Gå - eller bli?

[Gjest Så trist og frustrert]

Kvinne, litt over 40, gift i 15 år, 2 barn med samme mann som jeg er gift med. Har vært utenfor arbeidsmarkedet i flere år pga. uopprettelige skader, men er rimelig godtfungerende fysisk når jeg kan ta ting i mitt tempo. Engasjert i samfunnsspørsmål og følger mest opp ungene og hus/hjem i det daglige siden jeg er hjemme.

Min mann og jeg er svært ulike. Jeg er utadvendt og sosial, han er mer innadvendt og tenkende. Ulikhetene har vært et lite hinder gjennom hele samlivet, men vi har fokusert på det som har holdt oss sammen og felles interesser.

Jeg har alltid vært mer glad i sex enn han, men gav for noen år siden opp å ta initiativet. Det er nedverdigende å bli avvist. Nå har vi sex kanskje 1 gang i måneden på hans initiativ, og da blir sexakten så kort at jeg knapt rekker å komme i gang. I perioder har sexlivet vært atskillig bedre, men kun etter "alvorsprater" fra min side. Har ikke tatt noen slik prat på et par år nå, jeg orker ikke tigge om sex.

Vi har ingen nærhet i det daglige. Ingen klemmer, ingen berøringer.

Allikevel har vi hatt et velfungerende liv, forsåvidt, AS Hus & Heim har gått veldig greit, og vi har samarbeidet både ute og hjemme særlig de årene vi begge var yrkesaktive.

Så hvorfor er alt så pyton nå? Jeg vurderer sterkt å gå. Jeg har ingen følelser igjen for mannen min. Jeg ønsker ikke lenger å bli tatt på, jeg deler ikke tankene mine med han lenger, jeg opplever ingen intimitet. Jeg føler meg kvalt, og lenket til et hus og et hjem hvor det er lite som skjer og hvor mine behov og ønsker ikke eksisterer.

For noen måneder siden fikk vårt ene barn en kronisk, livsvarig sykdom som krever mye av oss. Det meste faller på meg. Jeg er livredd, og jeg er fortvilet over at dette rammer oss. Vi har gjennomlevd to store kriser tidligere i samlivet, disse håndterte vi med å styrke samholdet. Denne krisen skaper bare avstand, selv om vi begge har stor forståelse for sykdommen og de arbeidsoppgaver som medfølger. Jeg opplever at jeg tar det mer på alvor enn hva han gjør, dvs., jeg tenker mer på den jævlige fremtiden for barnet enn hva han gjør. Og jeg ser alle begrensningene i vårt felles liv mer negativt enn hva han gjør. Han tenker lite fremover, planlegger mindre og lever mer "her og nå", fortrinnsvis i det rutinepregede og trygge.

Jeg har også tidligere ønsket å gå, men han har da overtalt meg til å bli med løfter om forbedringer. Og det har jo blitt bedre en periode, før alt sklir tilbake til sin vante form. Jeg har ikke noen forhåpninger om at ting skal bli annerledes nå heller, selv om han fortviler og gråter og ikke vil miste meg.

Min mann er slett ikke slem. Ikke slår han, og ikke plager han meg psykisk med stygge ord og sånt. Det er bare blitt ingenting. Vi snakker kun om trivielle hverdagsting. Han er mer økonomisk fokusert enn meg, og vi lever litt som om vi er fattige; det skal spares og liksom aldri være noe ekstra for oss voksne. Eksempelvis har vi ikke ett nytt møbel i huset, alt er fra finn.no, gaver eller arv fra venner og familie. Og spiser vi middag på restaurant, skal vi voksne helst drikke vann og velge noe rimelig fra menyen. Jeg føler at jeg gjør noe galt om jeg velger annerledes, eller ønsker meg et nytt møbel, uten at han sier det direkte. Han vil ikke framstå som gnien, men det er slik jeg føler det selv om vi ikke mangler noe materielt eller av mat.

Er jeg bare utakknemlig og krever noe uoppnåelig?

Jeg kjenner meg slem som ikke er fornøyd med livet slik det er. Han er veldig, veldig glad i meg og ungene, og har ikke noe stort nettverk på egenhånd. Han har liksom aldri trengt det, og han er som sagt ikke den utadvendte typen som finner venner "overalt". Han vil ingen noe vondt, og han forstår ikke av seg selv hvordan dette med sykdommen og livssituasjonen påvirker meg uten at jeg sier det i svært klare ord. Og selv da oppfatter han ikke nødvendigvis ting på samme måten, selv om han blir lei seg for at jeg har det vondt.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg burde sikkert være takknemlig og opparbeide meg følelser for mannen min igjen, men jeg vet ikke om jeg klarer. Jeg synes det er så trist å tenke på at resten av livet mitt skal forbli så kjærlighetsløst som det er nå, selv om jeg veldig godt vet at det ikke er noen garanti for å finne kjærligheten om jeg flytter heller. Jeg synes bare det er så vondt å være ensom i et forhold, da framstår det som bedre å være ensom alene.

Hva ville du gjort? Hjelp meg, vær så snill.

[Gjest Annve]

Jeg kan nesten føle fortvilelsen din i innlegget ditt. Skulle så inderlig ønske jeg kunne hjelpe deg, eller komme med noen gode råd. Men det er så vanskelig, vanskelig å vite hva som er riktig for deg.

Det er vondt når ikke ting fungerer, jeg har selv vært i et forhold som var helt tomt. Men der fungerte heller ikke det praktiske. Alt var bare kaos, alt fra hus til økonomi, og vi var helt uten nærhet i mange, mange år, og jeg holdt til slutt ikke ut.

Har du tenkt på familierådgiving, samlivsterapeut.

Det er fult mulig at dere kan få hjelp til å finne tilbake til hverandre, eller dere kommer til en konklusjon at nok er nok. De er jo der for å hjelpe dere.. Lykke til.

[Gjest Det er ditt liv]

Jeg synes vi alle har en plikt til å ta ansvar for livet vårt. I det legger jeg at et ansvar for at vi også lever det livet vi ønsker. Ikke ofre seg for andre og sitte igjen bitter en vakker dag. Er du ikke fornøyd så finn ut av det. Er kjærligheten død så er den det. Men bruk gjerne god tid. Du kan også gå i familieterapi alene.

Du lever bare et liv, så vidt vi vet. Mener du at du får mer energi og blir lykkeligere alene så gjør du det. Det kan også hende at dette blir en våkn opp tid for mannen din. Og at han faktisk forandrer seg. Eller at dere finner tilbake til hverandre senere.

Jeg har vært sammen med samme mann i 15 år. Jeg har vært bånn ulykkelig i mange av de årene, men han har faktisk forandret seg. Og er blitt mye flinkeret til å lytte, samt ta mine behov på alvor. Jeg har også oppfordret han til å være mer sosial, og det har han tatt tak i om enn på sin måte. Interesser langt fra mitt interessfelt.

Husker en av sosialforskerne på TV som har skrevet flere bøker sa i et program en gang at ingen burde kun lene seg på sin partner når det gjelder det sosiale. Likevel er det flere som gjør det.

Dersom du går i fra han, kan det hende han at han får en tøff tid. Men det kan også hende at han finner seg en ny dame forbausende fort. Og gjør flere av de tingen du har ønsket han skullle gjøre. Har nemmelig hørt om en del slike tilfeller. Bare så du er forberedt

[Gjest Hulderen]

Gå hvis det er det du ønsker. Men prøv å finn ut hvorfor, så du går av riktig grunn.

Det er kort tid siden det ene barnet fikk sin livsvarige diagnose. Kanskje dere begge sliter med å fordøye det, og det er grunnen til at du føler deg fanget. Hva skal skje med barnet om du flytter? Vil det fungere bra å flytte barnet mellom dere?

Du bør kanskje vente litt med å ta en beslutning om samlivet deres nå. Konsentrer deg heller om å få gode rutiner rundt pass av barnet, sørg for at mannen din tar sin del. Når det er på plass, kan du på nytt vurdere hva du vil.

[jubalong70]

Kanskje du/dere kunne hatt godt av å snakke med noen på familievernkontoret?

Der kan dere få ut den gruffen dere sikkert begge sitter med, og dere kan finne ut om forholdet er liv laga.

[frosken]

Synes du det kan være et forsøk verdt med parterapi?

Det sies at barns sykdom eller funksjonsnedsettelse, enten vanskeliggjør parforhold eller styrker dem. For noen år siden viste en undersøkelse en vesentlig økt sannsynlighet for samlivsbrudd dersom man opplevde at ens barn fikk en eller annen form for funksjonsnedsettelse . Jeg ville derfor gitt meg god tid når ønsket om skilsmisse blir sterkt mens dere fortsatt er i tilpasningsfasen i forhold til barnets sykdom.

Tenker at det må være sårt å ha opplevd såpass mye avvisning som du beskriver, og skjønner at du er trist og frustrert. I tillegg til dette kommer belastninger knyttet til både egen og barns sykdom.

[PieLill]

Jo, du har mange grunner til å gå. Ikke rart du har det vondt med slike samlivsproblemer og et alvorlig sykt barn i tillegg. Du har mange ting å være glad og takknemlig over. Men det blir litt som intens tannverk. Ikke lett å sette pris på en ellers fungerende kropp når en dundrende smerte i tennene stjeler all oppmerksomhet.

Du har også mange grunner til å bli værende og kjempe for det du har. Om du går er det en god del ting du, han og barna helt sikkert vil miste. Men få ting du vet dere garantert vil få.

Tror du det er mulig å finne en god samlivsterapeut. En som vil være for dere begge, for deres samliv og familie. Det kan bli vanskelig å finne ut av dette på egenhånd.

En ting du kanskje kan ha nytte av å tenke litt på er livet slik du ønsket det skulle være, kontra livet slik det faktisk ble. Iblant kan vi trenge og søre over det vi syntes burede være vårt, men som vi ikke fikk eller ble frarøvet. Så kan vi trenge å gjøre valg i forhold til hva vi skal gjøre med livet slik det faktisk ble.

Tviholder vil på det vi ønsket, men ikke fikk/mistet, får vi det likevel ikke tilbake. Men vi risikerer å snyte oss selv for mange muligheter og mye godt i det livet vi faktisk har.

En annen ting som kanskje kan være verdt å tenke på er overlevelsesmodus. Dere har vel hatt mye av det, både praktisk, følelsesmessig og kanskje også økonomisk.

Lange perioder i overlevelsesmodus kan gjøre at vi føler oss fattige og avstumpede. Og vi kan glemme hvordan overskudd, latter og glede kjennes. Kanskje til og med glemme vitsen med overskudd og overflod.

Man kan få en så grunnleggende uttrygghet og misstillit til livet at man selv i tider med overflod, har alt fokus på å være rustet til neste storm eller tørke. Så man sparer på alt av tid, krefter og penger. Man forsetter og bare overleve når det vil vært rom for å leve.

Kan noe slikt ha skjedd med din mann?

Jeg har sett flere i generasjonen over meg som har nådd bunnpunkt tilsvarende det du beskriver. Disse har som deg vurdert om det var liv laga, om det noen gang ville bli bedre. Likevel valgte de å stå distansen ut.

Nå har disse parene fått bli gamle sammen og har det man bare kan oppnå ved felles fortid og et langt liv sammen. Selv om jeg forstår du har det fryktelig tungt nå, velger jeg å være optimist på dine vegner.

mvh

[Gjest Så trist og frustrert]

Jeg kan nesten føle fortvilelsen din i innlegget ditt. Skulle så inderlig ønske jeg kunne hjelpe deg, eller komme med noen gode råd. Men det er så vanskelig, vanskelig å vite hva som er riktig for deg.

Det er vondt når ikke ting fungerer, jeg har selv vært i et forhold som var helt tomt. Men der fungerte heller ikke det praktiske. Alt var bare kaos, alt fra hus til økonomi, og vi var helt uten nærhet i mange, mange år, og jeg holdt til slutt ikke ut.

Har du tenkt på familierådgiving, samlivsterapeut.

Det er fult mulig at dere kan få hjelp til å finne tilbake til hverandre, eller dere kommer til en konklusjon at nok er nok. De er jo der for å hjelpe dere.. Lykke til.

Takk.

Det er fortvilelse som er den dominerende følelsen, men jeg må vel bare la tiden jobbe litt igjen. Så går det seg vel til på en eller annen måte.

[Gjest Så trist og frustrert]

Jeg synes vi alle har en plikt til å ta ansvar for livet vårt. I det legger jeg at et ansvar for at vi også lever det livet vi ønsker. Ikke ofre seg for andre og sitte igjen bitter en vakker dag. Er du ikke fornøyd så finn ut av det. Er kjærligheten død så er den det. Men bruk gjerne god tid. Du kan også gå i familieterapi alene.

Du lever bare et liv, så vidt vi vet. Mener du at du får mer energi og blir lykkeligere alene så gjør du det. Det kan også hende at dette blir en våkn opp tid for mannen din. Og at han faktisk forandrer seg. Eller at dere finner tilbake til hverandre senere.

Jeg har vært sammen med samme mann i 15 år. Jeg har vært bånn ulykkelig i mange av de årene, men han har faktisk forandret seg. Og er blitt mye flinkeret til å lytte, samt ta mine behov på alvor. Jeg har også oppfordret han til å være mer sosial, og det har han tatt tak i om enn på sin måte. Interesser langt fra mitt interessfelt.

Husker en av sosialforskerne på TV som har skrevet flere bøker sa i et program en gang at ingen burde kun lene seg på sin partner når det gjelder det sosiale. Likevel er det flere som gjør det.

Dersom du går i fra han, kan det hende han at han får en tøff tid. Men det kan også hende at han finner seg en ny dame forbausende fort. Og gjør flere av de tingen du har ønsket han skullle gjøre. Har nemmelig hørt om en del slike tilfeller. Bare så du er forberedt

Jeg er veldig enig i det du sier, man er sin egen lykkes smed.

Jeg antar at jeg blir en stund til, så får vi se hvordan det går. Har hatt alvorsprat nr. alt-for-mange, og som vanlig hjelper det jo. Så får vi se for hvor lenge. Dette handler jo også om barna, og den totale livssituasjonen.

[Gjest Så trist og frustrert]

Gå hvis det er det du ønsker. Men prøv å finn ut hvorfor, så du går av riktig grunn.

Det er kort tid siden det ene barnet fikk sin livsvarige diagnose. Kanskje dere begge sliter med å fordøye det, og det er grunnen til at du føler deg fanget. Hva skal skje med barnet om du flytter? Vil det fungere bra å flytte barnet mellom dere?

Du bør kanskje vente litt med å ta en beslutning om samlivet deres nå. Konsentrer deg heller om å få gode rutiner rundt pass av barnet, sørg for at mannen din tar sin del. Når det er på plass, kan du på nytt vurdere hva du vil.

Akkurat dette med sykdommen er jeg ikke så veldig bekymret for i bunn og grunn; han har vært alene med barnet og fikser det rent praktisk, men han har jo ikke denne voldsomme frykten inni seg som jeg har (og det er veldig bra, altså, unner ingen den!). Jeg er bare litt redd for at han vil bli litt mer "slapp" etterhvert, men OM jeg går vil det sannsynligvis være jeg som har den dagelige omsorgen siden jeg er hjemme. Og da blir det helger/kvelder hos han, og det ser jeg ikke mørkt på.

Som du sier, skal man gå må man ha den riktige begrunnelsen. Frustrasjoner og fortvilelse har bygget seg opp over år, så dette med sykdommen kommer bare på toppen. Allikevel vet jeg ikke om det er det riktige. Etter nok en alvorsprat er jo tingenes tilstand bedre, men hvor lenge varer det denne gangen, liksom...

[Gjest Så trist og frustrert]

Kanskje du/dere kunne hatt godt av å snakke med noen på familievernkontoret?

Der kan dere få ut den gruffen dere sikkert begge sitter med, og dere kan finne ut om forholdet er liv laga.

For flere år siden ble vi enige om å reise på en samlivshelg, men det ble ikke noe da. Det har vært oppe med jevne mellomrom, men det passer aldri.

Det stedlige familievernkontoret framstår som svært lite kompetent, men det kan jo hende det kan være verdt et forsøk.

[Gjest Så trist og frustrert]

Synes du det kan være et forsøk verdt med parterapi?

Det sies at barns sykdom eller funksjonsnedsettelse, enten vanskeliggjør parforhold eller styrker dem. For noen år siden viste en undersøkelse en vesentlig økt sannsynlighet for samlivsbrudd dersom man opplevde at ens barn fikk en eller annen form for funksjonsnedsettelse . Jeg ville derfor gitt meg god tid når ønsket om skilsmisse blir sterkt mens dere fortsatt er i tilpasningsfasen i forhold til barnets sykdom.

Tenker at det må være sårt å ha opplevd såpass mye avvisning som du beskriver, og skjønner at du er trist og frustrert. I tillegg til dette kommer belastninger knyttet til både egen og barns sykdom.

Som sagt, så er ikke hovedproblemet barnets sykdom. Problemene startet for flere år siden, men det kan jo være at sykdommen er den berømmelige dråpen. Vi har snakket om parterapi tidligere også, men det har aldri passet. Og nå er det komplett umulig å komme unna ei helg, i alle fall de nærmeste årene.

Familievernkontoret her framstår ikke så veldig bra, men det kan jo hende de kan hjelpe oss selv om de ikke har greid det med andre.

Alvorspraten har fungert denne gangen også, så nå er jo alt annerledes. Spørsmålet er for hvor lenge, og ikke minst om det virker på mine følelser (som er døde).

[Gjest Så trist og frustrert]

Jo, du har mange grunner til å gå. Ikke rart du har det vondt med slike samlivsproblemer og et alvorlig sykt barn i tillegg. Du har mange ting å være glad og takknemlig over. Men det blir litt som intens tannverk. Ikke lett å sette pris på en ellers fungerende kropp når en dundrende smerte i tennene stjeler all oppmerksomhet.

Du har også mange grunner til å bli værende og kjempe for det du har. Om du går er det en god del ting du, han og barna helt sikkert vil miste. Men få ting du vet dere garantert vil få.

Tror du det er mulig å finne en god samlivsterapeut. En som vil være for dere begge, for deres samliv og familie. Det kan bli vanskelig å finne ut av dette på egenhånd.

En ting du kanskje kan ha nytte av å tenke litt på er livet slik du ønsket det skulle være, kontra livet slik det faktisk ble. Iblant kan vi trenge og søre over det vi syntes burede være vårt, men som vi ikke fikk eller ble frarøvet. Så kan vi trenge å gjøre valg i forhold til hva vi skal gjøre med livet slik det faktisk ble.

Tviholder vil på det vi ønsket, men ikke fikk/mistet, får vi det likevel ikke tilbake. Men vi risikerer å snyte oss selv for mange muligheter og mye godt i det livet vi faktisk har.

En annen ting som kanskje kan være verdt å tenke på er overlevelsesmodus. Dere har vel hatt mye av det, både praktisk, følelsesmessig og kanskje også økonomisk.

Lange perioder i overlevelsesmodus kan gjøre at vi føler oss fattige og avstumpede. Og vi kan glemme hvordan overskudd, latter og glede kjennes. Kanskje til og med glemme vitsen med overskudd og overflod.

Man kan få en så grunnleggende uttrygghet og misstillit til livet at man selv i tider med overflod, har alt fokus på å være rustet til neste storm eller tørke. Så man sparer på alt av tid, krefter og penger. Man forsetter og bare overleve når det vil vært rom for å leve.

Kan noe slikt ha skjedd med din mann?

Jeg har sett flere i generasjonen over meg som har nådd bunnpunkt tilsvarende det du beskriver. Disse har som deg vurdert om det var liv laga, om det noen gang ville bli bedre. Likevel valgte de å stå distansen ut.

Nå har disse parene fått bli gamle sammen og har det man bare kan oppnå ved felles fortid og et langt liv sammen. Selv om jeg forstår du har det fryktelig tungt nå, velger jeg å være optimist på dine vegner.

mvh

Tannpine-sammenligningen var god, og veldig beskrivende.

Du skriver mye til ettertanke, og jeg tar det til meg.

Det du skriver om overlevelsesmodus er riktig, vi har vært mye der. Og da fungerer vi godt, rent praktisk, vi tenker mye de samme tankene og samarbeider om det daglige. Det har aldri vært sjalusi mellom oss (med unntak fra min side de første par årene, men det er ikke tema lenger), og vi har gitt hverandre stor frihet i forhold til å gjøre ting alene.

Du skriver noe om å godta livet som det er, og ikke hige etter noe man i utgangspunktet ønsket. Der er jeg ikke. Jeg er veldig enkel som person, jeg har aldri hatt noen store drømmer og vyer og visjoner om hvordan samlivet og livet generelt skal være, jeg er flink til å trives der jeg er. Jeg er lettlivet, ser det positive i de fleste situasjoner, egentlig.

Min mann blir alltid veldig overrasket når jeg tar opp samlivet vårt, for han opplever at alt er helt fint. Han tenker veldig lite over problemene, for de eksisterer jo ikke for han. At vi har sex så ubegripelig sjelden er ikke noe han reflekterer over, f.eks., og han blir sjokkert når jeg legger fakta på bordet. Slikt er ikke en del av hans tankesett i hverdagen.

Nå har vi hatt nok en alvorsprat, og som alltid bedrer ting seg veldig umiddelbart. Han er jo glad i meg, han vil absolutt ikke ut av ekteskapet, så han vil på mange måter gjøre ting annerledes. Samtidig så evner han jo ikke det over tid, for man greier sjelden å gjøre store personlige forandringer; vi er jo tildels som vi er.

Vi får vel se en stund til... Han har flyttet ut av soverommet, og jeg kjenner at det er veldig deilig. Samtidig kan vi jo ikke ha det slik om vi mener å fortsette ekteskapet.

[EnolaGay]

Akkurat dette med sykdommen er jeg ikke så veldig bekymret for i bunn og grunn; han har vært alene med barnet og fikser det rent praktisk, men han har jo ikke denne voldsomme frykten inni seg som jeg har (og det er veldig bra, altså, unner ingen den!). Jeg er bare litt redd for at han vil bli litt mer "slapp" etterhvert, men OM jeg går vil det sannsynligvis være jeg som har den dagelige omsorgen siden jeg er hjemme. Og da blir det helger/kvelder hos han, og det ser jeg ikke mørkt på.

Som du sier, skal man gå må man ha den riktige begrunnelsen. Frustrasjoner og fortvilelse har bygget seg opp over år, så dette med sykdommen kommer bare på toppen. Allikevel vet jeg ikke om det er det riktige. Etter nok en alvorsprat er jo tingenes tilstand bedre, men hvor lenge varer det denne gangen, liksom...

Jeg har fulgt med tråden din med interesse. Kjenner igjen noe av det du sliter med og tenker om det hele at alle mennesker endrer seg over tid. Og går inn i spor som gjør at man er trygg og trives. Og mange føler ikke noe tap, at de ønsker mer, noe annet eller at de mistet noe på veien.

Mannen din høres ut som en slik.. livet hans ruller på. Han tenker ikke noe større over noe som helst.. Mens du har savn og er ensom og sliten.

Det er så vanlig. Nesten slik at de fleste havner der.. så trasig det høres. Og det som ofte skjer er at dama går. Og så går det tre måneder og hun får bekreftet alt hun tenkte ved at han har skaffet seg en ny dame på rekordtid og fortsetter akkurat som før! Som om ikke noe har skjedd.

Hva om din mann gjør det samme? Jeg tenker på dette barnet deres, hvordan ville du oppleve det?

Jeg bare tenker her jeg sitter, du trenger ikke svare på det altså. ;0) Men verdien av å kjempe litt til ligger kanskje i dette, om han vil føle tapet og jobbe for å unngå det. Eller om han fortsetter å seile på uten å reagere overhodet og bare kjører videre i livet med sitt.

Jeg pleier å føle det slik selv i tunge stunder, for jeg har en tilsynelatende fornøyd gubbe, uten tanker for noe som helst enn bil og egne prosjekter. Om jeg hadde ansatt en dame i mitt sted, så hadde han ikke merket forskjell før ungene protesterte villt... Jeg vet imidlertid at det ikke er sant! Så jeg kjemper på. ;0P

Ønsker deg alt godt i prosessen og håper du finner ut av det.

[Gjest Så trist og frustrert]

Jeg har fulgt med tråden din med interesse. Kjenner igjen noe av det du sliter med og tenker om det hele at alle mennesker endrer seg over tid. Og går inn i spor som gjør at man er trygg og trives. Og mange føler ikke noe tap, at de ønsker mer, noe annet eller at de mistet noe på veien.

Mannen din høres ut som en slik.. livet hans ruller på. Han tenker ikke noe større over noe som helst.. Mens du har savn og er ensom og sliten.

Det er så vanlig. Nesten slik at de fleste havner der.. så trasig det høres. Og det som ofte skjer er at dama går. Og så går det tre måneder og hun får bekreftet alt hun tenkte ved at han har skaffet seg en ny dame på rekordtid og fortsetter akkurat som før! Som om ikke noe har skjedd.

Hva om din mann gjør det samme? Jeg tenker på dette barnet deres, hvordan ville du oppleve det?

Jeg bare tenker her jeg sitter, du trenger ikke svare på det altså. ;0) Men verdien av å kjempe litt til ligger kanskje i dette, om han vil føle tapet og jobbe for å unngå det. Eller om han fortsetter å seile på uten å reagere overhodet og bare kjører videre i livet med sitt.

Jeg pleier å føle det slik selv i tunge stunder, for jeg har en tilsynelatende fornøyd gubbe, uten tanker for noe som helst enn bil og egne prosjekter. Om jeg hadde ansatt en dame i mitt sted, så hadde han ikke merket forskjell før ungene protesterte villt... Jeg vet imidlertid at det ikke er sant! Så jeg kjemper på. ;0P

Ønsker deg alt godt i prosessen og håper du finner ut av det.

Gode tanker, og tanker jeg også tenker.

Ja, min mann er svært fornøyd i det daglige, men når vi har disse alvorspratene blir han dypt fortvilet og legger ned stor innsats for å gjøre ting annerledes. Problemet da er at jeg er så lite "interessert" og så distansert at jeg ikke greier å gi noe tilbake, og jeg har med årene blitt veldig avventende siden jeg ikke tror noe på varig forandring. Og det blir jo ingen varig forandring heller, for etterhvert glir jo ting tilbake slik det var (omtrent, i alle fall).

Hva "ny dame" angår, så vet jeg ikke helt. Han har hatt et par seriøse forhold før meg som han trodde på, og han hoppet ikke over på nye forhold sånn med en gang da. Samtidig ønsker jeg i grunnen at han finner noen ganske fort, for han fortjener jo å ha det bra. Jeg hater ham slett ikke, jeg kjenner bare at vi ikke er så veldig like. Vi balanserer hverandre godt utad, men innenfor husets fire vegger blir forskjellene litt store.

Nei, jeg vet ikke helt, jeg...

[frosken]

Som sagt, så er ikke hovedproblemet barnets sykdom. Problemene startet for flere år siden, men det kan jo være at sykdommen er den berømmelige dråpen. Vi har snakket om parterapi tidligere også, men det har aldri passet. Og nå er det komplett umulig å komme unna ei helg, i alle fall de nærmeste årene.

Familievernkontoret her framstår ikke så veldig bra, men det kan jo hende de kan hjelpe oss selv om de ikke har greid det med andre.

Alvorspraten har fungert denne gangen også, så nå er jo alt annerledes. Spørsmålet er for hvor lenge, og ikke minst om det virker på mine følelser (som er døde).

Jeg tenker at når man har hatt det sånn over lang tid, så kan det være til god hjelp å få en samtalepartner, enten noen på familiekontoret eller evt. en psykolog. Høres ut som om du blir ganske alene med å skulle ta et vanskelig valg.

[Gjest Så trist og frustrert]

Jeg tenker at når man har hatt det sånn over lang tid, så kan det være til god hjelp å få en samtalepartner, enten noen på familiekontoret eller evt. en psykolog. Høres ut som om du blir ganske alene med å skulle ta et vanskelig valg.

Det er riktig, jeg er veldig alene om dette valget. Han vil absolutt ikke, og gjør nå alt han kan for at det ikke skal bli slik.

Må vel allikevel innrømme at jeg er litt usikker på hvorfor han ikke vil skilles; jeg kan liksom ikke tro at han eller egentlig har det så bra når jeg ikke er så veldig hyggelig. For det er jeg jo ikke når jeg har det så vondt, og det merker han nok.

Det hadde vært enklere om vi var enige om å skilles.

[jubalong70]

For flere år siden ble vi enige om å reise på en samlivshelg, men det ble ikke noe da. Det har vært oppe med jevne mellomrom, men det passer aldri.

Det stedlige familievernkontoret framstår som svært lite kompetent, men det kan jo hende det kan være verdt et forsøk.

Det meste må jo være verdt et forsøk?

[Gjest Så trist og frustrert]

Det meste må jo være verdt et forsøk?

ja, jeg tror det.

[PieLill]

Tannpine-sammenligningen var god, og veldig beskrivende.

Du skriver mye til ettertanke, og jeg tar det til meg.

Det du skriver om overlevelsesmodus er riktig, vi har vært mye der. Og da fungerer vi godt, rent praktisk, vi tenker mye de samme tankene og samarbeider om det daglige. Det har aldri vært sjalusi mellom oss (med unntak fra min side de første par årene, men det er ikke tema lenger), og vi har gitt hverandre stor frihet i forhold til å gjøre ting alene.

Du skriver noe om å godta livet som det er, og ikke hige etter noe man i utgangspunktet ønsket. Der er jeg ikke. Jeg er veldig enkel som person, jeg har aldri hatt noen store drømmer og vyer og visjoner om hvordan samlivet og livet generelt skal være, jeg er flink til å trives der jeg er. Jeg er lettlivet, ser det positive i de fleste situasjoner, egentlig.

Min mann blir alltid veldig overrasket når jeg tar opp samlivet vårt, for han opplever at alt er helt fint. Han tenker veldig lite over problemene, for de eksisterer jo ikke for han. At vi har sex så ubegripelig sjelden er ikke noe han reflekterer over, f.eks., og han blir sjokkert når jeg legger fakta på bordet. Slikt er ikke en del av hans tankesett i hverdagen.

Nå har vi hatt nok en alvorsprat, og som alltid bedrer ting seg veldig umiddelbart. Han er jo glad i meg, han vil absolutt ikke ut av ekteskapet, så han vil på mange måter gjøre ting annerledes. Samtidig så evner han jo ikke det over tid, for man greier sjelden å gjøre store personlige forandringer; vi er jo tildels som vi er.

Vi får vel se en stund til... Han har flyttet ut av soverommet, og jeg kjenner at det er veldig deilig. Samtidig kan vi jo ikke ha det slik om vi mener å fortsette ekteskapet.

''Nå har vi hatt nok en alvorsprat, og som alltid bedrer ting seg veldig umiddelbart. Han er jo glad i meg, han vil absolutt ikke ut av ekteskapet, så han vil på mange måter gjøre ting annerledes. Samtidig så evner han jo ikke det over tid, for man greier sjelden å gjøre store personlige forandringer; vi er jo tildels som vi er.''

Kanskje her dere kan ha nytte av ekstern hjelp. Det er et hav av forskjell på å endre 'ytre adferd' etter ønske fra en annen person og å forandre holdning og handlingsmønster fordi man selv opplever det som en nødvendighet.

Har man på ektefellefilter går ikke det den andre sier helt inn. Man kan begge ha nytte av nøytral tredjeperson som kan se ting utenfra og gi hjelp til å finne nye innfallsvinkler.

Jeg vet om par som har holdt sammen livet ut i hver sin seng og/eller på hvert sitt rom. Men det er jo ikke noe å strebe etter.

mvh