Når noen våkner med feil øyelokk

[....AV]

Nå har jeg lest hele tråden din,og selvom det ikke er heeelt pine likt så kjenner jeg igjen mye av det du skriver om datteren din, i min egen. Og jeg kjenner meg igjen i dine beskrivelser av deg også... Har gått noen runder med meg selv ja...!

Yngstedatteren min på 8 år, er visst født med hodet under armen, lettere teflonhjerne, temperament med ekstra krutt og dertilhørende bitteliten lunte som går av i løpet av kun et nanosekund. Hun er kronisk somlete uansett hva, hvordan og hvorfor, hun krever myyyyye oppmerksomhet fra sin kjære mor, konkurrerer bevisst og ubevisst med sin eldre søster i altfor mye, hun er sta som sola er varm og hun kan diskutere en stein i senk om hun virkelig går inn for det (og det gjør hun igrunnen ganske ofte).

Eldstejenta på 11 er diametralt motsatt. Hun er sindig, rolig og fornuftig, lydig som en setter og evner å se langt fram og planlegge sine handlinger. Også hun har et gedigent temperament, men i motsetning til sin lunteløse lillesøster, har eldstedattera blitt utstyrt med verdens lengste. Ergo er det svært få konflikter med henne, mens det med lillesøster er altfor mange.

Jeg har altså to barn som er forskjellige som natt og dag. Dermed må disse to barna "håndteres" på to forskjellige måter! Der jeg kan gi en kort beskjed til den eldste, og både forvente og oppleve at den blir punktlig innfridd; må jeg kanskje lirke, forhandle og påvise konsekvensene for den yngste, uten at det er noen selvfølge at det blir innfridd (men et stort pluss og noe som blir positivt poengtert til henne dersom hun innfrir).

Kanskje må jeg også bedrive litt av det du kaller "dilling", dvs litt ekstra kosing om morgenen og generelt tydeliggjøre oppmerksomheten hun får. Den eldste trenger ikke dette, mens den yngste skriker etter det! Hvis jeg ikke gir henne noe av det hun skriker etter, blir hun bare stående og skrike mer. Og hvorfor skal jeg da være sta og vrang, og nekte å gi henne det lille ekstra, bare fordi søsteren eller naboungen ikke trenger det? Jeg kan ikke forvente at hun skal respondere likt som sin søster bare fordi de er i samme familie. Dersom hun trenger veldig tydelige og synlige tegn på at jeg bryr meg like mye om henne som søsteren, så ser jeg ingenting iveien for at hun kan få det. Det er med på å gi henne ro i sjelen, og det gir meg en roligere hverdag.

Hun lærer ikke å være rask selvom hun får en muntlig tidsfrist, eller får beskjeden gjentatte ganger, for det er ikke slik hun fungerer. Men hun synes det er gøy å være først, raskest og vinne, og hun må kunne "se" det. Så derfor er hun raskere når vi setter på stoppeklokka og noterer tider for hver kveld... Vi har aldri trengt å gjøre noe lignende med storesøsteren, men altså: lillesøster er et annet barn og trenger en annen tilnærming.

Jeg tenker sånn at vi mennesker er alle forskjellige, og at jeg har båret fram to stk av hver sin variant. Den ene trenger en annen type og mye mer oppmerksomhet enn den andre. Og det er greit, det er min oppgave å kunne fordele meg på de begge; men ikke nødvendigvis 50/50. Det er sagt av et eller annet klokt menneske at "det verste man gjør mot barn, er å behandle de likt" eller noe i den duren. Mao: jeg går for individuell tilpasning også i hjemmet!

Jeg synes nok du er litt streng og striks med henne... Får litt inntrykk av at du behandler henne mindre som henne selv, og mer "sånn som du mener at barna dine bør være". Det tror jeg er uheldig. Hun verken kan eller vil være noe annet enn seg selv. Du sier selv at hun er svært ulik deg selv: da tenker jeg at det er kjempeviktig (og spennende) å bruke et annet "språk" til henne enn det du er vant til.

Og så synes jeg du skal slutte å sammenligne deg med andre mødre og familier. Tips og ideer er jeg åpen for, samt noen praktiske likheter (som innetider), men her i vår familie må vi gjøre de tilpasninger vi trenger for å få hverdagen til å gå rundt, og dersom det er for strengt, for dillete eller for løssluppent for de ørten andre familiene man i løpet av årene kommer i kontakt med, så får det vel være det da.

Vi foreldre må huske på at barn bruker store deler av oppveksten på å utvikle seg selv, sin personlighet og sine egenskaper. Det tar tid og krefter, og de må få anledning til å blomstre også på sine egne premisser selvom de er en del av en familie. Det høres og ser svulstig ut kanskje, men jeg synes at når det er ett eller flere familiemedlemmer som skiller seg litt ut i væremåte og personlighet, så bør man prøve å se de som en ressurs heller en en vanskelighet. De er med på å skape en form for balanse i familien.

Veldig bra skrevet.

[morsan]

Takk for svar. Ja - jeg må kanskje gi henne litt mamma-tid om morgenen, selv om jeg ikke har så lyst.

Tør jeg spørre: Hvorfor har du ikke lyst til å gi henen litt mamma-tid om morgenen?

[morsan]

Nei, jeg tror ikke vi er spesielt tålmodige, det krever mye mer tålmodighet å måtte forholde seg til gretne unger hver eneste morgen enn å gi etter på akkurat dette.

Og streng kan jo være så mangt. Jeg mener ikke nødvendigvis at dere har strengere grenser enn andre eller følger dem strengere opp, men at du kanskje krever litt for mye at barna skal leve opp til en bestemt mal uten å ta tilstrekkelig hensyn til ulikhetene. Barn er veldig forskjellige og krever derfor at man oppdrar dem forskjellig. Jeg ser ikke noe galt i å gi det ene barnet mer oppmerksomhet enn de andre i enkelte situasjoner, de andre får sikkert også sin dose med oppmerksomhet ved andre anledninger.

Veldig enig.

[Gjest prust]

Tør jeg spørre: Hvorfor har du ikke lyst til å gi henen litt mamma-tid om morgenen?

''Tør jeg spørre: Hvorfor har du ikke lyst til å gi henen litt mamma-tid om morgenen?

''

Vel - jeg er B menneske, og liker ikke å prate så mye om morgenen. Når jeg skal på jobb, tvinger jeg meg opp, raver inn på badet og vil helst stelle meg der uten å måtte snakke med noen, i alle fall ikke høre på roping og måtte rope tilbake ned i første etasje. Jeg har heller ikke lyst til å gå ned før jeg har kledt meg.

Så de morgenene alt fungerer greit, komme jeg ned ca kvart over syv, og da har veldig ofte tiåringen stått opp selv og stelt seg og sitter i stua eller på kjøkkenet og spiser frokost. Da gir jeg henne gjerne en klem og prater med henne - altså vi prater sammen mener jeg å si - da har jeg fått mine 15 minutter å våkne på, og hun har fått sin tid å våkne på.

De morgenene hun står opp etter meg og jeg HAR gått inn til henne, vil hun at jeg skal legge meg i senga hennes og kose, og det hender jeg gjør det - men så drøyer og drøyer hun, og når jeg sier at nå MÅ hun opp, er hun urtreg, og vil ha hjelp av meg på badet. Og blir sur dersom jeg går på kjøkkenet....

Jeg føler vel at jeg har brukt så mye tid på å hjelpe barna om morgenen i så mange år (og satt til side mine behov for 15 minutters fred - og mine B menneske behov) - at jeg føler at jeg kan sette litt grenser for min egen del nå når de er blitt litt store... ?

[Gjest prust]

Nei, jeg tror ikke vi er spesielt tålmodige, det krever mye mer tålmodighet å måtte forholde seg til gretne unger hver eneste morgen enn å gi etter på akkurat dette.

Og streng kan jo være så mangt. Jeg mener ikke nødvendigvis at dere har strengere grenser enn andre eller følger dem strengere opp, men at du kanskje krever litt for mye at barna skal leve opp til en bestemt mal uten å ta tilstrekkelig hensyn til ulikhetene. Barn er veldig forskjellige og krever derfor at man oppdrar dem forskjellig. Jeg ser ikke noe galt i å gi det ene barnet mer oppmerksomhet enn de andre i enkelte situasjoner, de andre får sikkert også sin dose med oppmerksomhet ved andre anledninger.

Du har muligens rett i dette - at jeg tenker at ungene skal leve opp til en mal... Men jeg ser jo absolutt verdien og alt det flotte hvert enkelt har - og jeg setter jo vledig pris på mye av det tiåringen gjør og er - men jeg skulle jo ønske at noen av de negative sidene ble litt dempet...

[Katt-ja]

''Tør jeg spørre: Hvorfor har du ikke lyst til å gi henen litt mamma-tid om morgenen?

''

Vel - jeg er B menneske, og liker ikke å prate så mye om morgenen. Når jeg skal på jobb, tvinger jeg meg opp, raver inn på badet og vil helst stelle meg der uten å måtte snakke med noen, i alle fall ikke høre på roping og måtte rope tilbake ned i første etasje. Jeg har heller ikke lyst til å gå ned før jeg har kledt meg.

Så de morgenene alt fungerer greit, komme jeg ned ca kvart over syv, og da har veldig ofte tiåringen stått opp selv og stelt seg og sitter i stua eller på kjøkkenet og spiser frokost. Da gir jeg henne gjerne en klem og prater med henne - altså vi prater sammen mener jeg å si - da har jeg fått mine 15 minutter å våkne på, og hun har fått sin tid å våkne på.

De morgenene hun står opp etter meg og jeg HAR gått inn til henne, vil hun at jeg skal legge meg i senga hennes og kose, og det hender jeg gjør det - men så drøyer og drøyer hun, og når jeg sier at nå MÅ hun opp, er hun urtreg, og vil ha hjelp av meg på badet. Og blir sur dersom jeg går på kjøkkenet....

Jeg føler vel at jeg har brukt så mye tid på å hjelpe barna om morgenen i så mange år (og satt til side mine behov for 15 minutters fred - og mine B menneske behov) - at jeg føler at jeg kan sette litt grenser for min egen del nå når de er blitt litt store... ?

Hehe,- de siste 5 årene etter at eldste begynte på videregående har jeg stått opp kl 6 hver hverdagsmorgen, vekket tenåringene hvert 10ende minutt for å få dem opp sånn at de rekker både å stelle seg og komme seg på skolen... Kvart over 7 høres ut som luksus!

Jeg er også B-menneske,- men det undertrykker jeg noen år til. Snart i havn ;-)

[Gjest prust]

''Hvordan skal jeg forholde meg til det? Skal jeg lese for henne likevel, selv om klokka er ti over ni. Jeg har tenkt at det med å være streng på dette vil få henne til å forte seg, men det virker jo ikke...''

Jeg tror kanskje hun er blant de som ikke lar seg regulere på den måten. Tror jeg hadde forsøkt å lirke det til slik at det ble lesing på dere i det minste en del dager i løpet av uken.

Hun la seg kvart på ni i kveld, uten masing i det hele tatt. Og vi fikk lest og kost.

Hun fikk forresten store kvaler da det kom en voksen fra korpset og skulle hente klarinetten hennes. Plutselig ble hun veldig i tvil om hun skulle slutte likevel. Hun sa: "De trenger meg kanskje! Jeg kunne jo hjelpe de nye i juniorkorpset litt siden jeg har spilt ett år lenger enn dem"

Hun må bestemme seg i morgen, for nå har de vel egentlig tenkt å gi hennes klarinett til en aspirant. Hun synes det er veldig vanskelig å ta en avgjørelse helt alene.

[Gjest prust]

Hehe,- de siste 5 årene etter at eldste begynte på videregående har jeg stått opp kl 6 hver hverdagsmorgen, vekket tenåringene hvert 10ende minutt for å få dem opp sånn at de rekker både å stelle seg og komme seg på skolen... Kvart over 7 høres ut som luksus!

Jeg er også B-menneske,- men det undertrykker jeg noen år til. Snart i havn ;-)

Oi - grøss - holder det på så lenge? Kan ikke huske at mamma holdt på sånn med oss...

[morsan]

''Tør jeg spørre: Hvorfor har du ikke lyst til å gi henen litt mamma-tid om morgenen?

''

Vel - jeg er B menneske, og liker ikke å prate så mye om morgenen. Når jeg skal på jobb, tvinger jeg meg opp, raver inn på badet og vil helst stelle meg der uten å måtte snakke med noen, i alle fall ikke høre på roping og måtte rope tilbake ned i første etasje. Jeg har heller ikke lyst til å gå ned før jeg har kledt meg.

Så de morgenene alt fungerer greit, komme jeg ned ca kvart over syv, og da har veldig ofte tiåringen stått opp selv og stelt seg og sitter i stua eller på kjøkkenet og spiser frokost. Da gir jeg henne gjerne en klem og prater med henne - altså vi prater sammen mener jeg å si - da har jeg fått mine 15 minutter å våkne på, og hun har fått sin tid å våkne på.

De morgenene hun står opp etter meg og jeg HAR gått inn til henne, vil hun at jeg skal legge meg i senga hennes og kose, og det hender jeg gjør det - men så drøyer og drøyer hun, og når jeg sier at nå MÅ hun opp, er hun urtreg, og vil ha hjelp av meg på badet. Og blir sur dersom jeg går på kjøkkenet....

Jeg føler vel at jeg har brukt så mye tid på å hjelpe barna om morgenen i så mange år (og satt til side mine behov for 15 minutters fred - og mine B menneske behov) - at jeg føler at jeg kan sette litt grenser for min egen del nå når de er blitt litt store... ?

Ok, skjønner, men som en sa: Det kreves mindre energi å gi barnet litt os på morgenkvisten enn å måtte forholde seg til en grinete unge etterpå.

Jeg er fra en søskenflokk på tre, og vi ble alle vekt personlig hver morgen av moren vår. Selvsagt satte vi på klokke innimellom, typisk hvis vi skulle noe i helgene eller i forbindelse med sommerjobber osv, men jeg satte pris på å bli vekt personlig, og det er enn ting jeg tenker tilbake på med glede.

[Gjest prust]

Det hender jo at det skjærer seg hos oss også, men jeg er såpass trøtt om morgenen at jeg gjør nesten hva som helst for å beholde freden i heimen.

Det betyr at det er jeg og bare jeg som vekker de to minste, og det må skje med silkestemme. Er det noe ekstra og hvis en av dem har en dårlig dag, så gir jeg dem det de ber om. For husfredens skyld. Frokost på senga eller varm kakao.

Morgenen er ikke en tid for å ta kampene, oppdra ungene eller være konsekvent i vårt hjem. Morgenen er tiden for å være gode venner og forsøke å få ting til å skli så lettvint og greit som overhodet mulig.

Og en synsvinkel til: Elsk meg mest når jeg fortjener det minst, da trenger jeg det mest.

Takk - du skriver klokt. Silkestemme og myke morgener - skal prøve å huske på det....

[Gjest winda]

Hun la seg kvart på ni i kveld, uten masing i det hele tatt. Og vi fikk lest og kost.

Hun fikk forresten store kvaler da det kom en voksen fra korpset og skulle hente klarinetten hennes. Plutselig ble hun veldig i tvil om hun skulle slutte likevel. Hun sa: "De trenger meg kanskje! Jeg kunne jo hjelpe de nye i juniorkorpset litt siden jeg har spilt ett år lenger enn dem"

Hun må bestemme seg i morgen, for nå har de vel egentlig tenkt å gi hennes klarinett til en aspirant. Hun synes det er veldig vanskelig å ta en avgjørelse helt alene.

Hvorfor må hun ta denne avgjørelsen helt alene?

[Gjest Nickløsheletida]

Takk for et klokt svar. Det gav meg mye. Jeg har vært veldig utafor i hele dag, og fikk snakket ordentlig med mannen min i ettermiddag når plutselig huset var tomt for barn. Jeg griner sjelden, men hulket meg helt tom inntil ham.

Og tiåringen og jeg har ikke hatt noen konflikter i ettermiddag og kveld. Jeg ba om unnskyldning for det stygge jeg sa, Hun hadde gjort leksene da jeg kom fra jobb, gikk på trening og kom hjem med et smil, og var i seng kvart på ni slik at vi fikk lest på senga, uten at jeg maste i det hele tatt.

Det kom en pappa fra korpset for å hente instrumentet hennes, men det ble veldig vanskelig for henne. Plutselig ble hun veldig i tvil om hun skal slutte eller fortsette. Vi pratet gjennom det på senga, og jeg sa at hun måtte bestemme seg i morgen tidlig, fordi i morgen ettermiddag er siste frist for å levere inn instrumenter. Hun synes det er veldig vanskelig å velge helt selv.

Du skrev så nydelig om minstejenta di - og jeg ser at jeg har mye å lære av deg i forhold til å tenke ulik behandling/oppmerksomhet til hvert enkelt barn.

Takk.

'' gikk på trening og kom hjem med et smil, og var i seng kvart på ni slik at vi fikk lest på senga, uten at jeg maste i det hele tatt''

Litt avsporing, men siden vi har like gamle jenter, kan jeg spørre deg hvor mye hun leser pr.dag nå?

Er så usikker på om jenta mi leser for lite. Hun lå jo litt under snittet for et par år siden, så var hun akkurat på snittet og deretter litt under snitt igjen. Jeg er usikker på om det er fordi hun er mer opptatt av å få meg seg innholdet enn å lese raskt, for hun kan alltid gjenfortelle godt det hun har lest og rettskrivinga hennes er bra for alderen.

Men hun står på stedet hvil når det gjelder å øke lesemengden. Hun nekter fremdeles å lese mer enn 10 sider. Noen ganger hvis det er spennende leser hun mer, men da bare et par sider ekstra. Jeg var selv tidlig glad i å lese, så jeg er usikker på om jeg bør bekymre meg litt. Selv er hun helt avslappet og sier det gjør ikke noenting om hun er under snittet, siden halve klassen er under snittet :-)

[Gjest prust]

Ok, skjønner, men som en sa: Det kreves mindre energi å gi barnet litt os på morgenkvisten enn å måtte forholde seg til en grinete unge etterpå.

Jeg er fra en søskenflokk på tre, og vi ble alle vekt personlig hver morgen av moren vår. Selvsagt satte vi på klokke innimellom, typisk hvis vi skulle noe i helgene eller i forbindelse med sommerjobber osv, men jeg satte pris på å bli vekt personlig, og det er enn ting jeg tenker tilbake på med glede.

Hmmmmm - ja jeg husker at mamma i alle fall innimellom vekket meg - og noen ganger kom hun med oppskåret appelsin på et fat :-)

Kanskje vi skal prøve på prosjekt "Myke morgener med silkestemme" i en periode?

Må tenke litt på det.

[Gjest prust]

'' gikk på trening og kom hjem med et smil, og var i seng kvart på ni slik at vi fikk lest på senga, uten at jeg maste i det hele tatt''

Litt avsporing, men siden vi har like gamle jenter, kan jeg spørre deg hvor mye hun leser pr.dag nå?

Er så usikker på om jenta mi leser for lite. Hun lå jo litt under snittet for et par år siden, så var hun akkurat på snittet og deretter litt under snitt igjen. Jeg er usikker på om det er fordi hun er mer opptatt av å få meg seg innholdet enn å lese raskt, for hun kan alltid gjenfortelle godt det hun har lest og rettskrivinga hennes er bra for alderen.

Men hun står på stedet hvil når det gjelder å øke lesemengden. Hun nekter fremdeles å lese mer enn 10 sider. Noen ganger hvis det er spennende leser hun mer, men da bare et par sider ekstra. Jeg var selv tidlig glad i å lese, så jeg er usikker på om jeg bør bekymre meg litt. Selv er hun helt avslappet og sier det gjør ikke noenting om hun er under snittet, siden halve klassen er under snittet :-)

Hun er veldig i rykk og napp ift lesing. Akkurat nå leser hun Matilda av Roald Dahl. Hun skal lese 20 minutter, og jeg er ikke sikker på hvor mange sider det ble - sidene er ganske store og mye skrift. HUn holder også på å lese bokene i serien Kunstdetektivene. Hun var på topp i lesehastighet, men kan av og til lese litt for fort slik at hun ikke får med seg innholdet.

[Katt-ja]

Oi - grøss - holder det på så lenge? Kan ikke huske at mamma holdt på sånn med oss...

Det riktige er vel å si jeg vel har _latt_ det holde på så lenge - jeg kunne sikkert latt dem komme for sent noen ganger og lære av det. Men jeg er litt bløthjertet. Det var jo først på videregående at det ble ille, siden skolen starter tidligere og befinner seg lenger vekk.

Hadde jeg enda klart å legge meg tidlig, men... Sjelden mer enn 5 timers søvn på hverdagene. Gjesp :-)

[Katt-ja]

Ok, skjønner, men som en sa: Det kreves mindre energi å gi barnet litt os på morgenkvisten enn å måtte forholde seg til en grinete unge etterpå.

Jeg er fra en søskenflokk på tre, og vi ble alle vekt personlig hver morgen av moren vår. Selvsagt satte vi på klokke innimellom, typisk hvis vi skulle noe i helgene eller i forbindelse med sommerjobber osv, men jeg satte pris på å bli vekt personlig, og det er enn ting jeg tenker tilbake på med glede.

''men jeg satte pris på å bli vekt personlig, og det er enn ting jeg tenker tilbake på med glede.''

Se det - der fikk jeg inspirasjon til de (minst) 2 resterende årene!

:-)

[morsan]

''men jeg satte pris på å bli vekt personlig, og det er enn ting jeg tenker tilbake på med glede.''

Se det - der fikk jeg inspirasjon til de (minst) 2 resterende årene!

:-)

*he he*

[Gjest Nickløsheletida]

Hun er veldig i rykk og napp ift lesing. Akkurat nå leser hun Matilda av Roald Dahl. Hun skal lese 20 minutter, og jeg er ikke sikker på hvor mange sider det ble - sidene er ganske store og mye skrift. HUn holder også på å lese bokene i serien Kunstdetektivene. Hun var på topp i lesehastighet, men kan av og til lese litt for fort slik at hun ikke får med seg innholdet.

Jeg får prøve å gå tilbake til minutter igjen for å se hvor mange sider hun leser i løpet av den tiden. Jeg mener at jeg leste bøker frivillig i den alderen, men det er det ikke snakk om her. Pc`en har overtatt.

[Gjest prust]

Hvorfor må hun ta denne avgjørelsen helt alene?

Nei - altså hun har jo villet slutte i korpset siden ca april. Jeg sa hun måtte gå ut skoleåret, og hun gikk med på det. Så hadde vi en samtale med dirigenten, der dirigenten fortalte henne masse om korpset videre, at hun ville bli blant de eldste i juniorkorpset osv og fikk henne til å si ja til å frotsette etter sommeren.

Men da det var gått noen uker av ferien, var hun veldig bestemt på at hun skulle slutte likevel. Jeg maste ingenting, men vi pratet litt om det. Jo nærmere august vi kom, jo mer bestemt var hun på at hun skulle slutte. Og hun sa til meg at jeg måtte ringe dirigenten og si i fra. Det gjorde jeg i forrige uke.

Så nå i kveld, da hun plutselig ble i tvil - så kan jeg jo ikke ta noen avgjørelse for henne. Jeg kan ikke si at hun SKAL fortsette, jeg kan heller ikke si at hun ikke får lov til å fortsette. Hun må rett og slett ta den avgjørelsen selv.

Eller finnes det en annen måte å gjøre det på?

[Gjest winda]

Nei - altså hun har jo villet slutte i korpset siden ca april. Jeg sa hun måtte gå ut skoleåret, og hun gikk med på det. Så hadde vi en samtale med dirigenten, der dirigenten fortalte henne masse om korpset videre, at hun ville bli blant de eldste i juniorkorpset osv og fikk henne til å si ja til å frotsette etter sommeren.

Men da det var gått noen uker av ferien, var hun veldig bestemt på at hun skulle slutte likevel. Jeg maste ingenting, men vi pratet litt om det. Jo nærmere august vi kom, jo mer bestemt var hun på at hun skulle slutte. Og hun sa til meg at jeg måtte ringe dirigenten og si i fra. Det gjorde jeg i forrige uke.

Så nå i kveld, da hun plutselig ble i tvil - så kan jeg jo ikke ta noen avgjørelse for henne. Jeg kan ikke si at hun SKAL fortsette, jeg kan heller ikke si at hun ikke får lov til å fortsette. Hun må rett og slett ta den avgjørelsen selv.

Eller finnes det en annen måte å gjøre det på?

Nei, etter å ha hørt "bakgrunnen" for dette så gjør du nok det rette. Jeg vet at jenter i den alderen kan være veldig vinglete. Har hatt to stykker selv.

Jeg ville gjort det helt klart for henne at om hun slutter så er det ingen vei tilbake, forklart henne fordeler og ulemper med både å slutte og å fortsette. En tiåring trenger ikke bestandig se alt så klart for seg. Det er viktig at hun forstår konsekvensene av valg (ene) hun gjør.