blåmandag...

[huuff]

Jeg sitter og leser "svar til meg" - som etter hvert har blitt veldig mange de siste mnd. Jeg får ikke opp alle, men de jeg finner igjen er så kloke og gode ord å lese - realitetsvekkere...

Det ble som jeg fryktet; jeg brukte opp hele våren og sommeren på å gå i en slags angstventende tilstand, undrende på hva jeg skulle gjøre. Jeg blir skamfull også når jeg ser tidsaspektet. Dagene løper - livet løper - i en grå masse, mens jeg omtrent har tatt en "mastergrad" i å tenke på han.

Nå har han vært stille i 2 uker etter han fikk e-posten. Jeg veksler mellom å ville dementere alt jeg skrev - la oss fortsette! Oppsøke han på kontoret og forføre han... Men jeg er også forbannet for at han ikke en gang kunne sagt at han tar til seg innholdet, og at vi må avslutte. Vi har vært venner i flere år før dette skjedde - og så kan han ikke en gang gjøre det? Denne stillheten gjør meg gal! Rekorden tidligere er vel 4 uker. Da hadde jeg gitt opp, men så var han der igjen.

Jeg vet at det er over og nå må jeg komme videre. Jeg skjønner ikke hvordan jeg har blitt så opphengt i HAN. Noen ganger får jeg lyst til å fortelle samboeren min alt, slik at forholdet HAN lever i også ryker. (ev la telefonen min bli igjen hjemme en dag)Og må jeg det hvis vi skal leve videre sammen -som jeg tviler på at vi kan...? Jeg håper det er naturlig å få slike tanker - veien fra en tanke til en handling er lang, heldigvis.

Hvorfor tipper ikke pendelen over den andre veien snart? At jeg ser hvor falsk han har vært, hvordan han har holdt meg på gress, sagt det jeg vil høre - og hvordan kunne jeg kaste bort et år på å vente på han? Hvordan kan mine lykkeligste øyeblikk hittil i mitt 30-årige liv være tiden med han? Og hvordan kan jeg tillate at jeg nå tror jeg aldri vil bli så lykkelig igjen?

Å, hva jeg skulle gjort for å få slettet han fra minnet... Jeg har blitt totalt irrasjonell og handlingslammet og skjønner ikke hvordan jeg skal greie alle plikter som venter. Har bare lyst til å reise langt bort fra alt.

[Gjest Nickløsheletida]

Jeg foreslår at du skriver dagbok. Jeg tror ikke det er så mye mer å tilføye i denne saken.

[huuff]

Jeg foreslår at du skriver dagbok. Jeg tror ikke det er så mye mer å tilføye i denne saken.

Nei, det var en slags oppsummering - og en takk for mange svar.

[Gjest ambrose]

Jeg foreslår at du skriver dagbok. Jeg tror ikke det er så mye mer å tilføye i denne saken.

Det samme tenker jeg..

[PieLill]

''Hvorfor tipper ikke pendelen over den andre veien snart? At jeg ser hvor falsk han har vært, hvordan han har holdt meg på gress, sagt det jeg vil høre - og hvordan kunne jeg kaste bort et år på å vente på han? Hvordan kan mine lykkeligste øyeblikk hittil i mitt 30-årige liv være tiden med han? Og hvordan kan jeg tillate at jeg nå tror jeg aldri vil bli så lykkelig igjen?''

Det meste handler om _valg_ du har gjort, og valg du gjør hver dag.

mvh

[Gjest Linnea79]

''Og må jeg det hvis vi skal leve videre sammen -som jeg tviler på at vi kan...?''

Snakker du om samboeren din nå? Trodde du hadde bestemt deg for å bryte med ham også (pga noe han hadde gjort?!) og starte med blanke ark?

[huuff]

''Og må jeg det hvis vi skal leve videre sammen -som jeg tviler på at vi kan...?''

Snakker du om samboeren din nå? Trodde du hadde bestemt deg for å bryte med ham også (pga noe han hadde gjort?!) og starte med blanke ark?

Ja, jeg gjorde det, men så klarte vi ikke helt likevel. Nå lever vi litt avventende. Han vil fortsette ,men alt eller ingenting; altså husbygging, barn og hele pakka .. nå. Det kan jeg ikke gi han nå... Så vet ikke.

[huuff]

''Hvorfor tipper ikke pendelen over den andre veien snart? At jeg ser hvor falsk han har vært, hvordan han har holdt meg på gress, sagt det jeg vil høre - og hvordan kunne jeg kaste bort et år på å vente på han? Hvordan kan mine lykkeligste øyeblikk hittil i mitt 30-årige liv være tiden med han? Og hvordan kan jeg tillate at jeg nå tror jeg aldri vil bli så lykkelig igjen?''

Det meste handler om _valg_ du har gjort, og valg du gjør hver dag.

mvh

Ja, klart jeg har satt meg i denne situasjonen selv. Men hvilke valg gjør jeg nå? Hva skal jeg gjøre mener du? Jeg vil ikke gå sånn her lenger.

[Gjest prust]

Ja, jeg gjorde det, men så klarte vi ikke helt likevel. Nå lever vi litt avventende. Han vil fortsette ,men alt eller ingenting; altså husbygging, barn og hele pakka .. nå. Det kan jeg ikke gi han nå... Så vet ikke.

Jeg har ikke sagt noe i trådene dine tror jeg, men har lest dem.

Men du må for all del ikke gi ham lovnader om barn og husbygging nå!

Bryt opp og flytt fra hverandre - dere fortjener begge to en ny start.

[huuff]

Jeg har ikke sagt noe i trådene dine tror jeg, men har lest dem.

Men du må for all del ikke gi ham lovnader om barn og husbygging nå!

Bryt opp og flytt fra hverandre - dere fortjener begge to en ny start.

Takk for svar. Nei, jeg blir helt bundet av kravene hans, men skjønner dem på en måte også. Jeg kan selvfølgelig ikke aktiv prøve å få barn, kjøpe tomt osv sånn situasjonen er. Han er imidlertid ikke lydhør for annet.

Jeg er bare så redd at jeg kaster bort muligheten til å få dette. NHD har skrevet her inne at det er vanlig at mange ender opp med et "andrevalg." Kanskje det er bedre å ende opp halvhappy enn aldri happy? Jeg vet jo ikke om jeg noen gang vil treffe en ny HAN... Eller så er jeg totalt forvirret om dagen og ikke klarer å avgjøre noe...

[Gjest prust]

Takk for svar. Nei, jeg blir helt bundet av kravene hans, men skjønner dem på en måte også. Jeg kan selvfølgelig ikke aktiv prøve å få barn, kjøpe tomt osv sånn situasjonen er. Han er imidlertid ikke lydhør for annet.

Jeg er bare så redd at jeg kaster bort muligheten til å få dette. NHD har skrevet her inne at det er vanlig at mange ender opp med et "andrevalg." Kanskje det er bedre å ende opp halvhappy enn aldri happy? Jeg vet jo ikke om jeg noen gang vil treffe en ny HAN... Eller så er jeg totalt forvirret om dagen og ikke klarer å avgjøre noe...

Du er ca 30 år, er du ikke? Du har jo flere år på deg til å finne deg selv først og fremst (roe deg ned etter dette året), og deretter finne en ny mann.

Selvsagt er det ingen garantier for at det skal skje. Men jeg synes du og samboeren din har et dårlig utgangspunkt for et godt samliv (inkludert bygging og barn og trofasthet) slik dere har vært mot hverandre. Og derfor mener jeg at du skal være sterk nok til å bryte opp og slippe samboeren din helt fri - og starte på nytt med deg selv.

[Gjest Nickløsheletida]

Takk for svar. Nei, jeg blir helt bundet av kravene hans, men skjønner dem på en måte også. Jeg kan selvfølgelig ikke aktiv prøve å få barn, kjøpe tomt osv sånn situasjonen er. Han er imidlertid ikke lydhør for annet.

Jeg er bare så redd at jeg kaster bort muligheten til å få dette. NHD har skrevet her inne at det er vanlig at mange ender opp med et "andrevalg." Kanskje det er bedre å ende opp halvhappy enn aldri happy? Jeg vet jo ikke om jeg noen gang vil treffe en ny HAN... Eller så er jeg totalt forvirret om dagen og ikke klarer å avgjøre noe...

''Jeg er bare så redd at jeg kaster bort muligheten til å få dette''

Skjønner du ikke at det er det han også er? Han tenker vel like mye på den biologiske klokka som det du gjør og du kaster ikke bare bort din egen tid, men hans tid også.

Jeg synes ikke det er rart at han setter krav. Det er det samme du nå har gjort overfor din elsker. Han vil ha et svar, slik du ønsker svar.

[huuff]

Du er ca 30 år, er du ikke? Du har jo flere år på deg til å finne deg selv først og fremst (roe deg ned etter dette året), og deretter finne en ny mann.

Selvsagt er det ingen garantier for at det skal skje. Men jeg synes du og samboeren din har et dårlig utgangspunkt for et godt samliv (inkludert bygging og barn og trofasthet) slik dere har vært mot hverandre. Og derfor mener jeg at du skal være sterk nok til å bryte opp og slippe samboeren din helt fri - og starte på nytt med deg selv.

Jeg vet at det synes å være det rette å gjøre. Jeg håpet på en mellomløsning - hvor vi ga det litt tid, kanskje en av oss flyttet ut og leide en leilighet en tid. Dyrt, men kanskje verdt det. Nå er det låst. Jeg er helt knust pga HAN og klarer ikke å ta stilling til noe. Jeg er så redd for å velge feil! Men samboeren min gir meg nok ikke tid til å vingle mer. Føles som en slags livskrise - jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!!

[Gjest prust]

Jeg vet at det synes å være det rette å gjøre. Jeg håpet på en mellomløsning - hvor vi ga det litt tid, kanskje en av oss flyttet ut og leide en leilighet en tid. Dyrt, men kanskje verdt det. Nå er det låst. Jeg er helt knust pga HAN og klarer ikke å ta stilling til noe. Jeg er så redd for å velge feil! Men samboeren min gir meg nok ikke tid til å vingle mer. Føles som en slags livskrise - jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!!

Jeg synes det er riktig aat din samboer ønsker et klart svar. Og når du tenker deg sikkleig om, så vet du innerst inne at det eneste klare svaret du kan gi ham er:

"Vi kan ikke være sammen lenger. Du fortjener noen som elsker deg mer enn det jeg gjør. Derfor må vi flytte fra hverandre nå."

Jeg vet det er brutalt - men det vil ikke gagne noen av dere å trekke dette ut lenger, mener jeg.

[PieLill]

Ja, klart jeg har satt meg i denne situasjonen selv. Men hvilke valg gjør jeg nå? Hva skal jeg gjøre mener du? Jeg vil ikke gå sånn her lenger.

Jeg står ved de rådene jeg alt har gitt deg.

mvh

[PieLill]

Takk for svar. Nei, jeg blir helt bundet av kravene hans, men skjønner dem på en måte også. Jeg kan selvfølgelig ikke aktiv prøve å få barn, kjøpe tomt osv sånn situasjonen er. Han er imidlertid ikke lydhør for annet.

Jeg er bare så redd at jeg kaster bort muligheten til å få dette. NHD har skrevet her inne at det er vanlig at mange ender opp med et "andrevalg." Kanskje det er bedre å ende opp halvhappy enn aldri happy? Jeg vet jo ikke om jeg noen gang vil treffe en ny HAN... Eller så er jeg totalt forvirret om dagen og ikke klarer å avgjøre noe...

Hus og barn nå virker som et forsøk på å befeste forholdet. Den framgangsmåten ender som regel med brudd, med barn inne i bildet.

Blir helt feil å skaffe barn for å få forholdet til å funke.

mvh

[Gjest Elextra]

Jeg vet at det synes å være det rette å gjøre. Jeg håpet på en mellomløsning - hvor vi ga det litt tid, kanskje en av oss flyttet ut og leide en leilighet en tid. Dyrt, men kanskje verdt det. Nå er det låst. Jeg er helt knust pga HAN og klarer ikke å ta stilling til noe. Jeg er så redd for å velge feil! Men samboeren min gir meg nok ikke tid til å vingle mer. Føles som en slags livskrise - jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!!

''Jeg er helt knust pga HAN og klarer ikke å ta stilling til noe. Jeg er så redd for å velge feil! Men samboeren min gir meg nok ikke tid til å vingle mer. Føles som en slags livskrise - jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!!''

Jeg blir ikke veldig overrasket om du "plutselig" blir gravid, og dermed satser på samboeren og full pakke. Så slipper du igjen å aktivt ta et valg, og "lar skjebnen rå".

Mitt råd: Pass på prevensjonen og bare bestem deg for hva du ønsker! Det er faktisk i stor grad en viljesak - det går an å ta en beslutning og stå for den.

For oss andre synes det ganske innlysende hva som bør være beste beslutningen for både deg og samboer.

[Babette]

Jeg vet at det synes å være det rette å gjøre. Jeg håpet på en mellomløsning - hvor vi ga det litt tid, kanskje en av oss flyttet ut og leide en leilighet en tid. Dyrt, men kanskje verdt det. Nå er det låst. Jeg er helt knust pga HAN og klarer ikke å ta stilling til noe. Jeg er så redd for å velge feil! Men samboeren min gir meg nok ikke tid til å vingle mer. Føles som en slags livskrise - jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!!

Jeg tror du ser for deg at du kan bli hos samboeren din inntil videre, samtidig som du er åpen for noe annet om det skulle poppe opp en HAN 2 som du kan svitsje over til når du etter hvert klarer å løsrive deg følelsesmessig fra han du fortsatt lengter etter.

Du er redd for å bli alene, og du er rett for å velge bort et andrevalg/den lille kjærligheten, i tilfelle du aldri treffer den store.

Men livet gir oss ikke alltid mulighet til å helgardere. Samtidig er det fullt mulig å få det bra med den lille kjærligheten, men da må du satse for fullt, ikke tenke på hva du savner og mangler.

Hvis jeg skal råde deg til noe, er det at du forteller samboeren din om dine eskapader og forelskelse i den andre. Det kan selvsagt ende med at han ikke vil ha deg lenger, men det kan også komme noe godt ut av en slik krise.

Da får dere luftet ut alt grums, og kanskje kan det også tennes litt lidenskap i kampen som vil komme, og dere kan ende opp med å velge hverandre på nytt.

Kanskje. Ikke at det virker særlig sannsynlig ut fra det du forteller, men uansett hva utfallet blir, kan dere i alle fall være ærlige mot hverandre.

[huuff]

''Jeg er bare så redd at jeg kaster bort muligheten til å få dette''

Skjønner du ikke at det er det han også er? Han tenker vel like mye på den biologiske klokka som det du gjør og du kaster ikke bare bort din egen tid, men hans tid også.

Jeg synes ikke det er rart at han setter krav. Det er det samme du nå har gjort overfor din elsker. Han vil ha et svar, slik du ønsker svar.

Og svar skal han selvfølgelig få... Men jeg kommer ikke fram til noen konklusjon nå. Kunne ønske jeg kunne tatt permisjon fra jobb og reist bort en mnd eller noe...

[huuff]

Jeg synes det er riktig aat din samboer ønsker et klart svar. Og når du tenker deg sikkleig om, så vet du innerst inne at det eneste klare svaret du kan gi ham er:

"Vi kan ikke være sammen lenger. Du fortjener noen som elsker deg mer enn det jeg gjør. Derfor må vi flytte fra hverandre nå."

Jeg vet det er brutalt - men det vil ikke gagne noen av dere å trekke dette ut lenger, mener jeg.

Han fortjener så klart en som ikke er opphengt i en annen - men det er over og må snart gå over. Jeg er utrolig glad i han, men vet ikke om vi passer sammen nei...