Mentalt utroskap

[også meg!]

''Ja det hadde vært bra uten henne. Hadde ikke trengt å være redd for tankene og kommunikasjonen han har med henne som er noe jeg ville hatt. Da hadde jeg ikke hatt en følelse av at noen fikk noe som egentlig jeg skulle hatt.''

Jeg mener på ingen måte å legge ansvaret på deg, men jeg tenker (min mening) at å tenke slik du beskriver ikke hjelper. Du fokuserer på "ham og henne", i stedet for "ham og deg". Det er ikke sikkert at "ham og deg" hadde hatt det bedre om hun så ble kidnappet fra jordens overflate av små grønne menn. Det kan lett bli "hvis bare det og det" så hadde alt vært mye bedre. Det er å fokusere på noe annet enn det som er mellom dere.

Jeg *tror* (jeg kjenner jo ikke din mann, men...) heller ikke at det nødvendigvis blir mer oppmerksomhet på deg hvis ikke hun hadde eksistert. Jeg tror heller at manglende oppmerksomhet skyldes noe som ikke er rett i deres forhold (og det kan selvsagt godt være hans "feil", hvis vi først skal dele ut skyld). Poenget mitt er dog at det retter seg ikke automatisk bare fordi hun forsvinner. (Jeg forstår selvsagt at hennes eksistens ikke gjør det lettere, så ikke misforstå.)

Jeg tenker også at noe av det mest grunnleggende her er manglende kommunikasjon mellom din mann og deg? At han ikke forteller deg hvilket forhold (vennskap, osv) han har med henne? At dere kanskje ikke snakker sammen så mye som du ønsker?

Var det slik også før hun kom inn i bildet? Jeg tror at noe av det viktigste her er å få ham til å delta i "du og han"-prosjektet, med samtaler, fokus, tid og annet.

Med vennlig hilsen

Der har du et poeng, jeg er mer den som vil snakke og jeg har alltid måtte slite litt for å få han til å snakke. Han sier at han kommuniserer veldig lett med denne venninnekollegaen. Jeg har så lyst til å kommunisere bedre med han men kjenner at når han snakker f.eks om jobben så er jeg så på hugget pga henne så blir det bare feil.

Men med meg har han de "kjedelige" hverdagene og med henne interessante jobbtingene og felles interesser som evt. er av mer privat karakter. Vi opplever ting sammen og da blir det liksom ikke så mye å samtale om dem kanskje men med henne så oppdaterer de hverandre om det som skjer i helgene, kveldene osv. sms'er er også i smug i helger og ettermiddager.

[også meg!]

''Ja det hadde vært bra uten henne. Hadde ikke trengt å være redd for tankene og kommunikasjonen han har med henne som er noe jeg ville hatt. Da hadde jeg ikke hatt en følelse av at noen fikk noe som egentlig jeg skulle hatt.''

Jeg mener på ingen måte å legge ansvaret på deg, men jeg tenker (min mening) at å tenke slik du beskriver ikke hjelper. Du fokuserer på "ham og henne", i stedet for "ham og deg". Det er ikke sikkert at "ham og deg" hadde hatt det bedre om hun så ble kidnappet fra jordens overflate av små grønne menn. Det kan lett bli "hvis bare det og det" så hadde alt vært mye bedre. Det er å fokusere på noe annet enn det som er mellom dere.

Jeg *tror* (jeg kjenner jo ikke din mann, men...) heller ikke at det nødvendigvis blir mer oppmerksomhet på deg hvis ikke hun hadde eksistert. Jeg tror heller at manglende oppmerksomhet skyldes noe som ikke er rett i deres forhold (og det kan selvsagt godt være hans "feil", hvis vi først skal dele ut skyld). Poenget mitt er dog at det retter seg ikke automatisk bare fordi hun forsvinner. (Jeg forstår selvsagt at hennes eksistens ikke gjør det lettere, så ikke misforstå.)

Jeg tenker også at noe av det mest grunnleggende her er manglende kommunikasjon mellom din mann og deg? At han ikke forteller deg hvilket forhold (vennskap, osv) han har med henne? At dere kanskje ikke snakker sammen så mye som du ønsker?

Var det slik også før hun kom inn i bildet? Jeg tror at noe av det viktigste her er å få ham til å delta i "du og han"-prosjektet, med samtaler, fokus, tid og annet.

Med vennlig hilsen

Jeg synes det er så mye fornuftig du sier og skulle nesten ønske at vi kunne ha snakket sammen...men.

[Gjest Nickløsheletida]

''Send avgårde melding og inviter til sex du og se hvilke svar du får ;-)''

Det blir for dumt å holde på slik. Direkte idiotisk.

Hvis hun ikke stoler på mannen så er det grunn nok til ikke å ønske å være sammen med ham, uansett om en annen kvinne ønsker sex med ham.

Dessuten, at HUN ev. måtte ønske sex med ham, sier jo intet om han ønsker det med henne, eller om de har gjort noe.

Og hvis hun ikke stoler på ham, og skal forlate ham, så bør hun gjøre det uten "påfunn", men med verdighet. Ingen vinner på det du foreslår her.

Med vennlig hilsen

''Det blir for dumt å holde på slik. Direkte idiotisk''

Selvsagt er det det, men bedre enn det lange klissete brevet som ble foreslått. Det er så mye som tyder på at det er ugler i mosen her og hvis mannen nekter, så hadde jeg jammen gjort det uansett hvor teit det hadde vært.

Han vil tydeligvis at hun skal flytte, men han vil ikke bli sittende igjen som den store stygge ulven, så han ønsker at det skal se ut for omverdenen at det var hun som valgte bort han. Usj, jeg hadde sørget for å avsløre han.

[Sør]

''Det blir for dumt å holde på slik. Direkte idiotisk''

Selvsagt er det det, men bedre enn det lange klissete brevet som ble foreslått. Det er så mye som tyder på at det er ugler i mosen her og hvis mannen nekter, så hadde jeg jammen gjort det uansett hvor teit det hadde vært.

Han vil tydeligvis at hun skal flytte, men han vil ikke bli sittende igjen som den store stygge ulven, så han ønsker at det skal se ut for omverdenen at det var hun som valgte bort han. Usj, jeg hadde sørget for å avsløre han.

Det er bedre å beholde din verdighet (og den mister du ikke ved å gå), enn å miste respekten for deg selv ved å holde på slik.

Med vennlig hilsen

[Gjest Nickløsheletida]

Det er bedre å beholde din verdighet (og den mister du ikke ved å gå), enn å miste respekten for deg selv ved å holde på slik.

Med vennlig hilsen

Jeg er vel ikke uenig i dette, men jeg hadde nok likevel unnet han og bli avslørt hvis han nektet etter å være nesten avslørt.

[Sør]

Der har du et poeng, jeg er mer den som vil snakke og jeg har alltid måtte slite litt for å få han til å snakke. Han sier at han kommuniserer veldig lett med denne venninnekollegaen. Jeg har så lyst til å kommunisere bedre med han men kjenner at når han snakker f.eks om jobben så er jeg så på hugget pga henne så blir det bare feil.

Men med meg har han de "kjedelige" hverdagene og med henne interessante jobbtingene og felles interesser som evt. er av mer privat karakter. Vi opplever ting sammen og da blir det liksom ikke så mye å samtale om dem kanskje men med henne så oppdaterer de hverandre om det som skjer i helgene, kveldene osv. sms'er er også i smug i helger og ettermiddager.

''Der har du et poeng, jeg er mer den som vil snakke og jeg har alltid måtte slite litt for å få han til å snakke. Han sier at han kommuniserer veldig lett med denne venninnekollegaen. Jeg har så lyst til å kommunisere bedre med han men kjenner at når han snakker f.eks om jobben så er jeg så på hugget pga henne så blir det bare feil.

Men med meg har han de "kjedelige" hverdagene og med henne interessante jobbtingene og felles interesser som evt. er av mer privat karakter. Vi opplever ting sammen og da blir det liksom ikke så mye å samtale om dem kanskje men med henne så oppdaterer de hverandre om det som skjer i helgene, kveldene osv. sms'er er også i smug i helger og ettermiddager.''

Det blir jo ofte slik etter noen år at man kan være litt "ferdigsnakket". Det er jo grenser for hvor interessant det er å diskutere om man skal ha kjøtt eller fisk til middag! ;-) Det som kan ha skjedd er jo da at hun ble en samtalepartner (trenger jo ikke være at de går til sengs), og en ventil/inspirasjon om andre emner enn middag.

Jobber du? Får du impulser utenfra? Reiser du/dere, slik at du/dere har noe nytt å snakke om? Det er billig å reise til Firenze nå, og der kan man ha en utrolig fin langhelg i et litt dyrt hotell. Overrask ham med det. Firenze er full av statuer, muséer og masse annet spennende.

Men til syvende og sist må du nok få ham til å åpne munnen, og å snakke om dere. Kanskje han trenger et par glass god rødvin først, eller kanskje et brev (fra deg til ham), eller at du snakker i klartekst til ham?

Med vennlig hilsen

[Sør]

Jeg er vel ikke uenig i dette, men jeg hadde nok likevel unnet han og bli avslørt hvis han nektet etter å være nesten avslørt.

Hvorfor?

Hvis jeg forlater noen, eller de forlater meg, så ønsker jeg dem da lykke til? Det er da ingen grunn til å være ufine med hverandre?

Med vennlig hilsen

[Sør]

Jeg synes det er så mye fornuftig du sier og skulle nesten ønske at vi kunne ha snakket sammen...men.

Takk!

Man kan nok diskutere hvor fornuftig det er! ;-)

Jeg har en offentlig epost: [email protected] - ellers er jeg relativt anonym.

Med vennlig hilsen

[Gjest Nickløsheletida]

Hvorfor?

Hvis jeg forlater noen, eller de forlater meg, så ønsker jeg dem da lykke til? Det er da ingen grunn til å være ufine med hverandre?

Med vennlig hilsen

Nei, det er det ingen grunn til, men her er det en som er ufin allerede og setter sin kone i en situasjon hvor hun ikke har mulighet til å ta et oppgjør fordi hun føler seg ikke 100% sikker på hva som foregår. Bevisene er ganske klare, men ikke klare nok til at hun greier å ta beslutningen.

Da er det fullt lovlig å ta i bruk midler for å få den vissheten man har krav på i et ekteskap. Det er ihvertfall hva jeg ville ha tenkt i samme situasjon da. (tror jeg)

[Sør]

Nei, det er det ingen grunn til, men her er det en som er ufin allerede og setter sin kone i en situasjon hvor hun ikke har mulighet til å ta et oppgjør fordi hun føler seg ikke 100% sikker på hva som foregår. Bevisene er ganske klare, men ikke klare nok til at hun greier å ta beslutningen.

Da er det fullt lovlig å ta i bruk midler for å få den vissheten man har krav på i et ekteskap. Det er ihvertfall hva jeg ville ha tenkt i samme situasjon da. (tror jeg)

Jeg vil nå si at det fundamentale problemet er hvis man ikke kan stole på partneren. Da er den eksakte årsaken mindre viktig.

Med vennlig hilsen

[Gjest Nickløsheletida]

Jeg vil nå si at det fundamentale problemet er hvis man ikke kan stole på partneren. Da er den eksakte årsaken mindre viktig.

Med vennlig hilsen

Hun stoler ikke på han. Det er jo tydelig og det har hun kanskje ingen grunn til heller.

I en situasjon hvor din partner har satt deg i et slikt dilemma hvor du ikke aner hva slags beslutning som er riktig å ta for din fremtid, ville jeg nok blåst litt i egen stolthet og tatt i bruk de midler som var nødvendige.

[også meg!]

''Der har du et poeng, jeg er mer den som vil snakke og jeg har alltid måtte slite litt for å få han til å snakke. Han sier at han kommuniserer veldig lett med denne venninnekollegaen. Jeg har så lyst til å kommunisere bedre med han men kjenner at når han snakker f.eks om jobben så er jeg så på hugget pga henne så blir det bare feil.

Men med meg har han de "kjedelige" hverdagene og med henne interessante jobbtingene og felles interesser som evt. er av mer privat karakter. Vi opplever ting sammen og da blir det liksom ikke så mye å samtale om dem kanskje men med henne så oppdaterer de hverandre om det som skjer i helgene, kveldene osv. sms'er er også i smug i helger og ettermiddager.''

Det blir jo ofte slik etter noen år at man kan være litt "ferdigsnakket". Det er jo grenser for hvor interessant det er å diskutere om man skal ha kjøtt eller fisk til middag! ;-) Det som kan ha skjedd er jo da at hun ble en samtalepartner (trenger jo ikke være at de går til sengs), og en ventil/inspirasjon om andre emner enn middag.

Jobber du? Får du impulser utenfra? Reiser du/dere, slik at du/dere har noe nytt å snakke om? Det er billig å reise til Firenze nå, og der kan man ha en utrolig fin langhelg i et litt dyrt hotell. Overrask ham med det. Firenze er full av statuer, muséer og masse annet spennende.

Men til syvende og sist må du nok få ham til å åpne munnen, og å snakke om dere. Kanskje han trenger et par glass god rødvin først, eller kanskje et brev (fra deg til ham), eller at du snakker i klartekst til ham?

Med vennlig hilsen

Det er litt det han sier også. Vi går oppå hverandre i hverdagen og det er ikke så mye spennende og nytt. Ja jeg har en jobb og trives godt der.Vi har begge gode jobber og blir nok sett på som ressurssterke på mange måter, har flotte barn som klarer seg bra, sunne hobbier....holdt sammen i mange år (det sier mannen min ofte og sier at han er så stolt av det). Derfor blir jeg ekstra lei meg for at jeg ikke klarer å få til dette (eller vi).

Skjønner at det kan være spennende med nye impulser og det har da jeg også på jobb men liker ikke at de har blitt så glad i hverandre at de må si det til hverandre. Akkurat som de koser seg med tanken at de er så veldig gode venner (glad i, savne osv). Ja det går jo på det at han ikke gir meg de signalene. SÅ da blir jeg sjalu, med rette synes jeg da.

VI hadde en tørke periode og var på vei opp av den når han "skaffet seg" denne venninnen.Har sier at han aldri vil tilbake til det og spør meg om jeg vil det. Selvfølgelig ikke, jeg har det veldig mye bedre nå jeg også men dette er vanskelig. Selv sier han at han aldri har hatt det bedre!

Det skal også sies at vi har i perioder slitt med sykdom i familien, barna har hatt tøffe sykdommer og skader. Det bandt oss sammen og vi kom oss gjennom men veldig tøft.

Tenker noen ganger at kanskje dette vennskapet går over...men har skjønt at de kommuniserer med att de er sikre på at dette vennskapet kommer de til å ha for evig!

Han skal ha meg for alltid og, er veldig glad i meg når jeg spør! Det kunne kommet av seg selv JA!

Jeg lurer så på hvordan jeg skal få fortalt dette til han uten å røpe meg.

[også meg!]

Takk!

Man kan nok diskutere hvor fornuftig det er! ;-)

Jeg har en offentlig epost: [email protected] - ellers er jeg relativt anonym.

Med vennlig hilsen

Hei.

Jeg synes bare at du virker fornuftig og har gode argumenter. SOm jeg skal tenke på og som kanskje kan hjelpe meg videre.

Vet at endel av det jeg skriver kan bli litt mye, og ensidig selvfølgelig. En ska har flere sider.

Jeg har i vår "tørre periode" ikke kommunisert så mye kanskje men det er en reaksjon på at han ikke sier så mye bestandig.

VI har et kommunikasjonsproblem.

Før sa han at han var villig til hjelp sammen med meg. Så ble det ikke noe av det. Tiden gikk. Nå har jeg tatt opp tråden igjen men da sier han at han ikke vil det

[black wealch]

''Der har du et poeng, jeg er mer den som vil snakke og jeg har alltid måtte slite litt for å få han til å snakke. Han sier at han kommuniserer veldig lett med denne venninnekollegaen. Jeg har så lyst til å kommunisere bedre med han men kjenner at når han snakker f.eks om jobben så er jeg så på hugget pga henne så blir det bare feil.

Men med meg har han de "kjedelige" hverdagene og med henne interessante jobbtingene og felles interesser som evt. er av mer privat karakter. Vi opplever ting sammen og da blir det liksom ikke så mye å samtale om dem kanskje men med henne så oppdaterer de hverandre om det som skjer i helgene, kveldene osv. sms'er er også i smug i helger og ettermiddager.''

Det blir jo ofte slik etter noen år at man kan være litt "ferdigsnakket". Det er jo grenser for hvor interessant det er å diskutere om man skal ha kjøtt eller fisk til middag! ;-) Det som kan ha skjedd er jo da at hun ble en samtalepartner (trenger jo ikke være at de går til sengs), og en ventil/inspirasjon om andre emner enn middag.

Jobber du? Får du impulser utenfra? Reiser du/dere, slik at du/dere har noe nytt å snakke om? Det er billig å reise til Firenze nå, og der kan man ha en utrolig fin langhelg i et litt dyrt hotell. Overrask ham med det. Firenze er full av statuer, muséer og masse annet spennende.

Men til syvende og sist må du nok få ham til å åpne munnen, og å snakke om dere. Kanskje han trenger et par glass god rødvin først, eller kanskje et brev (fra deg til ham), eller at du snakker i klartekst til ham?

Med vennlig hilsen

Ikke alltid jeg er enig med deg ;-)

Men her synes jeg du har gode og tankevekkende råd til trådstarter.

Jeg skal ta med meg disse innspillene i hverdagen :-)

[Sør]

Hun stoler ikke på han. Det er jo tydelig og det har hun kanskje ingen grunn til heller.

I en situasjon hvor din partner har satt deg i et slikt dilemma hvor du ikke aner hva slags beslutning som er riktig å ta for din fremtid, ville jeg nok blåst litt i egen stolthet og tatt i bruk de midler som var nødvendige.

''Hun stoler ikke på han. Det er jo tydelig og det har hun kanskje ingen grunn til heller.

I en situasjon hvor din partner har satt deg i et slikt dilemma hvor du ikke aner hva slags beslutning som er riktig å ta for din fremtid, ville jeg nok blåst litt i egen stolthet og tatt i bruk de midler som var nødvendige.''

Men har du ikke allerede svaret (ja eller nei) hvis du ikke kan stole på personen du er sammen med?

Er det ikke der problemet ligger? (Hvordan du ikke kan stole på ham (om han raner banker, stemmer Frp, eller er utro ;-) ) er vel mer en detalj-diskusjon. Hovedpoenget er vel at du ikke kan stole på ham?

Med vennlig hilsen

[Sør]

Ikke alltid jeg er enig med deg ;-)

Men her synes jeg du har gode og tankevekkende råd til trådstarter.

Jeg skal ta med meg disse innspillene i hverdagen :-)

Takk! :-)

Med vennlig hilsen

[Sør]

Hei.

Jeg synes bare at du virker fornuftig og har gode argumenter. SOm jeg skal tenke på og som kanskje kan hjelpe meg videre.

Vet at endel av det jeg skriver kan bli litt mye, og ensidig selvfølgelig. En ska har flere sider.

Jeg har i vår "tørre periode" ikke kommunisert så mye kanskje men det er en reaksjon på at han ikke sier så mye bestandig.

VI har et kommunikasjonsproblem.

Før sa han at han var villig til hjelp sammen med meg. Så ble det ikke noe av det. Tiden gikk. Nå har jeg tatt opp tråden igjen men da sier han at han ikke vil det

Jeg tror at ordet her er nettopp "kommunikasjonsproblem", og det kan til og med være at han var ensom (på en eller annen måte) også.

Jeg tror at for å løse opp i det bør dere kanskje "skifte miljø", og komme dere vekk sammen noen dager - og oppdage hverandre. Minne ham på hvordan han ble forelsket i deg, og hvorfor han er det.

Så kan dere heller finne en "samtaleterapeut" eller lignende når dere kommer tilbake.

Og hvis dere ikke har tid/anledning til en langhelg, så gå på konsert sammen, eller gjør ting sammen. Du har en ufattelig mye bedre posisjon for å kapre ham enn det hun har, for øvrig. Men ikke se på det som en konkurranse - se på det som å forbedre det som er mellom dere. Uavhengig av om hun eksisterer.

Med vennlig hilsen

[Gjest Nickløsheletida]

''Hun stoler ikke på han. Det er jo tydelig og det har hun kanskje ingen grunn til heller.

I en situasjon hvor din partner har satt deg i et slikt dilemma hvor du ikke aner hva slags beslutning som er riktig å ta for din fremtid, ville jeg nok blåst litt i egen stolthet og tatt i bruk de midler som var nødvendige.''

Men har du ikke allerede svaret (ja eller nei) hvis du ikke kan stole på personen du er sammen med?

Er det ikke der problemet ligger? (Hvordan du ikke kan stole på ham (om han raner banker, stemmer Frp, eller er utro ;-) ) er vel mer en detalj-diskusjon. Hovedpoenget er vel at du ikke kan stole på ham?

Med vennlig hilsen

Hvis du ikke stoler på partneren, kan det jo være deg selv som er paranoid. Det er jo ikke alltid det har med partneren å gjøre.

Hvsi det er deg selv, så kan det jo kanskje være greit å finne ut av det før du flytter. Ihvertfall hvis du egentlig ikke har lyst til å flytte.

Men jeg vet ikke jeg altå. Forslaget mitt var barnslig. Det innser jeg og jeg vet ikke om jeg hadde gjennomført dette, selv om jeg hadde hatt lyst :-)

[Sør]

Det er litt det han sier også. Vi går oppå hverandre i hverdagen og det er ikke så mye spennende og nytt. Ja jeg har en jobb og trives godt der.Vi har begge gode jobber og blir nok sett på som ressurssterke på mange måter, har flotte barn som klarer seg bra, sunne hobbier....holdt sammen i mange år (det sier mannen min ofte og sier at han er så stolt av det). Derfor blir jeg ekstra lei meg for at jeg ikke klarer å få til dette (eller vi).

Skjønner at det kan være spennende med nye impulser og det har da jeg også på jobb men liker ikke at de har blitt så glad i hverandre at de må si det til hverandre. Akkurat som de koser seg med tanken at de er så veldig gode venner (glad i, savne osv). Ja det går jo på det at han ikke gir meg de signalene. SÅ da blir jeg sjalu, med rette synes jeg da.

VI hadde en tørke periode og var på vei opp av den når han "skaffet seg" denne venninnen.Har sier at han aldri vil tilbake til det og spør meg om jeg vil det. Selvfølgelig ikke, jeg har det veldig mye bedre nå jeg også men dette er vanskelig. Selv sier han at han aldri har hatt det bedre!

Det skal også sies at vi har i perioder slitt med sykdom i familien, barna har hatt tøffe sykdommer og skader. Det bandt oss sammen og vi kom oss gjennom men veldig tøft.

Tenker noen ganger at kanskje dette vennskapet går over...men har skjønt at de kommuniserer med att de er sikre på at dette vennskapet kommer de til å ha for evig!

Han skal ha meg for alltid og, er veldig glad i meg når jeg spør! Det kunne kommet av seg selv JA!

Jeg lurer så på hvordan jeg skal få fortalt dette til han uten å røpe meg.

Si rett ut at "denne helgen vil jeg oppvartes" på latinsk manér. At han skal invitere deg ut på en god fransk restaurant, og at DERE skal gjøre noe som dere er interessert i.

Snakk om noe som er deres prosjekt - neste års sommerferie, eller at dere skal rømme landet til jul, dra på safari i Afrika, og slippe unna alt jule-maset.

Spør ham. Få han til å snakke og engasjere seg. Jeg er klar over at det er urettferdig at du må gjøre dette, men det er det verdt.

Med vennlig hilsen

[Sør]

Hvis du ikke stoler på partneren, kan det jo være deg selv som er paranoid. Det er jo ikke alltid det har med partneren å gjøre.

Hvsi det er deg selv, så kan det jo kanskje være greit å finne ut av det før du flytter. Ihvertfall hvis du egentlig ikke har lyst til å flytte.

Men jeg vet ikke jeg altå. Forslaget mitt var barnslig. Det innser jeg og jeg vet ikke om jeg hadde gjennomført dette, selv om jeg hadde hatt lyst :-)

Jeg er ikke så veldig paranoid av meg! ;-)

Men jeg tenker egentig at hvis man ikke kan snakke med partneren så har man allerede et fundamentalt problem. Uansett hva annet skjer.

Med vennlig hilsen