Mer om sykemeldinger

[Gjest min erfaring]

Har to nylige hendelser i min bekjentskapskrets.

1. mannen fikk hjertestans, lå på rikshospitalet i flere måneder, kona, min arbeidskollega, var sykemeldt hele tiden mens han lå på sykehuset.

2. mannen har fått kreft, ut og inn på forskjellige sykehus for å stille korrekt diagnose, så ble det etterhvert cellegift og stråling, kona var sykemeldt i noen måneder for å være med rundt omkring.

Jeg har full forståelse for at disse to ble sykemeldte, pga at dette er psykiske belastninger for ekteparene ....

Min far var alvorlig syk i vinter, min sjef, ga meg streng beskjed om ikke å tenke jobb da det stod på som verst, hun kunne gi meg 10 dager med permisjon, skulle dette tatt lenger tid, hadde hun evt. koblet inn HR-avdelingen min, for å utvidet permisjonen noen dager til.

Jeg hadde ikke behov for alle 10 dagene, men syns det var veldig godt og "avslappende" å bli imøtesett av den informasjonen fra min sjef. Det er tungt og vondt når nære blir syke.

[Angustia]

Men tenk så mange uføretrygdede vi kunne fått i delvis jobb om NAV kunne være litt lempelige med reglene? Og f.eks betalt vedkommende fulle rettigheter, og så trekker fra det arbeidsgiver melder inn at de har jobbet - og dermed utbetaler i lønn.

Da ville nok mange flere kommet i jobb...

''Men tenk så mange uføretrygdede vi kunne fått i delvis jobb om NAV kunne være litt lempelige med reglene? Og f.eks betalt vedkommende fulle rettigheter, og så trekker fra det arbeidsgiver melder inn at de har jobbet - og dermed utbetaler i lønn.

Da ville nok mange flere kommet i jobb...''

Dette er faktisk et satsningsområde i NAV, og det finnes gode ordninger her. Men resultatene lar vente på seg, noe av grunnen er nok at en del arbeidsgivere ikke tør å satse på å ansette uføre...

[Persille1365381127]

''Men tenk så mange uføretrygdede vi kunne fått i delvis jobb om NAV kunne være litt lempelige med reglene?''

Såvidt meg bekjent, så er NAV svært lempelige i forhold til uføretrygdede som ønsker å forsøke seg i arbeidslivet. Det finnes mange ordninger som har til hensikt å lette overgangen fra uføretrygd til arbeidsliv.

Men er lempelige på "feil" måte. Altså, de er kun lempelige overfor den som er uføretrygdet - i form av at vedkommende får beholde rettighetene sine selv om de jobber litt.

Men i forhold til en arbeidsgiver som skal satse på en ansatt de ikke vet om kan jobbe eller ikke, hvor mye de evnt kan jobbe, hva de kan utføre osv - så er det for ustabilt. Det må lempes i forhold til arbeidsgiverbetingelsene også.

F.eks: i barnehagen kunne jeg fint hatt en ekstra person som kunne få prøve seg i jobb, dersom jeg ikke måtte lønne denne personen fullt. Jeg kan ikke lønne fullt, fordi jeg må bruke den lønnen på en jeg vet at kommer og som takler ansvaret. Men personen kunne fått prøve seg, blitt inkludert i møter og planlegging som andre ansatte, forholde seg til regler og rutiner osv - men med lavere krav til ytelse/oppmøte. Og så etter et halvt år, et år eller hva det blir - så kan vi snakke om vedkommende skal ha en stilling, deler av en stilling, osv.

Problemet er at man i det øyeblikket man tar inn noen omfattes av f.eks oppsigelsesregler, slik at man ikke kan avslutte arbeidsforholdet om det ikke fungerer. Spesielt fordi vedkommende er delvis ufør blir det enda vanskeligere.

I neste rekke kan man heller ikke ha en ansatt man ikke kan stole på (ikke tilllitsmessig, men ifht arbeidsmengde), så man kan ikke risikere å ikke ha nok folk på jobb - derfor må denne alltid være oppå. Og det har man ikke råd til.

Det er veldig bra at det lempes overfor personen altså, men jeg tror flere arbeidsgivere ville turt å sjanse på dette om de også fikk mindre omfattende spilleregler

[frosken]

Men er lempelige på "feil" måte. Altså, de er kun lempelige overfor den som er uføretrygdet - i form av at vedkommende får beholde rettighetene sine selv om de jobber litt.

Men i forhold til en arbeidsgiver som skal satse på en ansatt de ikke vet om kan jobbe eller ikke, hvor mye de evnt kan jobbe, hva de kan utføre osv - så er det for ustabilt. Det må lempes i forhold til arbeidsgiverbetingelsene også.

F.eks: i barnehagen kunne jeg fint hatt en ekstra person som kunne få prøve seg i jobb, dersom jeg ikke måtte lønne denne personen fullt. Jeg kan ikke lønne fullt, fordi jeg må bruke den lønnen på en jeg vet at kommer og som takler ansvaret. Men personen kunne fått prøve seg, blitt inkludert i møter og planlegging som andre ansatte, forholde seg til regler og rutiner osv - men med lavere krav til ytelse/oppmøte. Og så etter et halvt år, et år eller hva det blir - så kan vi snakke om vedkommende skal ha en stilling, deler av en stilling, osv.

Problemet er at man i det øyeblikket man tar inn noen omfattes av f.eks oppsigelsesregler, slik at man ikke kan avslutte arbeidsforholdet om det ikke fungerer. Spesielt fordi vedkommende er delvis ufør blir det enda vanskeligere.

I neste rekke kan man heller ikke ha en ansatt man ikke kan stole på (ikke tilllitsmessig, men ifht arbeidsmengde), så man kan ikke risikere å ikke ha nok folk på jobb - derfor må denne alltid være oppå. Og det har man ikke råd til.

Det er veldig bra at det lempes overfor personen altså, men jeg tror flere arbeidsgivere ville turt å sjanse på dette om de også fikk mindre omfattende spilleregler

''Men i forhold til en arbeidsgiver som skal satse på en ansatt de ikke vet om kan jobbe eller ikke, hvor mye de evnt kan jobbe, hva de kan utføre osv - så er det for ustabilt. Det må lempes i forhold til arbeidsgiverbetingelsene også.

''

Men det finnes en haug med ordninger som fritar arbeidsgiver for alt økonomisk ansvar i lang tid, f.eks. 6-12 måneder, dersom de lar en person med funksjonsnedsettelse (det vil i praksis si en som enten er usikker på sitt funksjonsnivå i arbeidslivet eller har hatt vansker med å få innpass) får prøve seg i arbeid. Etter at ting er grundig utprøvd, kan arbeidsgiver få lønnstilskudd mm dersom man er villig til å ansette personen.

Jeg mener bestemt at ordningene du etterlyser finnes - derimot har det vært mye ressursknapphet hos NAV i forhold til å ha nok saksbehandlere til å forvalte regelverket og følge opp den enkelte som kan trenge denne typen tiltak for å komme i arbeid.

[frosken]

''Men tenk så mange uføretrygdede vi kunne fått i delvis jobb om NAV kunne være litt lempelige med reglene? Og f.eks betalt vedkommende fulle rettigheter, og så trekker fra det arbeidsgiver melder inn at de har jobbet - og dermed utbetaler i lønn.

Da ville nok mange flere kommet i jobb...''

Dette er faktisk et satsningsområde i NAV, og det finnes gode ordninger her. Men resultatene lar vente på seg, noe av grunnen er nok at en del arbeidsgivere ikke tør å satse på å ansette uføre...

Du må svare på denne også, du kan dette bedre enn meg : http://doktoronline.no/forum3/bin/show.wa2?MessageId=4627486

[laban]

''Men i forhold til en arbeidsgiver som skal satse på en ansatt de ikke vet om kan jobbe eller ikke, hvor mye de evnt kan jobbe, hva de kan utføre osv - så er det for ustabilt. Det må lempes i forhold til arbeidsgiverbetingelsene også.

''

Men det finnes en haug med ordninger som fritar arbeidsgiver for alt økonomisk ansvar i lang tid, f.eks. 6-12 måneder, dersom de lar en person med funksjonsnedsettelse (det vil i praksis si en som enten er usikker på sitt funksjonsnivå i arbeidslivet eller har hatt vansker med å få innpass) får prøve seg i arbeid. Etter at ting er grundig utprøvd, kan arbeidsgiver få lønnstilskudd mm dersom man er villig til å ansette personen.

Jeg mener bestemt at ordningene du etterlyser finnes - derimot har det vært mye ressursknapphet hos NAV i forhold til å ha nok saksbehandlere til å forvalte regelverket og følge opp den enkelte som kan trenge denne typen tiltak for å komme i arbeid.

Jeg tror også det absolutt finnes slike ordninger, jeg har en venninne som fikk den typen prøveansettelse for en god del år siden.

[Gjest prust]

Problemet i denne debatten er at vi generelt er for godt vant.

Det er litt "mye vil ha mer". Om man deler ut påskeegg hver påske i tre år, og så ikke gjør det det fjerde året - så blir folk sure for å ikke ha fått påskeegg. Påskeegg er ingen rettighet, det er en hyggelig oppmerksomhet. Årsaken til at det ikke kom kan være mange. Men det sier litt om konseptet. Har man fått noe før, så vil man ha det igjen - og da gjerne mer.

Det er det samme i alle lønnsoppgjør også. Det er vanskelige tider, bedriften har ingen penger. Ja - men vi har jo fått 3% hvert år, så det skal vi ha i år også. Joda, men resultatet har gått ned - i år taper vi penger. Ja - men vi må få lønnsforhøyelse, det er vanlig.

Den manglende logikken forundrer meg... Hvor tror vanlige ansatte (i private selskaper) at pengene kommer fra egentlig? Man får jo ikke tildelt masse penger, man må fordele de pengene man har - og er det ikke mer, så er det ikke mer.

''Den manglende logikken forundrer meg... Hvor tror vanlige ansatte (i private selskaper) at pengene kommer fra egentlig? Man får jo ikke tildelt masse penger, man må fordele de pengene man har - og er det ikke mer, så er det ikke mer.

''

Akkurat det der ble jeg veldig bevisst da jeg jobbet i en liten privat bedrift og hadde fullt innsyn i økonimien. Husker en gang jeg snakket med fagforeningen min i forbindelse med noe, og de spurte hvordan situasjonen var ift lønnsøkning. Jeg fortalte da litt kort om hvordan økonomien var og at vi ikke hadde mulighet for noen lønnsøkninger. De mente at vi ansatte burde kreve det uansett - men jeg visste jo at det var skåret helt inn til beinet akkurat da, og at det ikke fantes noen midler å ta av.

Heldigvis kom det bedre tider, slik at vi fikk tatt igjen litt for de dårlige tidene seinere.

[ekte nick]

Har to nylige hendelser i min bekjentskapskrets.

1. mannen fikk hjertestans, lå på rikshospitalet i flere måneder, kona, min arbeidskollega, var sykemeldt hele tiden mens han lå på sykehuset.

2. mannen har fått kreft, ut og inn på forskjellige sykehus for å stille korrekt diagnose, så ble det etterhvert cellegift og stråling, kona var sykemeldt i noen måneder for å være med rundt omkring.

Jeg har full forståelse for at disse to ble sykemeldte, pga at dette er psykiske belastninger for ekteparene ....

Min far var alvorlig syk i vinter, min sjef, ga meg streng beskjed om ikke å tenke jobb da det stod på som verst, hun kunne gi meg 10 dager med permisjon, skulle dette tatt lenger tid, hadde hun evt. koblet inn HR-avdelingen min, for å utvidet permisjonen noen dager til.

Jeg hadde ikke behov for alle 10 dagene, men syns det var veldig godt og "avslappende" å bli imøtesett av den informasjonen fra min sjef. Det er tungt og vondt når nære blir syke.

Ja store belastninger kan absolutt være en så stor psykisk påkjenning at man kan få sykemelding pga symptomene man får.

[Persille1365381127]

''Den manglende logikken forundrer meg... Hvor tror vanlige ansatte (i private selskaper) at pengene kommer fra egentlig? Man får jo ikke tildelt masse penger, man må fordele de pengene man har - og er det ikke mer, så er det ikke mer.

''

Akkurat det der ble jeg veldig bevisst da jeg jobbet i en liten privat bedrift og hadde fullt innsyn i økonimien. Husker en gang jeg snakket med fagforeningen min i forbindelse med noe, og de spurte hvordan situasjonen var ift lønnsøkning. Jeg fortalte da litt kort om hvordan økonomien var og at vi ikke hadde mulighet for noen lønnsøkninger. De mente at vi ansatte burde kreve det uansett - men jeg visste jo at det var skåret helt inn til beinet akkurat da, og at det ikke fantes noen midler å ta av.

Heldigvis kom det bedre tider, slik at vi fikk tatt igjen litt for de dårlige tidene seinere.

''Heldigvis kom det bedre tider, slik at vi fikk tatt igjen litt for de dårlige tidene seinere.''

Og det er jo nettopp belønningen for å være tålmodig når det går dårlig. Om man ikke er det risikerer man konkurs, mens litt tålmodighet kan gjøre at man får desto mer senere...

Egentlig burde alle drive for seg selv et år før de får lov å være ansatt et sted

[Persille1365381127]

''Men i forhold til en arbeidsgiver som skal satse på en ansatt de ikke vet om kan jobbe eller ikke, hvor mye de evnt kan jobbe, hva de kan utføre osv - så er det for ustabilt. Det må lempes i forhold til arbeidsgiverbetingelsene også.

''

Men det finnes en haug med ordninger som fritar arbeidsgiver for alt økonomisk ansvar i lang tid, f.eks. 6-12 måneder, dersom de lar en person med funksjonsnedsettelse (det vil i praksis si en som enten er usikker på sitt funksjonsnivå i arbeidslivet eller har hatt vansker med å få innpass) får prøve seg i arbeid. Etter at ting er grundig utprøvd, kan arbeidsgiver få lønnstilskudd mm dersom man er villig til å ansette personen.

Jeg mener bestemt at ordningene du etterlyser finnes - derimot har det vært mye ressursknapphet hos NAV i forhold til å ha nok saksbehandlere til å forvalte regelverket og følge opp den enkelte som kan trenge denne typen tiltak for å komme i arbeid.

Ok? Da skal jeg sjekke det igjen.

Jeg har nemlig en jeg gjerne vil ha i jobb, men som vi ikke kan satse på fordi vi ikke får noe hjelp. Vedkommende kan ikke ha en permanent stilling, til det er helsen for ustabil, men det ville definitivt hjulpet både hos oss og hos vedkommende om vi kunne få noen timer hvertfall.

Takk for tips

[tzatziki1365380058]

Du skjønner hva jeg mener med "feber og sengeliggende".

Om du har feber og i hvilken grad er ikke relevant, det er tilstanden - at du er så syk at du må bli i sengen din. Du er ikke bare litt snufsete.

Og med oppkast gjelder som alltid 24-timers karantene

Jeg er enig i at for vanlig "hverdagssykdom", så er "sengeliggende" en fornuftig tommelfingerregel for når det er greit å være hjemme. Enten man har feber eller ei...

[Angustia]

Du må svare på denne også, du kan dette bedre enn meg : http://doktoronline.no/forum3/bin/show.wa2?MessageId=4627486

Takk for tilliten, frosken, men jeg syns du svarte aldeles fortreffelig som vanlig Og i rette NAV-ånd: "Utfyllende informasjon finner du på www.nav.no " :-p