Gå - eller bli?

[trissie]

Det er riktig, jeg er veldig alene om dette valget. Han vil absolutt ikke, og gjør nå alt han kan for at det ikke skal bli slik.

Må vel allikevel innrømme at jeg er litt usikker på hvorfor han ikke vil skilles; jeg kan liksom ikke tro at han eller egentlig har det så bra når jeg ikke er så veldig hyggelig. For det er jeg jo ikke når jeg har det så vondt, og det merker han nok.

Det hadde vært enklere om vi var enige om å skilles.

Jeg ser du har fått veldig mange flotte og reflekterte svar her, og jeg har selv også til det kjedsommelige *o* engasjert meg i situasjoner som du er i nå.

Jeg føler veldig med deg fordi jeg kjenner meg igjen, og jegkan godt sette meg inn i din situasjon.

Så har jeg noen standardsvar som har vært til stor hjelp for meg selv og andre, og som jeg vet enkelte synes er veldig forenklet.

Men hvorfor skal vi på død og liv svare så vanskelig at det ikke blir til noe hjelp?

For...

Det sitter et menneske som den annen part i de fleste slike mishagsytringer. Hvem stiller opp for han eller henne? Jeg mener bestemt at mange av oss dyrker misnøye mer enn vi dyrker forholdet.

Hvis vi alltid kun har fokus på hvem og hvordan partneren har blitt, og glemmer hvordan han eller hun har havnet der, så blir det vanskelig. Kanskje nettopp det å leite etter noen årsaker kan få i gang samtaler på et helt annet plan?

Og altfor mange av trådene er veldig avslørende beskrivelse av sin egen prosess der mannen og forholdet avskrives, og hvor vi setter oss selv i en offer-rolle jeg ikke vil godta som reell før det er stilt noen motspørsmål.

Og hvor mange har det vel ikke vært som har begynt å nøle etter noen velvalgte spørsmål?

Veldig mange, jeg har notert meg minst ti tråder på kort tid.

Det jeg selv har opplevd overbeviste meg om at mange av oss kvinner gjør en spesiell ting i den lange bearbeidingsfasen. Og vi gjør det samme, mange av oss.

Et lite eksempel kan forenkle det jeg mener:

Jeg var ikke oppmerksomhetshungrig! Misfornøyd, det måtte da kunne bli enda bedre?

Jeg gikk ubevisst inn for å få bekreftet misnøye i små detaljer. Og da er det umulig å se de små eller sore positive, umulig å påstå at vi lytter.

Mannen min, lik de fleste andre, reagerte med å bli trist, tverr og miste engasjement. Selvfølgelig hadde han senset mine endringer.

Men fordi de er flinkere til å glemme, beholder de gjerne troen og forsøker seg med både komplimenter og sex for å få opp stemningen og følelser.

Og de holder dampen oppe en stund akkurat som du skriver!

Jeg i min tilstand, oppfattet mer og mer at han kun var interessert i sex osv...

Ha ble mindre og mindre en partner for meg for hver gang han falt tilbake i dvalen.

Og det ender ofte med andre, som med meg, at vienten bryter forholdet eller faller for noe annet.

Så kommer tiden for brudd, og det naturligste i verden er å forsvare seg med:

"Jeg kunne ikke leve slik".

"Det var vel ikke noe rart jeg ble forelsket i en annen, så grusomt jeg hadde det med deg?"

"Det var ikke utroskap, forholdet var EGENTLIG over alt"..........

Og den holdningen er det største hinderet for lykke jeg veit om hos de jeg har møtt.

Det hindrer gode gjenforeninger, og det holder mannen både i skepsis, sjalusi og tvil - ikke minst uengasjert og passiv.

Skilsmissen blir vondere, konflikter vedvarer, barna lider.

Selv der vi flytter sammen igjen, eller skal "prøve en stund til", klarer vi oftest ikke å innrømme at alle ting har en begynnelse :-)

Du hører ikke en mann som sier: "Vi vokste fra hverandre".

De er reale!

"Jeg ble drit lei klaginga" :-)

Og der ligger etter min erfaring ofte årsaken til at man har "vokst fra hverandre også".

Mange mener at det å bli i et forhold som er dårlig er å ofre seg. Og jeg klarte selvfølgelig heller ikke selv å tenke annerledes.

Men er dette med at gløden har blitt borte det samme som å ofre seg for en utro mann?

Eller en som drikker og slår?

Og i veldig mange av de sakene jeg kjenner har alternativene til bedring først dukket opp i etterkant. Da i form av spolerte muligheter og en tvilende ettertanke.

Jeg noterte meg et svar fra nicket "frosken" her forleden. Det var en veldig god beskrivelse på dette:

Med to tre setninger beskrev hun akkurat den forskjellen i tankegang som synliggjøres her:Sitat: "Jeg begynner å bli allergisk mot argumentasjon av typen "ta ansvar for eget liv, gjør det som vil gjøre _deg_ lykkelig". (Og gjerne fulgt av argumentet "dersom bare du selv har det bra, så vil løsningen også være den beste for dine barn"). Min erfaring er at det sjelden finnes kun en vei til "lykken", og som du sier, så fører ikke fokus på øyeblikkets behovstilfredsstillelse nødvendigvis til valg som gir økt livskvalitet på lengre sikt. "sitat slutt.

Noen av oss, selv om vi sikkert avfeies som gammeldagse og håpløse", vil bare peke på at det er mulig når begge parter å gjør en innsats for å finne tilbake til den gamle gode tenningen i forholdet.

Det kreves at begge ser på seg selv, og hun skal ikke måtte leve sammen med han slik hun ser ham nå.

Mannen min og jeg kunne ikke engang snakke sammen i lange tider.

Vi skilte oss og hadde ingen planer om noe nytt forsøk.

Likevel ble vi sittende hver for oss og tenke på hva vi kunne gjort annerledes. Spesielt når vi så venner som havnet i de samme problemene i NYE forhold etter en tid.

Nettopp fordi man ikke hadde forsøkt å finne og gjøre noe med sine egne svakheter eller forstå hverandre.

Fordi dette er avhengig av begge parter, bør begge vurdere tiltakene på forhånd for å se om forholdet eller familien er verd et forsøk.

Men den som ser lyset først, som føler seg presset til å gjøre noe er selvfølgelig den som har størst mulighet til å identifisere noen av årsakene. Hvor startet det? Er det noe JEG kunne ha gjort annerledes?

Og så kan man forsøke et eller annet nytt.

Et forsøk på å gjøre ting man ikke har tenkt på tidligere, kanskje noe som gjør den andre nysgjerrig i stedet for skremt og motsetsig?.

Hvis man tror på at det er mulig å endre noe, får man det som regel til. Og det vet jeg mange også innser i ettertid når det er litt sent.

Det er derfor jeg mener den betraktningen også bør være med i en fase av oppgitthet og fortvilelse.

Gi hverandre håp om at livet kan bli godt selv om det ser håpløst ut i dag.

Det trenger ikke være like håpløst i morgen."

Ikke tro jeg bagatelliserer mannens rolle, men jeg setter det litt på spissen. Og grunnen til det er at jeg har gjortt dette selv.

Jeg er ikke så sikker på at menn er så dårlige til å engasjere seg hvis det kreves forbedringer. Og jeg tror mange burde skamme seg.

Jeg skammet meg i hvertfall dypest mulig for hvordan jeg manipulerte fram en "litt god samvittighet"...

Det har slått meg siden hvor gode vi er til å fortelle hvor villige vi har vært til å endre på ting. Og at mannen bare halvhjertet ble med på endringene.

Ny bekreftelse på hvor dårlig han er som mann.

Men veldig mange menn forstår utmerket at hun har til hensikt å la han fremstå som uvillig til å gjøre endringer. De har merket holdningsendringer og kritikk.

Ikke lett å motivere seg da?

Det er ikke alle par som er like, men skremmende hvor mange som er det!

Derfor påstår jeg, og det er en påstand, at lang bearbeiding og lang tid med misnøye som ender med brudd, utroskap og forelskelse, nesten er et bevis på at jeg er dårligere enn partneren til å lytte og mindre villig til å se mine egne feil.

Nesten alle forteller at mannen gjorde forsøk, møtte til møter, men at han trakk seg.

Nesten ingen innrømmer at mannen innser at HUN ikke har til hensikt å gjøre endringer eller se seg selv :-)

Men merkelig nok, nesten alle som dette går opp for bekrefter historien.

Og mange bekrefter det en god stund etter, gjerne når det nye forholdet går skeis :-)

For hverdagen kommer, og vi har bare byttet ut symptomer uten å reparere årsaker.

Ok, det kan være at det nye forholdet er bedre, men beviser det noe annet enn at JEG har en litt annen innstilling til den nye enn jeg viste han "exen"?

[Gjest Så trist og frustrert]

Jeg ser du har fått veldig mange flotte og reflekterte svar her, og jeg har selv også til det kjedsommelige *o* engasjert meg i situasjoner som du er i nå.

Jeg føler veldig med deg fordi jeg kjenner meg igjen, og jegkan godt sette meg inn i din situasjon.

Så har jeg noen standardsvar som har vært til stor hjelp for meg selv og andre, og som jeg vet enkelte synes er veldig forenklet.

Men hvorfor skal vi på død og liv svare så vanskelig at det ikke blir til noe hjelp?

For...

Det sitter et menneske som den annen part i de fleste slike mishagsytringer. Hvem stiller opp for han eller henne? Jeg mener bestemt at mange av oss dyrker misnøye mer enn vi dyrker forholdet.

Hvis vi alltid kun har fokus på hvem og hvordan partneren har blitt, og glemmer hvordan han eller hun har havnet der, så blir det vanskelig. Kanskje nettopp det å leite etter noen årsaker kan få i gang samtaler på et helt annet plan?

Og altfor mange av trådene er veldig avslørende beskrivelse av sin egen prosess der mannen og forholdet avskrives, og hvor vi setter oss selv i en offer-rolle jeg ikke vil godta som reell før det er stilt noen motspørsmål.

Og hvor mange har det vel ikke vært som har begynt å nøle etter noen velvalgte spørsmål?

Veldig mange, jeg har notert meg minst ti tråder på kort tid.

Det jeg selv har opplevd overbeviste meg om at mange av oss kvinner gjør en spesiell ting i den lange bearbeidingsfasen. Og vi gjør det samme, mange av oss.

Et lite eksempel kan forenkle det jeg mener:

Jeg var ikke oppmerksomhetshungrig! Misfornøyd, det måtte da kunne bli enda bedre?

Jeg gikk ubevisst inn for å få bekreftet misnøye i små detaljer. Og da er det umulig å se de små eller sore positive, umulig å påstå at vi lytter.

Mannen min, lik de fleste andre, reagerte med å bli trist, tverr og miste engasjement. Selvfølgelig hadde han senset mine endringer.

Men fordi de er flinkere til å glemme, beholder de gjerne troen og forsøker seg med både komplimenter og sex for å få opp stemningen og følelser.

Og de holder dampen oppe en stund akkurat som du skriver!

Jeg i min tilstand, oppfattet mer og mer at han kun var interessert i sex osv...

Ha ble mindre og mindre en partner for meg for hver gang han falt tilbake i dvalen.

Og det ender ofte med andre, som med meg, at vienten bryter forholdet eller faller for noe annet.

Så kommer tiden for brudd, og det naturligste i verden er å forsvare seg med:

"Jeg kunne ikke leve slik".

"Det var vel ikke noe rart jeg ble forelsket i en annen, så grusomt jeg hadde det med deg?"

"Det var ikke utroskap, forholdet var EGENTLIG over alt"..........

Og den holdningen er det største hinderet for lykke jeg veit om hos de jeg har møtt.

Det hindrer gode gjenforeninger, og det holder mannen både i skepsis, sjalusi og tvil - ikke minst uengasjert og passiv.

Skilsmissen blir vondere, konflikter vedvarer, barna lider.

Selv der vi flytter sammen igjen, eller skal "prøve en stund til", klarer vi oftest ikke å innrømme at alle ting har en begynnelse :-)

Du hører ikke en mann som sier: "Vi vokste fra hverandre".

De er reale!

"Jeg ble drit lei klaginga" :-)

Og der ligger etter min erfaring ofte årsaken til at man har "vokst fra hverandre også".

Mange mener at det å bli i et forhold som er dårlig er å ofre seg. Og jeg klarte selvfølgelig heller ikke selv å tenke annerledes.

Men er dette med at gløden har blitt borte det samme som å ofre seg for en utro mann?

Eller en som drikker og slår?

Og i veldig mange av de sakene jeg kjenner har alternativene til bedring først dukket opp i etterkant. Da i form av spolerte muligheter og en tvilende ettertanke.

Jeg noterte meg et svar fra nicket "frosken" her forleden. Det var en veldig god beskrivelse på dette:

Med to tre setninger beskrev hun akkurat den forskjellen i tankegang som synliggjøres her:Sitat: "Jeg begynner å bli allergisk mot argumentasjon av typen "ta ansvar for eget liv, gjør det som vil gjøre _deg_ lykkelig". (Og gjerne fulgt av argumentet "dersom bare du selv har det bra, så vil løsningen også være den beste for dine barn"). Min erfaring er at det sjelden finnes kun en vei til "lykken", og som du sier, så fører ikke fokus på øyeblikkets behovstilfredsstillelse nødvendigvis til valg som gir økt livskvalitet på lengre sikt. "sitat slutt.

Noen av oss, selv om vi sikkert avfeies som gammeldagse og håpløse", vil bare peke på at det er mulig når begge parter å gjør en innsats for å finne tilbake til den gamle gode tenningen i forholdet.

Det kreves at begge ser på seg selv, og hun skal ikke måtte leve sammen med han slik hun ser ham nå.

Mannen min og jeg kunne ikke engang snakke sammen i lange tider.

Vi skilte oss og hadde ingen planer om noe nytt forsøk.

Likevel ble vi sittende hver for oss og tenke på hva vi kunne gjort annerledes. Spesielt når vi så venner som havnet i de samme problemene i NYE forhold etter en tid.

Nettopp fordi man ikke hadde forsøkt å finne og gjøre noe med sine egne svakheter eller forstå hverandre.

Fordi dette er avhengig av begge parter, bør begge vurdere tiltakene på forhånd for å se om forholdet eller familien er verd et forsøk.

Men den som ser lyset først, som føler seg presset til å gjøre noe er selvfølgelig den som har størst mulighet til å identifisere noen av årsakene. Hvor startet det? Er det noe JEG kunne ha gjort annerledes?

Og så kan man forsøke et eller annet nytt.

Et forsøk på å gjøre ting man ikke har tenkt på tidligere, kanskje noe som gjør den andre nysgjerrig i stedet for skremt og motsetsig?.

Hvis man tror på at det er mulig å endre noe, får man det som regel til. Og det vet jeg mange også innser i ettertid når det er litt sent.

Det er derfor jeg mener den betraktningen også bør være med i en fase av oppgitthet og fortvilelse.

Gi hverandre håp om at livet kan bli godt selv om det ser håpløst ut i dag.

Det trenger ikke være like håpløst i morgen."

Ikke tro jeg bagatelliserer mannens rolle, men jeg setter det litt på spissen. Og grunnen til det er at jeg har gjortt dette selv.

Jeg er ikke så sikker på at menn er så dårlige til å engasjere seg hvis det kreves forbedringer. Og jeg tror mange burde skamme seg.

Jeg skammet meg i hvertfall dypest mulig for hvordan jeg manipulerte fram en "litt god samvittighet"...

Det har slått meg siden hvor gode vi er til å fortelle hvor villige vi har vært til å endre på ting. Og at mannen bare halvhjertet ble med på endringene.

Ny bekreftelse på hvor dårlig han er som mann.

Men veldig mange menn forstår utmerket at hun har til hensikt å la han fremstå som uvillig til å gjøre endringer. De har merket holdningsendringer og kritikk.

Ikke lett å motivere seg da?

Det er ikke alle par som er like, men skremmende hvor mange som er det!

Derfor påstår jeg, og det er en påstand, at lang bearbeiding og lang tid med misnøye som ender med brudd, utroskap og forelskelse, nesten er et bevis på at jeg er dårligere enn partneren til å lytte og mindre villig til å se mine egne feil.

Nesten alle forteller at mannen gjorde forsøk, møtte til møter, men at han trakk seg.

Nesten ingen innrømmer at mannen innser at HUN ikke har til hensikt å gjøre endringer eller se seg selv :-)

Men merkelig nok, nesten alle som dette går opp for bekrefter historien.

Og mange bekrefter det en god stund etter, gjerne når det nye forholdet går skeis :-)

For hverdagen kommer, og vi har bare byttet ut symptomer uten å reparere årsaker.

Ok, det kan være at det nye forholdet er bedre, men beviser det noe annet enn at JEG har en litt annen innstilling til den nye enn jeg viste han "exen"?

For det første: Jeg er enig i det aller meste av det du skriver, men jeg kjenner meg ikke helt igjen. Kanskje jeg mangler selvinnsikt, hva vet jeg...

Bare så det er sagt, ingen av oss har vært utro (meg bekjent, da, slikt kan man forsåvidt aldri vite 100 % når det gjelder partneren) eller er forelsket i noen andre.

Som sagt er jeg enig i det du skriver på generelt grunnlag, men jeg vil også kommentere litt mer spesielt.

''Det sitter et menneske som den annen part i de fleste slike mishagsytringer. Hvem stiller opp for han eller henne? Jeg mener bestemt at mange av oss dyrker misnøye mer enn vi dyrker forholdet.''

Jeg er ikke helt sikker på om jeg helt forstår hva du vil fram til, men jeg dyrker ikke misnøyen. Jeg er av person positiv, og jeg leter etter de gode ting både i ord og handling. Inntil et visst punkt, i alle fall.

''Hvis vi alltid kun har fokus på hvem og hvordan partneren har blitt, og glemmer hvordan han eller hun har havnet der, så blir det vanskelig. Kanskje nettopp det å leite etter noen årsaker kan få i gang samtaler på et helt annet plan?''

I vårt tilfelle har det vel ikke skjedd så store forandringer. Hans gode og dårlige sider har alltid vært der, men de har blitt forsterket med årene. Eller kanskje det bare er slik at jeg ikke har ork til å leve med det lenger. Eksempel: Han er dårlig til å låse, det være seg bildører eller husdører eller sykler. Særlig dette med ytterdørene i huset plager meg, for jeg føler meg utrygg. Det vet han, vi har snakket om det sikkert en million ganger. Jeg har alltid tenkt at "da må jeg bare gjøre det, det er jeg som trenger denne tryggheten og da må jeg ta ansvar". Når han så går ut om kvelden etter at jeg har lagt meg, så forblir døra åpen natta gjennom. Det plager meg, og jeg liker det ikke. Allikevel greier han ikke å huske dette med låsing mer enn i noen få måneder om gangen. Skal jeg ALLTID mase om låsing?

Bilen vår har vært utsatt for innbrudd flere ganger pga. manglende låsing. Og vi har blitt frastjålet ting, om enn ikke av stor verdi heldigvis. Allikevel blir det ingen forandring. Er det å dyrke misnøyen når jeg ikke klarer å bli fortrolig med dette? Er det slik at jeg bare må lære meg å leve med utryggheten, eller er det min jobb å alltid legge meg sist slik at jeg kan være sikker på at alt er låst?

Å ikke låse er ingen prinsippsak for han, han bare husker det ikke. Det er ikke av de viktige ting for han. han tror ingen vil bryte seg inn.

''Og altfor mange av trådene er veldig avslørende beskrivelse av sin egen prosess der mannen og forholdet avskrives, og hvor vi setter oss selv i en offer-rolle jeg ikke vil godta som reell før det er stilt noen motspørsmål.''

Jeg oppfatter meg ikke som noe offer.

''Jeg gikk ubevisst inn for å få bekreftet misnøye i små detaljer. Og da er det umulig å se de små eller sore positive, umulig å påstå at vi lytter.

Mannen min, lik de fleste andre, reagerte med å bli trist, tverr og miste engasjement. Selvfølgelig hadde han senset mine endringer.''

Der skiller nok min mann seg ut. Han blir verken trist, tverr eller uengasjert. Det skjer ingenting. Og han blir svært overrasket når jeg tar denne alvorspraten, selv om jeg har snakket om ting underveis. Akkurat som han ikke helt har oppfattet hva jeg har sagt, eller ikke har tillagt det noen verdi?

''Men fordi de er flinkere til å glemme, beholder de gjerne troen og forsøker seg med både komplimenter og sex for å få opp stemningen og følelser.''

Heller ikke her stemmer dette med min mann. Hans sexlyst er lik hele tiden, og komplementer strør han ikke rundt seg. Og det siste er helt greit, han har alltid gitt komplementer når det har vært grunn til det (når jeg pynter meg eller gjør noe spesielt eller har lagt noe spesielt god mat osv.), så når han sier noe er jeg sikker på at det er ektefølt.

''Og de holder dampen oppe en stund akkurat som du skriver!

Jeg i min tilstand, oppfattet mer og mer at han kun var interessert i sex osv...''

Sukk, det hadde vært et helt OK botemiddel, det, egentlig...

''Ha ble mindre og mindre en partner for meg for hver gang han falt tilbake i dvalen.''

Det er helt riktig, det dør litt inni meg hver gang vi må ha en slik alvorsprat. For jeg opplever at forandringene, hvor godt de enn er ment, ikke vil vare, og jeg går liksom bare og venter på at alt blir ved det gamle. Og det er mitt problem, det er jeg svært klar over.

''Og det ender ofte med andre, som med meg, at vienten bryter forholdet eller faller for noe annet.''

Det har ikke skjedd her enda, men selvfølgelig vet man ikke hva fremtiden bringer.

''Og der ligger etter min erfaring ofte årsaken til at man har "vokst fra hverandre også".

Mange mener at det å bli i et forhold som er dårlig er å ofre seg. Og jeg klarte selvfølgelig heller ikke selv å tenke annerledes.''

Nei? Å forbli i et dårlig forhold må vel være å ofre seg? Når man ikke greier å endre på ting, mener jeg, men bare blir og har det vondt for ikke å såre den andre parten?

''Jeg noterte meg et svar fra nicket "frosken" her forleden. Det var en veldig god beskrivelse på dette:

Med to tre setninger beskrev hun akkurat den forskjellen i tankegang som synliggjøres her:Sitat: "Jeg begynner å bli allergisk mot argumentasjon av typen "ta ansvar for eget liv, gjør det som vil gjøre _deg_ lykkelig". (Og gjerne fulgt av argumentet "dersom bare du selv har det bra, så vil løsningen også være den beste for dine barn"). Min erfaring er at det sjelden finnes kun en vei til "lykken", og som du sier, så fører ikke fokus på øyeblikkets behovstilfredsstillelse nødvendigvis til valg som gir økt livskvalitet på lengre sikt. "sitat slutt.''

Og dette er jeg helt enig i.

''Noen av oss, selv om vi sikkert avfeies som gammeldagse og håpløse", vil bare peke på at det er mulig når begge parter å gjør en innsats for å finne tilbake til den gamle gode tenningen i forholdet.''

Det er vel verken gammeldags eller håpløst å tenke slik, det er vel bare realiteter.

''Men den som ser lyset først, som føler seg presset til å gjøre noe er selvfølgelig den som har størst mulighet til å identifisere noen av årsakene. Hvor startet det? Er det noe JEG kunne ha gjort annerledes?''

jeg har spurt min mann utallige ganger, men han er såre fornøyd med meg, med familien vår, med hjemmet vårt og livet vårt. Det er det som kanskje er så forunderlig, og som også er så trist.

''Jeg er ikke så sikker på at menn er så dårlige til å engasjere seg hvis det kreves forbedringer. Og jeg tror mange burde skamme seg.''

Enig i første setning, men jeg mener ikke at min mann skal skamme seg over seg selv. Slett ikke. Han gjør meg ikke vondt med vilje, men jeg tror kanskje ikke at evnen til å gjøre endringer over tid er tilstede.

''Det har slått meg siden hvor gode vi er til å fortelle hvor villige vi har vært til å endre på ting. Og at mannen bare halvhjertet ble med på endringene.''

Her kjenner jeg at jeg blir litt oppgitt, og la meg eksemplifisere: Vi er glade i å være ute alle sammen, og vi liker å være i aktivitet. Jeg er veldig glad i å jogge eller gå lang tur i skogen/på fjellet både på beina og på ski, han liker å fiske og stå på nedoverski. Jeg synes at det å fiske er omtrent like morsomt som å se gresset gro, han har samme holdning til mine joggeturer. Jeg blir med på fisking, han blir aldri med på jogging. Jeg blir med til skibakken, han blir aldri med på fjelltur.

Og bare for å si det, da, jeg OFRER meg ikke. Jeg er med fordi jeg ønsker å ta del i det han liker, og fordi ungene liker det. Jeg sutrer og klager ikke, og jeg blir hjemme eller finner på noe annet hvis jeg virkelig ikke har lyst en dag.

''Men veldig mange menn forstår utmerket at hun har til hensikt å la han fremstå som uvillig til å gjøre endringer. De har merket holdningsendringer og kritikk.''

Det er kanskje slik for mange, men jeg mener jeg har vært veldig bevisst på dette. Jeg kritiserer ikke, jeg gjør heller ting selv om det ikke blir slik jeg ville gjort det - om det er viktig. Stort sett er det ikke viktig, og jeg aksepterer dermed hans måte å gjøre ting på.

''Nesten ingen innrømmer at mannen innser at HUN ikke har til hensikt å gjøre endringer eller se seg selv :-)''

Jeg vil veldig gjerne endre meg, men jeg må få vite hva jeg gjør feil. Og når jeg spør, er det ingenting som er galt. Jeg stiller krav til meg selv, jeg nekter f.eks. å være masete på ting som skal gjøres, jeg betrakter han som et voksent menneske med egen vilje og med evne til selv å se hva som skal til. Jeg freser ikke ut med alt jeg ergrer meg over, og jeg forventer ikke at han er tankeleser. Jeg bruker ord.

''Ok, det kan være at det nye forholdet er bedre, men beviser det noe annet enn at JEG har en litt annen innstilling til den nye enn jeg viste han "exen"?''

Dette er jo en annerledes situasjon enn vår, men du har helt sikkert rett.

Som du ser, har jeg klippet og limt litt, og jeg håper jeg fikk med de rette setningene i sitatene mine.