Erfaringer med at skilte foreldre pendler?

[Gjest uten signatur]

Vi er foreldre til tre barn i alderen 9 -15 og er i prosessen med å separeres. Tanken er at barna skal få være i ro i vår felles bolig og at vi foreldre bor hos barna annenhver uke og på hybel den uka vi ikke bor sammen med barna.Har noen erfaringer med å oranisere samvær på denne måten, både positive og negative?

[Gjest hos oss]

I en separasjonsprosess, og hvor foreldrene er ok venner, ikke har etablert nye kjæresteforhold og har ganske lik oppfatning om hva som skal gjøres i huset, så tror jeg det kan være greit for alle.

Men jeg tror ikke man bør gi barna forhåpninger om at dette er slik det skal være lenge, for det tror jeg ikke fungerer for så mange.

Begge de voksne bør etterhvert få etablere seg som nettopp voksne mennesker som kan ha et eget voksenliv i sin egen bolig,

Det er selvsagt slitsomt for barn å skulle operere med to bosteder også, og det bør man prøve å gjøre så smertefritt som mulig, ved at foreldrene samarbeider godt, har felles verdisyn, bor i same skolekrets og gjerne i sykleavstand / gåavstand, og setter sin egen prestisje til side mht hvor barna velger å bo mest osv etterhvert.

[Lillemus]

Jeg har egentlig ingen gode råd å komme med, men dersom dere får dette til å fungere tilfredsstillende for begge de voksne over lengre tid så er jeg dypt imponert.

[Gjest Tatjana]

Jeg har ikke erfaring med det, men jeg tenker at samarbeidet skal være usedvanlig godt dersom dette skal fungere. Skilsmissene jeg har sett i min omgangskrets har ikke vært preget av godt vennskap etterpå, dessverre. I det ene tilfellet hvor foreldrene faktisk er venner og samarbeider godt, tok det tre-fire år å komme dit. (Jeg utelukker ikke at det finnes tilfeller hvor dette fungerer fint fra dag 1 altså.)

Jeg tenker på det praktiske rundt en del ting: Hvem rydder hva? Hvor nøye skal man være med rengjøringen? Når skal rengjøringen tas? Hva om de to har forskjellig terskel for husarbeidet og hva som er "nødvendig", "viktig" eller "grundig"? Hvem bestemmer hvor lista skal legges, og hva om den andre ikke følger opp?

Dette er jo ting som godt gifte ektepar faktisk krangler om, så hvordan skal man få det til å fungere når man er skilt?

Jeg ser for meg at det ville ha vært vanskelig, men som sagt: Jeg har ikke erfaring personlig. Jeg har bare sett min del av mer og mindre bitre skilsmisser fra utsiden.

[jubalong70]

Jeg kjenner noen som gjorde det på den måten i overgangsfasen fra at de flyttet fra hverandre, og til ting hadde gått seg litt til.

Det fungerte OK, fordi de klarte å samarbeide tålelig greit. Ungene syntes det var flott, men det tok veldig på psykisk for den forelderen jeg kjenner.

Vedkommende ble "gal" av å leve i en slik nomadetilværelse.

[mariaflyfly]

Jeg har praktisert dette fra mai til august, og kan med hånda på hjertet si at jeg ikke anbefaler min verste fiende å gjøre det samme.

Det skal sies at konfliktnivået var ekstremt høyt i vårt tilfelle.

Over mitt lik at jeg hadde gjort det samme igjen!

[Gjest Elextra]

Har hørt om flere som har prøvd det, men det har ikke vart mer enn et par måneder, så vidt jeg vet.

Om man overhodet skal vurdere det bør man i hvertfall samarbeide meget godt, kanskje bedre enn de aller fleste samboende ektefeller.

[Gjest GPn]

Jeg kjenner noen som gjorde det på den måten i overgangsfasen fra at de flyttet fra hverandre, og til ting hadde gått seg litt til.

Det fungerte OK, fordi de klarte å samarbeide tålelig greit. Ungene syntes det var flott, men det tok veldig på psykisk for den forelderen jeg kjenner.

Vedkommende ble "gal" av å leve i en slik nomadetilværelse.

''Vedkommende ble "gal" av å leve i en slik nomadetilværelse.''

Når voksne ikke klarer en slik nomadetilværesle, må en spørre seg hvordan det er for barn.

[Sør]

''Vedkommende ble "gal" av å leve i en slik nomadetilværelse.''

Når voksne ikke klarer en slik nomadetilværesle, må en spørre seg hvordan det er for barn.

Sannsynligvis langt bedre enn å bo i et hjem med to foreldre som stadig slåss.

Ikke bare det, barn som flytter har ikke samme ansvar som voksne har (hvis ungene bor fast, og de voksne bytter) for rengjøring, handling av mat, regninger, og alt det andre som svært mange godt gifte slåss om, for ikke å snakke om hvis man er skilt.

Med vennlig hilsen

[Kalevaala]

''Vedkommende ble "gal" av å leve i en slik nomadetilværelse.''

Når voksne ikke klarer en slik nomadetilværesle, må en spørre seg hvordan det er for barn.

''Når voksne ikke klarer en slik nomadetilværesle, må en spørre seg hvordan det er for barn.''

Som barn var jeg en ubekymret pragmatisk sjel som taklet det helt fint. (Jeg har skilte foreldre)

Nå som jeg har blitt en litt ..satt voksen ville jeg nok ikke holdt det ut så lenge.

[Rhea Silvia]

Vi tenker å gjøre det samme, og ser mange fordeler med det.

Vi kommer til å lage avtaler på det praktiske, og vel vi har omtrent samme forhold til renhold ol. Avtalen er at det skal være rent og ryddig når den andre kommer inn.

For ungene er det mange fordeler, og vi håper dette fungerer. Vi regner ikke dette som en varig løsning, kanskje opptil ett år,

Det som skiller oss to som foreldre går ikke på uenighet om hus og hjem og barneoppdragelse. Vi er utrolig enige om det siste, og det er vel en fordel vil jeg tro. Barna er også så store at de vil få stor innflytelse,

Men vi har hver vår leilighet å trekke oss tilbake til,

Jeg kjenner et par som gjorde dette i 10 år, faktisk også etter at den ene fikk en fast partner. Man må kanskje svelge noen kameler, men kamesvelging er vel obligatorisk uansett!

Vi får samle erfaringene når vi har fått dem :-)

[jubalong70]

''Vedkommende ble "gal" av å leve i en slik nomadetilværelse.''

Når voksne ikke klarer en slik nomadetilværesle, må en spørre seg hvordan det er for barn.

Jepp... Personlig tror jeg absolutt ikke det er godt for barna å bytte bosted hver uke. Samtidig som jeg ser fordelen ved at de får mye samvær med begge foreldrene.

Kjenner jeg er glad jeg ikke er skilt... Neimen ikke lett

[cathlin]

''Vedkommende ble "gal" av å leve i en slik nomadetilværelse.''

Når voksne ikke klarer en slik nomadetilværesle, må en spørre seg hvordan det er for barn.

Barn er veldig tilpasningsdyktige.

[morsan]

Jeg vet om noen som holdt på med dette i nesten to år etter at de flyttet fra hverandre. Jeg tror det ga barna en mykere tilvenning til det å ha skilte foreldre, enn om hele livet omkalfatres på én gang.

I dette tilfellet hadde ingen av dem nye kjærester, og konfliktnivået var nokså lavt.

[Gjest uten signatur]

Vi tenker å gjøre det samme, og ser mange fordeler med det.

Vi kommer til å lage avtaler på det praktiske, og vel vi har omtrent samme forhold til renhold ol. Avtalen er at det skal være rent og ryddig når den andre kommer inn.

For ungene er det mange fordeler, og vi håper dette fungerer. Vi regner ikke dette som en varig løsning, kanskje opptil ett år,

Det som skiller oss to som foreldre går ikke på uenighet om hus og hjem og barneoppdragelse. Vi er utrolig enige om det siste, og det er vel en fordel vil jeg tro. Barna er også så store at de vil få stor innflytelse,

Men vi har hver vår leilighet å trekke oss tilbake til,

Jeg kjenner et par som gjorde dette i 10 år, faktisk også etter at den ene fikk en fast partner. Man må kanskje svelge noen kameler, men kamesvelging er vel obligatorisk uansett!

Vi får samle erfaringene når vi har fått dem :-)

Takk for svar - både til deg og alle andre! I vårt tilfelle er konfliktnivået lavt og vi samarbeider vi ganske greit på det praktiske. Ser for oss klare avtaler mht. vask og rydding, økonomi og annet praktisk. I første omgang forsøker vi det for ett år, så får vi se hvordan det virker både på barna og oss voksne og så ta en vurdering på hva som skal skje i fortsettelsen. :-)

[....AV]

Naboene våre har hatt en slik ordning i flere år nå og det virker som det fungerer greit. Den ene har fått ny kjæreste, men ikke den andre. Jeg kjenner dem imidlertid ikke godt nok til å uttale meg om hvordan det oppleves for foreldrene.

[Rhea Silvia]

Takk for svar - både til deg og alle andre! I vårt tilfelle er konfliktnivået lavt og vi samarbeider vi ganske greit på det praktiske. Ser for oss klare avtaler mht. vask og rydding, økonomi og annet praktisk. I første omgang forsøker vi det for ett år, så får vi se hvordan det virker både på barna og oss voksne og så ta en vurdering på hva som skal skje i fortsettelsen. :-)

Kanskje vi burde starte en klubb...? LOL

Ting må jo gå seg til.

Vi velger å ikke ta ut formell seperasjon i denne perioden, hva med dere?

Vi får jo også bedre tid til å finne andre gode løsninger.

Og vi tror jo dette gjør det enklere for barna, men gruer meg uansett som en hund til å fortelle det....

[Gjest uten signatur]

Kanskje vi burde starte en klubb...? LOL

Ting må jo gå seg til.

Vi velger å ikke ta ut formell seperasjon i denne perioden, hva med dere?

Vi får jo også bedre tid til å finne andre gode løsninger.

Og vi tror jo dette gjør det enklere for barna, men gruer meg uansett som en hund til å fortelle det....

Til tross for en del motforestillinger, har vi tro på at en slik løsning gjør overgangen enklere for barna. Som du også sier, gir det oss bedre tid til å finne gode varige løsninger slik at barna slipper å bytte skole og nærmiljø.

Det å fortelle barna om bruddet er vanskelig, men viktig både å være ærlig og samtidig si det så enkelt som mulig, alt etter alderen deres. Vær foreberedt på alle slags reaksjoner og på å være fysisk, mentalt og emosjonelt til stede for dem både der og da og i lang tid fremover. Noen av dem har kanskje behov for ekstra tid til å prate om kvelden, en ekstra klem osv. Noen vil kanskje ikke spørre etter nærhet men likevel trenge det, så vær ekstra oppmerksomme på barnas emosjonelle tilstand i tiden etter at dere har snakket med dem.

Som andre har sagt under her, er barn tilpasningsdyktige. De tåler omveltninger så sant de skjønner hvorfor og ivaretas emosjonelt av foreldrene. Men jeg tror voksne også er tilpasningsdyktige og kan ta sin del av byrden ved samlivsbruddet ved å være de som pendler den første tiden, evt. så lenge det er behov for det.

Vennlig hilsen

[Rhea Silvia]

Til tross for en del motforestillinger, har vi tro på at en slik løsning gjør overgangen enklere for barna. Som du også sier, gir det oss bedre tid til å finne gode varige løsninger slik at barna slipper å bytte skole og nærmiljø.

Det å fortelle barna om bruddet er vanskelig, men viktig både å være ærlig og samtidig si det så enkelt som mulig, alt etter alderen deres. Vær foreberedt på alle slags reaksjoner og på å være fysisk, mentalt og emosjonelt til stede for dem både der og da og i lang tid fremover. Noen av dem har kanskje behov for ekstra tid til å prate om kvelden, en ekstra klem osv. Noen vil kanskje ikke spørre etter nærhet men likevel trenge det, så vær ekstra oppmerksomme på barnas emosjonelle tilstand i tiden etter at dere har snakket med dem.

Som andre har sagt under her, er barn tilpasningsdyktige. De tåler omveltninger så sant de skjønner hvorfor og ivaretas emosjonelt av foreldrene. Men jeg tror voksne også er tilpasningsdyktige og kan ta sin del av byrden ved samlivsbruddet ved å være de som pendler den første tiden, evt. så lenge det er behov for det.

Vennlig hilsen

Takk for råd:-)

Min leilighet er nokså klar for innflytting og jeg tenkte at dersom vi snakket med barna på fredag og brukte helga, kunne jeg flyttte inn der mandagen. Men det er kanskje litt brutalt? Et alternativ er at jeg/vi blir boende i uka men at jeg er borte i helga og slik lar vi det gå noen uker eller hva?

Jeg skal flytte til egen leilighet hoa barnas besteforeldre, et sted der de er kjente fra før. Det er kanskje positivt?

Synes det er så vanskelig....

[Kalevaala]

Takk for råd:-)

Min leilighet er nokså klar for innflytting og jeg tenkte at dersom vi snakket med barna på fredag og brukte helga, kunne jeg flyttte inn der mandagen. Men det er kanskje litt brutalt? Et alternativ er at jeg/vi blir boende i uka men at jeg er borte i helga og slik lar vi det gå noen uker eller hva?

Jeg skal flytte til egen leilighet hoa barnas besteforeldre, et sted der de er kjente fra før. Det er kanskje positivt?

Synes det er så vanskelig....

''Jeg skal flytte til egen leilighet hoa barnas besteforeldre, et sted der de er kjente fra før. Det er kanskje positivt?''

Det tror jeg så absolutt er positivt :-)