegrepet, nærmere bestemt innunder psykiatrien, mens de samme tilstandene tidligere bare hadde blitt sett på som særheter innenfor den menneskelige variasjon.

Grensedragningen mellom sykdom og friskhet, og mellom sykdom som skal og ikke skal kvalifisere for sykemelding, er alt annet enn enkel.

[Persille1365381127]

''Jeg har nok et noe mer konservativt syn på sykdom enn mange andre, jeg synes f.eks ikke forkjølelse er sykemeldingsgrunn. Skal du være sykemeldt pga forkjølelse så har du feber og er sengeliggende.

"Vondt" er heller ikke en sykdom. Vondt i ryggen/nakken/kneet er symptom på noe, og bør behandles. Kanskje må man jobbe redusert fordi man må ha tid til å gå til behandling, eller arbeidet i seg selv er for belastende - i så fall er det sykdom. ''

Jeg er enig i at man skal "være sengeliggende med feber" for at forkjølelse gir grunnlag for jobbfravær. Men folk har jo helt ulik terskel for når de går til sengs, så definisjonsspørsmålet mht hvor grensen går for sykdom som skal kvalifisere for sykemelding, er ikke løst ved "være sengeliggende kriteriet". Feber opptrer jo også i ulik grad hos ulike personer; ikke gitt at lungebetennelse gir feber hos alle.

Vondt i f.eks. ryggen, vil så avgjort kunne gjøre folk arbeidsudyktige - og graden av smerte og funksjonsnedsettelse trenger ikke å ha noe som helst med i hvilken grad rygglidelsen kan fastsettes objektivt. Hvis folk ikke er i stand til å gå på beina, så spiller det ikke så stor rolle på kort sikt at årsaken til funksjonssvikten ikke kan påvises verken på rtg. eller ved blodprøver.

Sykdomsbegrepet har endret seg gjennom tidene og endrer seg hele tiden. Leste nettopp en uttalelse fra 1910 hvor et sakkyndig utvalg tørt konkluderte med at sykdomsbegrepet var umulig å forholde seg til, da det endret seg hele tiden. De påpekte at det de siste ti årene (dvs. mellom 1900 og 1910!) hadde tilkommet en haug med tilstander som nå skulle inkluderes i sykdomsbegrepet, nærmere bestemt innunder psykiatrien, mens de samme tilstandene tidligere bare hadde blitt sett på som særheter innenfor den menneskelige variasjon.

Grensedragningen mellom sykdom og friskhet, og mellom sykdom som skal og ikke skal kvalifisere for sykemelding, er alt annet enn enkel.

''Grensedragningen mellom sykdom og friskhet, og mellom sykdom som skal og ikke skal kvalifisere for sykemelding, er alt annet enn enkel.''

Og det er jo nettopp derfor vi diskuterer det

[frosken]

Du svarer ikke på det mest essensielle; Hva er sykdom?

Jeg er faktisk enig med i veldig mye av de store linjene som duer opptatt av. Jeg er enig i at enkelte leger kan være for slepphendte med å sykemelde. Men mitt poeng er at det faktisk er mange gråsoner i regelverket hvor legen må bruke et visst skjønn i dialog med pasienten. Det er ikke en standardløsning på hvordan folk takler og reagerer på kriser i livet, og da er det vesentlige; hva er sykdom? Jeg synes du i den diskusjonen er veldig snever og alt for firkanta.

Du nevnte graviditet som en tilstand hvor man ikke alltid er arbeidsfør, men likevel ikke er noen sykdom. Nei, graviditeten i seg selv er ingen sykdom, men bekkenløsning skaper bevegelighetsproblemer, eller blodtrykket endrer seg så endrer det seg faktisk til et sykdomsbilde og man blir sykemeldt fordi man ikke er arbeidsfør. Ingen blir vel sykemeldt bare fordi de er gravide. Å blande inn permisjonsreglene hører ikke hjemme i denne diskusjonen i det hele tatt. Svangerskapspermisjon er en rettighet vi har, og har ingenting med hvorvidt man er arbeidsfør eller ikke.

Disse problemstillingene er alt for individuelle til å trykkes inn i et standardskjema for et standardvedtak hos Nav.

''Disse problemstillingene er alt for individuelle til å trykkes inn i et standardskjema for et standardvedtak hos Nav.''

Jeg tror heller ikke at man kan komme utenom en konkret vurdering av den enkeltes funksjonsnivå i den situasjonen vedkommende er.

Jeg kunne ønske at man i det regelverket hvor det presiseres at "sosiale vansker" ikke er sykemeldingsgrunn, gikk litt nærmere inn på hvordan grensedragningen skal foregå.

[frosken]

''Grensedragningen mellom sykdom og friskhet, og mellom sykdom som skal og ikke skal kvalifisere for sykemelding, er alt annet enn enkel.''

Og det er jo nettopp derfor vi diskuterer det

''

Og det er jo nettopp derfor vi diskuterer det :)''

Det er jeg også enig i - men jeg får inntrykk av at du mener at det finnes kriterier som gjør det mulig å etablere et skarpt skille mellom tilstander som kvalifiserer for sykemelding og de som ikke gjør det?