Når noen våkner med feil øyelokk

[Gjest prust]

''

Jeg er så inderlig lei av å dille ekstra for henne for at Prinzillaen skal få det slik hun vil...''

Alle ungene dine er forskjellige, selv om de to andre er mer like og jenta har et mye vanskeligere temperament. Mye av det du skriver tyder på at ditt hovedprosjekt i oppdragelsen er å få henne til å bli lik de to andre. Men hva om hun kort og godt har et for ulikt utgangspunkt til at det kan fungere?

Jeg lurer av og til på hvor mye du reflekterer over hvordan det er å være henne. Det kan virke som om hovedfokuset er på hvordan hun er problematisk for dere andre.

''Jeg lurer av og til på hvor mye du reflekterer over hvordan det er å være henne. ''

Nei, jeg synes det er vanskelig å tenke meg i hennes situasjon. Hun er så veldig forskjellig fra meg.

Samtidig ser jeg jo det jeg skrev før her i dag, at den lengselen etter å ha venner og bli regnet med blant venner, kjenner jeg igjen. jeg var også en outsider i klassen og hadde ikke mange venner - men var veldig annerledes enn henne.

[frosken]

''Og mest av alt så gjelder det for deg å holde godt fast i den delen av deg som er like glad i vrangjenta di som solskinnsungene. Jeg er ganske sikker på at hun på sett og vis føler seg som den stygge andungen.

''

Ja, jeg er jo veldig glad i henne - men hun er så slitsom å være glad i... Tapper meg for krefter og glede når hun er sånn. Men så gir hun jo meg veldig mye positivt når hun ikke viser vrangsida ut da.

Ja - hun føler seg nok som den stygge andungen. Det var så dumt det med korpset - for det var HENNES arena, der hun fikk min udelte oppmerksomhet og mitt engasjement, bare HUN kunne spille klarinett, og bare HUN fikk dra på de turene. Nå er det slutt - og lillesøstera gleder seg til neste år når hun kan begynne, og da er det jo hun som får mitt engasjement på det området, og hun mellomste har ingenting av det hvis hun slutter på sine aktiviteter...

Hun burde jo tenke taktisk at det er lurt å holde fast med noe som både hun og jeg liker sammen, hvis hun vil ha meg rundt seg. Samtidig som jeg ser at hun fikk så veldig mye positivt av korpset ift samspill, samarbeid, kreativitet, dispiplin og ikke minste bli kjent med barn fra andre skolen og utikle nye vennskap. Nå treffer hun jo ikke dem lenger.

Det er nok synd at hun sluttet i korpset, men hun kan kanskje begynne igjen etter jul om hun angrer.

Men du skriver noe som jeg får helt i vrangen:

''Hun burde jo tenke taktisk at det er lurt å holde fast med noe som både hun og jeg liker sammen, hvis hun vil ha meg rundt seg.''

Du kan da ikke mene at ditt engasjement, omsorg og kjærlighet er betinget av hvilke fritidsaktiviteter hun holder på med?

Du er _helt_ nødt til å jobbe med deg selv og din relasjon til jenta. Dette gjelder uavhengig av hvor stor del av dette problemet hun "eier" eller ikke.

[Gjest prust]

Uff, det er vanskelig med slike morgener, det kan nok mange kjenne seg igjen i.

Jeg tror jeg i din situasjon ville gitt henne det hun ønsket og kost litt med henne slik at starten på dagen ble bedre. Erfaringsmessig er det mye vanskeligere å snu humøret på ungene når ting først har skåret seg skikkelig.

Hvis dette er en gjentagende situasjon, hva med at en av dere voksne står opp fem minutter før og vekker henne med litt kos på sengen? Det er mulig dere ville få mer tid til også de andre barna og totalt sett en hyggeligere morgen hvis 10-åringen hadde fått en mykere start på dagen.

Joda, vi har gjort det, og jeg vet at hun ville like det og sannsynligvis ville vært i bedre humør.

Men jeg synes hun er for stor til å bli dillet med på den måten. Alle tre er stort nok til å stå opp når de blir vekket (av mobilen eller av en annen), gå på badet, vaske seg og kle seg.

[Gjest Vilja37]

Hvorfor skal barn tvinges inn i aktiviteter hvis de trives med å leke med andre barn i gata?

[frosken]

''Jeg lurer av og til på hvor mye du reflekterer over hvordan det er å være henne. ''

Nei, jeg synes det er vanskelig å tenke meg i hennes situasjon. Hun er så veldig forskjellig fra meg.

Samtidig ser jeg jo det jeg skrev før her i dag, at den lengselen etter å ha venner og bli regnet med blant venner, kjenner jeg igjen. jeg var også en outsider i klassen og hadde ikke mange venner - men var veldig annerledes enn henne.

Men hvis du tar utgangspunkt i det som skjedde i morges, så kan det være viktig å huske på at hun i tillegg til å _være_ vrang nok også hadde det svært "_vrangt". Det å våkne sånn i vranglås er en ganske vond start på dagen. Det betyr selvfølgelig ikke at hun skal få lov til å terrorisere familien, men hun har behov for varme og forståelse for at det er vondt å våkne i et slikt humør.

[frosken]

Joda, vi har gjort det, og jeg vet at hun ville like det og sannsynligvis ville vært i bedre humør.

Men jeg synes hun er for stor til å bli dillet med på den måten. Alle tre er stort nok til å stå opp når de blir vekket (av mobilen eller av en annen), gå på badet, vaske seg og kle seg.

''Men jeg synes hun er for stor til å bli dillet med på den måten''

Hva gjør at det er så vanskelig å gi henne det hun ønsker? Hvor kommer strengheten din fra? Det er nærliggende å tenke at hun treffer et ubearbeidet og komplekst område i deg selv.

[....AV]

Joda, vi har gjort det, og jeg vet at hun ville like det og sannsynligvis ville vært i bedre humør.

Men jeg synes hun er for stor til å bli dillet med på den måten. Alle tre er stort nok til å stå opp når de blir vekket (av mobilen eller av en annen), gå på badet, vaske seg og kle seg.

Jeg synes du er litt streng og krever mye av barna dine. Mange er nok store nok til det når de er 10, men jeg tror heller ikke det er uvanlig at noen 10-åringer ikke er så modne.

Selv har jeg to b-menneskabarn som er 11 og 13, og det er først det siste året at den eldste ordner alt selv om morgenen. Yngstemann bli fortsatt innimellom båret ut av sengen og våkner langsomt på sofaen til litt kos. Vi er slett ikke av dem som diller mest med ungene, men for oss fungerer litt slakke morgener best for at alle skal ha en god start på dagen.

Jeg ser du skriver under her at hun burde tenke taktisk når deg gjelder hvilke fritidsaktiviteter hun er med på for å få tid alene med deg. Dette synes jeg også er å kreve alt for mye av en 10-åring. 10-åringer er faktisk fortsatt barn og har i liten grad utviklet evnen til å tenke såpass abstrakt og strategisk som du forlanger her. Du har antagelig vært heldig med de to andre barna dine som virker å være i overkant fornuftige og rasjonelle for alderen i lys av den erfaringen jeg har med mine barn og deres omgangskrets på samme alder. Jeg opplever det derfor som litt urettferdig overfor 10-åringen din hele tiden blir målt opp mot denne høye standarden, det er ikke sikkert at hun noen gang vil oppnå det du ønsker på den måten.

[Gjest prust]

Det er nok synd at hun sluttet i korpset, men hun kan kanskje begynne igjen etter jul om hun angrer.

Men du skriver noe som jeg får helt i vrangen:

''Hun burde jo tenke taktisk at det er lurt å holde fast med noe som både hun og jeg liker sammen, hvis hun vil ha meg rundt seg.''

Du kan da ikke mene at ditt engasjement, omsorg og kjærlighet er betinget av hvilke fritidsaktiviteter hun holder på med?

Du er _helt_ nødt til å jobbe med deg selv og din relasjon til jenta. Dette gjelder uavhengig av hvor stor del av dette problemet hun "eier" eller ikke.

Jeg ser det høres fjernt ut, men jeg må si litt mer om akkurat det:

Helt fra hun var 3-4 år, har hun villet begynne i korps. Hun så veldig opp til alle i korpset, spesielt ei på klarinett som hun kjente litt. Og gledet seg vanvittig til tredje klasse da hun var str nok.

Jeg var heller litt lunken, hadde ingen erfaring med korps, og håpet vel ærlig talt på at det ville gå over og at hun ikke skulle begynne, for jeg så vel på korpsmusikk som bråkete og lite musikalsk og litt teit kanskje? Uten å kjenne til det.

Men hun kom hjem med lapp fra korpset, og innkalling til foreldremøte. Jeg begynte å snakke med andre foreldre som hadde barn i korpset, og fikk bare positiv omtale av det. Så jeg begynte å bli interessert. Og hun fikk begynne - og det var kjempemoro!!!!

Hun strevde litt fra begynnelsen, men fikk det til etterhvert, og vi hadde mange fine øvingsstunder sammen - jeg fulgte henne ordentlig godt opp musikalsk, og var ofte med henne - fordi jeg så hun likte det, og fordi det var hyggelig å være der og treffe ungene og foreldrene. Jeg ble rett og slett kjempeiimponert og engasjert i korpset og så hvor flinke der er til å se det enkelte barnet og så hvordan jenta mi blomstret.

Jenta mi har altså klart å snu min overfladiske negative innstilling til korps til et ekte engasjement og interesse for det. Vi hadde dette sammen, hun og jeg, og hun syntes det var stas.

Så slutter hun. Og vet ikke helt hva hun vil, om hun vil ri, på speider, eller ikek ha noen aktivitet utover kor og evt volleyball.

Jeg støtter henne i volleyball, men er ikke så himla engasjert der. Koret trenger hun ikke øve til, så det er ikke oppfølging på samme måte som korpset.

Så det jeg sier er rett og slett bare, at for henne så var det positivt at vi to hadde denne korpsgreia sammen - fordi hun da fikk alenetid med meg. Jeg bruker tid på å hjelpe eldtemann med pianoøving, og det liker han. Jenta mi får ikke den musikkgreia med meg lenger nå fordi hun har sluttet.

Er det så galt å tenke sånn da?

[Gjest prust]

Hvorfor skal barn tvinges inn i aktiviteter hvis de trives med å leke med andre barn i gata?

Fordi hun strever litt med å holde på vennskap blant jentene i klassen - det er enklere for henne å leke med de små i gata (de som er 4-5-6-7-8 år) - da er hun den store helten og de små synes det er kjempegøy. Innimellom er det jo greit, men jeg synes det er viktig at hun lærer sosialt samspill med jevnaldrende.

[Gjest Nickløsheletida]

Joda, vi har gjort det, og jeg vet at hun ville like det og sannsynligvis ville vært i bedre humør.

Men jeg synes hun er for stor til å bli dillet med på den måten. Alle tre er stort nok til å stå opp når de blir vekket (av mobilen eller av en annen), gå på badet, vaske seg og kle seg.

Hun er ikke for stor stor til å bli litt dullet med. Jeg har på følelsen av at det er nettopp det hun trenger litt mer av?.

[laban]

''Og mest av alt så gjelder det for deg å holde godt fast i den delen av deg som er like glad i vrangjenta di som solskinnsungene. Jeg er ganske sikker på at hun på sett og vis føler seg som den stygge andungen.

''

Ja, jeg er jo veldig glad i henne - men hun er så slitsom å være glad i... Tapper meg for krefter og glede når hun er sånn. Men så gir hun jo meg veldig mye positivt når hun ikke viser vrangsida ut da.

Ja - hun føler seg nok som den stygge andungen. Det var så dumt det med korpset - for det var HENNES arena, der hun fikk min udelte oppmerksomhet og mitt engasjement, bare HUN kunne spille klarinett, og bare HUN fikk dra på de turene. Nå er det slutt - og lillesøstera gleder seg til neste år når hun kan begynne, og da er det jo hun som får mitt engasjement på det området, og hun mellomste har ingenting av det hvis hun slutter på sine aktiviteter...

Hun burde jo tenke taktisk at det er lurt å holde fast med noe som både hun og jeg liker sammen, hvis hun vil ha meg rundt seg. Samtidig som jeg ser at hun fikk så veldig mye positivt av korpset ift samspill, samarbeid, kreativitet, dispiplin og ikke minste bli kjent med barn fra andre skolen og utikle nye vennskap. Nå treffer hun jo ikke dem lenger.

Sønnen min er også verdens dårligste taktiker når det gjelder å oppføre seg på en måte som får meg fornøyd, hvis det er noen trøst. Han er 12 år.

Jeg prøver å fokusere på at han i hvert fall ikke er noen sleip øyentjener. Han er seg selv og ikke det minste lik meg.

[frosken]

Jeg ser det høres fjernt ut, men jeg må si litt mer om akkurat det:

Helt fra hun var 3-4 år, har hun villet begynne i korps. Hun så veldig opp til alle i korpset, spesielt ei på klarinett som hun kjente litt. Og gledet seg vanvittig til tredje klasse da hun var str nok.

Jeg var heller litt lunken, hadde ingen erfaring med korps, og håpet vel ærlig talt på at det ville gå over og at hun ikke skulle begynne, for jeg så vel på korpsmusikk som bråkete og lite musikalsk og litt teit kanskje? Uten å kjenne til det.

Men hun kom hjem med lapp fra korpset, og innkalling til foreldremøte. Jeg begynte å snakke med andre foreldre som hadde barn i korpset, og fikk bare positiv omtale av det. Så jeg begynte å bli interessert. Og hun fikk begynne - og det var kjempemoro!!!!

Hun strevde litt fra begynnelsen, men fikk det til etterhvert, og vi hadde mange fine øvingsstunder sammen - jeg fulgte henne ordentlig godt opp musikalsk, og var ofte med henne - fordi jeg så hun likte det, og fordi det var hyggelig å være der og treffe ungene og foreldrene. Jeg ble rett og slett kjempeiimponert og engasjert i korpset og så hvor flinke der er til å se det enkelte barnet og så hvordan jenta mi blomstret.

Jenta mi har altså klart å snu min overfladiske negative innstilling til korps til et ekte engasjement og interesse for det. Vi hadde dette sammen, hun og jeg, og hun syntes det var stas.

Så slutter hun. Og vet ikke helt hva hun vil, om hun vil ri, på speider, eller ikek ha noen aktivitet utover kor og evt volleyball.

Jeg støtter henne i volleyball, men er ikke så himla engasjert der. Koret trenger hun ikke øve til, så det er ikke oppfølging på samme måte som korpset.

Så det jeg sier er rett og slett bare, at for henne så var det positivt at vi to hadde denne korpsgreia sammen - fordi hun da fikk alenetid med meg. Jeg bruker tid på å hjelpe eldtemann med pianoøving, og det liker han. Jenta mi får ikke den musikkgreia med meg lenger nå fordi hun har sluttet.

Er det så galt å tenke sånn da?

''Så det jeg sier er rett og slett bare, at for henne så var det positivt at vi to hadde denne korpsgreia sammen - fordi hun da fikk alenetid med meg. Jeg bruker tid på å hjelpe eldtemann med pianoøving, og det liker han. Jenta mi får ikke den musikkgreia med meg lenger nå fordi hun har sluttet.

Er det så galt å tenke sånn da?''

Men tror du at hun klarer å tenke så strategisk? Hun er jo bare ti år. Og en helt annen ting; du bør selvfølgelig sørge for å gi henne like mye "kvalitetstid" nå som før, selv om hun ikke spiller klarinett. Det får være ditt ansvar å finne en arena dere kan ha det like bra sammen på som med musikken. Du er den voksne - hun er ti år.

Nå er jeg snart like streng i forhold til deg som jeg synes du er i forhold til jenta di ;-)

[nitty-gritty]

''Og mest av alt så gjelder det for deg å holde godt fast i den delen av deg som er like glad i vrangjenta di som solskinnsungene. Jeg er ganske sikker på at hun på sett og vis føler seg som den stygge andungen.

''

Ja, jeg er jo veldig glad i henne - men hun er så slitsom å være glad i... Tapper meg for krefter og glede når hun er sånn. Men så gir hun jo meg veldig mye positivt når hun ikke viser vrangsida ut da.

Ja - hun føler seg nok som den stygge andungen. Det var så dumt det med korpset - for det var HENNES arena, der hun fikk min udelte oppmerksomhet og mitt engasjement, bare HUN kunne spille klarinett, og bare HUN fikk dra på de turene. Nå er det slutt - og lillesøstera gleder seg til neste år når hun kan begynne, og da er det jo hun som får mitt engasjement på det området, og hun mellomste har ingenting av det hvis hun slutter på sine aktiviteter...

Hun burde jo tenke taktisk at det er lurt å holde fast med noe som både hun og jeg liker sammen, hvis hun vil ha meg rundt seg. Samtidig som jeg ser at hun fikk så veldig mye positivt av korpset ift samspill, samarbeid, kreativitet, dispiplin og ikke minste bli kjent med barn fra andre skolen og utikle nye vennskap. Nå treffer hun jo ikke dem lenger.

Jeg har, som du vet, et vanskelig forhold til min eldste - spesielt i perioder. Slik jeg ser det, så er det ikke noe han gjør eller noe jeg gjør - det er oss to sammen som kræsjer. Han ber også om min oppmerksomhet på uheldige måter, ofte ved å være slem mot lillesøsteren eller ved å skrike, slamre dører og sparke i vegger.

Da er det lurt om jeg klarer å tenke følgende: "Det er nå han trenger meg aller mest." Når alt går galt, når han har det vondt og utagerer, så trenger han mer enn noen gang en mamma som er tilstede og ikke trekker seg vekk, som ikke har en oppdragende agenda, som ikke blir avvisende bare for å bevise noe.

Og nei, vi har ikke så mange arenaer vi møtes på, jeg og gutten min. Han idoliserer mest (ste)pappaen og (bio)pappaen, men det er min oppgave som voksen å finne rom i hverdagen hvor han får min udelte oppmerksomhet. Så da går vi turer eller ligger i senga og koser eller ser en film, bare vi to.

Jeg tror, kanskje, det er viktig at du gir opp din stahet en periode. "Nå roper hun og det vet hun jeg ikke liker, så da ignorerer jeg henne." Fokuset burde heller være: "Hva trenger hun nå? Hva er det egentlig hun ber om?".

Og husk, når hun er så sint og sur og lei og fortvilet som hun var i dag morges, så er det vondest for henne. Det er dumt for dere, men hun har det faktisk verst.

[Gjest prust]

Jeg synes du er litt streng og krever mye av barna dine. Mange er nok store nok til det når de er 10, men jeg tror heller ikke det er uvanlig at noen 10-åringer ikke er så modne.

Selv har jeg to b-menneskabarn som er 11 og 13, og det er først det siste året at den eldste ordner alt selv om morgenen. Yngstemann bli fortsatt innimellom båret ut av sengen og våkner langsomt på sofaen til litt kos. Vi er slett ikke av dem som diller mest med ungene, men for oss fungerer litt slakke morgener best for at alle skal ha en god start på dagen.

Jeg ser du skriver under her at hun burde tenke taktisk når deg gjelder hvilke fritidsaktiviteter hun er med på for å få tid alene med deg. Dette synes jeg også er å kreve alt for mye av en 10-åring. 10-åringer er faktisk fortsatt barn og har i liten grad utviklet evnen til å tenke såpass abstrakt og strategisk som du forlanger her. Du har antagelig vært heldig med de to andre barna dine som virker å være i overkant fornuftige og rasjonelle for alderen i lys av den erfaringen jeg har med mine barn og deres omgangskrets på samme alder. Jeg opplever det derfor som litt urettferdig overfor 10-åringen din hele tiden blir målt opp mot denne høye standarden, det er ikke sikkert at hun noen gang vil oppnå det du ønsker på den måten.

''Yngstemann bli fortsatt innimellom båret ut av sengen og våkner langsomt på sofaen til litt kos. ''

Oi - da er dere jammen tålmodige...

Jo, kanskje vi er for strenge. Men jeg har ikke inntrykk av det ift venner vi kjenner godt. Eller en familie diller veldig med sine jetner, og det synes jeg ikke er riktig. Sønnen min har mange venner og er husvarm i mange hjem. Jeg har spurt ham om hvordan vi er ift strenghet sammenliknet med andre. Han sier at vi er omtrent som andre, litt strngere på noe, og mindre streng på andre ting.

[Gjest prust]

''Så det jeg sier er rett og slett bare, at for henne så var det positivt at vi to hadde denne korpsgreia sammen - fordi hun da fikk alenetid med meg. Jeg bruker tid på å hjelpe eldtemann med pianoøving, og det liker han. Jenta mi får ikke den musikkgreia med meg lenger nå fordi hun har sluttet.

Er det så galt å tenke sånn da?''

Men tror du at hun klarer å tenke så strategisk? Hun er jo bare ti år. Og en helt annen ting; du bør selvfølgelig sørge for å gi henne like mye "kvalitetstid" nå som før, selv om hun ikke spiller klarinett. Det får være ditt ansvar å finne en arena dere kan ha det like bra sammen på som med musikken. Du er den voksne - hun er ti år.

Nå er jeg snart like streng i forhold til deg som jeg synes du er i forhold til jenta di ;-)

''du bør selvfølgelig sørge for å gi henne like mye "kvalitetstid" nå som før, selv om hun ikke spiller klarinett. Det får være ditt ansvar å finne en arena dere kan ha det like bra sammen på som med musikken.''

Ja - det har du rett i. Hun lånte symaskinen min for første gang i helga - og jeg viste henne den og hun satt mye med den og sydde - jeg satt jo ikke sammen med henne, men kom når hun ville vise meg det hun hadde gjort - og hun er veldig flink med håndarbeid!

Poenget er ikke at hun er flink her - men at vi har koselige stunder sammen.

En ting vi liker å gjøre sammen, er å lese. Jeg har sagt at dersom hun er i seng før klokka ni, kan vi lese (jeg ligger i senga sammen med henne og så bytter vi på å lese). Som regel somler hun veldig med å komme seg i seng ( jeg pleier å si i fra i halv ni tida), sånn at klokka blir over ni, og da blir det ingen lesing. Hvis jeg gjør det likevel, blir hun veldig glad, men maser veldig neste gang selv om det er seint.

Hvordan skal jeg forholde meg til det? Skal jeg lese for henne likevel, selv om klokka er ti over ni. Jeg har tenkt at det med å være streng på dette vil få henne til å forte seg, men det virker jo ikke...

[Gjest prust]

Jeg har, som du vet, et vanskelig forhold til min eldste - spesielt i perioder. Slik jeg ser det, så er det ikke noe han gjør eller noe jeg gjør - det er oss to sammen som kræsjer. Han ber også om min oppmerksomhet på uheldige måter, ofte ved å være slem mot lillesøsteren eller ved å skrike, slamre dører og sparke i vegger.

Da er det lurt om jeg klarer å tenke følgende: "Det er nå han trenger meg aller mest." Når alt går galt, når han har det vondt og utagerer, så trenger han mer enn noen gang en mamma som er tilstede og ikke trekker seg vekk, som ikke har en oppdragende agenda, som ikke blir avvisende bare for å bevise noe.

Og nei, vi har ikke så mange arenaer vi møtes på, jeg og gutten min. Han idoliserer mest (ste)pappaen og (bio)pappaen, men det er min oppgave som voksen å finne rom i hverdagen hvor han får min udelte oppmerksomhet. Så da går vi turer eller ligger i senga og koser eller ser en film, bare vi to.

Jeg tror, kanskje, det er viktig at du gir opp din stahet en periode. "Nå roper hun og det vet hun jeg ikke liker, så da ignorerer jeg henne." Fokuset burde heller være: "Hva trenger hun nå? Hva er det egentlig hun ber om?".

Og husk, når hun er så sint og sur og lei og fortvilet som hun var i dag morges, så er det vondest for henne. Det er dumt for dere, men hun har det faktisk verst.

''Da er det lurt om jeg klarer å tenke følgende: "Det er nå han trenger meg aller mest." Når alt går galt, når han har det vondt og utagerer, så trenger han mer enn noen gang en mamma som er tilstede og ikke trekker seg vekk, som ikke har en oppdragende agenda, som ikke blir avvisende bare for å bevise noe.

''

Dette kan du ha veldig rett i....

Skal grunne på det. Og veldig ofte gjør jeg jo det - men jeg synes det blir så feil ift de andre - fordi det da ser ut til at hun kan skrike seg til det hun vil.

[nitty-gritty]

''Da er det lurt om jeg klarer å tenke følgende: "Det er nå han trenger meg aller mest." Når alt går galt, når han har det vondt og utagerer, så trenger han mer enn noen gang en mamma som er tilstede og ikke trekker seg vekk, som ikke har en oppdragende agenda, som ikke blir avvisende bare for å bevise noe.

''

Dette kan du ha veldig rett i....

Skal grunne på det. Og veldig ofte gjør jeg jo det - men jeg synes det blir så feil ift de andre - fordi det da ser ut til at hun kan skrike seg til det hun vil.

''Og veldig ofte gjør jeg jo det - men jeg synes det blir så feil ift de andre - fordi det da ser ut til at hun kan skrike seg til det hun vil.''

Du kan si i fra om oppførselen, uten å avvise henne. Hvis du hadde gått inn til henne og kost, så snakket om at det blir dumt for deg når hun roper sånn og det hadde vært bedre om hun... osv, så tror jeg det vil ha bedre effekt for framtiden.

Ikke la det bli en kamp.

Jeg ser på det som udelt positiv å vise barna sine at om de har det vondt, så er mamma der selv om de ikke klarer å kommunisere det på den mest strategiske måten.

Jeg får så vondt av henne, for jeg hadde det ofte slik som barn. Jeg var ikke spesielt vanskelig på generelt grunnlag, men de gangene jeg virkelig trengte foreldrene mine, så klarte jeg ikke vise de det på en "akseptabel" måte. Det var veldig ensomt.

[frosken]

''du bør selvfølgelig sørge for å gi henne like mye "kvalitetstid" nå som før, selv om hun ikke spiller klarinett. Det får være ditt ansvar å finne en arena dere kan ha det like bra sammen på som med musikken.''

Ja - det har du rett i. Hun lånte symaskinen min for første gang i helga - og jeg viste henne den og hun satt mye med den og sydde - jeg satt jo ikke sammen med henne, men kom når hun ville vise meg det hun hadde gjort - og hun er veldig flink med håndarbeid!

Poenget er ikke at hun er flink her - men at vi har koselige stunder sammen.

En ting vi liker å gjøre sammen, er å lese. Jeg har sagt at dersom hun er i seng før klokka ni, kan vi lese (jeg ligger i senga sammen med henne og så bytter vi på å lese). Som regel somler hun veldig med å komme seg i seng ( jeg pleier å si i fra i halv ni tida), sånn at klokka blir over ni, og da blir det ingen lesing. Hvis jeg gjør det likevel, blir hun veldig glad, men maser veldig neste gang selv om det er seint.

Hvordan skal jeg forholde meg til det? Skal jeg lese for henne likevel, selv om klokka er ti over ni. Jeg har tenkt at det med å være streng på dette vil få henne til å forte seg, men det virker jo ikke...

''Hvordan skal jeg forholde meg til det? Skal jeg lese for henne likevel, selv om klokka er ti over ni. Jeg har tenkt at det med å være streng på dette vil få henne til å forte seg, men det virker jo ikke...''

Jeg tror kanskje hun er blant de som ikke lar seg regulere på den måten. Tror jeg hadde forsøkt å lirke det til slik at det ble lesing på dere i det minste en del dager i løpet av uken.

[frosken]

''Og veldig ofte gjør jeg jo det - men jeg synes det blir så feil ift de andre - fordi det da ser ut til at hun kan skrike seg til det hun vil.''

Du kan si i fra om oppførselen, uten å avvise henne. Hvis du hadde gått inn til henne og kost, så snakket om at det blir dumt for deg når hun roper sånn og det hadde vært bedre om hun... osv, så tror jeg det vil ha bedre effekt for framtiden.

Ikke la det bli en kamp.

Jeg ser på det som udelt positiv å vise barna sine at om de har det vondt, så er mamma der selv om de ikke klarer å kommunisere det på den mest strategiske måten.

Jeg får så vondt av henne, for jeg hadde det ofte slik som barn. Jeg var ikke spesielt vanskelig på generelt grunnlag, men de gangene jeg virkelig trengte foreldrene mine, så klarte jeg ikke vise de det på en "akseptabel" måte. Det var veldig ensomt.

Jeg får også så vondt av jenta til prust, selv om jeg skjønner at hun er utfordrende.

[Gjest Vilja37]

Fordi hun strever litt med å holde på vennskap blant jentene i klassen - det er enklere for henne å leke med de små i gata (de som er 4-5-6-7-8 år) - da er hun den store helten og de små synes det er kjempegøy. Innimellom er det jo greit, men jeg synes det er viktig at hun lærer sosialt samspill med jevnaldrende.

Datteren min leker også med de som er mye mindre enn henne. Det viser seg nå at hun ikke er en vanskelig og umulig unge, men at hun har ADHD.